Historie
Tatterhetten
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva som skjer når en liten jente med en knallrød lue går alene inn i den store, mørke skogen? En skog full av høye trær, vakre blomster, og kanskje noen listige dyr? I dag skal vi dykke ned i et tidløst eventyr fra Norge, historien om Tatterhetten. Bli med oss på en spennende reise der vi møter en snill jente, en syk bestemor, og en ulv som er veldig, veldig sulten. Hør hvordan det går når Tatterhetten skal levere en kurv med godsaker til bestemoren sin.
Tatterhetten og den røde luen
Og der var hun, den lille jenta som alle kalte Tatterhetten. Hvorfor Tatterhetten, lurer du kanskje? Jo, det var fordi hun alltid, alltid gikk med en nydelig, fløyelsrød hette på hodet. Den var så rød som de fineste jordbærene, og den passet perfekt til det blide ansiktet hennes. Hver gang solen skinte, lyste den røde hetten opp hele skogen, og alle visste at det var Tatterhetten som var på vei. En vakker morgen sa moren hennes: «Kjære Tatterhetten, her er en kurv med godsaker til bestemor. Hun er litt syk og trenger noe godt å spise. Ta med denne kaken og litt vin. Men husk, gå rett gjennom skogen og ikke snakk med fremmede, er du snill.» Tatterhetten lovte å være flink, tok kurven, og ga moren en god klem. Så la hun ut på veien, den røde hetten dansende i vinden, klar for eventyr.
Møtet i skogen
Tatterhetten gikk glad og fornøyd inn i den store, grønne skogen. Solstrålene danset mellom bladene, og fuglene sang sine vakreste sanger. Hun nynnet en liten melodi mens hun hoppet lett langs stien. Den røde hetten hennes var som en liten, lys flekk blant alle de grønne trærne. Hun var så glad for å få lov til å besøke bestemor. Men plutselig, rett ved den store eika, sto en diger, grå ulv. Øynene hans glitret litt lurt da han så den lille jenta med den røde hetten. "God dag, god dag, lille venn!" sa ulven med en stemme som var mye mykere enn man skulle tro for en så stor ulv. "Hvor skal du hen så tidlig på morgenen?" Tatterhetten var en høflig jente, men hun husket hva mammaen hadde sagt om å snakke med fremmede. Likevel, ulven så jo så snill ut. "God dag, Herr Ulv," svarte Tatterhetten litt nølende. "Jeg skal til bestemor, hun er syk og jeg skal gi henne kake og vin." Ulven vrikket på halen. "Åh, så snilt av deg! Og hvor bor bestemor da?" spurte han, og forsøkte å se så uskyldig ut som mulig. "Hun bor litt lenger inn i skogen, i huset med den røde døren, like ved de tre store bjørketrærne," sa Tatterhetten, og pekte innover stien. "Jasså, jasså," sa ulven og smilte et ulve-smil. "Si meg, lille Tatterhetten, har du lagt merke til hvor mange vakre blomster som vokser her i skogen i dag? Se der! En hel bukett med blåveis! Og der! Nydelige markblomster i alle farger!" Han pekte med snuten mot en eng full av blomster. "Bestemor ville nok blitt veldig glad for en vakker blomsterbukett i tillegg til kaken," sa ulven. "Hvorfor plukker du ikke noen til henne? Da kan jeg gå foran og fortelle henne at du snart kommer." Tatterhetten tenkte seg om. Bestemor elsket blomster. Det var jo en god idé! Mamma hadde sagt hun ikke skulle snakke med fremmede, men ulven virket jo så hjelpsom, og det var for bestemor. En bukett ville glede henne. "Ja, det skal jeg gjøre!" sa Tatterhetten fornøyd.
Hos bestemor
Så Tatterhetten gikk litt bort fra stien, innimellom de høye trærne og den myke mosen, for å finne de aller fineste blomstene til bestemor. Hun plukket de nydeligste blåklokkene, så blå som himmelen på en solskinnsdag, og små, gule smørblomster som glitret som små soler på stilk. Hun glemte helt tid og sted mens hun koste seg med å samle en stor, fargerik bukett. Men mens Tatterhetten var opptatt med å plukke blomster, løp den slemme ulven av sted så fort den bare kunne! Den løp gjennom skogen, over steiner og forbi busker, helt til den kom fram til bestemors lille, koselige hus. Det var et lite, rødt hus med hvite vinduskarmer, og en liten hage der bestemoren dyrket grønnsaker. Knock, knock! banket ulven på døren. Bestemor lå i sengen og følte seg litt slapp og trøtt. 'Hvem er det som banker på min dør så sent?' spurte hun med en svak stemme. Ulven, som var veldig lur, prøvde å gjøre stemmen sin tynn og søt, akkurat som Tatterhettens. 'Det er meg, bestemor, Tatterhetten din! Jeg har kommet med kake og vin, og en vakker blomsterbukett til deg!' sa den. Bestemor ble glad da hun trodde det var Tatterhetten. 'Å, så koselig! Bare løft på dørklinken, kjære deg, jeg er for svak til å stå opp!' sa hun. Ulven løftet dørklinken, og da den kom inn på soverommet, hoppet den rett bort til sengen. Før stakkars bestemor rakk å si et ord, slukte den henne hel! Rett ned i sin store ulvemage! Men ulven var ikke ferdig med sine slemme planer. Den tok på seg bestemors nattlue, som hadde en lang dusk og små blonder. Den trakk dyna helt opp til haken, og la seg i sengen for å vente. Den visste at Tatterhetten snart ville komme, og den gledet seg til å lure henne også. Imens hadde Tatterhetten endelig plukket ferdig sin nydelige bukett. Hun la den forsiktig i kurven sammen med kaken og vinen. 'Nå blir bestemor glad!' tenkte hun og smilte. Hun gikk den lille stien opp til bestemors hus. Men da hun kom frem, syntes hun at alt virket litt rart. Døren sto på gløtt, og det var så stille i huset. Tatterhetten banket forsiktig på. 'Er det noen hjemme?' En rar, litt hes stemme svarte fra soverommet: 'Kom inn, kjære barn.' Tatterhetten syntes stemmen var så annerledes enn bestemors vanlige, snille stemme. Hun åpnet døren og gikk inn. Der lå bestemor i sengen, med nattlue og dyna trukket langt opp. Men noe var VELDIG annerledes. Bestemor så så stor ut! Tatterhetten gikk nærmere sengen. 'Å, bestemor,' sa hun, 'hvorfor har du så store ører i dag?' 'Det er for at jeg skal høre deg bedre, kjære barn,' svarte ulven med sin falske, hese stemme. 'Og bestemor, hvorfor har du så store øyne?' spurte Tatterhetten igjen. 'Det er for at jeg skal se deg bedre, kjære barn,' sa ulven. 'Men bestemor, hvorfor har du så store hender?' 'Det er for at jeg skal kunne holde rundt deg bedre, kjære barn,' sa ulven og rykket litt på seg under dyna. Tatterhetten syntes det var merkelig, men hun var jo glad i bestemor. Så spurte Tatterhetten, 'Men bestemor, hvorfor har du så stor munn?' Og da svarte ikke ulven med en snill stemme lenger. Den dro dyna vekk, viste frem sine store, skarpe tenner, og brølte: 'Det er for å spise deg med, kjære barn!' Og før Tatterhetten rakk å skrike, hoppet den slemme ulven ut av sengen, og slukte også henne hel! Nå var både bestemor og Tatterhetten fanget i ulvens store, mørke mage. Ulven, mett og fornøyd, la seg tilbake i sengen og snorket høyt. Den trodde den hadde vunnet. Men heldigvis skulle det snart komme noen som ville hjelpe både Tatterhetten og bestemor. For eventyret var slett ikke over...
Redningen og den glade slutten
En liten stund senere kom en snill jeger gående forbi bestemors hus. Han var på vei hjem fra skogen, og han nynnet en liten melodi for seg selv. Plutselig hørte han noe. En merkelig lyd. Det var en skikkelig dyp, snorkende lyd som ristet i hele huset! Jegeren stoppet opp. 'Hvem kan vel snorke så høyt?' tenkte han. 'Bestemor pleier jo å sove så stille som en mus.' Han gikk forsiktig bort til vinduet og kikket inn. Der, i bestemors seng, lå det noe stort og grått. Det var ikke bestemor! Det var en stor, tykk ulv, som lå og snorket så det duret i veggene. Jegeren skjønte med en gang hva som hadde skjedd. 'Å, nei! Den slemme ulven!' utbrøt han stille. 'Den har nok lurt både Tatterhetten og stakkars bestemor.' Jegeren var en lur kar. Han visste akkurat hva han skulle gjøre. Han snek seg inn i huset, stille som en sky, og fant et stort, sterkt tau i kroken. Han bandt tauet fast i et bordbein, og så, med ett kjapt rykk, kastet han den andre enden rundt ulvens snute! Ulven våknet med et rykk! Den brølte og sprellet, men jegeren holdt godt fast. 'Nå skal du få, din luring!' ropte jegeren bestemt. Ulven ble så redd at den begynte å skjelve fra snute til haletipp. Den hikstet og hostet, og plutselig, – ut spratt Tatterhetten! Og like etterpå, – ut spratt bestemor! De var litt forfjamset og klissete, men de var hele og trygge! 'Å, jeger! Du reddet oss!' ropte Tatterhetten, og klemte den snille jegeren rundt beina. Bestemor, som var litt blek, smilte bredt. 'Tusen, tusen takk, min venn,' sa hun. 'Du kom akkurat i tide.' Ulven, som fortsatt var bundet, så flau ut. Den lovet med hele sitt hjerte at den aldri, aldri mer skulle lure noen eller spise opp uskyldige bestemødre og små jenter. Jegeren, som var en rettferdig mann, valgte å tro på ulven. Han løsnet tauet, og ulven pilte ut av huset så fort den bare kunne, og forsvant inn i skogen. Vi håper den holdt sitt løfte. Tatterhetten og bestemor var overlykkelige over å være gjenforent. De lo og klemte hverandre. Jegeren hjalp bestemor opp i sengen igjen, og Tatterhetten hentet den deilige maten og saften hun hadde i kurven sin. De delte alt sammen, og fortalte jegeren om det skumle eventyret. Bestemor var ikke syk lenger. Skrekken hun hadde fått, og gleden over å se Tatterhetten og jegeren, gjorde henne frisk som en fisk! Tatterhetten lærte en viktig lekse den dagen: Man må aldri, aldri snakke med fremmede, spesielt ikke når mamma har sagt at man skal gå rett til bestemor. Og man må alltid høre etter når foreldrene gir råd. Etter at de hadde spist og snakket lenge, takket jegeren for seg. Han var glad for at han hadde kunnet hjelpe. Tatterhetten og bestemor vinket farvel fra døråpningen. Solen begynte å gå ned, og det var en rolig og fredelig kveld. Bestemor tok Tatterhetten i hånden. 'I dag har vi hatt en spennende dag,' sa hun. 'Men nå er alt bra igjen.' Tatterhetten nikket. Hun var litt sliten, men veldig, veldig glad. Hun tenkte på den slemme ulven, og hvor redd hun hadde vært. Men hun tenkte også på den snille jegeren, og hvor flink han hadde vært til å redde dem. Og så tenkte hun på sin kjære bestemor, som satt og smilte ved siden av henne. Hun visste at hun alltid ville være trygg så lenge hun var forsiktig og hørte etter. Den kvelden sov Tatterhetten trygt og godt hjemme hos bestemor, og drømte om en verden der alle ulver var snille og bare spiste bær. Og bestemor sov også godt, med et smil om munnen, takknemlig for at alt hadde endt så bra. Dette var slutten på den skumle delen av eventyret. Nå var det bare glede og kos igjen. Tatterhetten ville aldri glemme denne dagen, men hun ville huske den som dagen da modighet og vennlighet vant over det onde. Og fra den dagen av, var hun alltid ekstra flink til å lytte til det mamma sa. Eventyret om Tatterhetten og den slemme ulven fikk til slutt en lykkelig slutt, takket være en snill jeger og en modig liten jente. Og kanskje, kanskje lærte ulven også noe viktig den dagen. Hvem vet?
Avslutning
Hvem vet? Og så er eventyret om Tatterhetten slutt for denne gang. Tusen takk for at du ville lytte til oss. Vi håper du drømmer deg bort til magiske steder og finner på dine egne morsomme historier. Kanskje du har en venn som kan snakke med deg, akkurat som Tatterhetten? La Sonacasts få vite om du har tilbakemeldinger, vi vil gjerne høre fra deg! Ha en eventyrlig dag videre, kjære lytter. Vi snakkes!
