Historie
Den selviske kjempen
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon: Kjempen og den magiske hagen
Har du noen gang drømt om en hage så vakker at du ville leke der hele dagen? En hage full av blomster og fugler som synger de vakreste sanger? Vel, i dag skal vi fortelle en historie om akkurat en slik hage, og om en kjempe som eide den. Men denne kjempen var ikke alltid så snill. Han var faktisk ganske selvisk! Hva skjedde da han bestemte seg for å holde barna ute fra sin magiske hage? Bli med, så finner vi ut av det!
Kjempen kommer hjem
Ja, hva skjedde vel da kjempen, som hadde vært borte i sju hele år hos sin venn den korniske heksen, endelig kom hjem? Han kom tilbake til sitt vakre hus og sin nydelige hage, og hva tror dere han så? Jo! Der lekte alle barna fra landsbyen! De lo og løp mellom trærne, plukket blomster og klatret opp i de store epletrærne hans. Hagen var full av liv og glade lyder. Men kjempen rynket pannen. Han ble slett ikke glad. Han stampet i bakken og ropte med sin dype stemme: «Hva gjør dere her? Dette er MIN hage! MIN!» Han var så sint! Uten å tenke seg om, jaget han alle barna ut. Så bygget han en høy mur rundt hele hagen. Til slutt satte han opp et skilt: «Adgang forbudt! Overtredere blir straffet!». Å, stakkars barn! Og stakkars hage!
En hage uten vår
Så bygget kjempen den høye muren sin, og han satte opp skiltet som sa "INGEN ADGANG". Og hva skjedde da? Jo, overalt ellers i verden kom våren. Små fugler sang glade sanger, og vakre blomster tittet frem fra den varme jorden. Men ikke i kjempens hage. Der nektet våren å komme. Snøen lå tykk og hvit, og frosten bet med sine iskalde fingre. Trærne våget ikke å få blader, og ingen små blomster dukket opp for å si "hei" til solen. Det var så stille der, en merkelig og trist stillhet. Fuglene fløy forbi uten å synge en eneste melodi, for de hadde ingen grønne grener å sitte på og ingen barn der til å lytte. De små biene summet ikke lenger, og sommerfuglene danset ikke i luften. Sommeren kom heller aldri til kjempens hage. Mens alle andre hager bugnet av grønt gress og moden frukt, var kjempens hage fremdeles kald og grå, pakket inn i snø og frost. Epletrærne fikk ingen epler, og bærbuskene bar ingen søte bær. Alt var tomt. Høsten kom og gikk, men ingen gyldne blader falt fra trærne der. For trærne hadde jo aldri fått blader til å begynne med! Det var bare den kalde vinden, snøen og frosten som bodde i kjempens hage. De danset rundt og rundt, og gjorde den enda kaldere og mer ensom. Den store Nordavinden brølte, og Haglet danset over taket, mens Snøen pakket alt inn i et tykt, hvitt teppe. "Dette er et herlig sted!" sa de med glede. Og ingen andre ville komme på besøk. Det var en hage uten glede, en hage uten latter, en hage uten liv. Bare en lang, lang, iskald vinter.
Barnas magi og kjempen som forandret seg
Og slik gikk dagene. Kjempen satt i huset sitt og kikket ut på sin nakne, brune, snødekte hage. Han forsto ikke hvorfor våren ikke ville komme. "Jeg kan ikke forstå det," mumlet han. "Våren er her overalt ellers, men ikke i min hage." Våren var ikke redd, men trist. For våren elsker barnelatter, og i Kjempens hage var det ingen latter, bare stillhet og kulde. En morgen våknet Kjempen av en nydelig lyd. Ikke vind, ikke snø, men noe mye finere. Han spratt opp fra sengen sin og kikket ut. Og hva så han? Gjennom et lite hull i muren hadde små barn sneket seg inn! Og det utroligste av alt: der hvor barna lekte, hadde våren kommet! En liten jente klappet en blomst, og fargerike krokuser sprang ut. En liten gutt klatret i et tre, og treet fikk grønne blader og hvite blomster! Fuglene sang de vakreste sanger, blomstene åpnet seg, og gresset ble grønt og mykt. Overalt hvor barna lekte, smilte hagen! Kjempen gned seg i øynene. Han så barn le, sommerfugler danse. "Hvorfor har jeg vært så dum?" tenkte han. "Nå forstår jeg det! Det var fordi jeg var så selvisk og ikke ville dele hagen min med barna." De var som små solstråler som smeltet bort all is i hagen hans. Han hadde aldri sett noe så vakkert. Kjempen kjente en prikking inni seg, så varme, og så plutselig en stor, stor glede! En glede han ikke hadde følt på mange, mange år. Han så de lykkelige ansiktene, så fulle av undring, løpe og leke. Han visste at han hadde gjort noe veldig feil, vært en selvisk Kjempe. Men nå ville han være annerledes. Han ville være en venn. "Jeg skal rive ned muren!" ropte Kjempen. Men så stoppet han. "Nei, jeg må være forsiktig. Jeg må ikke skremme dem." Han tok på seg en myk frakk og en hatt, og tok med seg en kurv med søte, røde epler. Han ville vise barna at han ikke var farlig lenger. Han gikk ut av huset, helt stille, og bort til hullet i muren. Han var redd de ville løpe sin vei. Men han måtte si unnskyld. Han måtte fortelle dem at hagen nå var deres. Han kikket forsiktig gjennom hullet. Barna lo så høyt at det var som musikk. "Hei, dere små venner!" sa Kjempen, så mykt han kunne. Men stemmen hans var dyp, og barna stoppet å leke, og snudde seg. De små ansiktene deres ble hvite av skrekk. De husket den sinte Kjempen. "Å nei, Kjempen!" hvisket de, og begynte å løpe. De løp så fort de kunne ut av hagen. På et øyeblikk var hagen tom igjen. Kjempen sto der alene. Alle barna var borte. Og vet du hva som skjedde da? Våren, som hadde vært så glad, begynte sakte å trekke seg tilbake. Blomstene lukket seg, gresset mistet fargen, og en kald vind hvisket gjennom trærne. Kjempen sukket dypt. "Jeg har skremt dem," tenkte han. "Jeg er fremdeles en dum, selvisk Kjempe." Han så seg rundt i den nesten tomme hagen. Nesten tom. For i det fjerneste hjørnet så han en liten gutt. Gutten var så liten at han ikke hadde klart å løpe like fort. Han prøvde å klatre over muren, men kom seg ikke opp. Han sto der og gråt, med tårer som trillet nedover kinnene. Kjempen kjente hjertet sitt vri seg. Han måtte hjelpe den lille gutten. Han måtte vise ham at han hadde forandret seg. Kjempen gikk sakte mot gutten. Han bøyde seg forsiktig ned. "Hei, lille venn," sa Kjempen. "Ikke gråt. Jeg skal hjelpe deg."
Den gamle kjempen og den spesielle gutten
Han bøyde seg forsiktig ned. "Hei, lille venn," sa Kjempen. "Ikke gråt. Jeg skal hjelpe deg." Kjempen løftet den lille gutten varsomt opp, og plasserte ham på grenen. Og vet dere hva som skjedde da? I det øyeblikket gutten berørte treet, brast treet ut i de vakreste blomster! Det var som om våren kom på et øyeblikk, bare for den lille gutten. Gutten strålte, og grenene svingte seg lekent rundt ham. Han klemte treet hardt, og så snudde han seg mot Kjempen. Med et lyst smil ga han Kjempen et kyss på kinnet. Dette kysset. Dette lille, varme kysset. Det forandret Kjempen. Det forandret ham helt og fullt. Kjempen kjente en merkelig følelse i brystet, en som var helt ny for ham. Det var ikke den kalde, harde følelsen han hadde hatt før. Nei, dette var en følelse av varme, av glede, og av en dyp anger. "Åh," tenkte Kjempen, "jeg har vært så selvisk! Dette er grunnen til at våren ikke ville komme hit. Barna var jo den vakreste blomsten av alle!" Han skjønte det plutselig. Han hadde holdt gleden og kjærligheten ute. Med ett var den stygge veggen ikke lenger viktig. Kjempen gikk rett til huset sitt, tok en stor slegge – og banket ned veggen! Booom! Knas! Bit for bit raste den ned, og en stor port ble laget. "Kom inn, barn!" ropte Kjempen. "Kom inn og lek i min hage!" Og barna strømmet inn. De lo og lekte, og hagen ble levende igjen. Fuglene sang, blomstene sprang ut i alle farger, og Kjempen selv? Han sto der og smilte, et ekte, varmt smil for første gang på lenge. Fra den dagen av var Kjempen ikke lenger den selviske Kjempen. Han var den glade Kjempen. Han lekte med barna hver eneste dag. Han gjemte seg bak trærne, fortalte morsomme historier, og lot dem klatre på ryggen hans. Hagen hans var den mest fantastiske hagen i hele landet. Den var alltid full av blomster og fuglesang, for den lille gutten hadde vist Kjempen at ekte glede kom fra å dele. Men selv om Kjempen var lykkelig, var det alltid én ting han tenkte på. Den lille gutten. Gutten med de vakre øynene, som hadde gitt ham det varme kysset. Han lette etter ham hver dag. Han spurte de andre barna: "Har dere sett den lille gutten som klatret i treet den dagen? Han som var så liten?" Men ingen av barna visste hvem han snakket om. De hadde aldri sett den lille gutten igjen. Kjempen ble litt trist hver gang, men han fortsatte å leke med de andre barna, og hagen blomstret. Årene gikk, som de ofte gjør. Våren kom og sommeren, høsten og vinteren, om og om igjen. Og med hvert år som gikk, ble Kjempen eldre. Han ble grå i håret, og rynkene ble dypere rundt de vennlige øynene hans. Han kunne ikke lenger løpe og leke med barna som før. I stedet satt han på en benk under et av de store trærne, og så på dem. Han smilte da han så gleden deres, og hjertet hans var fullt av kjærlighet for dem alle. Men fortsatt, innerst inne, lengtet han etter den lille gutten. En kald vintermorgen, mange, mange år senere, satt den gamle Kjempen alene i hagen sin. Snøen lå hvit og glitrende overalt, og alle trærne var nakne, bortsett fra ett. Kjempen gnidde seg i øynene. Var det mulig? Under det fjerneste treet i hagen, det samme treet han hadde løftet den lille gutten opp i for så lenge siden, var det et syn så vakkert at Kjempen gispet. Treet var dekket av vakre, hvite blomster, som om det var midt på våren. Og under det, sto den lille gutten. Akkurat slik Kjempen husket ham, liten og strålende, med gyllent hår og et smil som smeltet vinterkulden. Kjempen reiste seg møysommelig fra benken. Hjertet hans banket hardt. Han gikk bortover den snødekte plenen, mot den lille gutten. Da han kom nærmere, så han noe merkelig. På hendene til gutten, og på føttene hans, var det merker. Små, røde merker, som om han hadde blitt spikret fast. Kjempen ble fylt med en blanding av undring og sorg. "Hvem har gjort dette mot deg, lille venn?" spurte Kjempen, stemmen hans var dyp og full av bekymring. "Si meg hvem som har såret deg, så skal jeg ta min store slegge og..." Men gutten smilte og ristet på hodet. "Disse er ikke sår," sa den lille gutten, stemmen hans var myk som en melodi. "Dette er kjærlighetens merker." Kjempen forsto ingenting. "Kjærlighetens merker?" gjentok han. "Hva mener du?" Den lille gutten tok et skritt nærmere Kjempen og rakte ut sin lille hånd. "Du lot meg klatre i treet ditt den dagen," sa han. "Og du lot de andre barna komme inn i hagen din. Fordi du lærte å elske, og sluttet å være selvisk, har du gitt meg glede. Du lot meg komme inn i hagen din, Kjempen." "Og i dag," fortsatte den lille gutten, "skal du få komme inn i min hage. Den er et sted hvor det alltid er glede, og hvor alle hjerter er fulle av kjærlighet." Kjempen så på gutten, og i hans øyne så han en ubetinget kjærlighet han aldri før hadde sett. Han skjønte nå hvem den lille gutten egentlig var. Han var ikke bare et barn. Han var noe mye, mye mer.
Avslutning
Og sånn kan selv de største hjerter lære å gi og elske. Tusen takk for at du har lyttet til eventyret om den selviske kjempen! Vi håper du likte historien. Kanskje du kan tegne din egen kjempe, eller finne på et helt nytt eventyr? La Sonacasts få vite hva du synes om historien vår. Vi elsker å høre fra deg! Ha en super dag, og husk å dele din glede med andre. På gjensyn!
