Historie
Den sveitsiske Robinson
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang drømt om å bo på en magisk øy, full av spennende hemmeligheter? Tenk deg en familie som en dag våkner opp på et helt ukjent sted, etter en stor storm. Ingen hus, ingen butikker, bare palmer, sand og et stort, blått hav. Hvordan ville de klare seg? Ville de finne venner blant dyrene, kanskje til og med dyr som kan snakke? Bli med oss på et utrolig eventyr med familien Robinson, mens de bygger et fantastisk trehus og oppdager øyas mange underverk. Er du klar for å utforske?
Skipsforliset og den nye begynnelsen
Familien Robinson var om bord på et stort skip som seilte over det dype, blå havet. Men en natt, kom en fryktelig storm! Vinden ulte som en sint kjempe, og bølgene var så høye som hus. Skipet ble kastet hit og dit, og til slutt krasjet det mot noen farlige steiner! Alle måtte hoppe i vannet for å overleve. Pappa Robinson, mamma Robinson og de fire guttene, Fritz, Ernest, Jack og Franz, klarte heldigvis å klamre seg fast til noen vrakrester. De fløt og fløt, gjennom mørket og regnet, helt til de endelig skylte i land på en fremmed strand. Da solen tittet frem neste morgen, åpnet de øynene sine. Rundt dem var det kritthvit sand, og bak dem vaiet enorme, grønne trær de aldri hadde sett før. Hvor var de? Og hva skulle de gjøre nå, helt alene på denne mystiske øya?
Den mystiske øya og de første oppdagelsene
Pappa Robinson, som alltid var full av gode ideer, tok en dyp pust. "Vi må utforske!" sa han. "Vi må finne ut hvor vi er, og om det er trygt her." Mamma Robinson nikket, og de fire guttene – Fritz, Ernest, Jack og Franz – var fulle av nysgjerrighet. De ville så gjerne se hva som skjulte seg bak de store, grønne trærne. Først måtte de sjekke hva som hadde overlevd skipbruddet. Heldigvis hadde noen av tingene fra skipet skylt i land. De fant en stor, vanntett kiste med verktøy, og til og med noen matforsyninger. "Å, så heldig vi er!" utbrøt Mamma Robinson. "Nå kan vi klare oss litt lenger." Med magen full av tørket frukt og litt vann, begynte de sin første tur inn på øya. Sanden var varm under føttene, og luften duftet av noe søtt og fremmed. Snart nådde de kanten av en frodig jungel. Der vokste trær med frukter i alle regnbuens farger, noen de aldri hadde sett før! Jack, den yngste og mest eventyrlystne, ville gjerne smake, men Pappa Robinson minnet dem på å være forsiktige. "Vi må aldri spise noe vi ikke kjenner," sa han alvorlig. De gikk videre, og snart hørte de en merkelig lyd. Det var som en blanding av en fugl og en liten kattunge! Plutselig hoppet et lite, fargerikt dyr frem fra buskene. Det hadde store øyne og en lang, fluffy hale. "Se, en apestjerne!" ropte Franz. Det var ikke en ape og ikke en stjerne, men det var det Franz valgte å kalle den. Apestjernen stirret nysgjerrig på dem før den forsvant like fort som den kom. Familien smilte. Dette var kanskje et farlig sted, men det var også et sted fullt av magi og nye venner.
Bygger et trehus og finner trygghet
Et sted fullt av magi og nye venner, ja. Men når kvelden snek seg på, og solen farget himmelen oransje og lilla, begynte pappa å tenke. De trengte et trygt sted å sove. Et sted der de ikke trengte å bekymre seg for uventede gjester som kanskje ikke var like vennlige som Apestjernen. Pappa tenkte og tenkte, mens solen sank lengre ned. Hvor kunne de bo? Hvor kunne de føle seg trygge og varme? Plutselig, mens han så opp på de store, grønne trærne som omfavnet dem, fikk han en idé! En super, duper idé! "Vet dere hva?" sa pappa, og øynene hans glitret som stjernene som snart skulle titte frem. "Hva med et... trehus?" Barna, som hadde sittet og tegnet på bakken med pinner, kikket opp. "Trehus?" hvisket lille Mia, og øynene hennes ble store og runde. "Et hus... i et tre?" "Ja!" sa pappa, og reiste seg. "Et skikkelig trehus! Høyt oppe i luften, blant bladene og grenene, der ingen uønskede gjester kan finne oss! Bare oss, og kanskje Apestjernen hvis han lover å være forsiktig." Leo hoppet opp og ned. "Åh, pappa! Det er den beste idéen noensinne! Tenk å sove der oppe, med stjernene som tak!" "Men hvordan bygger vi et trehus?" spurte Mia, og løp bort til pappa og klemte beinet hans. Pappa smilte. "Vel, vi må finne det perfekte treet først. Et sterkt, gammelt tre med tykke grener som kan holde oss. Og så må vi finne materialer. Tror dere skogen kan hjelpe oss?" Dagen etter, da solen igjen skinte gull over skogen, begynte jakten. De gikk og gikk, forbi mosegrodde steiner og store bregner, mens Apestjernen balanserte på pappa sin skulder og pekte ut spennende ting. "Se! En glitrende stein!" "Hør! En fugl synger!" Endelig fant de det. Et gigantisk eiketre, eldgammelt og majestetisk, med grener så tykke som pappa sine armer. Det sto der, som en stille kjempe, og ventet på dem. "Dette!" utbrøt Leo, og løp bort og klemte stammen. "Dette er treet!" "Helt perfekt," nikket pappa. "Nå må vi samle sammen det vi trenger." De brukte resten av dagen på å samle. Pappa fant lange, sterke greiner som kunne være bjelker. Leo og Mia lette etter flate biter med bark og store, tørre blader som kunne bli vegger og tak. Apestjernen, med sine flinke små hender, hjalp til med å bære små kvister og myk mose til senger. Han var en utrolig flittig liten hjelper! De jobbet hardt, men det var gøy! Pappa bandt greinene sammen med sterke lianer han fant, og barna hjalp til med å flette blader og bark inn mellom dem. Klask! Sa en barkbit som falt på plass. Knirk! Sa en gren som ble festet. Litt etter litt tok trehuset form. Først en plattform, som en stor, trygg redegulv. Så vegger som strakte seg opp, og et tak av store, tette blader som ville holde regnet unna. Det var ikke et perfekt, firkantet hus, men et koselig, organisk hus som vokste ut av treet selv. Da solen begynte å dale igjen, var trehuset nesten ferdig. Det hang der, som en hemmelig borg høyt over bakken. Pappa lagde en enkel stige av lianer og greiner, så de lett kunne klatre opp. "Førstemann opp!" ropte Leo, og klatret spenstig opp stigen. Mia fulgte like etter, og Apestjernen svingte seg opp med en elegant bevegelse. Inne var det varmt og lunt. Myk mose dekket gulvet, og en liten åpning i taket slapp inn den siste solstrålen, som en gyllen spotlight. De la seg ned på mosen, tett inntil hverandre. "Det er så fint," hvisket Mia, og gjespet. "Som et eventyr." Pappa la armen rundt dem begge. "Ja, min skatt. Her er vi trygge. Høyt over alle bekymringer." Utenfor, under trehuset, føltes skogen litt mørkere og mer mystisk. Men der oppe, blant bladene, med den milde vinden som vugget treet forsiktig, følte de seg som konger og dronninger av sitt eget, lille rike. Apestjernen krøllet seg sammen ved føttene deres, og hans lille hjerte slo rolig. Han hadde funnet sin flokk, og de hadde funnet sitt trygge sted. Og for første gang siden de kom til denne magiske skogen, sov de alle sammen, uten en eneste bekymring, og drømte søte drømmer om nye eventyr.
Dyrevenner og magiske frukter
Da solen våknet neste morgen, sendte den gyllne stråler gjennom trehuset, og familien våknet til lyden av fugler som sang en glad sang. Apestjernen, som nå hadde fått navnet Da solen våknet neste morgen, sendte den gyllne stråler gjennom trehuset, og familien våknet til lyden av fugler som sang en glad sang. Apestjernen, som nå hadde fått navnet **Gnister**, hoppet lett fra Odas seng og stirret med sine store, nysgjerrige øyne ut på den grønne jungelen. Lille Oda, som lå og gjespet under et fargerikt teppe, strakte seg ut. Hun hadde sovet så godt, drømt om flyvende fisker og snakkende blomster. Solstrålene danset på veggen, og luften var fylt med en deilig duft av fuktig jord og eksotiske blomster. "God morgen, Gnister!" visket Oda og klødde den lille apen bak ørene. Gnister svarte med en liten, lykkelig "Iiiiik!" og hoppet opp og ned. Den virket nesten som den prøvde å fortelle henne noe viktig. Mor og Far, som nå var på kjøkkenet i trehuset og laget frokost, lo forsiktig. "Det virker som om Gnister har mye energi i dag," sa Mor med et smil. Far nikket. "Kanskje han har funnet en ny skatt i jungelen?" Oda, som elsket eventyr, sprang ut på den lille balkongen. Jungelen var et grønt, levende teppe så langt øyet kunne se. Hver eneste dag var et nytt eventyr her! Gnister klatret raskt opp på skulderen hennes, pekte mot en tykk gren langt unna, og bablet entusiastisk. "Hva er det, Gnister?" spurte Oda. "Vil du vise meg noe?" Apen nikket ivrig, og Oda visste at hun måtte følge ham. Etter en rask frokost med ferske, søte bananer, var Oda og Gnister klare for å utforske. De klatret ned stigen fra trehuset, forsiktig, trinn for trinn. Bakkeplan i jungelen var fylt med lyder: suset fra blader, summingen fra insekter, og av og til et morsomt "kvakk!" fra en frosk. Gnister ledet an, hoppet fra lian til lian, og Oda fulgte etter på den smale stien, øynene hennes fulle av forventning. Etter en stund kom de til en lysning. Midt i lysningen sto et tre, men ikke et hvilket som helst tre. Dette treet glitret! Bladene var dekket av små, skinnende duggdråper som fanget sollyset, og på grenene hang frukter som glimtet som edelstener i alle regnbuens farger. Noen var dypt lilla, som ametyster. Andre var knalloransje, som små soler. Og noen få var helt gjennomsiktige, og glitret som diamanter. "Wow!" pustet Oda ut. "Hvilke frukter er dette, Gnister?" Gnister hoppet ned fra skulderen hennes og pekte på de lilla fruktene. Han plukket forsiktig en og holdt den frem til Oda. Den føltes varm og vibrerende i hånden hennes. Akkurat da hørte de en svak, men trist pipelyd fra en busk i nærheten. "Pip... pip..." Oda og Gnister kikket på hverandre og snek seg forsiktig nærmere. Inne i busken lå en liten, fargerik kolibri. Dens ene vinge var bøyd i en rar vinkel, og den skalv. "Åh, stakkars liten!" sa Oda og bøyde seg ned. Hun visste at de måtte hjelpe den. Gnister pekte på den lilla frukten hun holdt. Oda husket hvordan Gnister alltid visste hva de skulle gjøre. Hun klemte forsiktig frukten, og en liten dråpe lilla, glitrende saft kom ut. Hun dryppet den varsomt på kolibriens vinge. Med det samme begynte vingen å glitre litt, og kolibrien kviknet til. Den ga et lite, takknemlig "kvitt!" og fløy så bort, vingen helt fin igjen. Den danset i luften, glad og fri! "De magiske fruktene!" utbrøt Oda. "De kan helbrede!" Gnister nikket ivrig. Han plukket en oransje frukt og holdt den mot en liten, tørket blomst på bakken. I løpet av sekunder sprakk blomsten ut i full blomst, enda vakrere enn før! "Og de kan få ting til å vokse!" lo Oda. De tilbrakte resten av formiddagen med å utforske de magiske fruktenes krefter. Den gjennomsiktige frukten gjorde vannet i en liten bekk så klart at de kunne se hver eneste fargeglade fisk danse under overflaten. Den grønne frukten fikk dem til å føle seg ekstra sterke, så de lett kunne flytte på en stor stein som blokkerte en liten dyresti. Da solen begynte å dale nedover, var Oda og Gnister slitne, men glade. De hadde hjulpet en kolibri, fått blomster til å spire, og ryddet en sti. De forsto at jungelen var full av hemmeligheter og magi, og at de, som dyrevenner, hadde en viktig jobb å gjøre med å ta vare på den. Med Gnister ved sin side, visste Oda at hvert eneste hjørne av jungelen holdt et nytt eventyr, fullt av magiske frukter og dyrebare vennskap. De klatret tilbake til trehuset, klare for nye drømmer og en ny dag med undere.
Hemmelige grotter og en skjult foss
Morgenen etter, da solen sendte sine første, gyllne stråler gjennom palmene, våknet Oda og Gnister med en kriblende følelse av eventyr i magen. Hvilke hemmeligheter ventet dem i dag, tro? Skulle de utforske lenger inn i den tette jungelen, eller kanskje langs strandkanten? Gnister, som alltid var full av energi, strakte seg ut og gispet fornøyd. Han nistirret med sine store, nysgjerrige øyne på en del av jungelen de enda ikke hadde besøkt, et sted hvor trærne vokste tettere og skyggene var dypere enn noe annet sted. Oda skjønte med en gang hva han tenkte. 'Skal vi på oppdagelsesferd, Gnister? Kanskje finner vi noe helt nytt og fantastisk i dag!' spurte hun, og den lille apekatten hoppet av glede og gjorde et par lykkelige baklengssaltoer. De pakket med seg noen saftige, magiske frukter fra hagen sin og en flaske med friskt vann, og la i vei med lette skritt. Stien de fulgte var smal og kronglete, og de måtte dukke under store, paraplyformede bregner og klatre over mosegrodde steiner som var glatte av fuktighet. Lyden av jungelen var annerledes her, roligere, nesten som en hvisken, og fylt med lyden av ukjente fugler som sang sine hemmelige sanger. Plutselig stoppet Gnister opp. Han pekte med en liten, skjelvende finger mot en stor, grå fjellvegg, nesten fullstendig skjult bak en ugjennomtrengelig gardin av slyngplanter og tykk, grønn mose. Det var som om fjellet selv forsøkte å gjemme noe verdifullt. 'Hva er det, Gnister?' hvisket Oda, og hjertet hennes banket litt raskere av spenning. Mellom slyngplantene kunne hun skimte en liten, mørk åpning, som en munn som ventet på å fortelle en historie. Forsiktig, en fot foran den andre, snek de seg nærmere. Luften ble straks kjøligere, og en svak, jordaktig duft av fuktig stein og friskt vann fylte neseborene deres. Gnister, som var så liten og vågal, krøp først gjennom åpningen. Oda måtte bøye seg dypt og presse seg forsiktig gjennom den trange passasjen for å følge etter. Og der, foran øynene deres, åpenbarte det seg en helt utrolig verden! De sto inne i en stor, luftig grotte, mye større enn de hadde forestilt seg. Veggene glitret av tusenvis av små, krystallignende steiner som fanget det lille lyset som snek seg inn fra utsiden, og fikk grotten til å se ut som den var strødd med millioner av glitrende diamanter. 'Ååååh,' sa Oda, helt målløs, og stemmen hennes ekko tilbake fra grottens vegger. Gnister hoppet fornøyd opp og ned, og hans egen lille glødende hale lyste opp grotten enda mer, som en personlig lykt. Det var flere ganger de trodde de hørte rare, forsiktige lyder inne fra grotten, som om den pustet eller hvisket eldgamle hemmeligheter. De gikk dypere inn, og Gnister lyste vei med halen sin, som en modig liten guide. På bakken så de rare tegn og mønstre, nesten som tegninger, laget av en mørkere type stein. De så ut som dyr og planter de aldri hadde sett før, men som likevel føltes underlig kjent, som fra en drøm. Kanskje var det gamle historier fra øya, fortalt av de aller første dyrene som bodde her for lenge, lenge siden? Jo lenger de gikk, jo dypere og mer magisk ble grotten. Luften var tykk og kjølig, og de kunne høre en svak, sildrende lyd som gradvis ble høyere og mer tydelig, nesten som en lokkende sang. Den sildrende lyden vokste til en dyp, beroligende brusen, og plutselig åpnet grotten seg opp til et enda større, sirkulært rom. Og der, midt i dette hemmelige kammeret, falt en foss! Men dette var ingen vanlig foss. Vannet var så klart at det glitret som flytende krystall, og når solstrålene på magisk vis fant veien ned gjennom en hemmelig sprekk i taket, delte de vannet i alle regnbuens vakre farger. Det var som om fossen malte et bilde med lys og vann, et levende kunstverk. Den falt ned i et lite, turkis basseng, og vannet der var så innbydende, rent og uimotståelig. Oda og Gnister sto der lenge, bare og lyttet til fossens myke sang og så på det fantastiske fargespillet. Det var en fredelig og magisk plass, en hemmelighet gjemt dypt inne i øyas hjerte, bare for dem å finne. Gnister dyppet forsiktig en liten labb i vannet, og øynene hans ble store da han så at vannet fikk pelsen hans til å glitre enda mer, som om han var dekket av små stjerner. Oda lo høyt. 'Det er magisk vann, Gnister!' sa hun, og dyppet fingrene sine i det. De føltes så friske, kalde og levende. De bestemte seg for å leke litt i bassenget, la vannet dryppe over seg og kjenne den forfriskende kjøligheten. De spiste de magiske fruktene sine der, omgitt av glitrende krystaller og regnbuevann, og det føltes som den beste pikniken de noensinne hadde hatt. Etter en stund, da skyggene begynte å bli lange utenfor grotten, visste de at det var på tide å dra. Men de tok med seg følelsen av magi og hemmelighet. Da de gikk ut av grotten igjen, gjennom den smale åpningen, snudde Oda seg og så tilbake. 'Vi kommer tilbake, hemmelige grotte og vakre foss,' hvisket hun. Gnister nikket ivrig med hodet sitt. Jungelen var full av utrolige steder, og de var så heldige som fikk oppleve dem. På veien hjem, da solen begynte å synke og male himmelen i rosa, oransje og lilla, pratet Oda og Gnister lavt sammen. De planla allerede sitt neste eventyr, fulle av spenning for å se hva mer øya ville vise dem. Hver dag var en oppdagelse, og hver oppdagelse var et lite stykke magi. Og de visste at eventyrene aldri ville ta slutt, så lenge de hadde hverandre og den magiske øya å utforske.
En flåte og de vennlige sjødyrene
Neste morgen, da solen skinte varmt og lyst gjennom palmbladene, våknet Oda med en helt ny idé som boblet i henne. «Gnister!» hvisket hun til sin lille venn, som fremdeles sov trygt i en lomme på Odas kjole. «Vi har utforsket skogen, funnet huler og spist magiske frukter. Men hva med havet? Vi har jo bare sett det fra stranden!» Gnister, som var vant til Odas plutselige påfunn, våknet sakte og blinket med sitt lille lys. «Havet?» mumlet han. «Det er jo så stort… og vått.» «Nettopp!» sa Oda, øynene hennes strålte. «Tenk deg å flyte på vannet, se hva som gjemmer seg under overflaten! Vi må bygge noe!» De spiste en rask frokost med søte bær og frisk kokosmelk, og så var det rett ned til stranden. Oda lette etter solide grener, mens Gnister fløy rundt og lyste opp de mørkeste krokene under trærne. De fant noen tykke, drivvedstokker som havet hadde skylt i land – perfekte for en flåte! De var ikke for tunge, og de var akkurat passe lange. «Nå må vi binde dem sammen,» sa Oda, mens hun studerte stokkene. «Men med hva?» Gnister fløy opp til en stor palme og oppdaget noen lange, seige lianer som hang ned som tau. «Se her, Oda! Disse er sterke!» Sammen begynte de å arbeide. Oda dro og surret lianene stramt rundt stokkene, mens Gnister, med sitt magiske lys, hjalp henne å se knutene bedre. De knyttet og dro, lo og sang små sanger mens de jobbet. Det var ikke lett, men det var utrolig gøy. Etter en stund hadde de en liten, solid flåte, akkurat stor nok for Oda og Gnister, og kanskje en liten venn eller to. «Vi må gi den et navn!» sa Oda. Hun tenkte seg om et øyeblikk. «Hva med ‘Havstråle’? Fordi den skal stråle på havet, akkurat som du stråler, Gnister!» Gnister lyste ekstra sterkt av glede. «Havstråle! Jeg elsker det!» De skjøv Havstråle forsiktig ut i det grunne vannet. Det fløt perfekt! Oda klatret om bord, og Gnister satte seg på skulderen hennes. Det var som å sitte i en liten båt, og bølgene gynget dem forsiktig frem og tilbake. «Nå skal vi ut på eventyr!» ropte Oda, og padlet forsiktig med en flat stein hun fant. Snart var de et lite stykke fra land, og vannet var krystallklart. De kunne se fargerike fisker svømme under dem, noen med striper, andre med prikker, alle glitrende i solen. Plutselig dukket en stor, grønn skilpadde opp ved siden av flåten. Den hadde vennlige øyne og så nysgjerrig på dem. «Hei, du!» hvisket Oda. «Vil du være med på eventyr?» Skilpadden gnikket hodet sitt mot flåten, som om den sa ja. Oda og Gnister lo. Så dukket det opp en hel familie med delfiner! De svømte i sirkler rundt Havstråle, hoppet og plasket, og sprutet vann på dem med lekne halefinner. Gnister lyste opp vannet med sitt magiske skinn, og delfinene syntes å elske det. De svømte så nær at Oda nesten kunne ta på dem. En av delfinene, en stor og vis en, så rett på Oda med sine kloke øyne. Den dyttet flåten forsiktig i en retning, som om den ville vise dem noe. «Følg etter!» sa Oda til Gnister. «Jeg tror den vil vise oss en hemmelighet!» Flåten gled fremover, guidet av delfinen og de andre sjødyrene som lekte rundt dem. De kom til et sted hvor vannet var enda klarere, og under dem kunne de se en hel undervannsverden! Koraller i alle regnbuens farger, som små slott og skoger under vann. Fiskene var enda mer fargerike her, og noen av dem glødet i mørket, akkurat som små undervannslykter. Gnister fløy ned fra Odas skulder, helt ned til vannoverflaten, og lot lyset sitt danse over korallene. Det var som et diskotek for fiskene! De svømte rundt i lyset, snudde og vendte, og Gnister fniste av glede. Den kloke delfinen dykket ned og viste dem en stor, rund perle som lå mellom to skinnende muslinger. Oda forsto at dette var en gave. Hun bøyde seg ned og tok forsiktig opp perlen. Den var glatt og glitret i alle regnbuens farger. «Tusen takk!» hvisket hun til delfinen, som nikket fornøyd med hodet og svømte opp til overflaten igjen. De lekte med delfinene og skilpadden i lang tid, før solen begynte å synke mot horisonten. Det var på tide å dra hjem. De vennlige sjødyrene fulgte dem helt tilbake til stranden, og Oda vinket til dem. «Vi ses snart, mine havvenner!» ropte hun. Da Oda og Gnister klatret av Havstråle, var de fulle av nye fortellinger. Dagen hadde vært fylt med latter, magi og nye venner. De visste at havet hadde mange flere hemmeligheter å by på, og de gledet seg allerede til neste gang de skulle seile ut med Havstråle. Øya var virkelig full av uendelige eventyr, både på land og i havet. Og de visste at med Gnister ved sin side, var ingen eventyr for store eller for små.
Et skip i horisonten og et vanskelig valg
Morgenen etter den spennende dagen på havet, våknet familien Robinson til lyden av bølger som skvulpte forsiktig mot stranden. Solen skinte varmt gjennom palmene, og luften var fylt med duften av eksotiske blomster. Fritz, Ernest, Jack og lille Franz lå fortsatt og drømte søtt, kanskje om de vennlige sjødyrene og den magiske undervannsverdenen de hadde sett. Men mamma og pappa var allerede oppe, og forberedte en deilig frokost med fersk frukt og nybakt brød fra den lille leirovnen deres. Livet på øya hadde blitt en trygg og glad rutine. Hver dag var et nytt eventyr, fylt med oppdagelser og gleden over å være sammen. De hadde bygget et vakkert hjem i det store trehuset, med utsikt over det glitrende havet. Gnister, den morsomme papegøyen, satt på skulderen til Franz og hvisket søte ord i øret hans, mens de andre dyrevennene ventet tålmodig på sin frokostbit. Alt var perfekt. Eller var det? Mens pappa speidet ut over horisonten, slik han ofte gjorde, for å se om været ville holde seg fint, så han noe uvanlig. Langt, langt borte, der himmelen møtte havet, var det en liten, mørk prikk. Han stirret lenge, gned seg i øynene og stirret igjen. Det kunne ikke være... «Mamma,» sa han plutselig, med en stemme full av undring og en liten smule spenning. «Kom og se her! Jeg tror jeg ser noe.» Mamma kom bort, med Franz på armen, og fulgte pappas pekefinger. Først så de ingenting, bare det uendelige blå. Men så, idet solen traff akkurat riktig, skimtet de det også. En liten, mørk flekk som beveget seg sakte, sakte på havets overflate. «Hva er det, pappa?» spurte Franz, som elsket å utforske. «Er det en stor fisk? Eller kanskje en ny øy vi ikke har sett ennå?» Pappa smilte, men øynene hans var alvorlige. «Jeg tror, min kjære Franz,» sa han, «at det er noe mye, mye mer spesielt.» Han hentet den gamle kikkerten de hadde reddet fra skipsvraket, og løftet den til øynene. Stillheten senket seg over stranden, bare avbrutt av bølgeskvulp og Gnisters nysgjerrige pip. Pappa justerte kikkerten, og ansiktet hans forandret seg. Først kom et uttrykk av sjokk, så et bredt smil, og så et uttrykk av dyp ettertanke. «Det er et skip!» utbrøt han, stemmen hans dirret av en blanding av glede og en slags tristhet. «Et ekte skip! Med seil og master! Det kommer vår vei!» Nyheten spredte seg som en vind gjennom familien. Barna våknet brått, og løp spente bort til stranden. Et skip! Det betydde kanskje at de kunne komme hjem! Fritz forestilte seg biblioteker fulle av bøker, Ernest tenkte på vitenskapelige instrumenter, Jack drømte om leker, og Franz ville kanskje bare ha en stor, myk seng. De danset av glede, hoppet og klappet i hendene. «Vi er reddet!» ropte Jack. «Vi kan dra hjem!» sa Ernest, øynene hans strålte. Mamma og pappa så på hverandre, et stille spørsmål i blikkene deres. Gleden var der, selvfølgelig, men det var også en underlig følelse som blandet seg inn. En følelse av... vemod. Skipet kom nærmere, og de kunne nå se det tydeligere. Et stort, vakkert seilskip, som skar gjennom bølgene på vei mot deres lille øy. Pappa begynte å samle drivved og store palmegrener, for å lage et bål, et signal som skipet ville se. «Vi må gi dem et tegn!» sa han ivrig. «De må vite at vi er her!» Men mens han stablet ved, så han seg rundt på øya. På trehuset de hadde bygget med så mye kjærlighet og hardt arbeid. På de frodige hagene de hadde anlagt, fulle av frukt og grønnsaker. På alle de glade dyrene som hadde blitt deres venner, som Gnister, den modige løven, de morsomme apene og de hjelpsomme elefantene. Han så på barna sine, som løp og lekte, frie og glade, langt borte fra verdens bekymringer. Var det virkelig det beste å dra? Mamma kom bort til ham og la en hånd på armen hans. «Jeg forstår,» hvisket hun. «Det er en glede, men også en tristhet, er det ikke?» «Ja,» svarte pappa. «Vi har bygget et paradis her. Våre barn har vokst opp fritt, lært så mye om naturen, og funnet en lykke jeg ikke trodde var mulig.» «Men hjemme venter et annet liv,» sa mamma. «Våre familier, venner... samfunnet.» Barna, som først hadde vært overveldet av glede, begynte også å kjenne på den samme blandingen av følelser. Jack, som elsket å klatre i trær og utforske grotter, så på trehuset sitt. «Vil vi måtte forlate Fluffy?» spurte han, og refererte til den lille apen som alltid fulgte etter ham. Ernest, som hadde funnet en ny lidenskap for å studere planter og dyr på øya, lurte på om han ville finne like spennende ting i en by. Fritz, den eldste, tenkte på ansvaret sitt for familien, men også på alle eventyrene de hadde hatt her. Og Franz, den yngste, klamret seg til Gnister. «Gnister, blir du med oss hvis vi drar?» spurte han sin papegøyevenn. Gnister la hodet på skakke. «Hjemme er her, Franz,» sa papegøyen, «med familien. Og med meg.» Dyrene hadde også merket seg skipet. Den modige løven kom bort og gned hodet sitt mot pappas ben, som om den visste at noe viktig var i ferd med å skje. Elefantene trompetiserte forsiktig, og apene satt stille i trærne og så på med alvorlige ansikter. De var en del av familien nå. Skipet var nå så nært at de kunne se seilmennene på dekk. De vinket og ropte, men lyden nådde ikke helt fram ennå. Pappa hadde allerede tent bålet, og røyken steg opp mot den blå himmelen. Snart ville skipet se dem. «Vi må bestemme oss,» sa mamma, stemmen hennes var myk, men fast. «Skal vi virkelig dra? Eller skal vi fortsette vårt liv her, på vår egen øy, vårt eget paradis?» Det var et valg ingen av dem hadde forventet å måtte ta. De hadde lengtet så lenge etter å bli reddet, men nå som redningen var så nær, føltes det nesten som et tap. Fritz, Ernest, Jack og Franz så på foreldrene sine, og så på hverandre. Øynene deres var fulle av spørsmål. Hva ville de velge? Hvor var 'hjemme' egentlig? Var det der de kom fra, med alle de gamle minnene? Eller var det her, på denne magiske øya, med alle de nye vennene og de uendelige eventyrene? Vinden blåste forsiktig, og tok med seg duften av salt sjø og tropiske blomster. Skipet nærmet seg, nærmere for hvert sekund. Tiden var i ferd med å renne ut. Familien Robinson sto samlet på stranden, øynene festet på det fremmede skipet, og hjertene fulle av det vanskelige valget som ventet dem. Hva ville de gjøre? Ville de vinke farvel til sin fantastiske øy, eller vinke farvel til den verden de en gang hadde kjent? Avgjørelsen var tung, og den måtte tas snart.
Takk for eventyret!
Og slik endte vår historie om Den sveitsiske Robinson for i dag. Tusen takk for at du har lyttet og drømt deg bort med oss. Vi håper du likte dette eventyret, og kanskje det ga deg lyst til å finne på dine helt egne historier? Hvem vet hvilke spennende steder du kan reise til bare ved å bruke fantasien din! Om du har noen tanker eller ideer, så vil Sonacasts veldig gjerne høre fra deg. Ha en riktig god og eventyrlig dag videre, så snakkes vi snart!
