Historie
Østenfor sol og vestenfor måne
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva som finnes østenfor sol og vestenfor måne? I dag skal vi reise dit! Bli med oss på en magisk fortelling om en modig jente og en fortryllet prins. Hør om den store hvite bjørnen, et slott fullt av hemmeligheter, og en farefull reise over fjell og daler. Klarer jenta å redde prinsen fra trolldronningen? Finn ut i denne spennende historien fra de norske folkeeventyrene.
Bjørnen kommer til gården
Langt, langt borte, i en liten hytte ved skogkanten, bodde en gang en fattig bonde med sin kone og mange døtre. De slet ofte med å få mat på bordet, og hver vinter var det vanskelig å holde varmen. En kald vinterdag, mens snøen lavet ned utenfor og vinden ulte rundt hushjørnet, hørte de plutselig en stor banking på døren. 'Hvem kan det være?' hvisket moren, nesten litt redd. Da de åpnet, stod det en diger, snøhvit bjørn der, glinsende og vakker i den hvite snøen. Bjørnen var ikke skummel, men snakket med en dyp, vennlig stemme: 'Jeg kan gjøre dere rike,' sa den, 'hvis jeg bare får den yngste datteren deres.' Familien ble forskrekket! Men den yngste jenta, som var den blideste og modigste av dem alle, sa hun ville dra med bjørnen. Hva ventet henne nå på reisen med dette mystiske dyret?
Prinsen og trolldommen
Og så la den modige jenta ut på reise med den store bjørnen. De gikk og gikk, over grønne enger og gjennom dype skoger som du aldri har sett maken til. Bjørnen bar henne forsiktig over bekker og passet godt på henne da de sov under glitrende stjerner. Jenta syntes det var spennende, men hun var også litt spent og kanskje litt redd for hvor de skulle. Til slutt kom de til et stort, vakkert slott, gjemt dypt inne i skogen. Hver natt, når mørket senket seg og stjernene glitret på himmelen, skjedde det noe helt utrolig. Bjørnen tok av seg bjørneskinnet sitt! Og der, under skinnet, var det ingen bjørn lenger. Nei, der sto en flott, ung prins! Han var så kjekk og snill, med øyne fulle av vennlighet som lyste opp rommet. "Jeg er en prins," fortalte han henne, "men en ond trolldronning har kastet en grusom trolldom over meg. Hver dag må jeg være en stor, brun bjørn, men om natten får jeg lov til å være meg selv igjen i dette slottet." Han sukket litt mens han så på henne. "Jeg kan ikke bli helt fri før en jente er modig nok til å bo med meg i syv år, uten å spørre hvem jeg er eller fortelle noen om min hemmelighet. Du må love meg høyt og tydelig å ikke fortelle dette til noen, uansett hva som skjer." Jenta lovet ham. Det var jo spennende og litt merkelig å bo sammen med en prins som var en bjørn om dagen og en prins om natten. Dagene gikk med lek og utforsking i den store skogen rundt slottet, og om kvelden satt de sammen i slottets varme saler når prinsen var seg selv. Hun lærte å like og til slutt elske den snille prinsen, selv om han var bjørn mesteparten av tiden. Men hun lurte fælt på hvordan hun kunne hjelpe ham å bli helt fri. En så stor og viktig hemmelighet å bære på, tenk!
Reisen til verdens ende
Men så en kveld, da prinsen satt der i sin menneskeskikkelse og så så trist ut, spurte hun ham, "Min kjære prins, er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe deg? Jeg vil så gjerne at du skal være fri hele tiden." Prinsen sukket tungt. "Å, min søte venn," sa han. "Det er en mørk trolldom som holder meg fanget, lagt over meg av den onde trolldronningen. Hun bor i slottet sitt, østenfor sol og vestenfor måne. Der må du dra, om du vil bryte forbannelsen." Jenta lyttet med store øyne. Østenfor sol og vestenfor måne? Hvor i all verden var det? Det hørtes ut som et sted ingen noen gang hadde funnet. Men hun var ikke redd. Hun var fylt av kjærlighet til prinsen, og hun visste at hun måtte prøve. "Jeg skal dra," sa hun, "uansett hvor langt det er, og hvor vanskelig reisen blir!" Neste morgen, lenge før soloppgang, pakket jenta en liten niste, tok på seg de sterkeste skoene hun hadde, og begynte på sin lange, lange reise. Hun vinket farvel til bjørneslottet, som nå var så tomt og stille uten hennes kjære prins der. Først gikk hun gjennom tette skoger, hvor trærne sto så høyt at de nesten nådde himmelen. Bladene hvisket hemmeligheter til hverandre i vinden, og dyrene kikket nysgjerrig frem fra buskene. Hun møtte små ekorn som samlet nøtter, og grasiøse hjorter som drakk av krystallklare bekker. Dagene ble til uker, og ukene ble til måneder. Jenta vandret over høye fjell, der snøen lå kald og glitrende, og gjennom dype daler, der elvene bruste vilt. Hun krysset brede sletter, der gresset vaiet som et grønt hav i vinden. Noen ganger var hun sliten, så sliten at hun nesten ikke orket å ta et skritt til. Men hver gang hun tenkte på den snille prinsen som ventet på henne, fikk hun nye krefter. Hun måtte bare fortsette. En dag, da hun hadde vandret i mange, mange dager, kom hun til en stor, åpen slette. Vinden blåste voldsomt her, sterkere enn hun noen gang hadde kjent. Det var Nordavinden, som suste og bruste som et mektig beist. Nordavinden ristet i trærne, og fikk klærne hennes til å flagre som små seil. Jenta frøs og holdt godt rundt seg selv. Men så fikk hun en idé! "Å, mektige Nordavind," ropte hun så høyt hun kunne, for å overdøve brølet fra vinden, "kan du hjelpe meg? Jeg leter etter slottet østenfor sol og vestenfor måne!" Nordavinden roet seg litt, og en dyp, rungende stemme svarte henne. "Ho-ho-ho," buldret Nordavinden. "Det er langt, langt borte, lenger enn de fleste kan forestille seg! Jeg har aldri vært der, men jeg kjenner en annen vind som kan ha vært nærmere. Østavinden kanskje? Men jeg kan nok ta deg et stykke på veien!" Og med det, tok Nordavinden tak i jenta, løftet henne forsiktig opp fra bakken, og bar henne med seg over fjell og daler, over skoger og elver! Det var som å fly! Jenta klamret seg fast, men lo av glede og spenning der hun suste gjennom luften. Nordavinden bar henne så langt han kunne, helt til kanten av et annet stort hav. "Her er så langt jeg kan hjelpe deg," sa Nordavinden, og satte henne forsiktig ned på en sandstrand. "Du må videre alene, eller finne en annen hjelper." Jenta takket Nordavinden hjertelig og så seg rundt. Foran henne lå et uendelig, skummende hav. Hvordan skulle hun komme seg over dette? Hun gikk langs stranden, og plutselig fikk hun øye på noe. En stor, majestetisk ørn satt på en fjellhylle og skuet utover vannet. Ørnen hadde øyne så skarpe som glass, og fjær som glitret i solen. Jenta gikk forsiktig bort til den. "Mektige ørn," sa hun, "kan du hjelpe meg? Jeg er på vei til slottet østenfor sol og vestenfor måne, og jeg må krysse dette store havet." Ørnen snudde hodet sakte mot henne. "Slottet østenfor sol og vestenfor måne, sier du?" sa ørnen med en stemme som var like klar som fjellbekken. "Det er en farlig reise, lille jente. Jeg har fløyet over mange land og mange hav, men jeg har aldri vært så langt øst. Men jeg kan ta deg et godt stykke på veien over havet. Kanskje Sørhavsørnen kjenner veien videre." Jenta ble så glad at hun nesten hoppet opp og ned! "Tusen takk, tusen takk!" sa hun. Ørnen bøyde seg ned, og jenta klatret forsiktig opp på ryggen hans. Ørnen spredte sine enorme vinger, og med et mektig vingeslag lettet de fra bakken. Opp, opp, opp fløy de, høyere enn skyene, over det skummende havet. Jenta holdt seg godt fast, og så ned på verden som ble mindre og mindre under dem. Det var en fantastisk utsikt! Havet så ut som et blått teppe med hvite krusninger, og landskapet var som et lite kart. De fløy i time etter time, helt til jenta begynte å bli veldig trøtt. Og til slutt, da solen begynte å dale mot horisonten, landet ørnen på en annen strand, på en øy som var så grønn og frodig. "Her må jeg sette deg ned," sa ørnen. "Mitt territorium slutter her. Nå er du i Sørhavsørnens rike. Lykke til på din videre ferd." Jenta takket ørnen igjen, og så forsvant den store fuglen opp i skyene. Hun var nå enda lenger borte fra hjemmet sitt, og enda nærmere det mystiske slottet østenfor sol og vestenfor måne. Hvor mye mer skulle hun måtte reise? Hvem ville hjelpe henne nå?
Hos trolldronningen
Jenta sto der alene, midt i et fremmed landskap, og visste ikke hvor hun skulle snu seg. Fuglene sang fremdeles sin muntre sang, og solen skinte, men inne i henne var det litt mørkt. Hvem kunne hjelpe henne nå, helt alene på den lange veien til slottet østenfor sol og vestenfor måne? Da, akkurat da hun trodde hun var helt forlatt, så hun en liten røyksky stige opp mellom trærne. Kanskje det var et hus? Kanskje det var noen som bodde der? Hun fulgte røyken, og snart kom hun til en liten, koselig hytte, nesten gjemt bak et stort, grønt tre. Utenfor satt en gammel kone og kardet ull. Hendene hennes beveget seg opp og ned, opp og ned, mens ullen ble myk og fin. "God dag," sa jenta forsiktig. "Jeg er på en lang reise og har gått meg vill. Kan du hjelpe meg?" Den gamle konen så opp med vennlige øyne. "God dag, barn," sa hun. "Hvor skal din reise gå, så langt borte fra hjemmet ditt?" Jenta fortalte historien sin, om bjørnen som egentlig var en prins, og om den onde trolldommen, og at hun var på vei til slottet langt, langt borte for å redde ham. Den gamle konen lyttet tålmodig og nikket av og til. "Ja, ja, stakkars deg," sa hun da jenta var ferdig. "Det er en lang og farlig vei. Men jeg er søsteren til solen, og jeg skal hjelpe deg litt på vei." Hun strakte ut en skrukket hånd og ga jenta et vakkert, skinnende eple av rent gull. "Dette eplet skal du få av meg. Når du kommer til min søster, Månen, skal du fortelle henne at jeg sendte deg." Hun pekte mot en sti som forsvant inn i skogen. "Følg den stien, så finner du henne." "Men du må skynde deg, for veien er lang." Jenta takket og klemte det gylne eplet tett til seg. Det føltes varmt og glatt i hånden hennes. Hun gikk videre, og stien førte henne stadig lenger inn i et mer mystisk landskap. Etter en stund begynte skogen å tynnes ut, og hun kom til et åpent område. Der, i et hus som var nesten like rundt som månen selv, satt en annen gammel kone. Hun satt og kardet med en gyllen karding. Hårene hennes var hvite som nysnø, og hun hadde øyne som glitret som stjernene. "God dag, mor," sa jenta igjen, litt tryggere denne gangen. "Jeg er på en reise, og din søster, Solen, sendte meg til deg. Hun ga meg dette gylne eplet." Jenta holdt frem eplet, og det skinte i lyset. Den gamle konen smilte. "Å, så du er jenta som skal til slottet østenfor sol og vestenfor måne? Jeg har hørt om deg. Velkommen hit. Jeg er Månen, og jeg skal også hjelpe deg så godt jeg kan." Hun rakte ut hånden og tok imot det gylne eplet. "Dette er et vakkert eple, men du skal få noe enda finere av meg." Hun ga jenta en gullkarding, akkurat maken til den hun selv brukte. "Gå nå videre. Du skal til min søster, Vinden. Hun er den eldste av oss og vet mest. Si at jeg sendte deg, og vis henne kardinga." Hun pekte mot et fjell i det fjerne. "Vinden bor bak det høyeste fjellet." "Men vær forsiktig, der blåser det hardt!" Jenta takket igjen og fortsatte sin ferd. Med gullkardinga i hånden, som føltes lett og magisk, klatret hun oppover mot fjellet. Det blåste ganske riktig en frisk vind der, som lekte med håret hennes og nesten løftet henne fra bakken. Til slutt, på toppen av det høyeste fjellet, fant hun en tredje hytte. Den var bygget av drivved og steiner, og den ristet litt i vinden. Utenfor satt en svært gammel kone, nesten som et værbitt tre. Hun satt og spant med en gullrokk, og garnet hun spant, glitret som stjerner. "God dag, formor," sa jenta, nesten ut av pusten. "Jeg er på vei til slottet østenfor sol og vestenfor måne, og søsteren din, Månen, sendte meg til deg med denne gullkardinga." Hun viste frem kardinga. Den gamle konen, som var Vinden selv, nikket sakte. "Ja, ja, jeg har ventet på deg, jenta mi," sa hun. "Jeg er den eldste av søstrene, og jeg vet mye, for jeg blåser over hele verden. Du er kommet til rett sted." Hun tok imot gullkardinga og betraktet den med et fornøyd blikk. "Du skal få min egen gullrokk," sa hun, og ga jenta den skinnende rokken. "Dette er den beste gaven av dem alle, for trollmora elsker gull og skinnende ting. Du skal bruke den når du kommer frem." Jenta takket for gullrokken. "Men hva skal jeg gjøre når jeg kommer til slottet, Vinden?" spurte hun. "Hvordan skal jeg redde prinsen?" "Lytt nå nøye, barn," sa Vinden. "Slottet du leter etter, tilhører trollmora som har forhekset prinsen. Hun er en ond og grådig kvinne. Når du kommer dit, skal du finne en plass i nærheten av slottet hvor du kan se hva som skjer. Deretter skal du ta frem den fine gullrokken og begynne å spinne. Trollmora vil se deg. Hun vil bli grådig etter rokken din, for hun samler på alt som glitrer. Hun vil komme bort og spørre om å kjøpe den. Da skal du si at du ikke vil selge den, men at hun kan få den hvis hun lar deg sove en natt hos prinsen. Du må være fast i blikket og ikke gi deg! Første natten vil hun nekte, men hold ut. Gjør det samme med gullkardinga og det gylne eplet de neste to dagene. Hun vil bli så grådig at hun til slutt vil gi deg det du ønsker. Men pass på! Prinsen er under en tung trolldom og sover dypt, han vil ikke høre deg. Du må være modig og smart!" Med disse viktige rådene og de tre magiske gulltingene, takket jenta den gamle Vinden og begynte på den aller siste etappen av sin lange reise. Nå var hun så nær slottet østenfor sol og vestenfor måne. Hjertet hennes banket. Ville hun klare å redde prinsen fra trolldommen? Hun måtte være modig. Hun måtte være smart. For nå var hun virkelig fremme.
Avslutning
Og slik fant hun sitt eventyr, østenfor sol og vestenfor måne. Tusen takk for at du lyttet til denne fortellingen. Vi i Sonacasts vil gjerne høre fra deg hvis du har tilbakemeldinger eller ønsker deg nye, spennende historier. Kanskje du kan tenke deg din egen magiske reise akkurat nå? Hvor ville du dratt? Vi håper du har hatt det fantastisk sammen med oss. Ha en eventyrlig dag eller natt, og drøm søtt. På gjensyn!
