Historie
Soria Moria slott
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang drømt om et slott langt, langt borte, et slott så vakkert og magisk at det nesten ikke er til? I dag skal vi reise til et slikt sted, til Soria Moria slott! Bli med når vi følger Espen Askeladd på hans spennende ferd. Han er en helt som ingen andre, og veien til slottet er full av under og utfordringer. Er du klar for et ekte eventyr? Da begynner vi!
Espen Askeladd og de tre brødrene
Da begynner vi! I et lite hus, langt borte, bodde det en gang tre brødre. Den eldste, Per, var sterk som en okse, og løftet tømmerstokker lett. Nestemann, Pål, var en luring, flink med ord og alltid overtalende. Men den yngste, Espen Askeladd, var spesiell. Han var kanskje ikke den sterkeste eller smarteste, ifølge brødrene. Men Espen var full av nysgjerrighet og så alltid noe magisk, der andre så kjedelige ting. Han satt ofte ved asken, drømmende om eventyr. En dag bestemte Per og Pål seg for å reise ut i verden, for å finne lykken, og kanskje Soria Moria slott! De pakket sekkene. Espen ville være med. 'Kan ikke jeg komme?' spurte han. Brødrene lo: 'Du? Du er jo bare en liten Askeladd!' Men Espen ga seg ikke. Han ville vise dem at en Askeladd også kan finne lykken!
De tre kjempene og de magiske gjenstandene
Espen la ut på sin ferd, full av mot og et lurt smil. Han vandret gjennom tette skoger og over bratte åser, bare med skogens dyr og trær som selskap. Etter mange dagers vandring, kom han til et digert hus, nesten opp til skyene. Der bodde det tre forferdelige kjemper! De var kjempestore, kjempefarlige, og snorket så det ristet i fjellet. Men Espen var en Askeladd – aldri redd for å være lur! Han snek seg stille inn. Inne i den store stuen lå de tre kjempene og sov, snorkingen deres var som torden. På et digert bord så Espen tre ting som glitret: en skinnende sabel, et par lynraske støvler og en mystisk lue. Han tenkte: «Aha! Disse må være magiske!» Espen visste kjempene ville bli rasende om de våknet, så han måtte handle kjapt. Han la frem nisten sin, et stort brød og melk, rett ved de sovende kjempene. Plutselig våknet den ene. «Hvem er der?» brummet han, så vinduene klirret. Espen gjemte seg, men de to andre våknet også. «Vi er så sultne!» sa de med dype stemmer. Espen kom frem. «Hei, jeg har mat her. Værsågod!» Kjempene, overrasket og sultne, slukte alt. Brødet var stort, melken søt. Etterpå ble de så mette og trøtte at de sovnet tungt igjen, enda dypere enn før. Nå var tiden inne! Espen tok den skinnende sablen, så de raske støvlene. Vips, følte han seg lett som en fjær! Til slutt tok han den mystiske luen på hodet. Og vips, han ble usynlig! Han smilte lurt. Nå kunne han fortsette sin reise, trygg fra kjempene. Disse magiske tingene ville hjelpe ham mye! Han gikk ut av huset, usynlig og med nye hjelpemidler. Eventyret fortsetter! Han var klar for Soria Moria slott!
Reisen til glassfjellet og prinsessen
Espen Askeladd, nå usynlig og med hjertet fullt av mot, la ut på sin lange ferd. Han visste ikke nøyaktig hvor Soria Moria slott lå, men han følte det i magen sin, som en varm, spennende kiling. Han måtte bare følge eventyret! Han vandret gjennom dype skoger, der trærne hvisket hemmeligheter i vinden, og over høye fjell, hvor skyene så ut som myke bomullsdun. Når han ble sulten, spredte han ut den magiske duken han hadde vunnet fra kjempen. Vips! Der dukket det opp de deiligste retter – saftige kjøttboller, søte bær, og iskaldt kildevann. Han spiste seg mett og fornøyd, og takket de magiske hjelpemidlene sine. En dag, etter å ha gått i det som føltes som hundre dager og hundre netter, kom han til en liten hytte. Utenfor satt en gammel kone som strikket på en lang, lang sokk. «God dag, mor,» sa Espen, selv om han var usynlig og visste hun ikke kunne se ham. Den gamle konen svarte ikke med en gang, men så ut i luften, nesten som om hun visste han var der. «Er det du, Espen Askeladd?» spurte hun, og la fra seg strikketøyet. «Jeg har ventet på deg. Du leter etter Soria Moria slott, ikke sant?» Espen ble forundret. «Ja, det gjør jeg! Kan du hjelpe meg å finne det?» «Slottet ligger på toppen av det høyeste glassfjellet,» sa konen. «Det er så glatt at ingen kan klatre opp. Men det finnes en vei.» Hun fortalte ham om en spesiell hest som bodde i en hemmelig dal bak syv blåner. Denne hesten var like hvit som snø og hadde man og hale av rent sølv. Men for å kunne klatre opp glassfjellet, trengte den å spise i tre hele år uten å stoppe – og bare den beste, mest næringsrike maten. «Og hvordan skal jeg finne denne hesten, og hvordan skal jeg mate den i tre år?» spurte Espen. Den gamle konen smilte lurt. «Du har jo den magiske duken, har du ikke? Den kan gi hesten mat hver eneste dag.» Espen takket den gamle konen hjertelig og fortsatte reisen sin, nå med et klart mål. Han fulgte hennes anvisninger, over grønne enger og gjennom tette kratt, helt til han fant den hemmelige dalen. Og der, midt i dalen, sto den vakreste hesten han noensinne hadde sett! Den var hvit som den reneste snø, og manken og halen glitret som sølv i sollyset. Espen tok frem den magiske duken sin. Hver dag, i tre lange år, la han ut den deiligste maten for hesten: friskt gress, søte epler, og næringsrike urter. Hesten spiste og spiste, og ble sterkere og sterkere for hver dag som gikk. Espen passet godt på den, snakket med den og strøk den over mulen, selv om den ikke kunne se ham. Endelig var de tre årene gått. Hesten var nå utrolig sterk, med muskler som bulket under den skinnende hvite pelsen. Den var klar. «Nå er du sterk nok, min venn,» sa Espen til hesten. «Vi skal klatre opp glassfjellet og finne prinsessen!» De reiste videre sammen, og snart skimtet Espen det: et gigantisk fjell som glitret i sollyset, laget av rent, blankt glass. Det var så høyt at det nesten rørte skyene. Og øverst, på toppen, så han omrisset av et storslått slott – Soria Moria slott! Glassfjellet var bratt og glatt, akkurat som den gamle konen hadde sagt. Men den magiske hesten løftet de sterke beina sine. Den satte klauvene forsiktig, men bestemt, i glasset. Klatre, klatre, klatre! Sakte, men sikkert, beveget de seg oppover. Espen holdt seg fast, og sammen kjempet de seg oppover det glatte fjellet. Det var en lang og slitsom vei, men hesten var utrolig utholdende. Endelig, etter mye strev, nådde de toppen. Der sto det, Soria Moria slott, enda vakrere enn Espen hadde forestilt seg! Det var bygget av den fineste marmor, med tårn som strakte seg mot himmelen og porter av glitrende gull. Rundt slottet var det en hage med blomster i alle regnbuens farger, som duftet så søtt. Espen bandt den magiske hesten sin forsiktig fast og gikk inn i slottet. Det var stille der inne, nesten som om alle sov. Han vandret gjennom store saler, der gulvene var av polert stein og veggene dekket av fargerike tapeter. Overalt var det praktfulle møbler og glitrende skatter, men ingen mennesker. Helt til han kom til det innerste kammeret. Der, på en seng av silke og med en krone av gull på hodet, lå en ung kvinne. Hun var utrolig vakker, med langt, gyllent hår og øyne som var lukket i en dyp søvn. Dette måtte være prinsessen. Men hun var ikke alene. Ved siden av henne satt et skremmende troll, stort og stygt, med en nese så lang som en agurk og øyne som glødet rødt. Trollet sov tungt, og snorket så hele slottet ristet litt. Prinsessen var fanget av trollet! Espen forsto at han måtte være veldig forsiktig. Han måtte vekke prinsessen, men uten å vekke trollet. Han sto og tenkte, hva skulle han gjøre nå? Hans hjerte banket hardt. Men han visste at han var her for å redde henne. Han hadde kommet helt til Soria Moria slott! Eventyret var langt fra over. Han måtte være smart og modig. Hva ville han finne på? Det får vi høre neste gang!
Kampen mot trollet og seieren
Espen Askeladd hadde endelig nådd Soria Moria slott. I den store salen satt den vakre prinsessen, fanget av det store, skumle trollet. Hennes gyllne hår og stjerneøyne kunne ikke skjule en dyp sorg. «Å, Espen Askeladd,» hvisket hun, «trollet kommer snart. Det er så stort og stygt, med øyne som gløder rødt i mørket!» Espen Askeladd så seg rundt. Han visste han måtte være modig og bruke hodet. «Ikke vær redd, prinsesse,» sa han, «jeg har en plan! Men først må jeg vite mer om dette trollet.» Prinsessen fortalte at trollet var umettelig; det spiste og drakk hele tiden, og når det var mett, sovnet det dypt. Det var da det var mest sårbart. «Og det sover så tungt at ingenting kan vekke det før solen står opp,» la hun til. Espen nikket. Dette var viktig informasjon. Han hadde jo de magiske tingene sine: duken som tryllet frem mat, sverdet som hugget av seg selv, og harpen som spilte musikk. Nå måtte han bruke dem klokt. Plutselig, kom et dundrende bråk fra gangen. Tramp, tramp, tramp! Veggene skalv. En fryktelig lukt av mose og jord fylte luften. Døren ble revet opp, og der sto han: det STORE, stygge trollet! Det var så stort at hodet nesten nådde taket. «UÆÆÆH!» brølte trollet, «Jeg er sulten! Hvor er maten min?!» Prinsessen gjemte seg bak Espen, som sto rakrygget. «Jeg har mat til deg, store troll!» sa Espen Askeladd, med en overraskende rolig stemme. Trollet myste med de røde øynene sine. «Du? Lille pusling? Hva slags mat kan du ha?» Det lo en buldrende latter. Espen Askeladd smilte lurt. Han tok frem den magiske duken sin og bredte den ut på det store steinbordet. «Duk, dekk deg med den deiligste mat!» hvisket han. Og vips! Duken var fylt med de mest fantastiske retter: gylden kylling, duftende brød, saftige bær og kaker, og søt saft. Et festmåltid for en hel hær! Trollet glemte øyeblikkelig sinne. Øynene ble store! «Maaat!» brølte det, og kastet seg over bordet. Det slafset og smasket, og mumlet «nam, nam» mellom hver munnfull. Maten forsvant i et forrykende tempo. Espen Askeladd og prinsessen så på mens trollet ble større og større. Magen svulmet opp, og pusten ble tyngre. Etter en lang stund, da det ikke var en smule igjen, gjespet trollet et gjesp så stort at du kunne kjørt en liten vogn inn i munnen. «Uff, så mett jeg er,» mumlet det. «Nå må jeg sove litt.» Det la hodet tungt ned på bordet, og snart fylte dype, buldrende snorkelyder hele slottssalen. Snorkene var så kraftige at lysene i taket beveget seg! «Nå er tiden inne,» hvisket Espen Askeladd til prinsessen. Han tok forsiktig frem det magiske sverdet sitt, som glitret. «Sverd, hogg av deg selv!» sa han, lavt men tydelig. Og sverdet lettet fra Espen Askeladds hånd. Det svevde med stor kraft mot det sovende trollet. Et øyeblikk var det helt stille, bortsett fra trollets dype snorking. Så begynte sverdet sin modige jobb. Det hugget og hugget, akkurat som Espen hadde bedt det om. Trollet vred seg i søvne, utstøtte mumlende brøl, men var for dypt i drømmeland til å våkne. Til slutt, med et siste, kraftig hugg, var det over. Det store, stygge trollet var beseiret. Stilheten senket seg, kun avbrutt av prinsessens raske pust. Prinsessen kastet seg rundt halsen på Espen Askeladd. «Du gjorde det! Du reddet meg!» ropte hun, tårene av glede rant nedover kinnene. Espen smilte. Han hadde vært smart og modig. Nå var Soria Moria slott fritt fra det onde trollet, og prinsessen trygg. Men Espen Askeladd var ikke ferdig. Han tok frem den magiske harpen sin. «Harp, spill av deg selv!» sa han. Med det samme begynte harpen å spille de vakreste, mest jublende melodier. Musikken fylte slottet, feide bort all den gamle trollets magi, og fylte rommene med glede, håp og lys. Den spilte en sang om modighet og nye, lykkelige begynnelser. Prinsessen tok Espens hånd, og de begynte å danse lett rundt i den store salen, mens harpen spilte en vals for dem. Nyheten om trollets fall spredte seg som ild i tørt gress over hele landet. Folk, som hadde levd i frykt, strømmet til Soria Moria slott for å feire. Det ble holdt en fest som varte i mange dager og netter! Den magiske duken sørget for mat, og harpen spilte musikk som fikk alle til å danse og le. Alle var så glade for at trollet var borte, og at Espen Askeladd, den modige og kloke gutten, hadde reddet prinsessen. Espen Askeladd ble hyllet som en sann helt. Han hadde vist at selv den minste kan utrette de største bragder, bare man er smart og bruker hodet. Han hadde brakt glede og trygghet tilbake til kongeriket. Prinsessen så på Espen Askeladd med øyne fulle av takknemlighet og kjærlighet. Hun visste at han var gutten hun ville tilbringe resten av livet sitt med. Og Espen Askeladd, han visste også at han hadde funnet sitt hjertes prinsesse. Soria Moria slott, som før hadde vært et skummelt sted, var nå fylt med latter og lykke. De bestemte seg for å gifte seg, og det ble holdt et bryllup så storslått at folk snakket om det i hundre år etterpå. Den magiske duken sørget for mat, og harpen spilte den mest fortryllende musikken. Sverdet hang trygt på veggen, som et bevis på den store seieren over trollet. Espen Askeladd, som en gang var den yngste og minst ansette av brødrene, satt nå som konge ved siden av sin vakre dronning. Han styrte landet med klokskap og rettferdighet, og de levde lykkelig alle sine dager. Men dette er ikke slutten på historien. Nei, for et nytt eventyr venter alltid rundt neste sving.
Avslutning
Og slik endte eventyret om Soria Moria slott for denne gang. Takk for at du lyttet og var med på vår magiske reise! Vi håper du fant litt eventyr. Husk, du kan alltid finne nye, spennende historier, enten i en bok, i leken din, eller ved å finne på helt selv. Fortell gjerne Sonacasts hva du synes, vi elsker å høre fra deg! Ha en eventyrlig dag videre, og vi gleder oss til neste gang vi snakkes.
