Historie
Snedronningen
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva som skjer langt, langt borte, der snøen faller lett som fjær og isen glitrer som tusen diamanter? Velkommen til en magisk reise! I dag skal vi dykke ned i en fortelling om to bestevenner, Kay og Gerda, og et iskaldt eventyr som forandret alt. Hva skjer når et lite glasskår forvandler en glad gutt til en kald person? Følg med når vi reiser til Snedronningens mystiske rike, der hjerter kan fryse til is, men ekte vennskap kan smelte selv den kaldeste snø.
To venner og et speil
Kay og Gerda, de var ikke bare naboer, de var aller bestevenner. De bodde i to små hus med hver sin hage, og der lekte de hver eneste dag. Om sommeren plantet de roser sammen, og om vinteren bygde de de flotteste snømenn. Alt var bare fryd og glede i deres lille verden. Men langt, langt unna, der ingen barn kunne se, fantes det et speil. Det var et magisk speil, laget av en slem trollmann. Dette speilet var helt spesielt, for det viste alltid det stygge og dårlige i alt. Aldri det fine. En dag falt det ned fra himmelen, og knuste i tusen, tusen biter. Hvert lille glasskår fløy ut i verden, som usynlige frø i vinden. Og noen av disse bittesmå, slemme glasskårene... de fant veien til Kay.
Kays forvandling
Disse glasskårene var ikke vanlige. De var fra et slem trollspeil som fikk alt til å se stygt og feil ut. Ett bitte lite glasskår traff Kays øye, og plutselig så han alt på en annen måte. De vakre rosene i hagen, som han elsket så høyt, virket nå bare kjedelige og stygge. Og enda verre: et annet lite glasskår landet rett i hjertet hans. Før var hjertet hans så varmt og fullt av glede, men nå ble det kaldt, som et lite isstykke. Gerda merket forandringen med en gang. Kay, som alltid hadde vært så snill og leken, ble nå ertende og litt slem. Han lo ikke lenger av de morsomme historiene hennes. Han ville ikke leke i hagen. I stedet brukte han tiden sin på å se på snøflakene gjennom et forstørrelsesglass. "Se her!" ropte han en dag til Gerda, "Disse er jo mye finere enn blomstene! Perfekt formet! Isskulpturer er mye mer spennende enn myke, varme roser!" Gerda forsto ingenting. Hva hadde skjedd med hennes Kay? Han dyttet bort tekoppen hun ville gi ham, og foretrakk å spise is. Han snakket bare om snø og kulde. En dag, mens han lekte ute i den kalde vinterluften, så han noe helt spesielt. En stor, hvit slede kom glidende nedover gaten, trukket av blendende hvite hester. Inne i sleden satt en dame, kledd i det hviteste hvitt, med øyne som glitret som stjerner. Det var Snedronningen. Hun smilte til Kay, et kjølig, vakkert smil, og rakte ut en hånd. Kay nølte ikke. Han hoppet opp i sleden.
Gerdas lange reise starter
Hjemme hos Gerda var det helt stille. Solen gikk ned, og mørket senket seg over den lille stuen. Gerda ventet, men Kay kom ikke. Hun ropte navnet hans, først forsiktig, så høyere: «Kay? Kay, er du der?» Kun ekkoet svarte. Gerda løp ut, banket på naboenes dører. «Har dere sett Kay?» spurte hun, med tårer i øynene. Alle ristet på hodet. Ingen hadde sett den lille gutten med den røde kjelken. Hjertet hennes ble tungt som en stein. Nå var han bare vekk. Dagen etter, da solen farget himmelen rosa, tok Gerda en stor beslutning. Hun kunne ikke bare sitte og vente. Hun måtte finne Kay! Hun gikk ned til elven som rant stille forbi byen. «Kjære elv,» hvisket hun, «har du sett min venn Kay? Jeg savner ham sånn.» Elven glitret, men sa ingenting. Gerda hadde fått et par nye, knallrøde sko. De var så fine, men Kay var viktigere. «Hvis du kan fortelle meg hvor Kay er,» sa hun til elven, «så skal du få disse nydelige skoene mine.» Hun tok av seg skoene og la dem forsiktig i vannet. Og vet du hva som skjedde? En liten robåt, som lå fortøyd ved bredden, løsnet plutselig. Den begynte å drive sakte nedover elven, og Gerda, som sto med føttene i vannet, falt rett oppi båten! Før hun visste ordet av det, var hun på vei ut av byen, med elven som sin sjåfør. Hun drev lenge, dagene ble til netter, og nettene til dager. Hun var litt redd, men også veldig spent. Hvor skulle elven føre henne? Til slutt, etter det som føltes som en evighet, kom båten hennes til et merkelig sted. Det var en hytte dekket av de vakreste blomster, som vokste vilt i alle regnbuens farger. De klatret opp vegger og tak. Dette var en magisk hage, og den duftet så søtt! Ut av hytten kom en gammel, gammel kone. Hun så snill ut, med krøllete, hvitt hår og et vennlig smil. Men hun var en trollkvinne! Hun hjalp Gerda ut av båten. «Å, du stakkars lille jente!» sa konen. «Du ser så sliten ut. Kom inn, så skal jeg gi deg noe godt.» Gerda var tørst og sulten, så hun takket ja med en gang. Etter at Gerda hadde spist seg mett på deilig bær og kaker, tok den gamle konen frem en gullkam. «La meg gre håret ditt, lille venn,» sa hun. Hver gang kammen gled gjennom håret, glemte Gerda litt mer av Kay. Hun glemte alt om sin søken og sin beste venn. Hun husket bare den vakre hagen og den snille, gamle konen. Trollkvinnen ville at Gerda skulle bli der for alltid. Gerda bodde lenge i den magiske hagen. Dagene gikk med lek blant blomstene, som aldri visnet. En dag, da hun lekte med roser, berørte hun en rød rose. Den var så myk og fin, og da sa rosen «Kay». Gerda stusset. Hva var det rosen sa? Hun lyttet igjen. Rosen hvisket igjen, «Kay». Plutselig, som om et slør ble dratt vekk fra øynene hennes, husket Gerda! Hun husket alt! Kay, hennes elskede Kay, var borte, og hun hadde glemt ham! Tårene rant nedover kinnene hennes. «Jeg må finne Kay!» ropte hun, og sprang ut av hagen. Hun løp så fort hun kunne, uten å se seg tilbake. Den gamle konen ropte etter henne, men Gerda bare løp videre. Hennes lange, lange reise hadde akkurat begynt.
Kråken og slottet
Gerda sprang og sprang, langt bort fra den gamle konas hage. Hjertet hennes dunket hardt i brystet, ikke bare fordi hun løp så fort, men også av sorg og savn. Hvor var Kay? Ville hun noensinne finne ham? Dagen ble til kveld, og den lille jenta måtte finne et sted å sove. Hun krøp sammen under en stor busk, og selv om hun var våt av dugg og kald, holdt tanken på Kay henne varm. Hun drømte om ham, om lekene deres, og om rosene som blomstret hjemme. Da solen sto opp igjen, tørket Gerda tårene. "Jeg må finne Kay," hvisket hun til seg selv. Hun spiste noen bær hun fant på bakken og begynte å gå igjen. Veien var lang og ukjent, men Gerda var modig. Hun gikk gjennom skoger hvor trærne var så høye at de nesten rørte skyene, og over enger der blomstene vaiet i vinden som små, fargerike dansere. Plutselig, fra en gren over henne, hørte hun et skarpt "Kra! Kra!" Gerda tittet opp, og der satt en stor, svart kråke med kloke øyne. "Hva er det du kra-ker for?" spurte Gerda, litt overrasket over at hun snakket til en fugl. Kråken vippet hodet fra side til side. "Kra! Du ser så lei deg ut, lille menneske. Hva har skjedd?" Gerda fortalte om Kay, om speilet, om Snedronningen, og om den lange reisen hun var på. Kråken lyttet tålmodig, og innimellom nikket den med hodet. Den var en veldig god lytter. "Kra! Kra!" sa kråken da Gerda var ferdig. "Nå som du sier det... Jeg så noe rart her om dagen. Jeg fløy over kongens slott, ikke langt herfra. Der så jeg en prins og en prinsesse. Og vet du hva? Prinsen... han lignet litt på gutten du beskriver! Han hadde et stykke av speilet i øyet, sa de." Gerdas øyne lyste opp. "Kay? Kan det være Kay?" Håpet fylte henne fra topp til tå. "Kanskje," svarte kråken. "Han var litt annerledes enn andre. Litt stiv, litt alvorlig. Men han var pen, og han skulle gifte seg med prinsessen." "Åh, vær så snill, kan du hjelpe meg til slottet?" ba Gerda. "Jeg må finne ut om det er min Kay!" Kråken nølte et øyeblikk. "Det er et stort slott, og det er ikke lett å komme inn. Men ja, jeg skal hjelpe deg. Følg meg!" Og så begynte de to en ny del av reisen sammen. Gerda gikk, og kråken fløy litt foran henne, hoppet og spant, og passet på at Gerda fant veien. De snakket om alt mulig – om skogen, om stjernene, og mest av alt, om Kay. Gerda følte seg ikke så alene lenger. Hun hadde fått en venn. Etter en stund, da kvelden igjen falt på, kunne de se slottet i det fjerne. Det var enormt! Tårnene strakte seg mot himmelen, og fra vinduene lyste det varmt og innbydende. Det var et ekte eventyrslott! "Kra! Kra! Nå må vi være forsiktige," hvisket kråken. "Slottet er fullt av vakter, men jeg kjenner en hemmelig vei." De ventet til det ble helt mørkt, og alle lysene i de store salene var slukket. Da fløy kråken foran, og Gerda snek seg etter. Kråken fant et lite vindu som sto på gløtt, nesten helt oppe under taket. Det var en lang vei opp, men kråken var smart. Den fløy inn og fant en gardin. Den dyttet gardinen ned, slik at Gerda kunne klatre opp. Gerda klatret og klatret, og til slutt klarte hun å klemme seg gjennom det lille vinduet. Hun landet mykt på et tykt teppe. Inne i slottet var det stille, bare lyden av klokken som tikket et sted i det fjerne. De var i en lang korridor, dekorert med malerier av gamle konger og dronninger. Gullrammer skinte svakt i måneskinnet som kom inn gjennom vinduene. Kråken hoppet foran Gerda, og hvisket små beskjeder om hvilken vei de skulle gå. De snek seg forbi store, tunge dører, og Gerda kunne skimte fantastiske saler med blanke gulv og krystallkroner. Aldri hadde hun sett noe så storslått. Men alt hun tenkte på, var Kay. "Kra! Kra! Her er det," sa kråken og pekte med nebbet mot en stor, utskåret dør. "Dette er prinsens sovekammer." Gerda følte hjertet banke så hardt at hun nesten trodde alle i slottet kunne høre det. Forsiktig, forsiktig, åpnet hun døren på gløtt. Inne i rommet var det mørkt, men et svakt måneskinn falt inn på en stor himmelseng. Der lå en ung mann og sov. Ved siden av ham lå en vakker prinsesse, med et smil om munnen. Gerda krøp nærmere, håpet boblet i henne. Var det Kay? Ville hun endelig finne ham? Hun så på ansiktet til den sovende prinsen. Han var kjekk, ja, og han lignet litt, men... Nei. Det var ikke Kay. Ansiktet var fremmed, øynene var lukket, og selv om han var vakker, var det ikke gutten hun kjente. En tåre trillet nedover Gerdas kinn. Hele kroppen sank sammen. Skuffelsen var så stor at det kjentes ut som om hjertet hennes ville sprekke. Hun hadde håpet så inderlig. Kråken så på henne med medfølelse. "Kra... Jeg er så lei meg, lille Gerda. Jeg trodde det kunne være ham." "Det er i orden," hvisket Gerda, selv om det ikke var i orden i det hele tatt. "Du ville bare hjelpe." De snek seg ut av rommet igjen, like stille som de hadde kommet inn. Ut av slottet og tilbake ut i den mørke natten. Gerda satt seg ned under et tre, og kråken hoppet opp på skulderen hennes. "Hva skal jeg gjøre nå?" spurte Gerda, stemmen sprukken. "Du skal fortsette," sa kråken, og strøk nebbet sitt forsiktig mot Gerdas kinn. "Du er modig, Gerda. Kay er et sted der ute, og du kommer til å finne ham." Gerdas hjerte var tungt, men kråkens ord ga henne et lite glimt av styrke. Hun visste at den lange reisen ikke var over. Hennes eventyr var langt fra slutt. Hun måtte bare fortsette. Og med en dyp pust, reiste hun seg igjen, klar for en ny dag, og nye utfordringer, på jakt etter sin kjære venn Kay. Kråken fløy litt foran, og Gerda fulgte etter, inn i det ukjente.
Møtet med røverne
Gerda og kråken fortsatte sin reise. Dagene ble kortere, og luften ble skarpere, fylt med en kaldere vind som hvisket hemmeligheter gjennom de nakne trærne. De var nå langt unna de varme hagene og de snille menneskene. Skogen rundt dem ble tykkere og mørkere, og skyggene danset som mystiske skapninger i utkanten av Gerdas syn. Kråken, som var så flink til å finne veien, fløy stødig foran, mens Gerda fulgte etter, trinn for trinn, med et modig hjerte selv om hun var litt redd. Hver kveld fant de et trygt sted å hvile, kanskje under en stor gran eller i en liten hule, og hver morgen våknet de med et nytt håp om å finne Kay. En ettermiddag, akkurat da solen begynte å dale og farge himmelen i nyanser av oransje og lilla, hørte de en merkelig lyd. Det var ikke vinden, og det var ikke dyrene i skogen. Det var noe som liknet hovslag, mange hovslag, som kom nærmere og nærmere. Kråken utstøtte et skarpt varselrop, "Kra-kra!" Gerda stoppet opp, hjertet hennes banket som en liten tromme. Plutselig, fra buskene langs veien, kom det en hel flokk med ville ryttere! Det var røvere! De hadde bustete hår og store skjegg, og klærne deres var fillete og skitne. De bar på store, skinnende kniver og sverd, og øynene deres glimtet lurt. De var høyt til hest, og de omringet Gerda og kråken på et øyeblikk. "Se her!" ropte en av de største røverne, med en stemme så dyp som et tordenskrall. "En liten jente og en kråke! Hva har vi her da?" En eldre røverkvinn med ville øyne og ustyrlig hår tok tak i Gerda. "Du er en pen liten jente," sa hun, og Gerda skalv litt. Akkurat da skulle hun til å ta Gerdas fine, varme kåpe, da en annen stemme ropte høyt. "Nei! Hun skal være min!" Det var en liten røverjente. Hun var ikke mye eldre enn Gerda selv, kanskje bare litt større. Hun hadde et vilt og rampete utseende, med store, mørke øyne og et hår som sto til alle kanter. Hun holdt en stor, skarp kniv i hånden, og hun hoppet ned fra hesten sin med et sprett. "Jeg vil ha henne!" gjentok hun, "Jeg vil ha henne og fuglen hennes! De skal sove i sengen min og leke med meg!" Den gamle røverkvinnen lo. "Greit, min lille rype," sa hun. "Men pass på henne. Hun er en liten dukke, ikke en leke!" Så ble Gerda og kråken ført bort av den lille røverjenta. De ble dratt dypt inn i skogen, til røvernes skjulested. Det var en stor, mørk hule, full av røyk fra et bål og lukten av stekt kjøtt. Det var mange røvere der, men den lille røverjenta var tydeligvis sjefen over sin egen lille del av hulen. Hun hadde en seng av halm, og rundt henne var det mange leker: kniver, pistoler, og noen ganger en dukke hun hadde stjålet. "Du skal sove her hos meg," sa røverjenta til Gerda, og pekte på sengen sin. Hun sa det med en blanding av befaling og nysgjerrighet. "Og du skal fortelle meg alt du har gjort og alt du har sett!" Hun klappet Gerda på kinnet med en grov hånd. "Jeg heter Røverjenta," sa hun. Gerda var veldig redd, men hun prøvde å være modig. Hun fortalte Røverjenta om Kay, om isbitene i hjertet hans, om Snedronningen, og om den lange, farlige reisen hun hadde vært på. Hun fortalte om hagen til den gamle konen, og om kråken som hjalp henne. Røverjenta lyttet intenst. Øynene hennes, som først hadde vært så ville, myknet litt mens Gerda snakket. Mens Gerda snakket, hørte hun et sukk fra et hjørne av hulen. Der var det bundet et reinsdyr, med store, vakre øyne og et mildt ansikt. Reinsdyret lå og sukket tungt. Det var tydelig at det lengtet etter sitt eget hjem, langt oppe i nord, der snøen lå dyp og luften var klar. "Hvorfor sukker du sånn?" spurte Gerda, som alltid hadde et varmt hjerte for dyr. Reinsdyret svarte med en dyp, melankolsk stemme. "Jeg er fra Lappland," sa det. "Der er snøen evig, og Snedronningen regjerer. Jeg ble fanget her av røverne, og nå lengter jeg etter å komme hjem." Røverjenta, som hadde lyttet til alt Gerda sa, og nå også til reinsdyret, fikk en plutselig tanke. Hun så på Gerda, så på reinsdyret, og så ut i den mørke, kalde natten utenfor hulen. "Du vil til Snedronningen?" spurte Røverjenta Gerda. "Og du vil ha Kay tilbake?" Gerda nikket ivrig. "Ja, mer enn noe annet i verden!" Røverjenta smilte, et litt skjevt smil som avslørte en blanding av rampete glede og en uventet godhet. "Vet du hva?" sa hun. "Jeg tror jeg kan hjelpe deg. Mitt reinsdyr her kjenner veien til Snedronningens slott bedre enn noen annen. Det er fra Lappland, fra der hvor hun bor. Og det lengter også hjem." Hun løsnet reinsdyret fra båndet. "Du skal få dra!" sa hun til reinsdyret, "Og du skal ta med deg denne lille jenta til Snedronningens slott! Men du må love å komme tilbake til meg en dag, er du ikke enig?" Reinsdyret reiste seg, øynene glitret av takknemlighet. "Å, ja! Jeg lover! Jeg skal bære Gerda så fort mine bein kan bære meg, helt til hun finner sin venn Kay!" Røverjenta ga Gerda varme klær, votter og en lue. Hun ga henne også litt mat for reisen. "Her," sa hun. "Du vil trenge dette. Og pass på deg selv, lille venn. Verden der ute er kald." Hun ga Gerda en klem, en litt klosset, men ekte klem. "Og gi meg tilbake Kay når du finner ham, er du ikke enig? Jeg liker å ha leker som har venner." Hun lo litt. Gerda visste ikke hva hun skulle si. Fra å være fanget av røvere, var hun nå i ferd med å få hjelp fra den mest uventede kilden. Kråken fløy opp på skulderen hennes og kvitret fornøyd. Og slik, med den ville røverjenta som sin uventede allierte, var Gerda klar for den neste delen av sitt utrolige eventyr. Hun satt seg på reinsdyrets rygg, og med et siste vink til Røverjenta, galloperte de ut i den mørke, snødekte natten, mot det ukjente, mot Snedronningens iskalde rike.
Veien til Snedronningens slott
Med et sus forsvant de ut i den bekmørke natten. Reinsdyret var raskt, raskere enn Gerda noen gang hadde følt! Snøføyken sto som et hvitt slør, trærne suste forbi som mørke skygger. Vinden bet, men Gerda brydde seg ikke. Hun holdt fast i reinsdyrets pels, hjertet fylt av håp om å finne Kay. De reiste i mange timer. Dagene kom og forsvant. Landskapet endret seg; skogen ble tynnere, trærne krokete og frosne. Snart var det bare hvite vidder så langt øyet rakk. Snøen lå tykk og urørt, glitrende under en himmel som skiftet fra grått til dyp indigo. Ofte danset grønne, lilla og rosa nordlys over himmelen, som magiske veivisere. Reinsdyret fortalte at dette var landet lengst mot nord, der is og kulde regjerte. Et sted med en stillhet så dyp at man kunne høre snøkrystallene falle. «Vi nærmer oss Snedronningens rike,» sa reinsdyret en dag, dampen sto ut av neseborene. «Der kulden kan fryse et hjerte til is, og stillheten hvisker glemte sanger. Et farlig sted for alle med varme i kroppen, for Snedronningen liker kun det kalde og glitrende.» Gerda lyttet, modig. Hun visste Kay var der. Hun hadde en flaske varm saft og tørkede bær som hjalp henne å holde varmen, men kulden snek seg inn, bet i fingrene og gjorde nesetippen rød. Hun gned seg på armene. En dag så de et lite lys i det fjerne. Et skinn-telt, røyk steg fra toppen, en hund bjeffet. «Der bor kanskje en god lappkone,» sa reinsdyret. «Hun kan gi oss råd eller varme, og er ikke redd for Snedronningen.» De skyndte seg mot teltet. Inne satt en gammel kvinne med vennlige øyne, kledd i varme skinnklær. Hun smilte, ga dem varm fiskesuppe og fortalte historier om Snedronningen. Suppen varmet helt ned i tærne, og Gerda kjente et lite håp spire. «Snedronningens slott er bygget av snø og is, verdens kaldeste sted,» sa lappkonen. «Hun tar med seg barn hun liker, men ingen har klart å hente et barn tilbake. Kulden er for sterk, og glemselen legger seg som et slør. Bare den sterkeste kjærlighet kan bryte trolldommen.» Gerda ville ikke glemme Kay. «Jeg må finne ham,» sa hun, og klemte flasken. Lappkonen smilte. «Du har et varmt hjerte, lille Gerda. Det er kanskje det eneste som kan smelte Snedronningens iskalde magi. Men veien er lang og farlig, du må være modig.» Lappkonen ga Gerda varme votter, lue og en tykk kappe av reinsdyrskinn. «Dette vil beskytte deg mot kulden,» sa hun. «Men husk, den største varmen må komme innenfra, fra tankene dine, fra håpet ditt.» De takket og fortsatte. Gerda var kledd for kulden, men luften var som skarpe nåler. Stillheten var så dyp at Gerda kunne høre sitt eget hjerte banke, et lite, modig slag i den hvite verden. Ingen fugler, ingen dyr. Bare den endeløse vidden og bitende vinden som sang en uhyggelig sang. Reinsdyret galopperte videre, utrettelig. Det visste veien. «Vi er snart der, lille Gerda,» sa det en ettermiddag, mens solen malte himmelen i rosa, lilla og blåtoner. «Jeg kan kjenne lukten av frossen luft, og den uhyggelige stillheten rundt slottet. Pass deg for de usynlige isvaktene.» Plutselig, i det fjerne, dukket en form opp. Først en tåkete flekk, så tydeligere. Det var Snedronningens slott! Bygget av snø, med vegger glitrende som diamanter i sollyset. Tårnene strakte seg mot himmelen, spisse og kalde. «Vi kan ikke ri helt inn,» sa reinsdyret. «Det er farlig nær slottet. Snedronningens vakter er usynlige i snøstormen, og kulden vil ta pusten fra oss. Du må gå resten av veien alene, lille Gerda. Jeg skal vente her, skjult blant isklumpene.» Gerda kjente en klump i halsen. Alene? I dette iskalde riket? Men så tenkte hun på Kay, på smilet hans, på rosene de hadde passet, på lekene. Hun måtte gjøre det. Hun var kommet så langt. Hun var ikke redd. Bare litt spent og veldig klar. Reinsdyret la seg ned, og Gerda klatret forsiktig av. Hun ga reinsdyret en god klem. «Takk, kjære reinsdyr,» hvisket hun. «Du har vært så snill og modig.» «Gå nå, lille Gerda,» sa reinsdyret. «Hjertet ditt er din beste guide. Jeg venter på deg her, uansett. Kom trygt tilbake.» Med et dypt åndedrag pakket Gerda kappen tettere rundt seg. Hun så på det glitrende isslottet. Og så begynte hun å gå, skritt for skritt, mot Snedronningens kalde, men kanskje ikke helt onde, rike. Hver fot var et løfte, et løfte om å finne Kay. Vinden hvirvlet snøen, men Gerda fortsatte. Hun måtte. For Kay.
Redningen og hjemreisen
Gerda presset seg fremover, gjennom den bitende vinden og snøføyken som pisket rundt henne. Hun var så nær nå, hun kunne nesten føle den iskalde kulden fra Snedronningens rike. Endelig, etter det som føltes som en evighet, sto hun foran det. Snedronningens slott. Det var ikke bygget av stein eller tre, men av den skinnende, kaldeste isen man kunne tenke seg. Veggene var som diamanter, og tårnene strakte seg mot himmelen, glitrende i det bleke lyset. Alt var hvitt, stille og så uendelig stort. Det var vakkert, men også skremmende kaldt. Ingen lyder, ingen varme, bare en øredøvende stillhet som fylte luften. Gerda kjente et stikk av redsel, men hun var kommet for langt til å snu. Hun måtte finne Kay. Hun listet seg inn gjennom en stor portal av glitrende is. Inne i slottet var det enda mer stille. Store haller åpnet seg foran henne, fylt med intrikate iskrystaller og frosne statuer. Det var som et eventyr fra en annen verden, men det var et eventyr uten glede, uten latter, uten hjertevarme. Gerda ropte Kays navn, men stemmen hennes forsvant i de høye hvelvingene. Hun lette og lette, gjennom korridorer og kamre, helt til hun kom til et stort, åpent rom. Og der, midt i den store, kalde salen, satt Kay. Han satt på en enkel isblokk, blek og ubevegelig, med et tomt blikk i øynene. Rundt ham lå utallige små isbiter, og han forsøkte å sette dem sammen til et slags puslespill. Han var så opptatt av dette, så fraværende, at han ikke la merke til Gerda. Hun løp mot ham, hjertet dunket vilt i brystet hennes. «Kay!» ropte hun, stemmen full av lengsel og lettelse. Men Kay bare stirret på henne med de samme tomme øynene. Han kjente henne ikke igjen. Isbiten fra trollets speil satt fortsatt i øyet hans, og en annen i hjertet hans, som gjorde ham kald og følelsesløs. Gerda omfavnet ham. Hun holdt ham så hardt hun kunne, og ristet ham forsiktig. «Kay, min Kay!» hulket hun. Men han var iskald. Han svarte ikke. Han rørte seg ikke. Det var som å holde en statue i armene. Tårene strømmet nedover Gerdas kinn, varme og ekte. De falt på Kays bryst, rett over der hjertet hans satt. Og magisk nok, der tårene traff, begynte isen å smelte. Den lille, spisse isbiten som hadde bodd i Kays hjerte, begynte å løse seg opp. Samtidig falt en annen varm tåre inn i øyet hans, og også der begynte isbiten å forsvinne. Det var som om tårene hennes, fulle av kjærlighet, var den eneste varmen som kunne trenge gjennom Snedronningens kulde. Da isbitene var borte, skjedde det noe fantastisk. Kay kjente en underlig varme bre seg i brystet. Han følte en prikking i øyet. Plutselig så han klart. Han så Gerda, den lille jenta han hadde lekt med hjemme. Tårer begynte å strømme fra hans egne øyne, tårer av glede og lettelse. Han gråt og gråt, og omfavnet Gerda tilbake. «Gerda! Min Gerda!» hikstet han. Han kjente henne igjen! De klemte hverandre lenge, lenge, og den iskalde salen føltes plutselig litt varmere, bare på grunn av deres gjenforening. Rundt dem lå isbitene Kay hadde forsøkt å sette sammen. Nå som hans hjerte var varmt, og øyet hans klart, så han at isbitene, av seg selv, hadde formet et ord: «EVIGHET». Snedronningen hadde sagt at hvis han klarte å stave det ordet, skulle han bli fri. Og nå, takket være Gerdas kjærlighet, hadde han gjort det. Han var fri! De tok hverandre i hendene og snudde ryggen til det kalde slottet. De løp ut, fulle av håp og glede. På veien hjem møtte de reinsdyret igjen, som ventet tålmodig utenfor. Reinsdyret var så glad for å se Kay og Gerda sammen. Det var også den kloke lappekonen og den finske konen, som sendte dem videre med gode ønsker. De møtte til og med de snille røverne, som var så glade for at Gerda hadde funnet sin Kay. Alle hjalp dem på veien. Vinden som tidligere hadde vært så bitende, føltes nå bare frisk. Snøen som hadde vært så kald, var nå bare vakker. De visste at de var på vei hjem. De gikk og de gikk, og for hver dag som gikk, ble det varmere. Snøen smeltet, blomstene begynte å titte frem, og de hørte fuglene synge. Da de endelig kom tilbake til hjembyen sin, var vinteren borte for lengst. Det var vår, og sommeren var på vei. Alt var grønt og frodig. De så husene sine, og porten de hadde lekt ved som barn. De var blitt litt eldre på reisen, men hjertene deres var fortsatt unge og fulle av den samme kjærligheten som alltid. De tok hverandre i hendene og gikk inn i sitt gamle liv, men nå med et hjerte som var fullt av minner om en fantastisk og farefull reise, og vissheten om at ekte kjærlighet kan smelte selv det kaldeste hjerte.
Avslutning
Og slik endte den spennende historien om Snedronningen, et eventyr fullt av mot og kjærlighet. Tusen takk for at du lyttet og var med oss på denne magiske reisen! Vi håper du likte det. Kanskje du vil dikte et helt eget eventyr neste gang? Eller tegne det, og skape nye verdener med din fantasi? La Sonacasts få vite hva du synes, vi elsker å høre fra dere. Vi gleder oss til å dele et nytt magisk øyeblikk med deg snart. Ha en vidunderlig dag, lille venn!
