Historie
Snøhvit
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Kjære lyttere, har dere noen gang lurt på om speil kan snakke? I dag skal vi dykke ned i en fortryllende historie om en vakker prinsesse som heter Snøhvit. Hun har hud så hvit som snø, lepper røde som blod, og hår så svart som ibenholt. Men i slottet bor det også en dronning, som er både vakker og veldig, veldig sjalu. Følg med når vi forteller eventyret om Snøhvit, og finner ut hva som skjer når et magisk speil avslører dronningens hemmeligheter.
Snøhvit og den Sjalu Dronningen
Dronningen var veldig stolt av sin egen skjønnhet. Hver morgen stod hun foran sitt magiske speil, et speil som kunne snakke og fortelle henne sannheten. Hun spurte alltid med en stemme full av forventning: «Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?» Og hver gang svarte speilet: «Dronning, du er vakrest i landet her!» Da smilte dronningen fornøyd. Men som tiden gikk, vokste lille Snøhvit opp. Hun ble vakrere for hver dag, med sin hud som snø, lepper som blod, og hår som ibenholt. En dag spurte dronningen igjen sitt speil: «Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?» Speilet svarte: «Dronning, du er vakker, men Snøhvit er tusen ganger vakrere!» Dronningen ble rasende! Ansiktet hennes ble grønt av sjalusi, og hjertet hennes fyltes med mørke tanker. Hun kunne ikke tåle at noen skulle være vakrere enn henne. Aldri!
Flukten inn i den Store Skogen
Og så, med en stemme så kald som vinterisen, ropte dronningen på sin trofaste jeger. "Ta Snøhvit ut i den dypeste skogen," befalte hun. "Der skal du sørge for at hun aldri kommer tilbake!" Jageren var en stor og sterk mann, men han hadde et varmt hjerte. Han hadde kjent Snøhvit siden hun var en liten baby, og han var veldig glad i den snille, lille jenta. Han nikket med tungt hjerte, men han visste ikke hva han skulle gjøre. Så jageren tok Snøhvit ved hånden og ledet henne langt, langt inn i den mørke, tette skogen. Snøhvit, som elsket å utforske, trodde kanskje de skulle plukke bær eller se på de fine blomstene. Men jo lenger de gikk, jo stillere ble jageren. Trærne ble høyere og mørkere, og solen slet med å finne veien ned gjennom løvet. Da de var så langt inne at slottet bare var et svakt minne, stoppet jageren. Tårer rant nedover Snøhvits kinn da hun så det triste blikket i øynene hans. "Lille Snøhvit," sa jageren med en stemme full av sorg, "jeg kan ikke gjøre det dronningen har bedt meg om. Du må løpe! Løp så fort du kan, og se deg aldri tilbake! Finn et sted å gjemme deg, dypt inne i skogen, der ingen kan finne deg!" Snøhvit forsto ikke helt hva som skjedde, men hun forsto at hun måtte løpe. Med hjertet fullt av frykt, snudde hun og begynte å løpe. Hun løp over mosegrodde steiner og under store trær. Grenene strøk henne i ansiktet, og små kvister knakk under føttene hennes. Hun løp og løp, dypere og dypere inn i skogens hemmeligheter. Hun hørte lyder hun aldri hadde hørt før: en ugle som tutet langt borte, en rev som raslet i buskene, og vinden som hvisket gjennom tretoppene. Snart var hun helt alene, omgitt av skogens enorme stillhet. Solen begynte å synke, og skogen ble enda mørkere. Snøhvit var kjemperedd og kjempetrøtt. Hva skulle hun gjøre nå? Hvor skulle hun sove? Og hvem skulle passe på henne i denne store, ukjente skogen? Hun følte seg så liten og alene.
De Syv Dvergene og Dronningens Første Forsøk
Men Snøhvit var en modig jente. Selv om hun var redd, visste hun at hun måtte være sterk. Hun tørket tårene og bega seg dypere inn i den mørke skogen. Mens hun gikk, skimtet hun plutselig et lite lys gjennom trærne! Det var et bittelite hus, som om det var tatt rett ut av et eventyr. Røyken fra skorsteinen ga håp, og en sjarmerende dør sto på gløtt. Utmattet og sulten, med magen som romlet, var alt Snøhvit ønsket et trygt sted. Hun tok mot til seg og banket forsiktig på. Ingen svar. Døren sto på gløtt, så Snøhvit kikket inn. Inne var det en stue, et kjøkken, og oppe en hems med senger. Men for en rot! Støv lå overalt, og alt var litt på skjeve. Det var syv små stoler rundt et lite bord, syv små tallerkener, syv små kopper. Og syv små senger på hemsen! Snøhvit, som likte orden, bestemte seg for å hjelpe til. Hun ryddet bordet, vasket opp, feide gulvet og la alt på plass. Så reidde hun opp alle de syv rotete sengene, en etter en. Da alt var skinnende rent, var Snøhvit så trøtt at hun la seg ned på en av sengene og sovnet med det samme. Ute, i de dype gruvene under fjellet, jobbet de syv dvergene. De hakket og gravde etter skinnende gull og edelstener. Hver dverg hadde sin egen personlighet: Brille var smart, Blygen sjenert, Glade lo alltid, Prosit nyset, Søvnige gjespet, Sinnataggen var litt sur, 'Humbug!', og Doffen smilte bare. De jobbet hardt, alltid med en sang. Da solen begynte å gå ned, sa Brille 'På tide å gå hjem, venner!' Med verktøy over skuldrene og lykter tent, gikk de hjem og sang muntert, 'Hei-hå, hei-hå, vi går til vårt arbeid så glad og så lett!' Da de kom frem til huset sitt, ble de helt forskrekket! 'Hva er dette?' ropte Sinnataggen. 'Døren står åpen!' Alltid så forsiktige, snek de seg inn. 'Noen har vært her inne!' sa Brille. Alt var ryddig og rent! De kunne knapt tro sine egne øyne. Så gikk de opp på hemsen. Og der, i en av sengene, lå en vakker jente og sov! 'Hvem er det?' spurte Blygen. Prosit nyset. 'A-sjo!' Snøhvit våknet av støyen, gned seg i øynene og satte seg forsiktig opp. 'Åh, unnskyld meg!' sa hun. 'Jeg var så trøtt, og huset deres var så hyggelig.' Snøhvit fortalte dem hele historien sin: om den slemme dronningen og flukten inn i skogen. Dvergene lyttet nøye. 'Du kan bo her hos oss,' sa Brille, 'hvis du vil hjelpe oss med husarbeidet.' Snøhvit lyste opp! 'Åh, ja! Tusen takk!' Så Snøhvit flyttet inn hos dvergene, og de ble gode venner. Men tilbake på slottet, spurte den onde dronningen sitt magiske speil: 'Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?' Og speilet svarte, 'Dronning, du er vakker, men Snøhvit i dvergenes hus er tusen ganger vakrere.' Dronningen ble rasende! 'Snøhvit lever!' ropte hun. 'Jeg skal drepe henne!' Hun tenkte ut en ond plan, kledde seg ut som en gammel kone, og fylte en kurv med forgiftede snører. En dag, da dvergene var i gruvene, kom dronningen til huset. Hun banket på døren. 'Vakre varer til salgs! Kjøp de fineste snørene!' Snøhvit, uvitende om hvem det var, åpnet døren. 'De er så fine!' sa Snøhvit. 'Jeg trenger nye snører til livet mitt.' Dronningen tok frem en skinnende, rød snøre. 'La meg hjelpe deg med å snøre den stramt, så blir du ekstra fin!' sa hun med et ondskapsfullt glimt i øyet. Snøhvit lot den gamle kvinnen snøre henne. Dronningen trakk snørene så stramt at den stakkars jenta ikke fikk puste! Hun falt om på gulvet, livløs. 'Ha-ha-ha!' lo dronningen, 'Nå er du død, Snøhvit!' Så løp hun sin vei, tilbake til slottet. Ikke lenge etter, da solen gikk ned, kom dvergene hjem. De fant Snøhvit livløs på gulvet. 'Å nei!' ropte Brille. De forsto at dronningen måtte ha vært der. Brille løsnet raskt snørene rundt Snøhvits midje. Og sakte, veldig sakte, begynte Snøhvit å puste igjen! 'Du lever!' ropte dvergene i kor, 'Du lever!' De var så glade! 'Du må være veldig forsiktig, Snøhvit,' sa Brille alvorlig. 'Ikke åpne døren for noen når vi er borte.' Snøhvit nikket. 'Jeg skal være forsiktig. Tusen takk, mine kjære venner.' Og så fortsatte de å bo sammen, men nå var Snøhvit litt mer redd for hva som kunne skje neste gang.
Det Forgifta Eplet og den Lykkelige Slutten
Snøhvit prøvde å være forsiktig, akkurat som dvergene hadde bedt henne om. Hun var flink til å rydde og ordne i det lille huset, og hun passet godt på når dvergene var borte. Men den onde dronningen, langt borte i slottet, klarte ikke å glemme Snøhvit. Hennes magiske speil fortalte henne fortsatt at Snøhvit var den vakreste i landet. Dette gjorde dronningen rasende, og hun bestemte seg for å prøve en siste, skummel plan. Denne gangen kledde dronningen seg ut som en gammel, vennlig kone med et rutete sjal over hodet og en kurv full av røde, skinnende epler. 'Ingen vil kjenne meg igjen nå,' mumlet hun. Ett av disse eplene var så vakkert og rødt, men i den ene halvdelen gjemte det seg en liten bit av den aller skumleste gift. Bare en liten bit ville få Snøhvit til å falle i en dyp, dyp søvn, som ingen kunne vekke henne fra. Dronningen var veldig stolt av sin listige plan. Hun gikk gjennom skogen, helt til hun kom til dvergenes lille hus. Snøhvit sto i vinduet og så ut. Da hun så den gamle konen med de fristende eplene, husket hun dvergenes advarsler. 'Jeg kan ikke åpne døren,' tenkte hun. Men den gamle konen ropte med en vennlig stemme, 'Kjære barn, jeg er bare en fattig kone som selger epler. Vil du smake på et? De er så friske og gode.' Snøhvit nølte. Eplene så så deilige ut, spesielt det aller rødeste. Den gamle konen la merke til at Snøhvit nølte. 'Er du redd for gift?' spurte hun med et lurt smil. 'Se her, jeg kan spise dette eplet selv.' Og så tok hun det vakre, røde eplet, delte det i to med en liten kniv, og spiste den hvite, uskadelige halvdelen selv. 'Ser du? Det er helt trygt! Nå kan du smake på den røde halvdelen.' Snøhvit, som så at konen spiste av eplet, trodde at det var trygt. Hun ville så gjerne smake på det vakre eplet. Så tok hun den røde halvdelen, og tok en liten bit. I det samme øyeblikket hun svelget den lille biten, falt Snøhvit ned på gulvet. Hun sovnet en dyp, dyp søvn, like stille som en stein. Litt senere på kvelden kom de syv dvergene hjem fra arbeidet sitt i gruven. De var slitne og glade for å komme hjem. Men da de kom inn i huset, ble de helt stille. Der, på gulvet, lå Snøhvit. Hun var blek og rørte seg ikke. Dvergene løp bort til henne. De prøvde å vekke henne, ropte navnet hennes, ristet forsiktig i henne, men ingenting hjalp. Snøhvit sov som om hun var død. 'Å, nei!' ropte de små dvergene. 'Den onde dronningen har vært her igjen!' De gråt og gråt, for de var så glad i lille Snøhvit. De lette etter tegn på gift, men fant ingenting. De visste ikke hva de skulle gjøre. Dvergene gråt i tre dager. De kunne ikke forstå hvorfor dette hadde skjedd med deres kjære venn. De ville ikke begrave henne nede i den kalde jorden, for hun så fortsatt så levende og vakker ut der hun lå. Hennes kinn var fortsatt litt røde, og leppene hennes var som roser. Så de bestemte seg for å bygge en spesiell kiste til henne. De laget en kiste av glass, helt gjennomsiktig, slik at de kunne se henne hele tiden. De la henne forsiktig i glasskisten, og pyntet den med vakre blomster. Så bar de kisten ut og la den på en høyde i skogen, hvor de satt vakt over henne hver dag. Til og med dyrene i skogen kom for å se på den sovende prinsessen. En dag, mens Snøhvit lå i sin glasskiste, kom en ung og kjekk prins ridende gjennom skogen. Han hadde ridd seg vill, og lette etter veien. Da han kom opp på høyden, så han den vakre glasskisten, og inni den, den nydelige jenta. Prinsen ble helt betatt. Han hadde aldri sett noe så vakkert før. Han spurte dvergene hvem jenta var. Dvergene fortalte ham hele historien, om den onde dronningen og det forgiftede eplet. Prinsen ba dvergene 'Vær så snill, la meg ta Snøhvit med meg. Jeg kan ikke leve uten å se henne. Jeg vil ære henne og ta vare på henne.' Dvergene, som syntes synd på prinsen, og fordi han var så snill, gikk til slutt med på det. De hjalp ham med å løfte glasskisten. Men idet de løftet kisten, og den gynget litt, skjedde det noe fantastisk! Den lille biten av det forgiftede eplet som satt fast i Snøhvits hals, løsnet og spratt ut! Snøhvit åpnet øynene! Hun pustet dypt! Hun var våken! 'Å, hvor er jeg?' spurte hun, litt forvirret. Prinsen falt på kne foran henne og fortalte henne at han elsket henne mer enn alt i verden. Snøhvit ble så glad. De forelsket seg, og prinsen tok Snøhvit med seg til slottet sitt. De feiret et storslått bryllup, og Snøhvit ble dronning. Den onde stemoren hennes, da hun hørte om Snøhvits bryllup, ble så rasende at hun aldri mer turte å vise seg. Snøhvit og prinsen levde lykkelig alle sine dager, omgitt av kjærlighet og glede i sitt vakre rike. Og så, mine små venner, endte eventyret om Snøhvit, med en lykkelig slutt.
Avslutning
Tusen takk for at du lyttet til eventyret om Snøhvit i dag, min venn! Vi håper du likte det. Gi gjerne Sonacasts beskjed hvis dere har noen tilbakemeldinger. Og husk, din egen fantasi kan skape de aller fineste historiene! Kanskje du vil fortelle oss om dine egne snakkende dyr eller magiske steder? Vi gleder oss til å utforske flere eventyr med deg snart.
