Historie
Smørbukk
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hvorfor noen barn får et spesielt kallenavn? Vel, i dag skal vi fortelle historien om en gutt som elsket smør så mye at han ble kalt Smørbukk! Tenk deg en glad liten gutt som løper rundt i skogen, helt uvitende om at en gammel, lumske trolldame lurer like rundt hjørnet. Hva skjer når Smørbukk plutselig blir fanget og må bruke all sin kløkt for å rømme? Bli med oss på et spennende eventyr om mot og list, og finn ut hvordan Smørbukk klarer å overliste den store, skumle trolldamen!
Smørbukk og den gamle trolldama
Smørbukk elsket å løpe fritt i skogen, med solen på kinnet og fuglesang. En dag, mens han lette etter blåbær, fant han en liten hytte. Ut kom en krokrygget, gammel dame med et sjal og et smil som ikke nådde øynene. "God dag, lille venn," sa hun, stemmen som honning. "Vil du ha en bit av min ferske smørlefse?" Smørbukk, som elsket smør, ble kjempeglad! Han la ikke merke til damens skarpe øyne eller lange negler. "Ja, takk!" ropte han, og fulgte henne inn. Men så snart han var innenfor, smalt døren igjen! Den gamle damen lo en stygg, skrapende latter. "He-he-he," sa hun. "Nå er du min, Smørbukk! Du skal få spise så mye du vil!" Den snille damen var slett ingen snill dame, men en fæl, fæl trollkjerring!
Fange hos trolldama
Smørbukk skjønte med én gang at noe var veldig galt. Den koselige stuen var ikke koselig lenger. Nå luktet det rart, og veggene virket mørkere, nesten litt skumle. Trollkjerringa tok tak i hånden hans og dro ham inn i et lite, trangt rom. "Her skal du bo, lille Smørbukk," knurret hun, stemmen var ikke snill lenger, men raspende og kald. "Og du skal spise og spise, helt til du blir god og rund!" Smørbukk var livredd. Han ville hjem til mamma og pappa! Men trollkjerringa var stor og sterk, og han var bare en liten gutt. Hver dag kom trollkjerringa med store fat med mat. Kaker, grøt, pølser, og alt mulig rart han aldri hadde sett før. "Spis, Smørbukk, spis!" sa hun med sin skumle stemme. Men Smørbukk var ikke dum. Han ville jo ikke bli feit! For han visste hva trollkjerringer ville med feite smågutter. Hun ville spise ham! Så hver gang trollkjerringa kom med mat, spiste Smørbukk bare en liten bit. Resten av maten gjemte han under sengen sin, eller kastet ut av et lite gluggevindu når hun ikke så det. Trollkjerringa kom ofte for å sjekke om han ble feit nok. Hun tok tak i den lille fingeren hans og klemte på den. "Er du ikke fetere enn dette?" sukket hun. "Du må spise mer, lille Smørbukk!" Men Smørbukk hadde en plan. Hver gang hun kom, stakk han frem en tynn, liten pinne han hadde funnet under sengen. Trollkjerringa, som ikke så så veldig godt lenger, kjente på pinnen og trodde det var fingeren hans! "Huff da," sa hun. "Du er fortsatt tynn som en pinne! Spis, spis!" Smørbukk måtte holde seg for munnen for ikke å le. Han var fremdeles tynn, og trollkjerringa hadde ingen anelse om hans lure triks. Men hvor lenge kunne dette vare? Han måtte finne en vei ut!
En smart rømning
Smørbukk visste han måtte rømme. Trolldama var stor, sterk, og passet godt på ham. Han måtte finne en lur plan. Han var jo en smart gutt, og hadde allerede lurt henne til å tro han var tynn. Han måtte bygge videre på det. En idé begynte å spire. Han visste at troller stolte på følelsen av en tykk, god gutt, ikke på det de så. Dette var nøkkelen! Hun stolte ikke på øynene sine, hun stolte på følelsen! Han hadde sett det hver kveld. Han kikket rundt i rommet og fikk øye på en gammel sopelime. Den hadde en lang, tynn pinne som håndtak. Perfekt! Tenk om den pinnen kunne ligne litt på en finger? En veldig tynn, liten finger? Ja, det var det! Nå visste han hva han måtte gjøre. Kvelden etter, da trollkjerringa kom inn med mat, spiste Smørbukk alt. Han passet på å gjemme sopelimens håndtak under sengen sin. Da hun var ferdig med å mate ham, sa hun: ”Nå, Smørbukk, er du blitt litt fetere, kanskje? Jeg synes du ser så sunn og rosenrød ut!” Smørbukk smilte pent: ”Nei, kjære trolldame, jeg er nok like tynn som før. Jeg blir visst aldri tykk!” Trollkjerringa humret en stygg latter og stakk frem sin lange finger. Akkurat da hun skulle til å kjenne på armen hans, byttet han den ut med sopelimepinnen! Trollkjerringa gned sin knoklete finger over trepinnen. ”Hmph,” mumlet hun, ”du har sannelig rett, gutten min. Du er fremdeles bare skinn og bein. Jeg forstår det ikke!” Smørbukk måtte holde seg for å ikke le høyt. Planen hans virket! Kveld etter kveld gjentok dette seg. Hver gang hun kom for å sjekke, byttet han fingeren sin ut med den smale pinnen. Kjerringa ble mer og mer frustrert. ”Jeg har aldri sett en gutt som spiser så mye og likevel forblir så tynn. Dette er bortkastet mat og bortkastet tid! Jeg kan ikke vente lenger!” Smørbukk fortsatte å spise med god appetitt, og håpet hun snart ville gi opp. Han trengte en sjanse. En dag, etter mange uker, kom trollkjerringa inn med et sint uttrykk i ansiktet. ”Vet du hva, Smørbukk?” sa hun med dyp og skummel stemme. ”Jeg er lei av å vente! Du blir aldri tykk nok. Jeg får spise deg som du er!” Smørbukk kjente hjertet banke hardt. Dette var det han hadde fryktet! Men så kom han på en ny idé. ”Å, men kjære trolldame,” sa Smørbukk, ”hvis du skal spise meg, må du jo lage en ordentlig fest! Du kan ikke bare spise meg som jeg er. En slik spesiell anledning fortjener en skikkelig fest.” Trollkjerringa stoppet opp. Hun likte tanken på en fest. ”Hm, hva slags fest?” ”Jo,” sa Smørbukk, ”når man skal spise en gutt, må man lage en stor ovn og steike ham sakte. Det blir visst mye bedre da! Du må feie ovnen skikkelig ren, og så må du kjenne at den er varm nok inni. Det er veldig viktig!” Trollkjerringa likte forslaget. ”Det var sannelig en god idé!” sa hun og lo en heksaktig latter. Hun begynte straks å fyre opp i den gamle steinovnen. Røyk og varme fylte kjøkkenet. Trollkjerringa var stor og klumpete, og det var vanskelig for henne å bøye seg. ”Kom hit, Smørbukk!” ropte hun etter en stund. ”Du er jo så liten og lett, du kan se om ovnen er varm nok inni. Stikk hodet ditt inn og kjenn etter! Jeg er for stor og klumpete.” Smørbukk smilte for seg selv. Dette var hans sjanse! ”Åh, nei, kjære trolldame,” sa han. ”Jeg er jo så liten, og jeg vet ikke hvordan man gjør sånt. Kan ikke du vise meg? Jeg vil gjerne lære! Vis meg hvordan man stikker hodet inn i en varm ovn. Jeg er litt redd, men jeg vil lære.” Trollkjerringa stønnet. ”Greit da, jeg skal vise deg! Følg nøye med nå!” Hun bøyde seg ned, med rumpa i været, og stakk hodet langt inn i den store, glødende ovnen for å vise Smørbukk hvordan han skulle kjenne etter varmen. Akkurat da hun var langt nok inne, tok Smørbukk et stort jafs med pust. Med all sin kraft, dyttet han til trollkjerringa! Hun skrek et høyt hyl idet hun falt fremover, og den store, tunge jerndøren til ovnen smalt igjen bak henne! KLANG! Smørbukk løp bort til døren, trykket den hardt inntil, og fant en stor, tung stokk som han satte tvers over dørhåndtakene. Nå kunne hun ikke komme ut! Inne fra ovnen hørte han trollkjerringens desperate skrik og brøl. Men Smørbukk brydde seg ikke. Han var fri! Han grep en liten sekk, åpnet ytterdøren og pustet inn den friske luften. Han løp ut, bort fra det uhyggelige huset, og inn i den mørke, dype skogen. Hjertet hans banket, ikke lenger av frykt, men av spenning over endelig å være fri! Hvilken lettelse! Jakten var nok ikke over. Han måtte komme seg langt unna trollkjerringens rike.
Jakten gjennom skogen
Smørbukk kjente vinden suse i håret mens den magiske hesten galopperte gjennom den mørke skogen. Hjertet hans hamret fortsatt, men nå var det mer av spenning og litt redsel. Han visste at trollkjerringen ville bli rasende når hun oppdaget at han var borte. Hesten var sterk og rask, og Smørbukk holdt seg godt fast i manen. «Raskere, raskere!» ropte Smørbukk, selv om han visste at hesten allerede gjorde sitt beste. Trekkene fløy forbi som grønne og brune skygger, og lyden av hestens hover mot skogbunnen var den eneste musikken i den store, stille skogen. Solen var i ferd med å stå opp, og strålene snek seg inn mellom trærne, men Smørbukk turte ikke å stoppe. Han måtte komme seg langt, langt unna. Hjemme i trollkjerringens hule våknet den gamle, vrange kjerringen med et gjesp. Hun strakte seg og gnidde seg i øynene. «Smørbukk!» gryntet hun. «På tide å vekke latsabben og få ham til å gjøre frokost.» Men da hun kom inn på rommet hans, var sengen tom. Putene var skjøvet til side, og teppet lå på gulvet. «HVA?!» brølte kjerringen så det ristet i fjellet. Stemmen hennes var så skarp at de små flaggermusene som sov i taket, våknet og fløy forvirret rundt. «Den lille luringen har stukket av! Hvor er han?! Hvor er han?!» Hun løp ut av hulen, luggen sto til alle kanter, og øynene glødet rødt som glør i et bål. Hun snuste i luften. «Jeg kjenner lukten av gutten! Han er ikke langt unna!» Hesten rykket til. «Hun kommer!» sa hesten med sin dype stemme, og Smørbukk kjente et gufs nedover ryggen. «Hold deg fast, lille venn. Nå må vi være smarte!» Smørbukk så seg rundt. Hva kunne de gjøre? De hadde ingen våpen, ingen magiske krefter, bare hesten og hans egen kvikke hjerne. Men så husket Smørbukk en liten, skinnende kam han hadde funnet i trollkjerringens rotete stue. Han hadde puttet den i lommen sin, bare fordi den var så fin. Kanskje kunne den hjelpe? «Jeg har en kam!» ropte Smørbukk til hesten. «En kam?» sa hesten forvirret. «Hva skal vi med en kam i en jakt?» «Jeg vet ikke,» sa Smørbukk, «men den er magisk, tror jeg! Den glitret så rart.» «Vel,» sa hesten, «det skader ikke å prøve. Når jeg sier til deg, kast den bak oss!» De fortsatte å galoppere. Bak dem hørte de et bråk som av en hel hær. Trollkjerringen hadde kalt på alle sine små, grønne hjelpere. De kom løpende gjennom skogen, med små, spisse ører og skarpe klør, og de hylte og skrek. «Nå!» ropte hesten. «Kast kammen!» Smørbukk tok den lille kammen fra lommen og kastet den bak seg med all sin kraft. Før den rakk å lande på bakken, skjedde det noe utrolig. Kammen vokste og vokste, og tennene ble til spisse greiner og stammer. I løpet av et øyeblikk hadde den forvandlet seg til en diger, ugjennomtrengelig tjukk skog av viltvoksende tornekratt! «Oi!» sa Smørbukk, og øynene hans var store som tefat. Bak dem hørte de et voldsomt leven. Trollkjerringen og hjelperne hennes løp rett inn i den nye skogen. «Au! Mine fine klær!» ropte trollkjerringen. «Stikk meg ikke, din dumme busk!» Hjelperne hylte og klagde mens de prøvde å kjempe seg gjennom tornekrattet. De var stappfulle av torner, og kom ingen vei. «Bra gjort!» sa hesten, og galopperte videre. «Det ga oss litt tid, men hun gir seg ikke så lett.» Smørbukk kjente at kreftene hans begynte å ta slutt, men han visste at han ikke kunne gi opp. Hesten pustet tungt, men fortsatte ufortrødent. De løp videre i det som føltes som en evighet, og Smørbukk lurte på om de noen gang ville komme seg unna. Etter en stund hørte de bråk igjen bak seg. Denne gangen var det trollkjerringen alene, og hun var enda sintere enn før. Hun hadde revet seg løs fra tornekrattet, og klærne hennes var i fillebiter. Ansiktet var svart av skitt og raseri. «Jeg skal ta deg, Smørbukk! Du skal ikke slippe unna!» «Hun er her igjen!» sa hesten. «Kjenner du noe annet magisk i lommen din?» Smørbukk famlet i lommene. Han fant en liten flaske med noe glitrende, blått vann. Han hadde tatt den fra et bord i trollkjerringens laboratorium, bare fordi den så så pen ut. «Jeg har en liten flaske med vann!» ropte han. «Perfekt!» sa hesten. «Når jeg sier til deg, hell det ut bak oss!» Snart kom trollkjerringen nærmere. De kunne høre hennes tunge pust og de rasende mumlingene. «Nå!» ropte hesten. Smørbukk åpnet flasken og helte det glitrende, blå vannet ut bak dem. Og igjen skjedde det noe fantastisk! Vannet strømmet ut og vokste, og vokste, til det ble en bred, brusende elv som ingen kunne krysse. Vannet var så dypt og så raskt at selv en trollkjerring ikke kunne svømme over det. Smørbukk og hesten stanset på den andre siden av elven og så tilbake. Trollkjerringen kom til syne ved elvebredden. Hun bråstoppet, og hennes røde øyne ble enda større. «Nei!» hylte hun. «En elv! Jeg hater elver! Jeg kan ikke krysse rennende vann!» Troller og rennende vann er ingen god kombinasjon, vet dere. Vannet vasker bort trolldommen deres, så de blir svakere. Hun stampet i bakken og skrek og forbannet, men det hjalp ingenting. Elven bare fortsatte å bruse og strømme. Smørbukk og hesten sto trygt på den andre siden, og Smørbukk kjente en følelse av lettelse skylle over seg. De hadde klart det! De hadde lurt trollkjerringen, ikke bare én, men to ganger! Hesten snudde seg mot Smørbukk. «Vi er trygge for nå, lille venn,» sa den. «Denne elven er en grense hun ikke kan krysse. Men vi må fortsatt reise langt for å finne et trygt sted.» Smørbukk klappet hesten på halsen. «Tusen takk, min gode hest,» sa han. «Du har reddet meg.» Hesten ga et lite vrinsk. «Vi er et godt team, du og jeg,» sa den. De fortsatte reisen sin, nå med et roligere tempo. Skogen var fortsatt stor og mystisk, men nå føltes den ikke lenger så farlig. Smørbukk så opp på himmelen. Solen skinte, og fuglene begynte å synge. Han var fri! Hvilket eventyr det hadde vært! Han hadde vært redd, men han hadde også vært modig og smart. Og nå var han på vei til å finne veien hjem. Men veien var lang, og nye eventyr ventet sikkert rundt neste sving. Han visste at han aldri ville glemme den magiske hesten, eller de utrolige tingene de hadde gjort sammen.
Avslutning
Og slik endte eventyret om Smørbukk for denne gang. Tusen takk for at du lyttet så fint til historien vår! Vi håper du likte å høre om Smørbukks spennende reise. Kanskje du kan tegne din egen magiske hest nå, eller finne på et helt nytt eventyr? Hvis du har tanker eller ideer, så si gjerne ifra til Sonacasts! På gjensyn, kjære venner, til neste gang!
