Historie
Skjønnheten og udyret
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang drømt om et magisk slott, der møbler kan snakke og roser blomstrer selv om vinteren? I dag skal vi dykke ned i et eventyr som handler om nettopp det – og mye mer! Bli med oss til en fortryllet verden hvor den snille Skjønnheten møter et mystisk Udyr. Kan kjærlighet forandre alt, selv et Udyr med et stort, men skjult hjerte? Sett deg godt til rette, for nå begynner historien om Skjønnheten og udyret!
Møt Skjønnheten og den forvillede faren
Så, la meg fortelle deg om Skjønnheten. Hun var en jente med et navn som passet henne perfekt. Ikke bare var hun vakker utenpå, med øyne så klare som morgenluften og hår som fallende solstråler. Nei, Skjønnheten var enda vakrere inni seg. Hun hadde to eldre søstre som var veldig opptatt av flotte kjoler og glitrende smykker, men Skjønnheten brydde seg mer om å lese bøker og hjelpe faren sin. Faren deres var en rik handelsmann en gang, men så mistet han nesten alt han eide. Han var en snill mann, men litt uheldig i forretninger. En dag, etter mange triste måneder, fikk faren gode nyheter! Et av skipene hans, som alle trodde var sunket, hadde kommet til havn! «Jeg må reise!» ropte han, «Jeg må hente varene og kanskje blir vi rike igjen!» De to søstrene ba om dyre gaver, men Skjønnheten ønsket seg bare én eneste rød rose. En enkel rose!
Det fortryllede slottet og den stjålne rosen
Faren pakket en liten sekk og la i vei. Været var fint til å begynne med, og han tenkte på Skjønnheten og den lille røde rosen hun ønsket seg. Han gledet seg til å finne varene sine og komme hjem med gaver til jentene sine. Men så, mens han red gjennom skogen, begynte det å blåse opp. Himmelen ble mørk, og store regndråper falt. Han prøvde å finne veien, men trærne ble tettere og mørkere, og han visste snart ikke hvor han var. Han var helt fortapt! Akkurat da han trodde han måtte sove ute i stormen, så han et lysglimt langt der fremme. Det var et stort, gammelt slott! Han red raskere mot lyset, og snart sto han foran en massiv port som åpnet seg av seg selv. «Hallo?» ropte han, men ingen svarte. Slottet var stille, men det føltes ikke tomt. Han bandt hesten sin og gikk inn. Inne var det varmt og lyst. En deilig middag sto dekket på et bord, som om noen ventet på ham. Han var så sulten og kald, så han spiste og hvilte seg ved den knitrende peisen. Ingen eier dukket opp. Om morgenen, etter å ha spist en like magisk frokost, tenkte han at han måtte reise. Men før han dro, så han noe helt fantastisk. Utenfor vinduet var det en hage, full av de vakreste roser han noensinne hadde sett! Han husket Skjønnhetens ønske. «Bare én liten rose,» mumlet han, «en gave til min kjære datter.» Han gikk ut i hagen og plukket forsiktig den aller vakreste røde rosen. Men idet han tok den, ristet bakken! En dyp, skremmende stemme brølte fra buskene: «Hvordan våger du! Du spiste min mat, sov i mitt hus, og nå stjeler du min dyrebare rose?» Faren snudde seg, og der sto et digert, fryktinngytende udyr, med store tenner og glødende øyne.
Skjønnheten på Udyrets slott
Da faren snudde seg, sto Udyret der, stort og skremmende, med øyne som glødde rødt i mørket. «Du har stjålet min rose!» brølte Udyret. «For denne forbrytelsen må du betale!» Faren skalv. «Jeg tok den bare til min yngste datter, Skjønnheten. Hun ønsket seg en rose.» Udyret knurret dypt. «Jeg bryr meg ikke om dine døtre! Men jeg skal gi deg et valg: Enten dør du her, eller en av døtrene dine må komme hit og bo i ditt sted.» Faren ble grønn av skrekk. «Jeg må spørre dem,» hvisket han til slutt. Udyret nikket sakte, «Du har tre dager. Hvis ingen kommer, henter jeg deg. Da blir det ingen annen utvei.» Med tungt hjerte red faren hjem. Hvert blad som raslet, hørtes ut som Udyrets pust. Hjemme fortalte han de tre døtrene alt. De to eldste gråt og klaget, «Åh, det er forferdelig! Vi kan ikke dra til et så skummelt sted!» Men Skjønnheten lyttet. Hun visste at rosen var hennes feil, hennes ønske hadde ført faren i fare. «Far,» sa Skjønnheten bestemt, «jeg drar. Det var mitt ønske, og jeg kan ikke la deg betale prisen.» Faren tryglet henne: «Nei, min kjæreste Skjønnhet! Jeg kan ikke la deg dra til det forferdelige Udyret!» Men Skjønnheten var urokkelig. «Jeg er ikke redd, far. Kanskje Udyret ikke er så ille. Jeg må dra. Jeg må holde løftet.» Med et tungt farvel, klatret Skjønnheten modig opp på hesten og red tilbake mot slottet. Da Skjønnheten kom til slottet, var portene vidåpne. Hun red inn i den store, øde gårdsplassen. Ingen var å se, men hun følte en merkelig varme. Hesten skyndet seg ut igjen. Skjønnheten tok et dypt pust og gikk sakte inn. Slottet var enda vakrere innvendig! Veggene glitret, luften duftet av sjokolade og blomster. En usynlig kraft ledet henne opp en storslått trapp til et rom som var som tatt ut av en drøm. En himmelseng med silketrekk, et bord fullt av de deiligste retter, og et stort vindu med utsikt over en magisk hage. Senere hørte hun tunge skritt nærme seg. Døren åpnet seg langsomt, og der sto han. Han var like stor og skremmende som faren hadde beskrevet. Skjønnheten bøyde hodet. «God kveld, Udyr,» sa hun, stemmen klar. Udyret svarte med en dyp, grov stemme: «God kveld, Skjønnhet. Du er kommet, da. Godt. Alt du ser her er ditt. Alle dine ønsker skal oppfylles. Slottet er ditt hjem nå. Men du må love meg én ting: du skal aldri prøve å rømme.» Skjønnheten nikket. «Jeg lover,» sa hun. De neste dagene utforsket Skjønnheten slottet. Hun fant et enormt bibliotek, fylt med bøker om eventyr og magi. Hun elsket å lese, og her kunne hun tilbringe timer. Hun fant også en musikkstue og en hage full av eksotiske blomster. Det var så mye magi her! Hun møtte ikke Udyret ofte på dagtid, men hver kveld, presis klokken ni, kom han til middag. Ved bordet snakket han først ikke så mye, bare stirret på henne. Skjønnheten syntes det var litt skummelt, men hun begynte å legge merke til andre ting. Når hun fortalte om en bok, lyttet han så nøye. Noen ganger, når hun sukket over noe hun savnet hjemmefra, virket det som om han ble litt trist. Kanskje var han ikke bare et skummelt Udyr? Kanskje var det noe mer bak de store tennene og den grove stemmen? Hun visste ikke, men hun var fast bestemt på å finne ut av det.
Kjærlighet som bryter forbannelsen
Skjønnheten var jo så nysgjerrig, og hun likte å løse små mysterier. Så hun bestemte seg for å observere Udyret litt ekstra nøye. Om dagen var han ofte litt fjern, satt alene i det store biblioteket og bladde i gamle bøker med de store, klossete potene sine. Men om kvelden, når hun kom for å spise middag, var han annerledes. Han spurte hvordan dagen hennes hadde vært, og lyttet til alt hun fortalte om de snakkende møblene og de syngende blomstene i hagen. En kveld, mens de satt ved peisen, leste Udyret en historie for henne. Først leste han litt stotrende, stemmen hans var jo så dyp og grov. Men etter hvert som han leste om en modig ridder og en vakker prinsesse, ble stemmen hans mykere, nesten som en brummende melodi. Skjønnheten oppdaget at øynene hans, som først hadde virket så skremmende, var fulle av vennlighet og litt tristhet når han så på henne. Hun begynte å forstå. Udyret var kanskje stort og lodden og hadde store tenner, men inni seg var han ikke så ulik en snill, litt ensom venn. Han passet på henne, ga henne alt hun ønsket seg, og han var aldri sint eller slem. Faktisk, jo mer tid hun tilbrakte med ham, jo mer likte hun å være i nærheten av ham. Men selv om hun trivdes i det fortryllede slottet, tenkte Skjønnheten ofte på familien sin. På den snille faren, som sikkert var bekymret, og på søsknene sine. En dag, mens hun vandret i hagen, så hun et magisk speil som Udyret hadde gitt henne. Hun kikket inn i det, og der, i speilet, så hun faren sin. Han så veldig syk og svak ut. Hjertet hennes sank. Hun løp til Udyret, tårene rant nedover kinnene hennes. "Å, Udyr," sa hun, "min far er syk! Jeg må reise hjem til ham! Vær så snill, la meg få dra!" Udyret så på henne, og de store øynene hans ble fylt med en dyp tristhet. Han brummet lavt. "Hvis du drar, Skjønnhet, er jeg redd jeg vil dø av sorg. Men jeg kan ikke holde deg fanget når din far trenger deg. Du får dra, men du må love meg å komme tilbake om nøyaktig en uke." Skjønnheten lovet og ga Udyret et kyss på den lodne pelsen hans, noe hun aldri hadde trodd hun skulle gjøre. Hun visste ikke hvorfor, men da hun sa farvel, følte hun et stikk av noe hun ikke forsto i hjertet sitt. Med et tryllestøv som de magiske tjenerne skapte, var Skjønnheten hjemme hos familien sin. Faren hennes var så glad for å se henne, og det var søsknene hennes også. Hun fortalte dem om det fortryllede slottet og det snille Udyret. Dagene gikk fort. Hun hjalp faren sin, og han ble sterkere for hver dag som gikk. Men selv om hun var hjemme, følte hun at noe manglet. Hun tenkte på Udyret. Var han ensom? Hadde han det bra? Hadde han spist middag uten henne? Hun begynte å innse at Udyret ikke bare var en fangevokter. Han var en venn, kanskje mer enn en venn. Hun følte en varme i hjertet sitt når hun tenkte på ham. En morgen, da uken nesten var omme, våknet Skjønnheten med en forferdelig følelse i magen. Hun hadde lovet å komme tilbake, og hun måtte holde løftet sitt! Hun sa farvel til familien og skyndte seg tilbake til det fortryllede slottet. Da hun kom frem, var slottet uhyggelig stille. Ikke en eneste snakkende tekanne eller syngende blomst var å se. Skjønnheten ropte på Udyret, men det var ingen svar. Hun lette overalt, i biblioteket, i spisesalen, i de store ballrommene. Til slutt fant hun ham i hagen, liggende urørlig under en rosebusk, den samme rosebusken faren hennes hadde plukket en rose fra. Han var så svak, og pusten hans var bare et lite, skjelvende sukk. Øynene hans var nesten lukket. Skjønnheten bøyde seg over ham. Tårene hennes falt ned på den lodne pelsen hans. "Å, Udyr, Udyr," gråt hun, "du kan ikke dø! Jeg har kommet tilbake! Jeg elsker deg, Udyr! Jeg elsker deg av hele mitt hjerte!" I det samme øyeblikket hun sa disse ordene, skjedde det noe magisk! En skinnende, varm glød omfavnet Udyret. Lyset ble sterkere og sterkere, og da det forsvant, lå ikke Udyret der lenger. I stedet lå det en kjekk, ung prins! Prinsen åpnet øynene og smilte til Skjønnheten. "Min kjære Skjønnhet," sa han, "din kjærlighet har brutt forbannelsen! Jeg var en gang en slem prins, som ble forvandlet til et Udyr av en heks fordi jeg var så hovmodig. Bare ekte kjærlighet kunne bryte forbannelsen, og det var din kjærlighet som gjorde det!" Skjønnheten var så glad og overrasket at hun nesten ikke trodde sine egne øyne. Den snille vennen hennes, Udyret, var en kjekk prins! De magiske tjenerne, som også hadde vært forhekset, kom frem og jublet. Alle forbannelser var brutt! Prinsen fridde til Skjønnheten, og hun sa ja med glede. De feiret et storslått bryllup i det fortryllede slottet. Skjønnheten inviterte hele familien sin, og faren hennes var så stolt. Og fra den dagen av levde Skjønnheten og Prinsen (Udyret, som hun fortsatt kalte ham i blant, bare for å erte ham litt) lykkelig alle sine dager, fulle av kjærlighet og glede i det vakre, fortryllede slottet. De lærte at det viktigste ikke er hvordan noen ser ut på utsiden, men hvilket hjerte de har på innsiden. Og at ekte kjærlighet kan bryte selv de sterkeste forbannelser.
Takk for i dag!
Takk for at du lyttet til eventyret vårt om Skjønnheten og Udyret! Vi håper du koste deg med denne magiske historien. Vi vil gjerne høre hva du synes, så fortell Sonacasts hva du tenker! Kanskje du kan tegne din egen versjon, eller finne på et helt nytt eventyr med snakkende dyr og modige prinsesser? Verden er full av fantastiske historier som venter på å bli fortalt. Husk å være snill mot hverandre, og se skjønnheten i alt rundt deg. Ha en riktig fin dag, eventyrvenn!
