Historie
Skatteøya
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang drømt om et hemmelig kart som viser veien til en øy full av glitrende skatter? Hva om den øya var full av snakkende dyr og magiske ting? Bli med Jim, en modig liten gutt, på hans aller største eventyr! Han finner et gammelt, mystisk kart som forteller om en skjult skatt. Men pass på! Det er også noen rampete pirater som vil ha tak i den samme skatten. Vil Jim og vennene hans finne skatten først? Og hva slags magiske overraskelser venter dem på Skatteøya? Finn det ut sammen med oss!
Den Mystiske Skattekartet
Jim Hawkins bodde på et lite vertshus ved havet. Han elsket å leke på stranden og drømme om eventyr. En dag kom det en gammel sjømann med et arr i ansiktet, kaptein Billy Bones. Han var stor og brummete, og hadde en gammel sjøkiste med seg. Kapteinen var hemmelighetsfull og snakket ofte om skatter og farlige reiser. Jim syntes han var litt skummel, men også veldig spennende. En kald morgen ble kaptein Billy Bones veldig syk. Han hostet og harket, og til slutt sovnet han inn for godt. Jim var litt trist, men også nysgjerrig. Hva var i den gamle sjøkisten hans? Jo, inni der fant Jim mange rare ting! Gullmynter, gamle kompass, og rullet sammen, et mystisk, gulnet kart! Det var et skattekart, og på kartet sto det 'Skatteøya'! Tenk det! Et ekte kart til en skjult skatt! Dette var begynnelsen på et utrolig eventyr for Jim.
Flukt fra Piratene
Jim holdt det gamle skattekartet i hånden, og hjertet hans banket som en liten tromme. Tenk, et ekte skattekart, med X-er som viste hvor skatten lå! Han kunne nesten kjenne sanden mellom tærne og høre bølgene skvulpe mot en hemmelig øy. Men plutselig, ute i den mørke natten, brøt stillheten. En ugle tutet høyt, 'UHU! Fare! Fare!' Det var hans venn, den kloke uglen Ugle, som alltid passet på Jim. Ugle fløy raskt inn gjennom det åpne vinduet og landet lett på Jims skulder. 'Pirater er på vei, lille venn,' hvisket Ugle, 'de vil ha kartet ditt! Skynd deg!' Jim kikket ut og så mørke skygger nærme seg vertshuset. Først bare én, så to, så mange flere! De bar på skumle sverd og snakket med dype, buldrende stemmer. Store menn med store hatter og glefsende smil! Det var pirater! De ville ta skattekartet, og kanskje også Jim! Han visste at han måtte flykte, og det fort. 'Hva skal jeg gjøre?' spurte Jim, litt skjelven, men fast bestemt. 'Følg meg!' sa Ugle og fløy mot en gammel, støvete bokhylle som sto gjemt i kroken. Bak den, viste Ugle med vingen sin, var det en hemmelig dør! En dør som ingen visste om, ikke engang piratene! Jim tok tak i det dyrebare skattekartet, rullet det forsiktig sammen og gjemte det godt under skjorta, rett ved hjertet. Så krøp han inn gjennom den hemmelige døren, like bak den modige Ugle. Akkurat idet døren lukket seg med et lite *klikk*, brast piratene inn i vertshuset med et digert brak! De ropte og skrek, 'Hvor er kartet? Hvor er gutten?' De snudde stoler og bord på hodet, lette under senger og bak gardiner, men Jim og Ugle var allerede langt unna. De løp gjennom den mørke skogen, mellom høye trær og raslende blader. Jim var litt redd, men mest av alt følte han seg veldig, veldig modig. Han holdt fast i skattekartet, som var starten på hans aller største eventyr. Et eventyr som nå handlet om å flykte fra skumle pirater!
Reisen Begynner
Jim suste ut av skogen, hjertet banket. Piratene ropte bak ham, men Jim løp fortere enn noensinne, rett til Doktor Livesey, en klok mann med runde briller og et vennlig smil. Doktoren leste i stuen da Jim stormet inn, andpusten. 'Doktor Livesey! Det er pirater! Og dette!' ropte Jim, og holdt frem det krøllete skattekartet. Doktor Livesey la fra seg boken, så alvorlig på Jim og kartet. Øynene hans ble store. 'Er dette... et skattekart?' hvisket han. Akkurat da kom Herr Trelawney, en litt klønete mann full av store planer. 'Hva er dette ståket for?' spurte han, snublende over en katt. Jim og Doktor Livesey forklarte alt: om Billy Bones, skattekartet og piratene. Trelawney lyttet, øynene lyste. Han klappet seg på magen og lo. 'En skatt!' ropte han. 'En ekte piratskatt! Vi må finne den!' Doktor Livesey var mer forsiktig. 'Det er farlig, Herr Trelawney,' sa han. 'Skatten ligger kanskje på en øy full av farer.' Men Trelawney var allerede i gang. 'Farlig? Pøh! Vi skal seile over havet! Finne et skip! En kaptein! Og skatten!' Han var så ivrig at han nesten hoppet i stolen. Og slik ble det bestemt. Jim, Doktor Livesey og Herr Trelawney skulle ut på et skikkelig eventyr, et som bare finnes i de mest spennende bøkene. Det tok ikke lang tid før Trelawney fant det perfekte skipet. Det het 'Hispaniola', et vakkert skip med høye master og hvite seil. Det duftet av tau og salt sjø. De trengte en besetning, og Trelawney samlet raskt en hel gjeng sjømenn. En av dem var en kokk med bare ett ben, Langbein John, med en stor, vennlig stemme og en papegøye på skulderen. 'Stykker av åtte! Stykker av åtte!' sa papegøyen, Kaptein Flint, og blunket til Jim. Jim syntes Langbein John var spennende, han fortalte historier om livet på havet og fjerne land. Jim lyttet med store øyne til alle eventyrene hans. Til slutt kom dagen! Dagen da 'Hispaniola' skulle kaste loss. Jim sto på dekk, hjertet pumpet av spenning. De store seilene ble heist, vinden tok tak. Skipet gled sakte ut fra havnen, forbi husene og ut mot det åpne havet. Solen skinte, måkene skrek. Landet ble mindre, snart var det bare det store, blå havet rundt dem, så langt øyet kunne se. Det var så stort og mektig! Jim følte seg liten, men modig. Han tenkte på skattekartet og alt spennende som ventet dem. De seilte i mange dager og netter, fulle av sol og stjerner. Jim lærte å knytte knuter, klatre i rigger og kjenne igjen vinden. Han var en ekte sjømann nå! Men en kveld, da månen hang som en stor, gul ball på himmelen, hørte Jim en merkelig lyd. Det var som om noen hvisket nede i lasterommet. Var det vinden, eller noe annet? Han bestemte seg for å finne ut av det, for en ekte eventyrer lar seg ikke skremme. Dette var bare begynnelsen på et mye større mysterium enn han hadde forestilt seg.
Hemmelige Planer om Bord
Jim, en liten gutt med store, nysgjerrige øyne, kunne ikke sove. Hviskingen fra lasterommet kilte i ørene hans. Var det bare vinden, slik han først hadde trodd? Eller var det noe mer spennende? Han bestemte seg for å finne ut av det. En ekte eventyrer lar seg ikke skremme av litt mystisk hvisking. Han listet seg ut av lugaren sin, så stille som en liten museunge, og snek seg mot luken som ledet ned til lasterommet. Han presset øret mot den kalde tredøren. Først hørte han ingenting, bare skipets knirk og sjøens duse susing. Men så, helt tydelig, hørte han stemmer. Ikke bare én, men flere stemmer, som snakket lavt og hemmelighetsfullt. Han kjente igjen en av stemmene. Det var kokken, den store, vennlige mannen med trebenet, som alltid smilte så bredt og fortalte morsomme historier. Han het Langbein Silver. Jim hadde egentlig likt ham veldig godt. Jim kikket gjennom en liten sprekk i døren. Det var mørkt der nede, men han kunne se skygger som beveget seg. Og han hørte ord. Ord som "skatt", "kart", "ta over skipet", og "når kapteinen sover". Han holdt pusten. Dette var ikke morsomme historier. Dette var alvorlige, hemmelige planer! Langbein Silver og de andre snakket om å stjele skatten som Jim og vennene hans var på vei for å finne! De var ikke vennlige sjømenn likevel. De var skurker! Hjertet til Jim banket som en liten tromme i brystet hans. Han måtte fortelle dette til noen. Han måtte fortelle det til kapteinen og doktoren! Men han måtte være forsiktig. Disse skurkene var mange, og de virket veldig bestemte. Han listet seg tilbake til sin egen lugar like stille som han hadde kommet. Vel fremme i lugaren sin, gjemt under teppet, lå Jim og tenkte. Hva skulle han gjøre? Skipet var stort, og skurkene var overalt. Han visste at han måtte være lur. Plutselig hørte han en liten skrapelyd under sengen. En liten, grå mus med store øyne tittet frem. Det var Miko, musen som alltid fulgte Jim på eventyrene hans. Miko kunne ikke snakke med ord, men han kunne forstå alt, og han kommuniserte med små pip og bevegelser. "Miko," hvisket Jim, "jeg har hørt noe forferdelig! Langbein Silver og noen andre vil ta skatten vår!" Miko pipet engstelig og strøk seg mot Jims hånd. "Jeg må fortelle kapteinen," fortsatte Jim, "men jeg tør ikke gå alene. Tenk om de oppdager meg?" Miko klatret opp på Jims skulder og nynnet forsiktig i øret hans. Det var som om han sa: "Ikke vær redd, Jim. Jeg er her. Sammen er vi modige." Med Miko som sin modige, lille venn, snek Jim seg ut igjen. Denne gangen var han på vei til kapteinens lugar. Døren var litt på gløtt. Jim banket forsiktig. "Kom inn," sa kapteinens stemme. Jim og Miko gikk inn. Kapteinen, en streng, men rettferdig mann, satt ved et bord med et kart foran seg. Doktoren, med sine kloke øyne, var også der. "Kaptein, doktor," sa Jim, stemmen hans skjelvende litt, "jeg har noe viktig å fortelle dere." Han fortalte alt. Om hviskingen i lasterommet, om sprekkene i døren, om ordene han hadde hørt: "skatt", "ta over skipet", "når kapteinen sover". Han fortalte om Langbein Silver, den smilende kokken med trebenet, som egentlig var en skurk. Kapteinen og doktoren lyttet med alvorlige ansikter. Doktoren tok Jims hånd og sa: "Du er en veldig modig gutt, Jim. Dette er alvorlig." Kapteinen nikket. "Vi må være veldig forsiktige nå," sa han. "Det er mange av dem, og vi er bare noen få." Kapteinen tok frem et kart. Ikke skattekartet, men et kart over skipet. "Vi må legge en plan," sa han. "Vi må holde oss våkne og passe på. Vi kan ikke la dem ta skipet. Og vi kan absolutt ikke la dem få skatten." Jim følte seg litt redd, men også stolt. Han hadde hjulpet til. Han hadde avslørt skurkenes hemmelige planer. Doktoren tenkte seg om. "Hva om vi later som ingenting?" foreslo han. "Lar dem tro at vi ikke vet. Så kan vi overraske dem." Kapteinen smilte skjevt. "En god idé, doktor. Vi må være smartere enn dem. Jim, din jobb er å fortsette å være vår lille spion. Lytt, se, og fortell oss alt du hører eller ser. Men vær veldig forsiktig." Jim nikket bestemt. "Jeg skal," sa han. "Jeg skal hjelpe dere med å beskytte skatten!" Miko, som hadde sittet stille på Jims skulder, hoppet ned på kartet og pekte med sin lille nese på en del av skipet. Det var der kokken Langbein Silver og hans menn pleide å samles. Det var som om Miko visste hvor de ville være. Kanskje han hadde hørt noe også? Jim klappet Miko forsiktig. Den lille musen var en utrolig venn. De tre – kapteinen, doktoren og Jim – lagde en hemmelig plan. De skulle late som alt var normalt om bord på skipet. De skulle spise middag med skurkene, le av vitsene deres, men hele tiden holde øye med dem. Og når tiden var inne, skulle de slå til! De skulle sørge for at skatten ble funnet av de rette personene, og at ingen slemme sjømenn fikk ta den. Jim gikk tilbake til lugaren sin. Han følte seg annerledes nå. Før var han bare en gutt på et spennende eventyr. Nå var han en hemmelig agent, en viktig del av et stort oppdrag. Han så ut av vinduet. Sjøen var mørk, men månen kastet et sølvglinsende lys over bølgene. Langt der fremme, et sted i den store, ukjente verden, lå Skatteøya og ventet. Og på den øya ventet en skatt. Men hvem skulle finne den? De gode, eller de slemme? Jim visste at kampen om skatten allerede hadde begynt, lenge før de kom frem til øya. Den hadde begynt her, midt på det store skipet, med hemmelige hvisker og farlige planer. Og Jim var midt i det hele. Han lukket øynene, men sov ikke. Han lyttet. Hvert eneste knirk i skipet, hver eneste lyd, kunne være et tegn. Dette var ikke bare en reise lenger. Dette var et kappløp mot tiden, og mot skurkene.
Ankomst til Skatteøya
Skipet seilte videre, gjennom bølgene som danset lekent rundt baugen. Jim, med øynene vidåpne av spenning, stod ved rekka sammen med sin kloke venn, Fru Smilla Ugle, og den modige Kaptein Krokodil. Kapteinen, med sin grønne hatt skjøvet litt skjevt på hodet, speidet utover det store, blå havet. "Se der!" ropte Jim plutselig, og pekte ut mot horisonten med en liten, skjelvende finger. Fru Smilla fløy opp fra skulderen hans, sirklet et par ganger i luften og landet mykt på rekka. Hennes store, kloke øyne myset. "Åh, jammen ser det ut til å være..." Kaptein Krokodil nikket sakte, hans dype stemme fylt med en blanding av alvor og eventyrlyst. "Det er Skatteøya, mine venner. Selveste Skatteøya." En bølge av glede og forventning skyllet over Jim. Øya dukket opp fra det fjerne som en smaragdgrønn drøm, omkranset av et glitrende bånd av hvit sand. Høye, majestetiske trær strakte seg mot himmelen, og Jim kunne nesten se dem vinke ham velkommen. Mellom trærne skimtet han fargerike blomster og kanskje, bare kanskje, en bitte liten, glitrende foss. Det luktet friskt av saltvann og noe søtt, som tropiske frukter. Men gleden ble raskt blandet med en følelse av spenning. De visste at de ikke var alene. De skumle piratene, ledet av den listige Lange Jan Silver, var også her et sted. Og de var nok like nær øya som dem. Kaptein Krokodil ga ordre til mannskapet – de snille, hardtarbeidende sjømennene som hadde hjulpet dem hele veien. Seilene ble firt sakte, og ankeret plasket ned i det krystallklare vannet med et stort, dypt plask, som et vennlig god morgen fra havet. En liten robåt ble senket ned. Jim, Fru Smilla og Kaptein Krokodil klatret forsiktig om bord. Den lille båten vugget rolig på bølgene mens de rodde mot land. Nå kunne de se øya enda bedre! Den var enda vakrere og mer mystisk enn Jim hadde forestilt seg. Hvilke hemmeligheter skjulte den? "Husk nå, Jim," sa Fru Smilla, "vi må være forsiktige. Piratene er nok ikke langt unna. Lytt nøye, og se deg godt om." Kaptein Krokodil la sin store, skjellete hånd på Jims skulder. "Og husk, min lille venn, eventyr er best når man er modig, men også smart." Snart nådde de land. Jims små føtter sank ned i den varme, myke sanden. Det føltes som om øya selv hvisket ham velkommen. Han tok et dypt pust. Luften var fylt med lyden av ukjente fugler og suset fra palmene. Plutselig hørte de en merkelig lyd. En rasling i buskene. Jim frøs. Var det en pirat? Hjertet hans banket hardt. Men ut av buskene hoppet ingen pirat. I stedet var det en liten, fargerik papegøye, med fjær i alle regnbuens farger. Den fløy rett mot dem, landet på Kaptein Krokodils skulder og sa med en overraskende klar stemme: "Velkommen til Skatteøya! Skatten venter!" Kaptein Krokodil lo hjertelig. "Vel, se der, en snakkende papegøye! Det var da en hyggelig velkomst." Fru Smilla gjenkjente fuglen. "Åh, det er jo Pip, øyas veiviser! Han er kjent for å kjenne alle øyas hemmeligheter." Pip, den lille papegøyen, nikket bestemt. "Pip kjenner! Pip vet hvor skatten er! Men pass dere for de slemme mennene med store hatter!" Han fløy opp og sirklet over hodene deres, som om han ville vise dem veien. Jim smilte. Nå hadde de en guide! Og en som snakket! Dette var enda mer spennende enn han hadde trodd. De fulgte etter Pip, som fløy litt foran dem, og ledet dem inn i en liten, grønn sti som snodde seg mellom trærne. Mens de gikk, kunne de høre fjerne rop og latter. Det var piratene! De var tydeligvis også på øya, og de hørtes ut som de var i godt humør, kanskje de trodde de var alene. "Pip, vet du hvor de slemme mennene er?" spurte Jim. Papegøyen ristet på hodet. "Pip ser dem! De er ved Den Hvite Stranden. Men skatten er et annet sted! Dypt inne i hjertet av øya!" De fortsatte å gå, dypere inn i jungelen. Plantene var høye og frodige, med blader så store som paraplyer og blomster som duftet som sukkertøy. Jim la merke til en spesiell plante med blader som glitret i alle regnbuens farger. Når han forsiktig rørte ved den, føltes det som om den sang en liten, glad sang. Dette var virkelig en magisk øy! Etter en stund kom de til en liten lysning. Midt på lysningen stod et gammelt, forvokst tre. Det var så stort at det nesten rørte himmelen, og grenene var tykke og krokete, som gamle armer som strakte seg ut. Ved foten av treet var det en liten, mørk åpning, nesten som en hule. "Hit, hit!" kvitret Pip, og landet på en gren over åpningen. "Dette er inngangen til Skattens Sti! Men den er beskyttet." Kaptein Krokodil undersøkte inngangen nøye. "Beskyttet, sier du? Hvordan da, lille venn?" Pip fløy ned og pekte med nebbet sitt på en stor, grønn mosegrodde stein som lå foran åpningen. "Man må tenke! Løse Skattens Gåte!" Jim, med sin barnslige nysgjerrighet, knelte ned foran steinen. Den så ut som en helt vanlig stein, men da han så nærmere, kunne han se små, glitrende symboler inngravert på overflaten. Symboler han aldri hadde sett før. "Hva er dette?" spurte han,. Fru Smilla fløy ned og landet ved siden av ham. Hennes skarpe øyne gransket symbolene. "Dette er magiske tegn, Jim. Gamle tegn som forteller en historie. De er en del av gåten." Kaptein Krokodil, med et smil, klappet Jim på hodet. "Vel, min unge venn, det ser ut som vårt eventyr nettopp har blitt enda mer spennende! Det er ikke bare å finne skatten, men også å fortjene den." Jim kjente en kribling i magen. Skatteøya var full av overraskelser! Med Pip, den snakkende papegøyen, Fru Smilla, den kloke ugla, og Kaptein Krokodil, den modige sjøulken, følte han seg klar for alt. Men han visste også at piratene var der ute et sted, og de ville ikke gi seg uten kamp. Spørsmålet var, hvem ville finne Skattens Gåte først? Og hva ville de finne på innsiden av den mørke åpningen? Eventyret hadde så vidt begynt.
Kampen om Skatten
Jim og vennene hans stod foran den mørke åpningen, en dør inn til det ukjente. Hva gjemte seg der inne? Var det glitrende gull, eller kanskje en gammel, støvete bok med hemmeligheter? Jims lille papegøye, Koko, fløy spent rundt hodet hans. Jim og vennene hans stod foran den mørke åpningen, en dør inn til det ukjente. Hva gjemte seg der inne? Var det glitrende gull, eller kanskje en gammel, støvete bok med hemmeligheter? Jims lille papegøye, Koko, fløy spent rundt hodet hans. "Kra-kra! Skatt!" sa Koko med en ivrig stemme, som om han allerede kunne lukte eventyret. Jim smilte. "Jeg tror Koko har rett," sa han til vennene sine, Lisa og Max. Lisa, som alltid var den forsiktige, klemte hardt på den røde ryggsekken sin. "Men hva om det er farlig?" hvisket hun. Max, med sin store lommelykt i hånden, var modigere. "Vi er jo sammen, Lisa!" sa han, og lyste med strålen inn i mørket. "La oss finne ut hva som skjuler seg der inne!" Jim nikket bestemt. "Bare vi passer på hverandre." De tok et dypt åndedrag, og én etter én, med Jim i front, Max like bak med lommelykten, og Lisa med Koko på skulderen, steg de inn i det ukjente. Luften ble straks kaldere og fuktigere, og en svak lukt av gammel jord og eventyr fylte neseborene deres. Steg for steg gikk de dypere inn i passasjen. Max' lommelykt danset over eldgamle, utydelige inskripsjoner på veggene, mønstre som ingen av dem klarte å tyde, men som ga dem en følelse av at dette stedet hadde ventet lenge. De fulgte en smal, svingete gang som buktet seg innover i fjellet. Lyden av dryppende vann ekko forsiktig i det fjerne. "Hør!" hvisket Lisa, og pekte på en glitrende dråpe som falt fra taket og traff en liten vanndam med et 'plopp!' Koko fløy foran dem, guidet av sin egen lille papegøyemagi, og pekte med nebbet sitt. Plutselig stoppet han opp og landet på en stor, mosegrodd steinblokk som sperret nesten hele passasjen. "Å nei," sa Max, "Hvordan skal vi komme forbi denne kjempen?" Jim gned seg i haken. "Vi må nok flytte den sammen," foreslo han, og så på de andre. De la ryggsekkene sine forsiktig fra seg på den fuktige bakken. Jim tok tak i den ene siden, Max i den andre, og Lisa presset på bakfra. "En, to, TRE!" ropte Jim. De presset og skjøv, og steinen rippet seg sakte. Med et 'uurrgh!' og et gnisende 'skraaaap!', gled steinen litt til side, akkurat nok til at de kunne smyge seg forbi. Puh! De var alle litt svette, men stolte over at de hadde klart det. Koko klappet med vingene og "Bravo! Bravo!" sa han, og Jim ga papegøyen en klapp på hodet. Etter steinblokken åpnet gangen seg til en stor, kuppelformet hule. Max' lommelykt avslørte vegger fulle av krystaller som glimtet i alle regnbuens farger. Gulvet var dekket av et mykt, grønt mose, som om hulen var en hemmelig hage under jorden. I midten av hulen sto det et lite, rundt bord laget av stein. Oppå bordet lå det en utskåret treramme, men den var tom. "Hva er dette?" spurte Lisa, øynene hennes store og runde. Koko fløy ned og sirklet rundt den tomme rammen, kvitret og pekte ned på gulvet foran bordet. Der, gjemt under en liten mose-tue, lå en liten, polert stein. Den glimtet svakt, som om den holdt på sollys. Jim bøyde seg ned og plukket den opp. Det var en vakker, blå sten, formet som et hjerte. Den var kjølig å ta på, men lyste med et varmt, indre lys. "Kanskje den passer her?" mumlet Jim og løftet stenen mot den tomme rammen. Forsiktig plasserte han den blå stenen inn i den utskårne trerammen. I det samme den falt på plass, lyste hele hulen opp! Krystallene på veggene gnistret, og mosen på gulvet glødet med et mykt, grønt skjær. Midt på steinbordet, der rammen med den blå stenen nå lå, dukket det opp et bilde. Det var et kart! Et kart over en liten, bortgjemt øy, og midt på øya var det et X markert med et lite, rødt hjerte. Koko hoppet opp og ned på Jims skulder. "Kra-kra! Skatt! Skatt!" ropte han glad. "Et kart!" ropte Max, og Lisa hoppet av glede. "Dette er jo enda bedre enn gull!" Jim løftet rammen med den glødende stenen. Den blå stenen var skatten, men den virkelige skatten var eventyret og vennskapet de hadde delt på veien. "Nå vet vi hvor vi skal dra neste gang!" sa Jim, og de tre vennene lo høyt, stemmene deres fylte den magiske hulen. Med den lysende stenen i Jims hånd, som viste dem veien, fant de tilbake ut av hulen, og ut i dagslyset. Solen skinte varmt, og fuglene sang. De hadde funnet en skatt, ikke av gull, men av opplevelser, et kart, og et hjerte som glødet av eventyrlyst. Det var den beste skatten av alle.
Skatten Funnet!
De sto der, i solskinnet, med den magiske stenen som glødet svakt i Jims hånd. Fuglene sang en glad sang rundt dem. 'Dette har vært det beste eventyret noensinne!' ropte Leo, og hoppet av glede. 'Ja,' sa Jim, 'og vi har fortsatt skattekartet!' Han holdt opp det gamle, krøllete kartet. 'La oss se hvor det aller siste X-et er!' Kaptein Blåskjegg la en stor pote på Jims skulder. 'Det er en god idé, unge Jim. Vi har fulgt dette kartet så langt, la oss se hvor det leder oss til slutt.' Dolly nikket enig, og ørene hennes vrikket av spenning. De la kartet ut på en flat stein, og Jim pekte på det aller siste, røde X-et. 'Det er der!' sa han. 'Rett bak den høyeste vulkanen, ved de tre rare trærne!' Men veien dit så lang ut, og jungelen var tykk og grønn. Hvordan skulle de finne veien gjennom alt det tette løvet? Akkurat da, fra toppen av et høyt palmetre, hørte de en vennlig stemme. 'Pip-pip! Trenger dere hjelp, små venner?' De så opp, og der satt en vakker, blå papegøye med glitrende øyne. 'Å, en snakkende papegøye!' utbrøt Dolly. 'Ja, jeg heter Kaptein Kvitrev,' sa papegøyen, og bukket lett med hodet. 'Jeg kjenner denne øya som min egen vinge. Hvor skal dere hen?' Jim viste ham kartet. 'Vi skal til X-et, bak vulkanen.' Kaptein Kvitrev kikket nøye på kartet. 'Aha! Skatten ved de syngende steinene!' sa han. 'Jeg kan vise dere veien. Følg meg!' Og så fløy han foran dem, og ledet dem gjennom jungelen. Den magiske, glødende stenen i Jims hånd lyste opp stien akkurat nok til at de kunne se hvor de skulle gå, selv der solen ikke nådde ned. De klatret over store røtter som så ut som sovende slanger, og gikk under gigantiske blomster som luktet søtt som honning. Kaptein Kvitrev fortalte historier om øya mens de gikk. Han fortalte om en skilpadde som kunne synge opera, og om en liten frosk som kunne trylle frem regnbuer. Jim, Leo og Dolly lo og lyttet, og Kaptein Blåskjegg smilte bredt. Dette var virkelig et eventyr! Etter det som føltes som en hel dag, men kanskje bare var et par timer, kom de til et åpent sted. Der sto tre trær, akkurat som på kartet, men de var ikke helt vanlige trær. Stammene var vridd som dansende grener, og bladene glitret i alle regnbuens farger. Og midt mellom dem, lå en stor, flat stein. 'Dette er de syngende steinene,' sa Kaptein Kvitrev. 'Når vinden blåser akkurat riktig, lager de musikk.' Mens de sto der, kom det et lite vindkast, og steinen ga fra seg en svak, dyp tone, som om den sang en hemmelig sang. 'X-et er her!' hvisket Jim, og øynene hans var store. Han pekte på et sted rett foran den syngende steinen. 'Men hvordan kommer vi ned?' Det var ingen spade, ingen hakke. Bare hendene deres. Kaptein Blåskjegg sukket. 'Vi kan grave med potene våre, men det vil ta lang tid.' Da glødet den magiske stenen i Jims hånd enda sterkere. Den vibrerte litt, og plutselig løftet den seg fra Jims hånd, svevde et lite øyeblikk, og landet forsiktig på den jorden Jim hadde pekt på. Og så, skjedde det noe magisk! Jorden begynte å røre på seg. Sakte, sakte, som om den pustet, sank den ned, og en firkantet form kom til syne. Det var en gammel, treforsterket kiste! Jorden rundt den løftet seg og la seg pent til side, som om den ville vise frem skatten. Jim, Leo og Dolly gispet. Kaptein Blåskjegg brummet begeistret. Kaptein Kvitrev kvitret glad. 'Der er den!' ropte Leo. 'Skatten!' Kisten var gammel og værbitt, men låsen glitret fortsatt. Den magiske stenen fløy tilbake til Jims hånd, og så, med et lite puff, traff den låsen. Og klikk! Låsen sprang opp. Jim åpnet lokket, og et blendende lys strålte opp mot dem. Inne i kisten lå det gullmynter som glimtet som små soler, og juveler i alle regnbuens farger som glitret som stjernestøv. Det var halskjeder av perler, ringer med store edelstener, og så mange skinnende gullstykker at det nesten var umulig å telle dem! Dolly tok forsiktig opp en stor, rød rubin. 'Den er vakker,' hvisket hun. Leo holdt opp et glitrende gullkjede. 'Se! Det er som et fossefall av solskinn!' Kaptein Blåskjegg dyttet forsiktig på en haug med mynter med snuten sin. 'Så mye glitrende godsaker!' Men midt blant alle de skinnende skattene, fant Jim noe annet. Det var en liten, utskåret trefigur, en liten seilbåt. Den var enkel, men den føltes varm i hånden hans. 'Denne er fin,' sa Jim, og smilte. 'Den minner meg om båten vår.' Kaptein Kvitrev landet på kistelokket. 'Denne skatten er stor, mine venner,' sa han, 'men husk hva den viktigste skatten er.' Jim så på Leo, Dolly og Kaptein Blåskjegg. Han tenkte på eventyrene de hadde hatt, på latteren de hadde delt, og på hvor flinke de var til å hjelpe hverandre. 'Jeg vet!' sa Jim. 'Den viktigste skatten er vennskap!' Leo nikket bestemt. 'Og å ha det gøy!' la Dolly til. 'Og å være modig!' brummet Kaptein Blåskjegg. Den magiske stenen i Jims hånd glødet enda sterkere, som om den var enig. De hadde funnet en kiste full av gull og juveler, men de hadde også lært at de mest verdifulle skattene var de man delte med de man var glad i. De pakket forsiktig ned skattene i en stor, sterk sekk som Kaptein Blåskjegg på en eller annen måte alltid hadde med seg. Den var så stor at alle skattene passet oppi! Med den magiske stenen som lyste veien foran dem, og en sekk full av skinnende skatter, begynte de reisen tilbake til skipet. De visste at dette eventyret snart var over, men minnene og vennskapet ville vare evig. For en fantastisk dag!
Avslutning
Og slik sluttet eventyret vårt for i dag! Tusen takk for at du lyttet med på reisen til Skatteøya. Vi håper du hadde det like gøy som oss! Kanskje du vil tegne din egen skatteøya, eller fortelle din egen historie? Vi vil gjerne høre hva du syntes! Gi Sonacasts beskjed hvis du har noen tilbakemeldinger. Hvem vet hvilke nye eventyr som venter oss neste gang? Ha det gøy, og på gjensyn!
