Historie
Robin Hoods morsomme eventyr
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Visste du at det langt, langt tilbake i tiden, i en magisk skog full av høye trær og hemmelige stier, levde en helt som stjal fra de rike og ga til de fattige? Han het Robin Hood! Bli med oss nå, inn i Sherwoodskogen, der vi skal høre om hans morsomme og spennende eventyr. Vi møter hans modige venner, lurer den slemme sheriffen, og opplever hvordan godhet alltid vinner til slutt. Gjør deg klar for en reise full av latter, spenning, og kanskje en liten sang!
Den modige Robin Hood
Så, hvem var denne Robin Hood, lurer du kanskje på? Han var en ung mann med et hjerte så stort som Sherwoodskogen selv. Han elsket å hjelpe dem som trengte det. Robin bodde dypt inne i skogen, blant gamle trær og lekne dyr. Ekornet Pip og uglen Uggla var hans beste venner, og de visste alt om skogens hemmeligheter. Robin var en mester med pil og bue; ingen traff blink som ham! Pilene hans suste raskt og traff alltid der han siktet. Han var kledd i grønt, fra topp til tå, så han nesten forsvant mellom bladene. Men Robin Hood hadde en stor fiende: den slemme, grådige Sheriffen av Nottingham. Sheriffen likte å ta fra de fattige. Det syntes Robin var helt feil! Han bestemte seg for å gjøre noe: ta fra de rike og gi til de fattige. Og det var akkurat det han gjorde! Han var en ekte helt, og skogen var hans hjem.
Møtet med Lille John
Robin elsket skogen sin. Han sprang mellom de høye trærne, fuglene sang for ham, og solen tittet frem mellom bladene. Han passet på alle de små dyrene og alle menneskene som trengte hjelp. En dag tuslet Robin gjennom skogen, like ved en liten, glitrende elv. Over elven lå en stor, gammel tømmerstokk som bro. Robin skulle akkurat til å krysse da han så noe utrolig! På den andre siden sto verdens høyeste mann! Han var så høy at han nesten nådde opp til tretoppene, og han var veldig bred og sterk. Denne mannen het Lille John, selv om han var alt annet enn liten! Begge ville over stokken samtidig. «Unnskyld meg!» sa Robin, «Jeg var først!» «Nei, det var jeg!» brummet Lille John, men han smilte litt. De sto der og så på hverandre. Robin hadde ingen bue eller piler med seg, bare en lang, sterk trepinne han pleide å bruke som vandrestav. Lille John hadde en lignende, kjempesvær pinne. «Hva sier du til en liten vennskapelig konkurranse?» foreslo Robin. «Den som dytter den andre av stokken uten å skade noen, får krysse først!» Lille John lo en dyp, varm latter. «Det høres moro ut!» sa han. Og så begynte de. De dyttet og balanserte på den glatte stokken. Robin var rask og lur, men Lille John var kjempe-sterk! Med et lite, vennlig dytt fra Lille John, falt Robin plask ned i det kalde, men grunne vannet. Lille John rakte ut en diger hånd og hjalp Robin opp. De lo begge to. «Du er visst sterkere enn meg!» sa Robin, og tørket vann av ansiktet. «Og du er smartere enn meg!» sa Lille John. Fra den dagen ble de bestevenner, og Lille John ble Robins aller første hjelper i den magiske Sherwood-skogen. Nå var de to som passet på de fattige og svake.
Flere venner i skogen
Robin og Lille John vandret sammen dypere inn i den grønne Sherwood-skogen. Solstrålene danset gjennom bladene, og fuglene sang glade sanger. Hver dag var et nytt eventyr for de to vennene, som nå var på utkikk etter flere gode hjerter som ville hjelpe dem med å gjøre skogen til et tryggere og lykkeligere sted for alle. En morgen, mens de spiste frokost under et stort eiketre, hørte de en merkelig lyd. Det var en slags snorking, men mye, mye høyere enn vanlig. De fulgte lyden forsiktig, og bak en tykk busk fant de en stor, rund mann med en lang, brun kappe. Han lå og sov så dypt at han nesten ristet hele bakken! «Hysj, Lille John,» hvisket Robin. «La oss se hvem dette er.» Robin bøyde seg ned og kikket nærmere. Ved siden av mannen lå en kurv med deilige, modne epler og en stor, trekopp. «Han ser så snill ut,» sa Lille John. Plutselig åpnet mannen øynene, og han spratt opp som en fjær! «Halloisen, små venner!» ropte han, og ga dem et stort smil. «Jeg er Broder Tuk, og jeg elsker å spise og le!» Robin og Lille John ble straks glade i Broder Tuk. Han var en mester i å fortelle morsomme historier, og han visste alltid hvor de beste bærene og de søteste honningkakene vokste i skogen. Han sa ja med en gang da Robin spurte om han ville bli med i gjengen deres. «Jo mer, jo bedre!» lo Broder Tuk. Ikke lenge etter møtte de en annen spennende karakter. De var ute og øvde på bueskyting – Robin var jo den aller beste bueskytteren i hele landet! Da så de en ung mann som satt oppe i et tre og sang en nydelig sang. Han hadde på seg klær like grønne som bladene rundt ham, og han holdt en liten fløyte. «Hvem er du?» spurte Robin vennlig. Mannen klatret ned fra treet med en lett bevegelse. «Jeg er Will Scarlet,» sa han. «Jeg elsker å synge og å gå på eventyr.» Will Scarlet var utrolig flink til å bevege seg lydløst gjennom skogen, og han kjente til alle de hemmelige stiene og gjemmestedene. Han var også en mester i å lage feller, ikke for å skade dyr, men for å fange tyver eller for å samle frukt fra høye trær! Han ble en verdifull venn med en gang, og gjengen vokste seg større. Deres neste møte var med en ung gutt som het Møllerens Sønn, men alle kalte ham bare Much. Much var en livlig og nysgjerrig gutt som elsket å utforske. Han var alltid den første til å oppdage nye ting, enten det var et skjult rede med små fugleunger eller en bekk full av glitrende steiner. Han var også veldig flink med hendene sine, og kunne reparere alt fra Robins buestreng til Lille Johns tunge stav. På denne måten, én etter én, fant Robin og Lille John flere og flere gode venner i Sherwood-skogen. Noen var store og sterke, som Lille John. Andre var glade og fulle av latter, som Broder Tuk. Noen var flinke med musikk og å klatre, som Will Scarlet. Og noen var nysgjerrige og flinke til å finne ting, som Much. De kalte seg Robins glade menn, eller de glade fredløse. De var ikke fredløse fordi de hadde gjort noe galt, men fordi de valgte å leve fritt i skogen, borte fra byens regler og den slemme sheriffen. De delte mat og historier rundt knitrende bål om kveldene, under en himmel full av glitrende stjerner. Hver dag lærte de noe nytt av hverandre. De øvde på bueskyting, lærte å gjemme seg i skyggene, og viktigst av alt, lærte de å stole på hverandre. Deres viktigste regel var: «Vi hjelper alltid de som trenger det mest.» Hvis de fant noen som var lei seg eller sulten, eller noen som hadde blitt urettferdig behandlet av den slemme sheriffen, var Robins glade menn der for å hjelpe. De delte det de hadde, og passet på at alle i skogen hadde det bra. Og skogen, den elsket dem tilbake. Trærne hvisket hemmeligheter til dem i vinden, elvene ga dem ferskt vann, og dyrene var deres venner. De var en stor, glad familie, som passet på hverandre og på alle de svake i Sherwood-skogen. Hva tror du de fant på neste gang?
Sheriffens utspekulerte plan
Jo, det skal jeg fortelle deg! Mens Robin Hood og vennene hans koste seg i skogen og hjalp de fattige, var det én som slettes ikke var glad. Nei, han var faktisk ganske sur! Dette var den store, tykke og veldig uhyggelige Sheriffen av Nottingham. Sheriffen elsket penger mer enn noe annet. Han likte slett ikke at Robin Hood tok fra de griske, rike, og ga til de sultne og kalde. Dette gjorde Sheriffen helt rasende! Hver gang han hørte om en ny god gjerning fra Robin Hood, ble Sheriffen så rød i ansiktet at han ropte høyt: «Den slemme Robin Hood skal tas! Jeg skal fange ham, koste hva det koste vil!» Men det var lettere sagt enn gjort. Robin Hood var smart som en rev, og Sherwoodskogen var stor. Robin kjente hver sti og hvert tre i skogen som sitt eget hjem, og hadde alle dyrene og sine muntre menn til å hjelpe seg. De var som hans øyne og ører i skogen. Men Sheriffen var ikke bare dum. Han var utspekulert! Han satt i sitt store, kalde slott, med den spisse hatten på snei, og klødde seg i skjegget. Han tenkte og tenkte: «Hvordan kan jeg fange en mann som elsker skogen mer enn sitt eget liv?» Han visste én ting: Robin Hood var en mester med pil og bue. Ingen kunne skyte så nøyaktig som Robin Hood! Da fikk Sheriffen en idé! En skikkelig utspekulert én! Han skulle lokke Robin Hood ut av skogen, rett inn i en felle. Men hvordan? Jo, med en bueskytterkonkurranse! Han visste at Robin Hood aldri ville klare å motstå en slik utfordring. Robin Hood elsket å vise hvor dyktig han var, spesielt med bueskyting. Sheriffen smilte et slemt, slemt smil. Han klappet i hendene og ropte på sine vakter med en skarp stemme. «Hør her, mine menn!» sa han. «Jeg har en plan! En fantastisk plan for å fange denne irriterende Robin Hood en gang for alle!» Vaktene, som var store og klossete, stilte seg opp og lyttet med åpne munner. «Vi skal holde en stor bueskytterkonkurranse her i Nottingham!» sa Sheriffen, og øynene hans glitret av list. «Med en premie så flott, så skinnende, at ingen vil klare å motstå den! En premie som vil lokke selv den feige Robin Hood ut fra sitt gjemmested i den mørke skogen!» Han gned seg i hendene. «Vi skal annonsere at den som skyter best, skal få en gyllen pil! Ja, en pil laget av ekte gull, med fjær av den fineste silke, pyntet med små edelstener!» Vaktene gispet av begeistring. En gyllen pil! Men den ene vakten spurte forsiktig: «Hva om en annen vinner?» Sheriffen lo en tørr, ekkel latter. «Pøh! Det finnes ingen bedre bueskytter enn Robin Hood i hele England! Og han vil komme. Han elsker å vinne og vise frem sine ferdigheter. Han vil ikke klare å holde seg unna! Hans stolthet vil drive ham hit!» Så Sheriffen ga strenge ordre. Mennene skulle ri ut til alle byer og landsbyer, og til utkanten av Sherwoodskogen, og fortelle om den store bueskytterkonkurransen. De skulle rope det ut og henge opp store plakater med bilde av den skinnende gylne pilen. På plakatene skulle det stå: «Alle er velkomne! Vinn den store, gylne pilen, verdt en konges løsepenger!» Sheriffen lente seg tilbake, med et bredt, fornøyd smil. Han forestilte seg allerede Robin Hood fanget. Han var sikker på at denne gangen ville han endelig fange sin store fiende. Men lille, smarte Robin Hood hadde jo venner overalt, husker du? Kanskje noen fugler hørte de slemme planene, eller en liten hare lyttet ved en åpen dør? Kanskje noen ville fortelle det til Robin før det var for sent? Ville Robin Hood gå rett i fella, eller var han smartere enn den utspekulerte Sheriffen? Det måtte vi nesten finne ut! For neste gang, da skulle det bli spennende!
Robin lurer sheriffen
Kanskje noen ville fortelle det til Robin før det var for sent? Ville Robin Hood gå rett i fella, eller var han smartere enn den utspekulerte Sheriffen? Det måtte vi nesten finne ut! For neste gang, da skulle det bli spennende! Jo, du skjønner, den utspekulerte Sheriffen av Nottingham var ikke en mann som ga opp så lett. Han hadde tenkt og tenkt, med sine små, grådige øyne og sin spisse nese, helt til han klekket ut en ny, enda slemmere plan! Han visste at Robin Hood var glad i rettferdighet og å hjelpe de fattige. "Aha!" tenkte Sheriffen, "jeg skal lokke ham frem med en felle han ikke kan motstå!" Sheriffen bestemte seg for å kle seg ut. Han fant frem en lang, skinnende kappe, en stor, fjærprydet hatt, og gjemte sin rustning under. Han tok med seg en stor sekk, som han fylte med skinnende steiner og noen få mynter på toppen, så det skulle se ut som en verdifull skatt. "Nå skal jeg late som jeg er en rik kjøpmann på vei til Nottingham," mumlet han til seg selv, "og så skal jeg rope etter hjelp når jeg kommer inn i Robins skog! Da kommer han sikkert løpende!" Men Sheriffen hadde glemt en viktig ting: Sherwoodskogen hadde øyne og ører overalt! Lille ekorn Nøtteliten, som satt høyt oppe i et eiketre og knasket på en deilig hasselnøtt, så Sheriffen snike seg forbi. Nøtteliten var en god venn av Robin Hood. Han skjønte med en gang at noe var galt. Hvorfor skulle en rik kjøpmann snike seg så mistenkelig? Nøtteliten slapp fra seg hasselnøtten sin og pilte ned stammen, kvikk som et lyn! Han sprang så fort beina hans kunne bære ham, over mosegrodde steiner og under store bregner, helt til han fant Robin Hood og Lille John som øvde seg på bueskyting. "Pip! Pip! Pip!" kvitret Nøtteliten, og hoppet opp på Robins skulder, der han fortalte alt med ivrige små lyder og gestikuleringer. Robin Hood lyttet tålmodig til sin lille venn. Han forsto at Sheriffen var på ferde igjen. "En rik kjøpmann med en tung sekk, sier du?" sa Robin, og strøk seg over haken. "Og han sniker seg, som en slange i gresset? Hmm, det lukter ugler i mosen!" Lille John fniste. "Uten tvil, Robin! Sheriffen er aldri ute og sniker seg med mindre han har noe slemt i tankene!" Robin Hood smilte lurt. "Da skal vi gi ham noe å snike for, Lille John! Vi skal spille Sheriffen et puss han sent vil glemme!" Robin samlet sine muntre menn. Han fortalte dem om Sheriffens plan. "Vi skal vente på ham ved den gamle eika," sa Robin. "Når han roper om hjelp, skal vi late som vi er to skumle røvere!" Snart kom Sheriffen ruslende inn i skogen. Han pustet og peste under sin tunge sekk. Han trodde han var alene. "Åh, hjelp! Hjelp meg! Noen må hjelpe en stakkars, rik kjøpmann!" ropte han så høyt han kunne. Og akkurat da, ut fra skyggene under den gamle eika, hoppet Robin Hood og Lille John! De hadde kledd seg ut med store, lodne hatter og falske skjegg av mose. De så veldig, veldig farlige ut! "Stopp der, din feite kjøpmann!" ropte Robin, med en dyp, buldrende stemme som Sheriffen ikke kjente igjen. "Gi fra deg skatten din, ellers... ellers får du smake på buestrengen min!" Sheriffen skalv som et aspeløv. Han trodde virkelig at han hadde møtt ekte røvere. Han glemte helt at han selv var utkledd. "Åh, nei! Mine dyrebare mynter! Vær så snill, ikke ta alt!" klaget han, og holdt krampaktig fast i sekken sin. Lille John, som også hadde en dyp stemme, trådte frem. "Vi tar alt vi finner, din gjerrige skurk! Men kanskje vi kan la deg beholde en bitteliten del, hvis du forteller oss hvor Robin Hood gjemmer seg!" Sheriffen ble helt stiv. Robin Hood? De ville vite hvor Robin Hood var? Han som trodde han var på vei for å fange Robin Hood! Dette var jo helt bakvendt! Hjernen hans surret. "Robin Hood?" stotret Sheriffen. "Jeg... jeg vet ikke hvor han er! Jeg er jo bare en stakkars kjøpmann!" Han var så redd og forvirret at han glemte hele fellen sin. Robin Hood og Lille John utvekslet et lurt blikk. Dette var enda morsommere enn de hadde trodd! "Jaha, du vet ikke hvor han er?" sa Robin, og svingte bua si faretruende. "Vel, da tar vi i hvert fall alt du har! Og kanskje vi skal ta deg med til vår sjef, den fryktinngytende Robin Hood, så han kan spørre deg selv!" Tanken på å møte Robin Hood som fange fikk Sheriffen til å hyle! "Nei! Nei, vær så snill! Jeg gir dere alt! Bare la meg slippe!" Han slapp sekken sin, som landet med et dumpt slag på bakken. Robin og Lille John lo så stille de kunne. De tok sekken. "Tusen takk, din feite kjøpmann!" sa Robin, og før Sheriffen visste ordet av det, forsvant de inn i skogens dype skygger, like fort som de hadde dukket opp. Sheriffen sto alene igjen. Han så seg forvirret rundt. Hvor var de? Hvor var den verdifulle skatten hans? Han følte seg dum, forvirret og veldig, veldig snytt. Han hadde blitt lurt! Og verst av alt, han hadde ikke engang sett Robin Hood! Han hadde bare møtt to skumle røvere som tok pengene hans og spurte om Robin Hood! Han stampet i bakken og mumlet forbannelser, mens han sakte, men sikkert, tuslet tilbake mot Nottingham, uten noe fangst og uten sin "skatt". Tilbake i Sherwoodskogen feiret Robin Hood og hans muntre menn. De åpnet Sheriffens sekk. Inni var det, som Robin hadde mistenkt, mest skinnende steiner. Men på toppen lå det noen ekte gullmynter! Robin delte dem ut til de fattigste familiene i landsbyen, som takket ham hjertelig. "Se der, Lille John," sa Robin Hood, mens han så på de glade barna som lekte med de nye myntene. "Det er alltid en glede å overliste Sheriffen, spesielt når det også kan hjelpe noen som trenger det." Lille John nikket. "Ja, Robin! Han trodde han var smart, men du er alltid smartere!" Og slik gikk det til at Robin Hood nok en gang reddet dagen og gjorde Sheriffen til latter. Sherwoodskogen var et trygt sted, takket være Robin og hans venner. Men Sheriffen ville nok ikke gi seg med det første. Han hadde allerede en ny plan som lå og ulmet i hans lumske hode. En plan som involverte en stor bueskytterkonkurranse! Og alle visste jo at Robin Hood var den beste bueskytteren i hele England... Hva tror du ville skje på den store konkurransen? Ville Robin Hood klare å motstå fristelsen til å vise frem sine ferdigheter, selv om det betydde å risikere å bli fanget? Det skal vi finne ut i vår neste spennende fortelling!
Den store bueskytterkonkurransen
Ja, du kan tro Robin Hood *ville* risikere det! Han elsket jo en god utfordring, spesielt når han kunne lure den slemme sheriffen. Og denne konkurransen var ikke hvilken som helst konkurranse. Den slemme sheriffen av Nottingham hadde nemlig kunngjort en stor bueskytterkonkurranse, og premien var en fantastisk gullpil! En slik gullpil, skinnende og vakker, ville være et skikkelig trofé for enhver bueskytter. Ja, du kan tro Robin Hood *ville* risikere det! Han elsket jo en god utfordring, spesielt når han kunne lure den slemme sheriffen. Og denne konkurransen var ikke hvilken som helst konkurranse. Den slemme sheriffen av Nottingham hadde nemlig kunngjort en stor bueskytterkonkurranse, og premien var en fantastisk gullpil! En slik gullpil, skinnende og vakker, ville være et skikkelig trofé for enhver bueskytter. Men sheriffen var ikke raus, nei. Han hadde en slu plan. Han visste hvor dyktig Robin Hood var med pil og bue, og han var sikker på at Robin ikke ville kunne motstå fristelsen til å vinne en slik enestående premie. Gullpilen var en felle, en listig måte å lokke den fredløse ut av skjul og rett i hendene hans! Sheriffen gned seg i hendene, allerede seende for seg Robin Hood i lenker. Han var så sikker på at planen hans ville lykkes denne gangen. Bare vent, tenkte han for seg selv, snart er Robin Hoods tid ute! Han ville endelig få tak i den irriterende fredløse som alltid gjorde ham til latter. Robin Hood hørte om konkurransen fra en av landsbyboerne, en snill gammel dame som ofte hjalp ham. "Vær forsiktig, mester Robin," sa hun, "Sheriffen har nok lagt en felle." Men Robin Hood bare lo, hans glade latter ringte gjennom skogen. "En felle? Kanskje det. Men ingen bueskytter i hele Nottinghamshire kan skyte bedre enn meg! Og en gullpil... det er en premie som er verdt å risikere litt moro for, er det ikke?" Lille John og de andre i gjengen var bekymret. "Men hva om de kjenner deg igjen?" spurte Lille John. "Jeg skal kle meg ut, min venn," svarte Robin. "Ingen vil gjenkjenne meg når jeg har min enkle drakt og min hette trukket godt ned over ansiktet." Han planla å delta som en enkel bonde, en fremmed fra en annen landsby. Han ville være ukjent, en grå mus i folkemengden, helt til det var på tide å avsløre sin sanne dyktighet. Dagen før konkurransen brukte Robin Hood timevis på å øve, selv om han knapt trengte det. Pilene hans suste gjennom luften, traff blinken midt i sentrum hver eneste gang, med en nesten magisk presisjon. Han finjusterte buen sin, sjekket strengen, og sørget for at hver eneste pil var perfekt. Han ville ikke bare vinne; han ville vinne med stil, og vise sheriffen hvem som var den sanne mesteren, uten å avsløre sin identitet for tidlig. Han øvde også på å gå og snakke som en enkel bonde, for ikke å vekke mistanke. Så kom den store dagen. Solen skinte fra en skyfri himmel, og overalt var det feststemte mennesker. Folk strømmet til fra alle kanter av Nottinghamshire, nysgjerrige på å se den store bueskytterkonkurransen. Det var boder med mat og drikke, musikere som spilte livlig musikk, og barn som løp rundt og lekte. Men midt i alt dette var det en spent forventning. Sheriffen satt høyt oppe på sin trone, med et ondt glimt i øyet, mens han skannet folkemengden, på jakt etter sitt bytte. Robin Hood, kledd i grovt tøy og med en stor, skjult hette, blandet seg med folkemengden. Han følte spenningen bygge seg opp, en blanding av fare og eventyr. Han var klar. Konkurransen startet. Først var det en rekke enkle skudd, hvor bueskytterne måtte treffe store blinker på kort avstand. Mange var dyktige, men Robin Hood, under sitt enkle bondeutseende, var enestående. Hver eneste pil landet perfekt i midten av blinken, gang på gang. Folk mumlet til hverandre: "Hvem er denne fremmede?" "Har vi aldri sett ham før?" Sheriffens øyne smalnet. Han likte ikke at en ukjent kar stjal showet. Han sendte sine vakter for å se nærmere på denne mystiske bueskytteren, men Robin Hood holdt hodet nede, unngikk blikk og snakket bare når han måtte. Han var som en skygge, en mester i å unngå oppmerksomhet, samtidig som han utførte det ene perfekte skuddet etter det andre. Etter hvert som konkurransen skred frem, ble utfordringene vanskeligere. Nå måtte de skyte på bevegelige mål, og på lengre avstander. Noen bueskyttere bommet, og ble buet ut av publikum. Men ikke Robin Hood. Han var rolig og fokusert. Han trakk buen, siktet, og pilen suste av gårde med en utrolig presisjon. Hver gang han traff blinken, lød det et gisp og deretter et jubelbrøl fra folkemengden. Sheriffen ble rød i ansiktet av sinne. Dette var ikke hans plan! Han ville fange Robin Hood, ikke se en ukjent bonde overgå alle hans egne menn. Han knyttet nevene. Til slutt sto bare to bueskyttere igjen: en arrogant ridder fra Sheriffens garde, som var kjent for sin dyktighet, og vår ukjente "bonde", Robin Hood. Den siste utfordringen var den vanskeligste av alle. De måtte skyte på en liten blink som hang fra en tynn snor, på svært lang avstand. Den arrogante ridderen skjøt først. Pilen hans fløy elegant gjennom luften og traff blinken, men den landet litt til siden av midten. Publikum klappet høflig. Så var det Robin Hoods tur. Han tok et dypt pust, holdt buen oppe, og siktet. Han siktet lenge, lenger enn noen annen. Det ble helt stille på plassen. Alle holdt pusten. Så slapp han strengen. Pilen fløy så rett og sant at den delte den arrogante ridderens pil i to, og landet perfekt i sentrum av blinken! Et villt jubelbrøl brøt løs! Folk kastet hatter i været og ropte navnet på den ukjente bueskytteren, en ny helt var født, eller det trodde de. Sheriffen reiste seg brått, hans ansikt var purpurrødt. Han visste nå. Bare én mann i hele England kunne skyte et slikt skudd. "Robin Hood!" brølte han. "Grip ham!"
En venn i nød
«Robin Hood!» brølte han. «Grip ham!» Men Robin Hood var rask som vinden. I samme sekund sheriffen ropte, kastet han seg bakover, pil og bue i hånden. Hans grønne menn sprang frem for å hjelpe! Lille John svingte sin stokk for å skape kaos, mens Will Scarlet og Much Møllerens sønn dyttet folk til side. På et øyeblikk var Robin og vennene hans forsvunnet inn i skogen. Sheriffen stampet i bakken, ansiktet rødt. «Jeg skal ta deg, Robin Hood!» mumlet han, men Robin var allerede trygt i Sherwoodskogen. Dagen etter skinte solen fredelig gjennom trekronene. Robin og vennene satt rundt et bål, men plutselig hørte de en sørgelig, gråtende lyd. Robin reiste seg. «Hør!» sa han. «Det er noen i nød.» De fulgte lyden dypere inn i skogen, og fant en ung mann under et stort eiketre. Han var kledd i fattige klær, ansiktet dekket av tårer, og han holdt en liten trefigur. Robin gikk bort. «God dag, unge mann,» sa han. «Hvorfor er du så trist? Kan vi hjelpe?» Den unge mannen så opp, øynene røde. «Åh, herre,» sa han. «Jeg er så ulykkelig. Jeg heter Allan-a-Dale, og mitt hjerte er knust.» Robin satte seg. «Fortell oss din historie, Allan-a-Dale,» sa han. «Kanskje vi i Sherwoodskogen kan finne en løsning.» Allan-a-Dale trakk pusten dypt. «Jeg elsker den vakreste jenta i England, Ellen. Vi har lovet hverandre evig kjærlighet. Men i morgen skal hun tvinges til å gifte seg med en gammel og grådig ridder: Sir Guy av Gisborne!» Robin Hood rynket pannen. Sir Guy av Gisborne var en av sheriffens slemmeste venner. Allan-a-Dale fortsatte: «Hennes verge, en grisk mann, har bestemt at hun skal gifte seg med Sir Guy for pengenes skyld. Han bryr seg ikke om Ellens følelser, bare gullet.» «Og hvor skal dette bryllupet finne sted?» spurte Lille John, som hadde et mykt hjerte. «I kirken i Nottingham, tidlig i morgen tidlig,» svarte Allan-a-Dale, og en ny tåre trillet ned. Robin Hood reiste seg. «Dette kan vi ikke la skje! Ingen skal tvinges til å gifte seg mot sin vilje, spesielt ikke når ekte kjærlighet er involvert. Vi må hjelpe Allan-a-Dale og Ellen!» De grønne mennene nikket samtykkende. Å hjelpe de ulykkelige var jo deres hensikt. Robin tenkte seg om. «Lille John,» sa han. «Du og Much vil gå til Nottingham tidlig i morgen, før soloppgang. Finn et godt gjemmested nær kirken. Will Scarlet, du er flink med forkledninger. Du skal kle deg ut som en vandrende musiker og komme deg inn i kirken.» Will Scarlet smilte lurt. «En musiker, sier du? Jeg skal spille så vakkert at selv de stiveste ridderne vil danse!» Robin lo. «Perfekt! Allan-a-Dale, du skal komme med oss. Men du må være tålmodig og følge våre instruksjoner nøye.» Neste morgen, lenge før solen hadde klatret over åsene, snek Robin Hood, Allan-a-Dale, Will Scarlet og et par grønne menn seg mot Nottingham. De var alle kledd i enkle kapper for ikke å vekke oppmerksomhet. Lille John og Much var allerede på plass, gjemt ved kirkedøren. Snart begynte folk å samle seg. Vakter i sheriffens uniformer sto ved kirkedøren. Rike gjester ankom i fine vogner og på hester. Så kom brudefølget. En gammel, skrukkete Sir Guy av Gisborne, kledd i altfor staselige klær, med et slemt glis. Ved siden av ham, med hodet bøyd og skuldrene trukket sammen, gikk den vakre Ellen. Øynene hennes var fulle av tårer. Will Scarlet, forkledd som en munter spellemann med en fele, sto allerede inne i kirken. Han spilte en sørgelig melodi, som om han visste hva som foregikk i Ellens hjerte. Da presten begynte bryllupsseremonien, skjedde det noe! Robin Hood, som hadde gjemt seg bak en stor søyle, trådte frem. Han var fortsatt kledd i kappe, men han hadde tatt av hetten. «Stopp!» ropte han, og stemmen hans fylte kirken. Alle snudde seg, overrasket. Sheriffens menn dro frem sverdene. Sir Guy så rasende ut. «Hvem er du, frekke mann, som våger å avbryte et bryllup?» brølte Sir Guy. Robin trakk kappen sin av, og hans grønne klær og fjærhatt kom til syne. «Jeg er Robin Hood! Og jeg kan ikke la denne unge kvinnen tvinges til å gifte seg med en mann hun ikke elsker!» Plutselig sprang Allan-a-Dale frem fra skyggene. Han løp bort til Ellen, som lyste opp da hun så ham. «Allan!» hvisket hun, og smilte for første gang den dagen. Sheriffens menn var forvirret. Lille John og Much, som hadde sneket seg inn, stilte seg ved siden av Robin. Will Scarlet begynte å spille en munter melodi, og plutselig begynte noen av gjestene å trampe takten. Forvirringen var total! Robin Hood løftet hånden. «Denne jenta elsker Allan-a-Dale, og han elsker henne! De skal gifte seg i dag, men ikke med deg, Sir Guy!» Presten, som i all hemmelighet var en snill mann og lei av Sir Guy, så på Robin Hood og på de unge elskende. Han forsto hva som var riktig. «Hvis kjærligheten er ekte,» sa presten, «så skal ingen hindre den.» Sir Guy og Ellens verge protesterte vilt, men med Robin Hoods menn til stede, torde ingen å gjøre noe. Og slik ble det. Presten viet Allan-a-Dale og Ellen der og da, midt i den forvirrede kirken. Ellen smilte og Allan-a-Dale strålte av glede. De takket Robin Hood igjen og igjen. Robin Hood smilte. «Gå nå,» sa han. «Lev lykkelig alle deres dager.» Før sheriffens menn rakk å organisere seg, hadde Robin Hood og hans menn, sammen med det nygifte paret, forsvunnet ut av kirken og inn i skogens trygge favn. Sir Guy av Gisborne og Ellens verge ble stående igjen i kirken, skamfulle og rasende. Men det hjalp dem lite. Kjærligheten hadde vunnet, takket være den modige Robin Hood og hans venner i Sherwoodskogen. De visste at så lenge Robin Hood var der, ville de som var i nød alltid finne en hjelpende hånd.
Avslutning
Og slik var det med Robin Hoods morsomme eventyr! Tusen takk for at du var med oss i dag. Vi håper du koste deg masse, og at du kanskje nå vil finne på dine egne magiske historier. Hvem vet hvilke spennende venner og skatter du kan oppdage? La Sonacasts få vite hva du synes om fortellingen. Vi elsker å høre fra deg! Ha en eventyrlig dag videre, kjære lytter.
