Historie
Reisen til jordens indre
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva som finnes langt, langt nede under føttene våre? Kanskje en hemmelig verden full av krystaller som glitrer, og store, rare planter ingen har sett før? Bli med oss på et utrolig eventyr dypt inn i jordens indre! Professoren, hans nevø Axel og den modige guiden Hans finner en mystisk kode som sender dem på en reise. En reise til en verden så fantastisk at du nesten ikke vil tro det. Gjør deg klar, for vi skal utforske det ukjente!
Den mystiske koden
Vi møter Professor Lidenbrock, en veldig klok mann som elsket gamle bøker og hemmeligheter. Han bodde sammen med sin nevø, Axel, som var litt mer engstelig, men alltid med på spennende eventyr. En dag fant Professoren en veldig, veldig gammel bok. Den var full av rare, krøllete bokstaver og luktet av fortid. Da han åpnet den, falt en bit pergament ut. Det var et gammelt, gulnet papir med merkelige tegn og symboler – som små, hemmelige kruseduller! Professor Lidenbrock ble kjempespent! Han visste at dette var noe spesielt. Axel, derimot, syntes det så litt skummelt ut. Hva kunne disse rare tegnene bety? Professoren studerte papiret i timevis, snudde det opp ned, og prøvde å forstå. Så, plutselig, ropte han høyt: "Jeg har det! Dette er en hemmelig kode!" Koden fortalte om en reise, en reise som skulle ta dem dypt, dypt ned under bakken, helt til jordens mystiske indre!
Reisen til Island
"Jeg har det!" ropte Professor Lidenbrock, og øynene hans glitret som to små stjerner. Han forklarte den hemmelige koden til sin nevø, Axel, som lyttet med store, overraskede øyne. Koden pekte mot et sted langt, langt borte, et mystisk fjell på en øy av ild og is – Snæfellsjökull i Island! Tenk det! En reise til jordens indre, og den skulle starte fra toppen av en sovende vulkan! Axel var litt redd, men også veldig, veldig spent. Professoren pakket koffertene raskt. Han tok med kart og kompass, en stor lommelykt som lyste som solen, og mange, mange smørbrød! Snart var de klare for å reise. Først måtte de reise med en stor, dampende båt over det brusende havet. Båten duppet og svaiet på de store bølgene, opp og ned, opp og ned. Axel kikket ut over vannet og så sjøfugler som fløy høyt over dem, og kanskje, bare kanskje, en nysgjerrig delfin som hoppet opp av vannet! Etter mange dager på havet, kom de endelig fram til Island. Det var et magisk land! Jorden boblet og dampet noen steder, og isbreer glitret som diamanter i solen andre steder. Fjellene var store og ruvende, og himmelen var så blå som en krystall. Her skulle eventyret begynne på ordentlig. De fant seg en flink guide. En høy og sterk mann med snille øyne, som het Hans Bjelke. Hans kjente Island som sin egen bukselomme. Han hadde en stor, vennlig hund som het Gråstein, og Gråstein logret lykkelig da han møtte professoren og Axel. Hans Bjelke skulle hjelpe dem å finne veien til den sovende vulkanen, Snæfellsjökull, der inngangen til jordens indre ventet. Professoren smilte et stort smil. Nå var de virkelig klare for sitt livs største eventyr! De pakket sekkene sine og begynte å gå, over grønne enger og forbi små, snille sauer, mot det store, mystiske fjellet.
Ned i vulkanen
De gikk og gikk, dag etter dag, over mosekledde steiner og forbi små, glitrende bekker. Landskapet rundt dem ble villere og villere, og Snæfellsjökull, den sovende vulkanen, vokste seg større og større foran dem. Professoren trippet av glede, og Axel, han kjente det krible litt i magen. Det var spennende, men også litt skummelt å tenke på å skulle gå *inn* i et fjell! Hans Bjelke gikk rolig foran, med sin trygge hund, Gråben, ved sin side. Gråben snuste nysgjerrig på hver eneste stein, som om han lette etter en hemmelig inngang han også. Han logret med halen, som om han visste at noe magisk skulle skje. Endelig, en tidlig morgen, sto de ved foten av den mektige vulkanen. Den var dekket av hvit snø på toppen og grå, gamle steiner lenger nede. Ingen røyk eller farlige lyder kom fra den – den sov virkelig dypt, som en gigantisk, vennlig bjørn. Professoren tok frem det gamle pergamentet igjen, det med koden på. Han pekte mot vulkanens topp. "Se, Axel! Akkurat som Arne Saknussemm skrev! Skyggen fra toppen skal peke oss veien!" De ventet tålmodig, mens solen krøp høyere og høyere på himmelen. Og akkurat da solen sto på sitt høyeste, klokken tolv midt på dagen, skjedde det! En lang, mørk skygge strakte seg ut fra vulkanens topp og landet rett på en liten, hemmelig åpning i fjellets side. Det var ingen stor dør, men mer som en mørk, gjespende munn i steinen, akkurat stor nok til at de kunne krype inn. "Der er den!" ropte professoren, og han var så glad at han nesten snublet i sine egne føtter. "Inngangen til jordens indre! Tenk det, Axel, vi skal ned!" Axel kikket inn i mørket. Det så dypt og uendelig ut. En kald, litt fuktig luft strømmet ut derfra. Var det virkelig her de skulle reise? Han tok et dypt pust. Professoren og Hans hadde allerede begynt å pakke ut tau og lanterner. Hans, den flinke guiden, festet et langt, sterkt tau rundt livet sitt. Han smilte trygt til Axel. "Ikke vær redd," sa han. "Jeg går først. Det er ingen monstre her nede, bare steiner." Og så, med et lite vink, krøp Hans inn i den mørke åpningen. Lyden av små steiner som trillet forsvant ned i dypet. Noen minutter senere ropte han opp: "Kom bare!" Professoren var nestemann. Han var så ivrig at han nesten fløy inn, uten å nøle et sekund. Axel kjente hjertet sitt banke som en tromme. Han tok et godt tak i tauet. Gråben snuste på ham, ga et lite voffs, som for å si "Lykke til! Jeg venter her oppe!", før han la seg ned og ventet tålmodig. Så lukket Axel øynene et øyeblikk og klatret inn. Det var mørkt. Veldig, veldig mørkt. Lampene de hadde tent ga bare et lite, svakt lys som danset på de ru veggene. De kunne se steiner som glitret litt, som om de var dekket av små diamanter eller magiske alvestøv. Luften var kjølig, og det luktet litt som våt jord og gamle steiner, blandet med noe friskt og rent. Lyden av deres egne stemmer og fottrinn ga ekko, som om fjellet selv lyttet til dem og hvisket tilbake. De klatret nedover, lenger og lenger inn i fjellets mage. Noen ganger var det trangt, så de måtte klemme seg litt sammen, andre ganger åpnet det seg opp til store, hule rom der de nesten kunne danse. Det var som å gå inn i en gigantisk labyrint laget av stein. Axel holdt seg godt fast i tauet. Han tenkte på hvor utrolig det var – de var på vei inn i jordens aller innerste hemmeligheter! Hva ville de finne der nede? Ville de møte snille steinvesener, eller kanskje finne en skatt? Han visste ikke, men han var sikker på at det ville bli et eventyr helt utenom det vanlige. De fortsatte å klatre nedover, dypere og dypere. Timene gikk, men de la nesten ikke merke til det, for det var så mye å se. Bare mørket og de glitrende steinene rundt dem. De var som små maur på en lang, spennende reise. Professoren pekte stadig på nye, rare steiner. "Se her, Axel! Dette er en basalt-formasjon! Og der, en gneis! Helt unikt!" Axel prøvde å huske navnene, men han var mest opptatt av den utrolige følelsen av å være så langt borte fra sol og himmel. Under seg hørte han Hans’ jevne skritt, og han visste at så lenge Hans var der, var de trygge. De var virkelig på vei til jordens indre!
Krystallgrotter og underjordiske skoger
Etter hvert som de gikk dypere og dypere ned i jorden, ble luften rundt dem kjøligere, men også merkelig nok friskere. De var ikke lenger i den trange vulkansjakten, men beveget seg nå gjennom brede tunneler som slynget seg som en sovende slange. Lysene fra onkelens spesielle Ruhmkorff-lamper, som glødet med et mykt, magisk skjær, lyste opp veien foran dem. Det var akkurat som å ha små soler som fulgte dem. Hans, den rolige jegeren, gikk alltid først, med sine jevne, trygge skritt. Axel fulgte etter, og bak kom onkelen, Professor Lidenbrock, med nesen i en notatbok og øynene fulle av forventning. Han mumlet ofte for seg selv om geologi og ukjente mineraler. Axel forstod ikke alt, men han visste at onkelen var veldig, veldig glad. Han hadde aldri sett onkelen så lykkelig! Plutselig stoppet Hans. Han løftet en hånd. Tunnelen de hadde gått i, åpnet seg opp til et helt utrolig rom! Axel gispet. Veggene glitret som tusenvis av små diamanter, og taket var så høyt at de ikke kunne se det øverste. Det var som å være inne i en gigantisk juvel! Krystallene skinte i alle regnbuens farger – fra dyp lilla til skinnende blått og mykt rosa. Noen var spisse som små tårn, andre var runde og myke som skyer. Når lyset fra lampene traff dem, danset fargene rundt på veggene som små feer. Axel prøvde å ta på en av de nærmeste krystallene. Den var glatt og kald, og den føltes nesten levende. Han hørte en svak, klirrende lyd når han beveget hånden, som om krystallene hvisket hemmeligheter til ham. Onkelen hans strålte. "Axel! Se! Dette er en krystallgrotte! Og maken til denne har ingen sett før! Helt utrolig!" Axel holdt pusten. Hadde han kommet til en eventyrverden? Midt i jorden? Han knep seg i armen for å sjekke om han drømte. Men det gjorde han ikke. Hans bare smilte rolig og pekte dypere inn i grotten. Eventyret var langt fra over. Etter en lang stund med vandring gjennom de glitrende grottene, der hver krok og hver krystall fortalte sin egen tause historie, oppdaget de noe enda mer fantastisk. Luften ble plutselig varmere og fuktigere, og duften forandret seg fra frisk mineral til noe mer jordnært. Foran dem strakte det seg ut en diger, underjordisk skog! Men ikke en skog som den vi ser på overflaten av jorden, med grønne blader og brune stammer. Disse trærne var høye og tynne, med stammer som var bleke, nesten gjennomsiktige. Og bladene? De glødet i mørket, i nyanser av smaragdgrønt og dypblått. Det var ikke sollys her nede, men likevel var det lyst, takket være alle de glødende plantene. Digre sopper, større enn Axel, sto som små hus og ga skygge. Noen av dem var røde og prikkete, andre var blå som himmelen om natten. Langs bakken krøp det et mykt, lysende mossteppe, som om jorden hadde rullet ut et mykt teppe for dem å gå på. Luften var full av duften av fuktig jord og noe søtt, nesten som honning. En svak susen fylte rommet, som om skogen selv pustet dypt. Axel følte seg liten, men også veldig modig, der han sto midt i denne magiske skogen. Onkelen hans hoppet nesten av glede. "En helt ny verden! Uoppdaget! Utrolig!" ropte han, og stemmen hans ga gjenlyd mellom de rare trærne. Hans bare smilte rolig, som om han visste at jorden gjemte på mange slike hemmeligheter. De måtte forsiktig klatre over digre, glødende røtter som stakk opp fra bakken, og liste seg forbi gigantiske sopper som luktet av fuktig jord og gammel magi. Hvert skritt var et lite eventyr. De fant små, glødende biller som fløy sakte rundt som bittesmå lykter, og hørte vann som sildret et sted i det fjerne. Hva mer kunne jorden skjule her nede? Axel kunne nesten ikke vente med å finne ut av det, mens de fortsatte sin reise dypere inn i den underjordiske skogen.
Det store underjordiske havet
De vandret videre, gjennom den underjordiske skogen med de rare plantene som lyste opp i alle regnbuens farger og de små, glødende billene som danset som bittesmå feer. Lyden av vann ble sterkere og sterkere for hvert skritt, nesten som en hemmelig sang som lokket dem dypere inn i fjellet. Plutselig tok skogen slutt. Foran dem, glitrende og enormt, lå Det store underjordiske havet! Vannet var ikke som vannet oppe på jorden. Det var ikke blått, men lyste i myke, magiske farger – fra dyp lilla til lysende turkis, og med små, gyldne flekker som danset på overflaten. Taket over havet var så høyt at de knapt kunne se det, og det var strødd med tusenvis av små, glitrende steiner som glimtet som stjerner. En mild, frisk bris strøk over ansiktene deres, og det luktet litt som hav og litt som blomster på samme tid. Lille Luna gispet. Storebror Leo utbrøt: «Wow! Jeg har aldri sett noe lignende!» De tok et skritt nærmere. Vannet var så klart at de kunne se langt ned i dypet, hvor mystiske skygger svømte forbi. Små fisker, med vinger som sommerfugler og skjell som glimtet som juveler, svømte lekent rett under overflaten. De lagde små plaskelyder, nesten som om de lo. Plutselig dukket noe stort og vennlig opp fra dypet. Det var en enorm hval, men den var ikke grå som hvalene oppe på jorden. Denne hvalen glødet i alle regnbuens farger, akkurat som plantene i skogen. Den hadde store, vennlige øyne som skinte som to fullmåner, og den svømte sakte mot dem. Den stoppet like foran strandkanten og laget en dyp, melodiøs lyd. Luna, som aldri var redd for nye venner, strakte ut en liten hånd. Hvalen puffet forsiktig borti hånden hennes med snuten sin. Leo skjønte det med en gang. «Jeg tror den vil at vi skal være med den!» sa han. Hvalen nikket sakte med hodet, som om den forsto. En liten regnbuebro av lys strakte seg fra hvalens rygg og ned til sanden. Det var en invitasjon! Uten å nøle, klatret Leo og Luna opp på den glitrende broen. De følte ingen frykt, bare en stor og varm følelse av eventyr. På hvalens rygg var det mykt og behagelig, som en svane av fløyel. De satt seg godt til rette. Hvalen gled stille ut i vannet igjen, og broen forsvant. «Hvor skal vi, store, snille hval?» spurte Luna og klappet forsiktig på hvalens hud. Hvalen svarte med en ny, nynnende melodi, og svømte rolig avgårde over det lysende havet. De gled forbi høye, krystallformede fjell som stakk opp fra vannet, og som glitret i alle mulige farger når hvalens lysende kropp passerte dem. De så sildrende fossefall av glitter og gull som rant ned fra de høye fjellveggene, og forsvant lydløst ned i dypet. Over dem fløy små, lysende fugler med vinger av silke, og sang sanger som var så vakre at de nesten ville gråte av glede. Dette var en verden full av magi, og Leo og Luna visste at de var på vei mot noe helt spesielt, et sted som var enda mer fantastisk enn alt de allerede hadde sett. Hvalen snudde hodet litt og sendte dem et stort, vennlig smil. «Vi skal finne Den Glitrende Perlen,» syntes Leo å høre hvalen si i tankene sine. «Den som kan oppfylle et ønske for en modig sjel.» Luna klappet hvalen igjen og lo. «Hurra!» sa hun. De var klare for det neste eventyret.
Fortidens kjemper
Hvalen svømte videre over det store, mørke havet. Professoren, Axel og Luna kikket spent ut i det fjerne. Hvor skulle de nå? Plutselig, langt borte, så de noe stort røre seg i vannet! «Se!» hvisket Luna, og pekte med en liten finger. «Hva er det for noe?» Professoren tok frem kikkerten sin. Hans øyne ble store av forundring. «Nei, nå må du høre, Axel,» sa han, nesten uten stemme. «Dette er jo helt utrolig! Her er skapninger vi trodde var borte for alltid!» Axel og Luna krøllet seg sammen ved siden av ham. De så en lang hals som stakk opp av vannet, med et lite hode på toppen, som en kjempeskildpadde med en slangehals. Den svømte elegant gjennom vannet, og bak den kom en annen, enda større skapning. Den hadde store øyne og en munn full av spisse tenner, og så ut som en fisk, men var like stor som et hus! «Det er en plesiosaur og en ichthyosaur!» utbrøt professoren. «Fortidens kjemper, levende rett foran øynene våre!» Plesiosauren svømte rolig, men ichthyosauren kom raskt etter. Den åpnet munnen sin! Men i stedet for å slåss, svømte de bare rundt hverandre i en slags merkelig dans, som om de lekte gjemsel under vann. Luna lo. «De er venner!» ropte hun. Professoren smilte. Kanskje det var slik det var i fortiden – kjemper som lekte sammen i dypet. Hvalen vår svømte forsiktig rundt dem, som om den ikke ville forstyrre kjempeleken. Etter en stund forsvant de to store skapningene ned i dypet igjen, og etterlot bare ringer i vannet. Det var som en drøm. Etter mange, mange timer med svømming, merket de at havet ble grunnere. Snart kjente de sand under føttene til hvalen. De hadde nådd land! Men for et landskap det var! Ikke noe de hadde sett før. Rundt dem vokste gigantiske trær, med blader så store som tepper og stammer som kunne romme et helt hus. Grønne, lilla og røde planter dekket bakken. Luften var varm og fuktig, og luktet av våt jord og noe søtt, som honning. «Dette er en urskog!» sa professoren. «En skog slik den så ut for millioner av år siden, da dinosaurene vandret på jorden.» Luna løp ut av hvalen og trampet forsiktig på den myke, mosegrodde bakken. Hun så en sommerfugl, men den var like stor som en fugl, med vinger i alle regnbuens farger. «Se så pen!» ropte hun. Axel måtte gni seg i øynene. Alt var så stort og annerledes. De bestemte seg for å utforske litt. Hvalen vår ventet tålmodig ved stranden. Professoren gikk foran, med Axel og Luna tett bak seg. De hørte merkelige lyder fra skogen – rasling i bladene, et dypt brøl langt borte. Det var både spennende og litt skummelt på samme tid. De så ingen flere plesiosaurer, men de fant fotspor i jorden som var enorme! Større enn Lunas hele kropp! De gikk dypere inn i skogen. Plutselig stoppet professoren og holdt opp en hånd. «Stille!» hvisket han. Foran dem, mellom de gigantiske trærne, kunne de skimte noe som beveget seg. Det var en skapning med en lang snabel, store ører og tykke ben – nesten som en elefant, men mye, mye mer hårete og med enorme, buede støttenner. «En mammut,» sa professoren med ærefrykt i stemmen. «Et ullhåret mammut.» Mammuten beitet rolig på de gigantiske bladene. Den var så stor, men så fredelig. Luna tok Axels hånd. «Kan vi klappe den?» hvisket hun. Professoren ristet smilende på hodet. «Kanskje ikke akkurat nå, min lille eventyrer. Men se, så mektig den er.» De sto en lang stund og bare så på den, og følte seg som små, små maur i denne fantastiske verdenen fra fortiden. Solen, eller den glødende gassen som lyste opp hulen, begynte å farge himmelen i myke oransje og rosa toner. Det var på tide å finne et sted å hvile seg. De visste at de bare hadde sett en liten del av denne utrolige verdenen under jorden. Hvilke andre hemmeligheter skjulte den? Hvilke andre kjemper fra fortiden ventet på å bli oppdaget? Det var et spørsmål bare tiden ville svare på. De fant en stor hule, skjult bak en foss som fosset ned fra en klippe, og laget et koselig leir for natten. Inne var det tørt, og lyden av det brusende vannet virket beroligende. Professoren tente et lite bål med tørre kvister han fant. Flammene danset og kastet lange, lekne skygger på huleveggene, og fylte luften med en varm, trygg lukt. Axel og Luna krøp tett inntil hverandre på et mykt teppe av mose, lyttende. Utenfor hulen begynte den eldgamle skogen å våkne med nye lyder. Et merkelig, dyp sus blandet seg med kvitringen fra store, fargerike fugler de aldri hadde sett før. Noen ganger hørte de et fjernt brøl som fikk dem til å klamre seg litt tettere. Professoren smilte betryggende. «Ikke vær redde, mine små oppdagere,» sa han. «Det er bare skogens egen nattmusikk. Alle dyrene passer på sine egne reder.» Luna så på de dansende skyggene. «Tror du det er flere sånne kjemper der ute?» spurte hun. Axel nikket ivrig. Professoren la en arm rundt dem begge. «Det er jeg helt sikker på,» svarte han. «Denne verdenen er full av overraskelser. I morgen tidlig skal vi se hva dagen bringer. Men nå er det på tide å drømme søtt om alle eventyrene vi har hatt i dag.» Snart sovnet de, trygge i hulen, mens den eldgamle skogen pustet og levde rundt dem. Morgendagen ventet med nye, spennende opplevelser i denne fantastiske fortiden.
Veien ut igjen
Morgenen etter våknet Professoren, Aksel og Hans til en ny, spennende dag dypt nede i jorden. Den eldgamle skogen var stille, luften frisk, og lukten av fuktig jord og grønne blader fylte lungene. «God morgen, mine modige eventyrere!» sa Professoren med en lys stemme. «Har dere sovet godt? Jeg har drømt om nye oppdagelser!» Aksel strakte seg. «Jeg drømte om en kjempe-sommerfugl som fløy meg hjem,» sa han og lo. Hans, som alltid var praktisk, hadde allerede tent et lite bål og varmet opp vann til frokost. De spiste tørket frukt og kjeks, mens de snakket om alt det utrolige de hadde sett: underjordiske hav, lysende fisker og snille kjemper. Men etter frokosten ble Professoren litt mer alvorlig. «Mine venner,» sa han, «vi har utforsket og opplevd. Nå er det på tide å tenke på veien ut igjen. Der hjemme venter familie og venner, og vi har så mange historier å fortelle!» Aksel nikket. Han begynte å savne sengen sin. Selv om det var spennende her, var det noe med hjemme som bare var best. «Men hvordan kommer vi oss ut?» spurte Aksel. «Vi kom jo ned gjennom en vulkan, og det virker litt skummelt å klatre opp igjen derfra.» Professoren smilte lurt. «Det er det som er det spennende! Naturen har ofte mange hemmeligheter. Kanskje finnes det en annen, enklere vei?» De pakket sakene sine og begynte å gå. De fulgte en liten sti som snodde seg gjennom den eldgamle skogen. Trærne var så høye at de nesten nådde taket av den enorme hulen, og bladene glitret i lyset fra lanternene deres. Det føltes som å vandre gjennom en grønn katedral. Mens de gikk, hørte de en merkelig lyd. Det var som en liten pipelyd, men også litt som en sang. «Hva er det for noe?» hvisket Aksel. De fulgte lyden, og snart kom de til en lysning. Der, midt på en diger, fargerik blomst, satt en liten, lysende sommerfugl. Vingene dens glitret som tusen diamanter, og fra antennene kom den lille pipelyden – det var faktisk en melodi! «Hei, lille venn,» sa Professoren forsiktig. «Er du alene her?» Sommerfuglen fløy ned og landet på Professorens nese. Den strøk med en antenne over kinnet hans, og plutselig hørte de en stemme i hodene sine! «Jeg er ingen vanlig sommerfugl!» sa stemmen, som hørtes ut som små bjeller. «Jeg er Lumina, og jeg er en veiviser! Jeg vet alt om veier inn og ut av denne fantastiske verdenen.» Aksel gapte. En snakkende, lysende sommerfugl! Dette var det mest magiske de hadde opplevd så langt! «Lumina,» sa Professoren, «vi er på vei ut. Kan du hjelpe oss?» «Javisst!» kvitret Lumina, og fløy i en virvelvind rundt hodene deres. «Men veien ut er ikke den samme som veien inn. For å komme ut, må dere finne Strømmens Hjørne! Og det er bak Dragens Tann!» «Dragens Tann?» Aksel holdt litt i Hans' hånd. Det hørtes skummelt ut. «Ikke en ekte drage, vel?» spurte han litt engstelig. Lumina lo. «Nei, nei, lille Aksel! Dragens Tann er en høy, spiss fjellformasjon som ligner en dragenese! Det er ingen farlige drager her, bare lekne, og de holder seg mest for seg selv.» De takket Lumina, og sommerfuglen begynte å fly foran dem, og lyste opp veien med sine glitrende vinger. De fulgte henne gjennom enda flere fantastiske landskaper, så trær med blader som skiftet farge, og elver med vann som glitret i alle regnbuens farger. Etter en stund, langt borte, så de en enorm, spiss fjelltopp som stakk opp mot taket av hulen. Den så virkelig ut som en dragenese! «Der er Dragens Tann!» sa Lumina. «Bak den finner dere Strømmens Hjørne!» De gikk raskere nå, fylt med håp. Da de kom frem til fjellet, så de en liten passasje på baksiden. Fra passasjen hørte de en dyp brumming og en susing. «Hva er det?» spurte Aksel. «Det er Strømmens Hjørne!» sa Professoren, «Det må være en vulkansk strøm! Akkurat som vi kom ned gjennom en vulkansk pipe, er det kanskje en annen som fører opp!» De gikk inn i passasjen. Det var trangt og mørkt, men Lumina lyste opp veien. Snart kom de til en stor, åpen hule hvor luften var varm og fuktig. Midt i hulen var det en dyp sjakt, og fra den kom det en sterk, jevn strøm av luft og vann som sprutet oppover. «Dette er den naturlige elevatoren!» sa Professoren. «Varmen fra jordens indre presser opp luft og vann. Vi må la oss bære med strømmen!» Hans, som var sterkest, sjekket ut sjakten. «Den er trygg nok,» sa han, «men vi må holde oss fast. Og vi må passe på sekkene våre.» Med litt hjelp fra Lumina, som forklarte hvordan de skulle posisjonere seg, gjorde de seg klare. «Er alle klare?» spurte Professoren, stemmen full av forventning. «Ja!» ropte Aksel og Hans. Lumina fløy i en sirkel rundt dem, og landet så på Aksels skulder. «Jeg blir med et stykke på veien!» kvitret hun. Så ga Hans et tegn, og de slapp seg ned i den varme, susende strømmen. Det føltes som å sitte i et gigantisk boblebad, men i stedet for å synke, ble de løftet oppover! Det gikk fort! De svevde oppover, forbi glatte bergvegger. Luften ble kjøligere etter hvert som de steg, og de hørte lyder utenfra, lyder de kjente igjen! Vind som suste, og lyden av bølger! «Vi er nesten ute!» ropte Professoren. Og så, plutselig, med et lite puff, ble de skutt ut av en åpning høyt oppe på en fjellside! De landet mykt på en gresskledd skråning, nesten uten å merke det. De gned seg i øynene. Solen! Ekte solskinn! Over dem var en blå himmel med hvite skyer, og foran dem lå et digert, glitrende hav. De var på overflaten igjen! Lumina fløy opp i luften, danset en siste, lysende dans, og sa med sin bjellestemme: «Mitt oppdrag er fullført! Dere fant veien ut! Husk eventyret, mine venner! Og husk at jorden har mange hemmeligheter!» Med det forsvant hun i sollyset, som en liten, glitrende prikk. Aksel ga fra seg et jubelrop! Han løp litt rundt på gresset, bare for å kjenne den friske luften og solen mot huden. Professoren smilte bredt, og Hans, selv om han var mer stille, hadde et fornøyd glimt i øyet. De var ved foten av et fjell, og bak seg hadde de en fjellvegg med en liten sprekk – der hadde de kommet ut! «Men hvor er vi?» spurte Aksel. Professoren tok frem kartet sitt, det gamle, krøllete kartet som hadde startet hele eventyret. Han studerte det nøye. «Utrolig... helt utrolig! Det ser ut til at vi har kommet opp på en øy utenfor kysten av... Italia!» Italia! Det var langt fra Island, der de hadde startet. Men det var en vakker, solfylt øy, og snart oppdaget de en liten fiskelandsby nede ved kysten. Menneskene i landsbyen var overrasket over å se tre reisende komme ned fra fjellet, men de var vennlige. De fikk deilig mat, og fortalte historiene sine om den fantastiske reisen til jordens indre. I starten trodde ingen på dem, men da Professoren viste frem noen av de glitrende steinene, og Aksel beskrev de snakkende sommerfuglene og de lysende fiskene, begynte folk å lytte. Snart fant de et skip som skulle seile nordover, og de kunne begynne på den lange, men glade, reisen hjem. De var fulle av historier, fulle av eventyr, og fulle av minner om en verden de færreste kunne drømme om. Deres reise til jordens indre var over, men minnene ville vare evig.
Avslutning
Tusen takk for at du ble med oss på denne fantastiske reisen til jordens indre! Husk at fantasien din er som et hemmelig kart. Hvor skal din neste store reise gå? Kanskje til en skyhøy borg eller dypt ned i havet? Vi elsker å høre fra dere! Gi Sonacasts beskjed hvis du har noen tilbakemeldinger eller kanskje en idé til en ny historie. Vi håper du koste deg like mye som vi gjorde. På gjensyn, små eventyrere!
