Historie
Rapunsel
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva som skjuler seg bak en høy mur, der ingen får komme inn? I dag skal vi dykke ned i et magisk eventyr om en jente med hår så langt og glinsende som gull. Hun heter Rapunsel. Fangen i et høyt tårn, men med en stemme så vakker at den kan smelte selv de kaldeste hjerter. Bli med oss nå for å høre historien om Rapunsel og hennes utrolige reise!
Trollkvinnens hage
Langt, langt tilbake i tiden, ved utkanten av en stor skog, bodde det en gang et par som ønsket seg et barn mer enn noe annet i verden. Ved siden av huset deres lå en stor hage, omgitt av en høy mur. Denne hagen tilhørte en mektig trollkvinne, kjent for sine magiske planter. Ingen turte å nærme seg den. En dag, mens kona så ut av vinduet, la hun merke til de mest fantastiske grønnsakene som vokste i trollkvinnens hage. Det var rapunsler – salatlignende planter med deilige blader og røtter. Kona fikk så utrolig lyst på dem. Hun ble så svak av lengsel at mannen hennes ble bekymret. 'Jeg må hente noen til deg,' sa han modig. En kveld, da månen var høy på himmelen, klatret han over muren. Men idet han plukket de grønne bladene, sto trollkvinnen plutselig foran ham! 'Hvordan våger du å stjele fra min hage?' ropte hun. Mannen tryglet om tilgivelse. Trollkvinnen svarte, 'Du kan ta så mye rapunsler du vil, men til gjengjeld må du gi meg barnet dere skal få.' Mannen, så redd han var, lovet bort barnet sitt.
Rapunsel i tårnet
Og ganske riktig, da barnet ble født, kom den gamle trollkvinnen til syne. Uten et ord tok hun barnet, et lite, vakkert jentebarn, og ga henne navnet Rapunsel. Hun kalte henne Rapunsel etter den deilige salaten som faren så sårt hadde ønsket seg. Rapunsel vokste opp borte fra alt og alle. Da hun fylte tolv år, var hun den vakreste jenten under solen. Hun hadde langt, gullgult hår, så skinnende som solstrålene selv, og så tykt som en hestehale. Men trollkvinnen, som var redd for at noen skulle ta Rapunsel fra henne, bestemte seg for å gjemme henne bort. Hun førte Rapunsel dypt inn i en stor, mørk skog, til et høyt tårn. Tårnet hadde ingen dør, ingen trapper, og ingen vei inn bortsett fra et lite vindu helt øverst. Der skulle Rapunsel bo, helt alene, dag ut og dag inn. Hun så ut over trærne og himmelen, men kunne aldri komme seg ned for å røre ved jorden. Når trollkvinnen ville besøke henne, stilte hun seg foran tårnet og ropte opp med sin raspende stemme: «Rapunsel, Rapunsel, slipp håret ditt ned!» Og Rapunsel, med sin klare, nydelige stemme, svarte: «Åh, trollmor, jeg kommer!» Så slapp Rapunsel sitt lange, flettede gullhår ned fra vinduet. Det hang som en skinnende, gyllen stige, mange, mange meter langt. Trollkvinnen grep tak i det sterke håret, og klatret opp, helt til hun var inne i tårnet hos Rapunsel. Rapunsel var veldig ensom der oppe. Hun hadde ingen å leke med, ingen venner å snakke med, bortsett fra trollkvinnen. Dagene var lange, men Rapunsel hadde en hemmelighet: Hun elsket å synge. Hennes stemme var så vakker, så klar og ren, at den fylte hele skogen med melodi. Fuglene stanset midt i sangen sin for å lytte, og til og med de små dyrene i gresset løftet hodene sine når Rapunsel sang sine triste, men vakre sanger. Hun sang om trærne, om skyene, og om den store verden hun drømte om å se. Hun visste ikke at noen andre enn dyrene lyttet til sangen hennes.
Prinsen og sangen
Hennes stemme var så vakker, så klar og ren, at den fylte hele skogen med melodi. Fuglene stanset midt i sangen sin for å lytte, og til og med de små dyrene i gresset løftet hodene sine når Rapunsel sang sine triste, men vakre sanger. Hun sang om trærne, om skyene, og om den store verden hun drømte om å se. Hun visste ikke at noen andre enn dyrene lyttet til sangen hennes. Men en dag, mens Rapunsel sang sin aller vakreste sang, red en ung prins gjennom skogen. Han var tapper og snill, og elsket å utforske. Han hadde aldri før hørt en slik melodi! Lyden var så ren, så full av lengsel, at den traff ham rett i hjertet. Han stanset hesten og lyttet. 'Hvem kan synge slik?' mumlet han for seg selv. Han måtte finne ut hvem denne magiske stemmen tilhørte. Prinsen fulgte lyden dypt inn i skogen. Han lette mellom busker og bak steiner, men kunne ikke se noen. Sangen virket å komme fra ingensteds, og likevel var den overalt. Han red rundt, men fant ingen inngang. Da solen begynte å dale, ble sangen svakere og forsvant helt. Prinsen ble så trist! Han dro hjem til slottet den kvelden, men melodien fra Rapunsels sang var fortsatt i ørene hans. Han kunne ikke glemme den. Hver eneste dag etter det red prinsen tilbake til skogen. Han satt under trærne og ventet. Og hver dag, når solen sto høyest, kom den igjen! Den nydelige sangen fylte skogen. Prinsen lyttet, alltid med et smil, men fant aldri den som sang. En ettermiddag, da prinsen satt gjemt bak en stor eik, så han noe merkelig. En gammel kvinne, kledd i mørke klær, kom gående mot tårnet. Prinsen gjemte seg enda bedre. Han så kvinnen stoppe foran tårnet og ropte med høy stemme: 'Rapunsel, Rapunsel, slipp ned ditt hår!' Og hva skjedde da? Jo, da løsnet Rapunsel sitt lange, gylne hår og lot det falle ned fra vinduet. Det var så langt at det nådde helt til bakken! Prinsen gispte. Håret var som et skinnende gullteppe. Den gamle kvinnen, som prinsen nå forsto var trollkvinnen, grep tak i håret og klatret opp, raskt og enkelt. Da hun var inne, forsvant håret. Prinsen satt stille og tenkte. 'Så det er slik det henger sammen!' Han forsto hvor sangen kom fra. Han ventet tålmodig til trollkvinnen kom ned igjen og red sin vei. Da trollkvinnen var borte, gikk prinsen bort til tårnet. Han løftet hodet mot vinduet. Han var litt redd, men også full av lengsel etter jenta med den vakre stemmen. Han tok et dypt pust, samlet motet sitt, og ropte akkurat som trollkvinnen: 'Rapunsel, Rapunsel, slipp ned ditt hår!' Et øyeblikk var det helt stille. Prinsen lurte på om han hadde gjort noe feil. Men så, plutselig, falt det gylne håret ned, helt til det nådde bakken! Prinsen følte hjertet banke hardt. Han grep tak i det tykke håret, like sterkt som et tau, og klatret opp, opp, opp, mot vinduet. Da han endelig var inne, så han Rapunsel. Hun var like vakker som stemmen hennes. Først ble Rapunsel redd. Hun hadde aldri sett et menneske før, bortsett fra trollkvinnen. Men da hun så den snille prinsen, ble hun mindre redd. Prinsen fortalte henne hvem han var, og hvordan han hadde hørt den vakre sangen hennes. Han fortalte at han kom hver dag for å lytte, og måtte finne ut hvem hun var. Rapunsel lyttet. Hun skjønte at han ikke ville henne noe vondt. Hun hadde vært så ensom i tårnet, og her var en ung mann som snakket så varmt til henne. Hun fortalte ham om sitt liv i tårnet, og hvor mye hun lengtet etter å se verden utenfor. De snakket lenge, og snart følte Rapunsel seg trygg og glad. Hun lo da han fortalte morsomme historier, og han lyttet når hun sang nye sanger. Prinsen besøkte Rapunsel hver kveld, når trollkvinnen var borte. De snakket om alt. Rapunsel fortalte om drømmene sine, prinsen om eventyr. En dag, etter mange besøk, sa prinsen: 'Rapunsel, jeg elsker deg. Vil du bli min kone og komme ned fra tårnet med meg?' Rapunsel ble så glad da hun hørte dette! Men hvordan skulle hun komme ned? Hun visste at trollkvinnen aldri ville la henne dra. 'Jeg vil så gjerne være med deg,' svarte hun, 'men hvordan skal jeg komme meg ned fra tårnet?' Da fikk prinsen en god idé. 'Jeg kommer hit hver kveld,' sa han. 'Jeg kan ta med meg en tråd av silke hver gang jeg kommer. Du kan veve dem sammen til en lang, lang stige. Når stigen er ferdig, kan du klatre ned til meg, så rir vi bort sammen!' Rapunsel syntes det var en fantastisk plan. 'Ja!' sa hun, 'det skal vi gjøre!' Fra den dagen av, hver gang prinsen kom på besøk, hadde han med seg en liten, sterk tråd av skinnende silke. Rapunsel jobbet flittig hver dag, og vevde trådene sammen til en lang og sterk stige. Hun gjemte stigen godt under sengen sin, så trollkvinnen ikke skulle finne den. Hjertene deres var fylt med håp, og de drømte om den dagen de skulle rømme fra tårnet og leve lykkelig sammen. De visste at det ville ta tid, men de var tålmodige. De hadde hverandre, og en spennende plan. Og hver kveld, når prinsen ropte: 'Rapunsel, Rapunsel, slipp ned ditt hår!', visste de at friheten var ett steg nærmere.
Adskillelse og gjenforening
Rapunsel arbeidet flittig. Dag etter dag vevde hun et langt tau av silketråder, fargerike blader og gresstrå som prinsen smuglet inn. Hvert sting var fylt med håp om frihet. Hver kveld klatret prinsen opp, og de drømte om eventyrene de skulle oppleve i grønne skoger og ved glitrende elver, når tauet var langt nok. Men trollkvinnen var lur. Hun la merke til små endringer: Rapunsel spiste mindre, sang annerledes. En kveld, da hun klatret opp, syntes hun tårnet svaiet. Eller hørte hun en latter som ikke var Rapunsels alene? Alltid på vakt, spurte hun med en stemme søt som sirup, men med kalde øyne: "Rapunsel, mitt kjære barn, hvorfor har du blitt så tung i det siste? Eller er det noen andre som klatrer opp håret ditt?" Rapunsel ble forskrekket! Ansiktet hennes ble hvitt som snø, og hun stammet: "Nei, kjære mor, det er ingen andre." Men hun var en dårlig løgner. Plutselig, uten å tenke seg om, sa hun: "Kjære mor Gothel, du er så mye tyngre å trekke opp enn prinsen!" Åh, nei! Der sa hun det! Trollkvinnens øyne ble som glødende kull. Ansiktet rynket seg sammen av raseri. Hun skrek så det drønnet i tårnet: "Du forræder! Du har lurt meg! Du har latt en fremmed mann komme inn! Jeg skal straffe deg! Jeg skal straffe dere begge!" Uten å nøle grep hun en saks. Klipp! Klipp! Klipp! Rapunsels vakre, lange, gyldne hår falt til gulvet. Rapunsel gråt. Trollkvinnen, blind av raseri, brydde seg ikke. Så, med en magisk bevegelse, åpnet hun en hemmelig dør. Hun dyttet Rapunsel ut i den store, vide verden. "Dra! Dra din vei!" sa hun hardt. Rapunsel befant seg plutselig alene, i en fremmed, tørr ørken. Håret var borte, og hjertet hennes knust. Trollkvinnen var imidlertid ikke ferdig. Hun ventet til kvelden kom, med Rapunsels avklippete hår i hånden. Da mørket senket seg, hørte hun den velkjente stemmen: "Rapunsel, Rapunsel, slipp ned ditt hår!" Trollkvinnen bandt det avklippete håret fast til vinduet og slapp det ned. Prinsen klatret opp, akkurat som han pleide. Men da han kom opp, møtte han ikke Rapunsels smil. Han møtte trollkvinnens iskalde blikk. "Du leter etter din kjære brud?" lo trollkvinnen ondt. "Hun er borte! Jeg har sendt henne langt vekk! Og du skal aldri se henne igjen!" Med en voldsom bevegelse dyttet hun prinsen. Han mistet fotfestet og falt! Han falt ned fra tårnet, rett ned i de spisse tornebuskene. Tornene stakk ham i øynene, og da han landet på bakken, var han blind. Alt ble mørkt. Prinsen var fortvilet. Han ropte på Rapunsel, men fikk ikke svar. Alene og blind, vandret han gjennom skoger, over fjell og langs elver. Dagene ble til uker, ukene til måneder, og månedene til år. Han levde i mørke, alltid med Rapunsels navn på leppene, alltid med et håp om å finne henne. I mellomtiden, levde Rapunsel i ørkenen. Et vanskelig liv. Hun lengtet så inderlig etter prinsen, og hun bar på en stor hemmelighet. Før alt dette skjedde, hadde de delt så mange gode stunder. Og nå, i ørkenen, var hun ikke lenger alene. Hun fikk to små barn! To søte tvillinger, en gutt og en jente, med vakkert hår og lyse øyne. De var hennes solskinn i ensomheten. Hun sang for dem, de samme sangene fra tårnet, fulle av kjærlighet, men også av lengsel. Barna spurte: "Mamma, hvem er denne prinsen du synger om?" Og Rapunsel fortalte dem om den kjekke prinsen som skulle komme en dag. En dag, etter mange år, vandret den blinde prinsen gjennom ørkenen. Han var trøtt, men ga aldri opp håpet. Plutselig, hørte han det! En stemme. En sang. Rapunsels sang! Han fulgte stemmen, snublet, men reiste seg. Nærmere og nærmere kom han, og der satt hun! Rapunsel, med sine to små barn. "Rapunsel!" ropte han. "Prinsen!" ropte hun tilbake, og løp mot ham. De omfavnet hverandre. Rapunsels tårer falt på prinsens øyne. Og du vil ikke tro det! Akkurat da tårene rørte øynene hans, skjedde et mirakel! Prinsen kunne se igjen! Han kunne se Rapunsels vakre ansikt, og barna deres for første gang. For en glede! De lo og gråt. Rapunsel fortalte prinsen alt som hadde skjedd. Sammen fant de veien tilbake til prinsens rike. Kongen og dronningen var overlykkelige. Prinsen tok Rapunsel og barna med seg til slottet. Der levde de lykkelig alle sine dager. Rapunsels hår vokste ut igjen, like vakkert som før, og hun sang alltid sine vakre sanger, ikke lenger fra et tårn, men i et slott fylt med kjærlighet. Og trollkvinnen? Vel, ingen så henne mer. Noen sier hun ble fanget i sin egen magi. Men det viktigste er at Rapunsel og prinsen endelig var sammen, frie og lykkelige, med sine to små, nydelige barn. En ekte familie, full av kjærlighet og eventyr.
Avslutning
Og slik fant Rapunsel sin sanne lykke, med prinsen og de glade barna sine, levende i et slott fullt av latter og eventyr. Takk for at du lyttet så fint til fortellingen vår i dag. Vi håper du koste deg! La Sonacasts vite om du har noen tilbakemeldinger. Vi elsker å høre hva du syntes! Kanskje du kan finne på dine egne magiske historier nå? Ha en strålende dag, og på gjensyn!
