Historie
Rødhette og ulven
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva som skjuler seg dypt inne i den mørke, gamle skogen? Et sted hvor trærne hvisker hemmeligheter? I dag skal vi reise til et magisk sted, der en liten jente med en skinnende rød hette skal besøke sin kjære bestemor. Men pass på, for i skogen lurer det en sulten ulv med en veldig smart, men slem plan. Hva vil skje når Rødhette møter ulven? Bli med oss for å høre den spennende historien om Rødhette og ulven.
Rødhette og bestemors kake
Og så begynner eventyret vårt! Lille Rødhette bodde i et koselig hus i utkanten av den store, grønne skogen. En dag sa mammaen hennes: «Kjære Rødhette, bestemoren din er litt syk, og jeg har bakt en deilig kake og laget en flaske med frisk saft til henne. Kan du være så snill å bære det til henne?» Rødhette lyste opp. Hun elsket bestemoren sin veldig høyt, og hun elsket å hjelpe til. «Ja, mamma!» svarte Rødhette glad. Mammaen pakket alt forsiktig ned i en liten kurv, og satte på Rødhettes skinnende røde hette. «Men husk, min lille skatt,» sa mammaen alvorlig, «gå rett gjennom skogen og snakk ikke med fremmede. Og ikke stopp for å plukke blomster, for da blir du så sent ute.» Rødhette nikket, ga mammaen en stor klem, og med kurven i hånden la hun i vei mot bestemors hus. Skogen var så stor og full av spennende lyder.
Møtet med ulven
Rødhette trasket muntert inn i skogen. Solstrålene danset mellom trærne og malte små lysflekker på stien. Fuglene sang sine vakreste sanger, og små ekorn hoppet fra gren til gren. Alt var så vakkert, og Rødhette glemte nesten mammas strenge ord. Plutselig, bak en stor eik, sto det en stor, lodden ulv. Han hadde glitrende øyne og et smil som virket litt for bredt. Ulven var veldig listig, og han hadde fulgt etter Rødhette en stund, helt usynlig. «God dag, lille Rødhette!» sa ulven med en dyp, vennlig stemme. «Hvor skal du hen så tidlig på morgenen, med den fine kurven din?» Rødhette ble litt overrasket, men ulven virket jo så hyggelig. Hun glemte helt mammas advarsel om fremmede. «God dag, Herr Ulv,» svarte Rødhette. «Jeg skal til bestemor, hun er syk og svak. Jeg har med kake og vin som mamma har bakt, så hun kan bli frisk igjen.» «Å, til bestemor ja,» sa ulven tankefullt, og gned seg på haken. «Og hvor bor bestemoren din, da?» «Hun bor et stykke lenger inn i skogen, under de tre store eiketrærne,» svarte Rødhette, og pekte inn i skogen. «Huset hennes har en rød dør.» «Så hyggelig!» sa ulven, og øynene hans glitret litt ekstra. «Vet du hva, lille Rødhette? Se på alle de vakre blomstene rundt deg! Ville ikke bestemor bli glad for en stor bukett også? Du kan jo plukke noen mens jeg går videre. Da blir du jo ikke så sent ute, og bestemor får en ekstra fin overraskelse.»
Ulvens list og bestemors hus
Ulven smilte et stort, ekkelt smil da Rødhette begynte å plukke blomster. Han hadde lurt henne! Nå kunne han skynde seg til bestemors hus, alene, uten at Rødhette var i veien. Han tenkte ikke på blomster eller kaker, bare på den lille, snille bestemoren i huset. Ulven var veldig sulten og hadde en slem plan i hodet. Han løp så fort han bare kunne gjennom skogen, nesten lydløst. Snart var han der! Bestemors lille hus lå midt inne i skogen. Ulven listet seg bort til døren. Han hevet en stor pote og banket forsiktig på. Bank, bank! Innenfra hørte han en svak stemme. Det var bestemor, syk i sengen. "Hvem er det som banker på min dør?" spurte hun. Ulven måtte være lur. Han måtte late som om han var Rødhette. Han prøvde å gjøre stemmen sin så tynn og snill som mulig, nesten som en liten jente. "Det er meg, Rødhette, kjære bestemor," sa han. "Jeg har med kake og vin til deg!" Bestemor ble så glad. "Å, så snilt av deg! Jeg er så svak at jeg ikke orker å reise meg. Bare løft opp dørklinken og kom inn," sa hun. Ulven smilte igjen sitt stygge smil. Han visste at planen hans virket! Han tok tak i dørklinken, vred om, og døren åpnet seg knirkende. Ulven snek seg inn. Bestemor, som lå syk i sengen, kunne ikke se ulven tydelig i det mørke rommet. Men idet ulven kom nærmere, hoppet han rett opp på sengen! Bestemor rakk ikke engang å si et ord, før den store, grusomme ulven slukte henne hel! Svupp! Der var bestemor borte. Ulven var ikke mett. Med Rødhette i tankene lette han i bestemors skap. Han fant en nattlue og en nattkjole. Han kledde seg ut, la seg i sengen, trakk dynen opp til nesen, og lukket øynene for å vente. Imens plukket Rødhette en stor og vakker bukett med blomster. Hun tenkte på hvor glad bestemor ville bli. Men så husket hun ulven! Hadde han lurt henne? Hun begynte å gå raskere. Snart så Rødhette bestemors lille røde hus. Men det var noe som var annerledes. Døren stod litt på gløtt. Og det var så stille. Rødhette gikk helt bort til døren og åpnet den forsiktig. Kniiiiirk! Hun gikk inn i gangen. Det var så stille. Nesten skummelt stille. "Bestemor?" hvisket hun. "Er du her?" Ingen svar. Hun gikk inn i stuen. Noen lå under dynen i sengen. Det var bestemor! Men... bestemor så litt rar ut i dag. Nattluen var trukket så langt ned. Rødhette gikk nærmere sengen, med blomsterbuketten og kurven. "God dag, bestemor," sa hun. "Jeg har med kake og blomster til deg." Skikkelsen i sengen rørte på seg. En grumsete, hes stemme svarte: "Kom nærmere, barnet mitt, så jeg kan gi deg en klem." Rødhette ble urolig. Bestemors stemme var annerledes, og øynene så så store ut! Men hun ville ikke være uhøflig og gikk nærmere. "Å, bestemor," sa Rødhette, "hvorfor har du så store øyne i dag?" Figuren i sengen svarte med en stemme som prøvde å være snill, men som var så dyp. "Det er for at jeg skal se deg bedre, kjære barn!" Rødhette tenkte seg om. Øynene var _veldig_ store. Og så la hun merke til noe annet. "Men bestemor," sa Rødhette, "hvorfor har du så store hender?" "Det er for at jeg skal holde bedre rundt deg, mitt kjære barn!" svarte stemmen fra sengen. Rødhette begynte å kjenne en liten klump i magen. Dette var ikke bestemor. "Men bestemor," "hvorfor har du så stor munn?" "Det er for at jeg skal kunne... spise deg, kjære barn!" brølte ulven, og kastet dynen vekk!
Den store ulven og jegeren
Før Rødhette rakk å si et eneste ord, før hun rakk å rope, eller til og med å blunke, åpnet ulven sitt digre gap – større enn noen Rødhette noen gang hadde sett! Og slukte den lille jenta hel! Rett ned i sin store, mørke mage. Plutselig var det helt mørkt rundt Rødhette, og hun kjente en rar, varm følelse. Hun var der inne, sammen med bestemor! Ulven, som nå hadde spist både den snille bestemoren og den lille Rødhette, følte seg veldig, veldig mett. Magen hans var så stor og rund at den nesten sprakk! Han krøp tilbake i sengen, trakk dynen godt over seg, og lukket øynene. Snart begynte han å snorke. Først litt lavt, så høyere og høyere, helt til det hørtes ut som en hel skog av sager jobbet utenfor vinduet! Snorkingen var så kraftig at hele den lille tømmerhytta ristet i sine grunnvoller. Høyt, dypt og fryktelig ulvesnork. En stund senere, mens solen begynte å krype litt lenger ned på himmelen, kom det en jeger gående forbi bestemors hus. Jægeren var en stor, sterk mann, med et vennlig ansikt og et skarpt blikk. Han var flink til å følge spor i skogen, og han kjente alle dyrene, og mange av menneskene også. Han hadde kjent bestemor i mange, mange år, og syntes det var rart at døren hennes sto på vidt gap midt på dagen. Og hva var det for en merkelig lyd? Det hørtes ut som et tordenskrall, men det var jo ikke tordenvær! Nei, det var en merkelig, dyp snorkelyd! Jegeren rynket pannen. 'Bestemor snorker aldri så høyt,' mumlet han for seg selv. 'Og hun pleier alltid å lukke døren sin ordentlig.' Han tok tak i den store øksen han bar på skulderen, og snek seg forsiktig inn i huset. Han var klar for alt. Da han kom inn i stuen, så han det merkelige synet: En enorm, grå ulv lå i bestemors seng! Den hadde bestemors sovehette på hodet, og snorket så dypt at man nesten kunne tro det var et jordskjelv på gang. Jegeren skjønte med en gang hva som hadde skjedd. Han hadde lett etter denne slemme ulven lenge, for ulven hadde skremt mange dyr og folk i skogen. 'Å, din gamle synder,' hvisket jegeren. 'Her har jeg endelig funnet deg! Du skal ikke få slippe unna denne gangen!' Først tenkte jegeren å bare skyte ulven. Men så så han den store, runde magen til ulven. Han visste at ulver er grådige. 'Mon tro om den har spist bestemor?' 'Kanskje til og med den lille Rødhette? Jeg så henne på vei hit, med en kurv i hånden.' En modig idé kom til ham. 'Kanskje jeg kan redde dem?' Jegeren la forsiktig fra seg øksen sin. Han tok frem en skarp, skinnende jaktkniv fra beltet sitt. Med veldig, veldig lette skritt gikk han bort til sengen. Ulven snorket videre, helt uvitende om hva som skulle skje. Jegeren begynte å klippe forsiktig opp ulvens mage. Han var så nøye, så nøyaktig, at ikke en eneste dråpe blod rant. Det var som å åpne en stor, grå sekk. Og akkurat som han håpet, så han noe rødt! Der kom Rødhette ut først! Hun var litt blek og skjelven, og øynene var store som tefat, men levende og hel! Å, så lettet hun var over å se dagslys igjen! Og så etter Rødhette, kom bestemor! Bestemor var også levende og hel, selv om hun var ganske omtåket og litt sur for å ha vært inni en ulv! De klatret ut av ulvens mage, en etter en, og tok hverandre i hendene. De var så glade for å være fri! Men hva skulle de gjøre med den slemme ulven som fortsatt lå og snorket? De kunne ikke bare la ham sove videre og spise flere folk og dyr! Jegeren fikk en smart idé. 'Kom, la oss fylle magen hans med store, tunge steiner!' sa han. Rødhette og bestemor, som nå var fulle av ny energi og litt rampete, hjalp til. De fant frem de største og tyngste steinene de kunne finne ute i hagen og i skogen rundt huset. De lempet stein etter stein inn i ulvens mage, helt til den var stappfull! Magen var nå enda større og tyngre enn før. Deretter sydde jegeren magen forsiktig og nøyaktig igjen, slik at ulven ikke skulle merke noe før det var for sent. Da de var ferdige, gjemte de seg og ventet. En stund senere våknet ulven. Han strakte seg og gjespet digert. 'Oh, jeg er så tørst etter all sovingen,' mumlet han til seg selv. Han ville gå for å drikke vann fra brønnen utenfor. Men da han reiste seg, kjente han at noe var veldig, veldig galt! Magen hans var så utrolig tung! Han klarte nesten ikke å stå oppreist, og beina hans vaklet under ham. Og da han vaklet ut til brønnen for å drikke, mistet han balansen helt! Med et stort PLASK, falt ulven rett ned i den dype brønnen! Steinene i magen trakk ham raskt ned til bunnen. Og slik druknet den slemme ulven. Rødhette, bestemor og jegeren kom frem fra gjemmestedet sitt. De var så glade! Nå visste de at de aldri mer trengte å være redde for den slemme ulven i skogen. Rødhette, som hadde lært en viktig lekse den dagen, lovte seg selv at hun aldri mer skulle gå alene inn i skogen uten å lytte til mors råd. Hun hadde vært så dum og snakket med en fremmed, og det hadde nesten kostet henne livet! Men nå var hun klokere. De tre gikk inn i huset. Bestemor fant frem kaken Rødhette hadde hatt med, og de drakk saft og spiste kake sammen. De snakket om hvor flinke de hadde vært, og hvor modig jegeren var. Og de levde lykkelig alle sine dager.
Avslutning
Og slik endte eventyret om Rødhette og ulven! Tusen takk for at du lyttet til oss i dag. Vi håper du koste deg. Hvis du har lyst til å fortelle oss hva du syntes, gi gjerne Sonacasts beskjed – vi elsker å høre fra deg! Kanskje du kan finne på ditt eget eventyr nå, eller lytte til enda flere spennende historier? Det finnes så mange historier å utforske! Ha en fin dag videre, og på gjensyn!
