Historie
Prinsessen som ingen kunne målbinde
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang møtt noen som elsker å snakke, snakke, snakke? Vel, i dag skal vi høre om en prinsesse som var så utrolig flink til å prate at ingen klarte å si imot henne! Hun var så smart og rask i replikken at alle ble helt stumme. Kongen var litt fortvilet, men så fikk han en idé. Hva om han kunne finne noen som var enda smartere? Bli med oss på et eventyr for å se om noen, kanskje en helt vanlig gutt med noen veldig spesielle ting, klarer å gjøre prinsessen helt målbinde. Kan det virkelig skje?
Kongen og den snakkesalige prinsessen
Jo, det skal du høre! Langt, langt borte, i et land der fjellene var høye og skogene dype, bodde det en gang en konge som hadde en prinsesse. Men ikke hvilken som helst prinsesse! Denne prinsessen var så utrolig snakkesalig! Hun kunne snakke fra morgen til kveld, om alt mellom himmel og jord. Hun snakket mens hun spiste frokost, hun snakket mens hun lekte med katten, og hun snakket til og med i søvne, sa folk! Kongen elsket datteren sin, men han var også litt lei seg. For uansett hvem som kom til slottet for å fri, enten det var en staselig prins eller en modig ridder, så klarte ingen å målbinde henne. Ingen klarte å si et ord mer enn henne. De ble helt stumme! Så kongen måtte finne på noe lurt. Han sa: "Den som klarer å gjøre min datter helt stille, den skal få gifte seg med henne og arve halve kongeriket!" Men hvem kunne klare det?
Brødrene Per og Pål og Askeladden
Jo, i en liten hytte langt, langt borte, der bodde det tre brødre. De het Per, Pål og Askeladden. Per og Pål var de eldste, store og sterke gutter som alltid trodde de visste best. De kledde seg i de fineste klærne de hadde, med blanke knapper og høye hatter. De var helt sikre på at de skulle klare å snakke prinsessen til stillhet, for de var jo så kloke og flinke. Men så var det Askeladden da. Han var den yngste, og de andre brødrene syntes han bare var en lat krok som satt og rotet i asken på peisen. Derfor kalte de ham Askeladden! Men Askeladden var egentlig veldig smart og la merke til ting ingen andre så. Mens Per og Pål pusset støvlene og øvde på smarte ord, tuslet Askeladden rundt i skogen og samlet på alt mulig rart han fant. En gammel flaskekork, en ødelagt sko, en fuglefjær, og noen rare pinner. 'Hva skal du med alt det skrotet, Askeladd?' spurte Per og Pål og ristet på hodet. 'Du kommer aldri til å bli en konge med sånne ting!' Men Askeladden bare smilte og puttet tingene forsiktig i en gammel sekk. Han hadde en følelse av at de kanskje kunne komme til nytte en dag. Snart var det tid for å reise til kongens slott. Per og Pål red på store, flotte hester, mens Askeladden ruslet etter med sin gamle sekk over skulderen. De kom til en liten bekk. Per og Pål hoppet over, men Askeladden så noe skinnende i vannet. En død kråke! 'Æsj!' sa Per og Pål, 'så ekkelt!'
Askeladdens rare skatter
En død kråke! 'Æsj!' sa Per og Pål, 'så ekkelt!' Men Askeladden smilte bare. Han bøyde seg ned, plukket forsiktig opp den lille, svarte fuglen som lå der, helt stille, og la den ømt i en av de store lommene sine. 'Man vet aldri hva en kan få bruk for,' sa han, mens han tørket litt jord av vingene. Per og Pål ristet på hodet. 'Du er rar, Askeladden,' sa Per. 'Samler på døde dyr,' la Pål til, og begge lo litt hånlig. Men Askeladden brydde seg ikke. Han bare gikk videre, med øynene vidåpne for alt som lå langs veien. Den rare kråken var den første skatten hans. Han visste nok ikke det da, men den var bare starten på en hel samling. Og brødrene ville snart bli enda mer forundret! Like etterpå, da de gikk forbi en gammel, falleferdig hytte, fikk Askeladden øye på noe skinnende i den fuktige jorden. 'Se her!' ropte han. Han bøyde seg ned, gravde litt med fingrene, og trakk frem et gammelt, knekt geitehorn. Det var skittent og dekket av tørket gjørme, men Askeladden så noe annet. Han plukket det opp og børstet forsiktig av skitten. Hornet var hult, og den ene enden var knekt av slik at det hadde en uvanlig form. Han holdt det opp mot solen, og det så nesten ut som et lite, bøyd teleskop. 'Dette kan sikkert lage en spennende lyd!' Han satte det til leppene og blåste. Ut kom en lang, hul og litt rar lyd, som en blanding av et sukk og en trompet som hadde svelget et gresshoppe. 'Hva i all verden var det?' sa Per og holdt seg for ørene. 'Det hørtes ut som en geit med hikke!' lo Pål. 'Men den er jo kjekk å ha,' sa Askeladden, puttet det også i lommen sin, og la til: 'En dag får jeg kanskje bruk for en slik lyd!' De fortsatte å gå, og veien ble etter hvert litt smalere og mer kronglete. Det var gamle, mosegrodde steiner og tørre greiner overalt. Askeladden tuslet litt bak de to eldre brødrene, som hele tiden pratet om prinsessen og hvor flinke de var til å snakke. De diskuterte hvem av dem som var best til å finne på smarte svar. Plutselig stoppet Askeladden igjen, og pekte mot en gammel, krokete trestubbe ved siden av stien. 'Se der!' En tørket trestamme, vridd og formet av været, lå der som om den hadde sovet i århundrer. Men Askeladden så ikke bare en gammel rot. Han så en liten, sovende bjørn! Eller kanskje en gråtende trollmann med en lang nese? 'Den er jo helt fantastisk!' sa han. Per og Pål kom tilbake for å se hva han hadde funnet denne gangen. 'Åh, en pinne,' sa Per og himlet med øynene. 'Du samler bare på søppel, Askeladden! Hvordan skal du vinne prinsessen med en samling gamle pinner og dødt fjærkre?' Pål lo så han ristet. Askeladden smilte bare. 'Dette er ikke bare en pinne, dette er en kunstskatt! Se hvordan den vrir seg! Hvem vet hva den kan bli til?' Han løftet den forsiktig opp, og la den ved siden av geitehornet i sin magiske lomme. Den lommen begynte å bli ganske full nå. Snart kom de til en bekk som rant over steiner og glitret i solen. Vannet var klart og friskt. Da de krysset bekken, fikk Askeladden øye på noe som glimtet på bunnen, rett ved en flat stein. Han bøyde seg ned, strakte ut hånden og fisket opp en liten, nesten gjennomsiktig stein. Det var egentlig et stykke av et gammelt glasskår, men det var blitt slipt og polert av vannet og sanden gjennom mange, mange år. Det så ut som en liten dråpe av regnbuen, med alle fargene fanget inni. 'Se hvor vakkert!' hvisket Askeladden. 'Farlig glass!' advarte Per og rynket pannen. 'Du kommer til å skjære deg!' Pål var enig. 'Kast det fra deg, Askeladden! Vi skal til kongens slott, ikke på skattejakt i søppelhaugen!' Men Askeladden holdt det lille glasskåret opp mot solen, og det glitret som en liten stjerne. 'Dette er min lykkesten,' sa han. Han pakket det forsiktig inn i et stort, grønt blad han fant, og la det også trygt i lommen sin. De tre brødrene nærmet seg nå de høye murene til kongens slott. De kunne se de store tårnene stikke opp over trærne. Per og Pål rettet på klærne sine, strøk seg over håret og øvde på smarte ord de skulle si til prinsessen. De var fulle av selvtillit. Askeladden gikk rolig mellom dem, med lommene fulle av sine helt spesielle funn. Han hadde en død kråke, et knekt geitehorn, en underlig trestubbe, og et glitrende glasskår. Hva skulle han vel med alt dette? Per og Pål lo fremdeles av ham, men Askeladden bare smilte. Han visste at selv de rareste ting kan være fulle av magi, hvis man bare vet hvordan man skal bruke dem. Og kanskje, bare kanskje, kunne disse rare skattene hjelpe ham med å målbinde den snakkesalige prinsessen?
Prinsessen møter sin overmann
Per og Pål hadde kledd seg i sine fineste klær, strøket skjortene og pusset skoene. De var klare til å møte prinsessen! Først ut var Per, den eldste broren. Han gikk stolt inn i hallen hvor prinsessen satt på sin gulltrone, med et lurt smil om munnen. Kongen satt ved siden av henne, og så litt bekymret ut. Han visste hvor flink datteren var til å snakke folk i senk. Per prøvde å fortelle prinsessen om hvor flink han var til å hogge trær og bygge hus, og hvor mange penger han hadde tjent. Men prinsessen bare smilte og spurte ham om tingenes innerste vesen, og om hvorfor hønene kaklet når det regnet. Stakkars Per ble helt svett i pannen. Han klødde seg i hodet og visste ikke hva han skulle svare. Til slutt måtte han bare gi opp. Han hadde ikke en sjanse! Så var det Påls tur. Pål var litt lurere enn Per, syntes han selv. Han hadde lest mange bøker og visste mange kloke ord. Han snakket med prinsessen om stjernene, og om hvorfor elvene alltid rant nedover. Men prinsessen bare lo og spurte ham om hva som var tyngst – en fjær eller en tanke? Og om hvorfor eplene falt ned, men skyene holdt seg oppe? Pål ble helt rød i ansiktet. Han stotret og stammet og fant ikke ett eneste smart svar. Han måtte også gå med halen mellom beina. Prinsessen hadde vunnet igjen! Per og Pål kom ut fra slottet, sure og sinte. ”Se der ja, Askeladden,” sa Per hånlig. ”Nå er det din tur til å gjøre deg til narr! Du som bare har med deg søppel!” Pål nikket enig. ”Ja, prinsessen vil le deg ut av slottet!” Men Askeladden bare smilte sitt lure smil. Han var ikke redd. Han visste at han kanskje hadde noe de andre ikke hadde – litt fantasi og en god dose tålmodighet. Med sine rare skatter i hendene, gikk han med faste skritt inn til prinsessen. Prinsessen så på ham med et overlegent blikk. ”Og hva er det du har der, din tosk?” spurte hun og pekte på den døde trosten Askeladden holdt i hånden. Askeladden så på trosten, så på prinsessen, og svarte rolig: ”Å, jeg skal ut i skogen og lete etter et fuglerede. Men først må jeg lære denne trosten å fly, så den kan finne et rede å legge egg i.” Prinsessen lo. ”Lære en død trost å fly? Du er da helt dust! Den døde trosten din kan jo ikke legge egg!” Askeladden klødde seg bak øret. ”Nei, det er sant. Men da skal jeg ta dette lille potteskåret og fylle det med vann.” Han holdt det opp. ”Og så skal jeg vanne denne asken, så det kan gro korn.” Prinsessen rynket pannen. ”Vanne aske for å gro korn? Det har jeg aldri hørt! Og hva skal du med korn, din tulling?” ”Jo,” svarte Askeladden tålmodig. ”Kornet skal jeg gi til den døde trosten, så den blir mett og sterk. Da kan den kanskje våkne til liv, og legge et egg! Og fra egget kommer det en liten kylling.” Prinsessen himlet med øynene. ”Du er jo gal! En død trost kan ikke spise korn og legge egg! Hva i all verden har du tenkt å gjøre med den kyllingen, da?” Askeladden smilte enda bredere. ”Jo, kyllingen skal jeg lære å fly! Og da skal jeg bruke denne krokete granroten som en flyplass for kyllingen. Der kan den trene på å lette og lande.” Prinsessen ristet på hodet. ”En granrot som flyplass for en kylling som kommer fra en død trost? Du er jo verre enn jeg trodde! Og hva skal du så med den lille kyllingen din, da?” Askeladden pekte på den sprukne bordbiten. ”Når kyllingen er stor og flink til å fly, skal jeg sage denne sprukne bordbiten til en liten båt. Og så skal jeg bruke kyllingen til å ro meg over elven.” Prinsessen gispet. ”En kylling som skal ro en båt laget av en sprukken bordbit? Du snakker jo tull! Hva skal du med den båten og den roende kyllingen din, da?” Askeladden viste frem den gamle skoen med hull. ”Når jeg har rodd over elven med kyllingen i båten, skal jeg ta denne skoen med hull og fylle den med vann. Så skal jeg vanne elvebredden, så det kan gro enda mer korn. Kornet skal jeg gi til trosten – hvis den fortsatt er død – så den kan våkne til liv, legge egg, få en kylling, som kan lære å fly fra granroten, som kan ro meg over elven i bordbåten, så jeg kan vanne jorden med vann fra skoen for å gro enda mer korn!” Prinsessen satt helt stille. Munnen hennes var åpen, men det kom ikke en eneste lyd ut. Hun forsøkte å si noe, men ordene ville ikke komme. Hun så på Askeladden, så på kongen, så på det rare potteskåret, asken, granroten, bordbiten og den hullete skoen. Hun rynket pannen, åpnet munnen igjen, lukket den. Hun hadde ingenting å svare! Askeladden hadde klart det! Han hadde målbindt prinsessen! Kongen reiste seg fra tronen med et stort smil. ”Du klarte det, Askeladden! Du målbandt min datter! Da skal du få henne til kone, og halve kongeriket med!” Askeladden bukket dypt, og prinsessen, som fremdeles var målbundet, kunne ikke protestere.
Avslutning
Tusen takk for at du lyttet til eventyret om Prinsessen som ingen kunne målbinde! Vi håper du koste deg like mye som vi gjorde. Fortell gjerne Sonacasts om du har noen tilbakemeldinger, vi elsker å høre fra dere. Kanskje kan du selv dikte videre på historien, eller finne på et helt nytt eventyr? Med snakkende dyr og magiske ting? Vi håper vi sees igjen veldig snart. Ha en fantastisk og eventyrlig dag!
