Historie
Prinsessen på glassberget
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang drømt om å ri på en hest så rask at den kan klatre opp et glatt, glitrende glassfjell? Tenk deg en vakker prinsesse som bor der, og bare den modigste kan nå henne. I dag skal vi til et magisk land i Norge, hvor en fattig gutt og hans helt spesielle hest skal prøve det umulige. Kan de nå toppen av det skinnende fjellet, der Prinsessen på glassberget venter? Bli med oss på et spennende eventyr, fylt med mot, magi og en helt uventet helt som vil overraske deg!
Den fattige gutten og hesten hans
La oss møte ham da, denne uventede helten. Han var en fattig gutt, den yngste av tre brødre, og han bodde i en liten, sliten hytte langt inne i skogen. De andre brødrene hans var store og sterke, men denne gutten var litt annerledes. Han var rolig og tenksom, og han hadde et hjerte fullt av godhet. Hans aller beste venn var ikke en annen gutt, men en gammel, grå hest. Hesten så kanskje litt trøtt ut, men den hadde glitrende øyne og en visdom som bare gamle hester kan ha. Gutten snakket ofte med hesten sin, og hesten forstod hvert eneste ord. De delte sine hemmeligheter og sine drømmer. Og den største drømmen akkurat nå? Det var å vinne prinsessen på glassberget. Men hvordan skulle en fattig gutt og hans gamle hest klare det, når ingen andre hadde greid det?
Forberedelsene og den første prøven
Hvordan skulle de klare det? Den gamle hesten nikket sakte. 'Kjære venn,' sa den, 'vi må være lure. Ingen har klart å ri opp glassberget fordi de ikke har de riktige tingene. Men jeg vet hvor vi kan finne dem!' Hesten fortalte gutten at de måtte finne et spesielt sted i skogen, langt borte, hvor en magisk rustning lå gjemt. En rustning av skinnende kobber! Den var så vakker at gutten nesten mistet pusten da hesten beskrev den. Og den hadde spesielle sko, fire stykker, til hesteføttene, som ville feste seg på det glatte glasset. De jobbet i mange dager. Gutten fulgte hestens anvisninger, og til slutt fant de rustningen. Den skinte og glitret i sollyset, og da hesten tok på seg de fire kobberskoene, følte de seg klare for hva som helst. 'Men husk,' sa hesten, 'første dag skal vi bare prøve. Vi skal ikke helt opp.' Så kom den store dagen! Hele landet var samlet ved foten av glassberget. Kongen satt på sin gullstol, og prinsessen,, med sitt lange, lyse hår, glitret som solen i sin fineste kjole øverst på toppen. Alle de andre frierne, kledd i sine fineste klær og på sine raskeste hester, sto klare. Det var et yrende folkeliv, med musikk og latter, men også spenning i luften. Gutten og hesten, nå kledd i sin skinnende kobberrustning, stilte seg opp. Da hornet lød, galopperte de mot glassberget. Pang! sa det da hesteskoene traff den glatte overflaten. Hele bakken ristet nesten litt. De kom seg opp et lite stykke, kanskje ti meter, før de måtte snu. Et lite stykke, men lengre enn mange andre! Folk jublet, og gutten følte seg litt modigere. Dette var bare begynnelsen, tenkte han.
Andre og tredje forsøk
Gutten, som vi husker, hadde bare kommet et lite stykke opp glassberget. Men det var lenger enn de fleste! Han følte seg litt modigere, og inne i seg tenkte han: «Dette var bare begynnelsen!» Den kvelden, etter at alle folkemengdene hadde dratt hjem, og ridderne gjemte seg bort med sine såre stoltheter, tok gutten seg tilbake til den kloke, gamle kvinnen. Hun satt der og ventet på ham, akkurat som hun hadde lovet. «Vel, min kjære gutt,» sa hun med en varm stemme, «hvordan gikk det i dag?» Gutten fortalte om glassberget, hvor glatt det var, og hvordan den første hesten hans hadde slitt. «Men vi kom et lite stykke opp,» sa han stolt, «og jeg tror jeg kan gjøre det bedre!» Den gamle kvinnen smilte og klappet ham på hodet. «Det er bra, min gutt. Du har mot, og det er viktigst av alt. Men til i morgen, trenger du en annen hest.» Hun ledet ham ut til en annen stall. Der stod en hest som var litt større og litt sterkere enn den første. Den var brun og muskuløs, og snøftet ut varme dampskyer. «Denne hesten,» forklarte hun, «er raskere og mer utholdende. Og til den, skal du få en spesiell sal.» Hun tok frem en sal laget av et glinsende, mørkt materiale, som nesten så ut som om det var laget av stål. «Denne salen er sterk, og vil gi deg et bedre grep. Men husk, glassberget er lurt, og prinsessen er høyt oppe.» Gutten takket henne ydmykt. Han strøk den nye hesten over mulen, og følte en bølge av spenning. I morgen skulle han prøve igjen! Neste dag, da solen igjen skinte over kongens slott og glassberget glitret, var folkemengden enda større. Alle snakket om den ukjente gutten som hadde kommet lengst i går. Ridderne, de store og sterke, stod med armene i kors og så litt sure ut. Gutten, nå med den brune hesten og den spesielle salen, stilte seg opp ved foten av berget. Han så opp mot prinsessen. Hun satt der, vakker som alltid, med det gylne eplet i hånden. Han tok et dypt pust. «Nå skal vi se, min venn,» mumlet han til hesten, klappet den på halsen. Da hornet ljomet, satte han i vei! Den brune hesten var raskere. Den sprang oppover det glatte glasset med utrolig kraft. Skoene, som gutten hadde fått av den gamle kvinnen, festet seg bedre. De glei litt, men hesten kjempet, og med guttens lette vekt og den spesielle salen, kom de lenger og lenger opp. De kom forbi det stedet de hadde stoppet i går. Ti meter, tjue meter, tretti meter! Folk på bakken gispet av spenning. De kom nesten halvveis opp fjellet! Prinsessen på toppen lente seg fremover, og et lite smil spredte seg på leppene hennes. Men så, akkurat da det så ut som de skulle klare det, begynte hesten å skli. Hjulene under hesteskoene, som ikke var sterke nok for hele veien, ga etter for det glatte glasset. De mistet grepet, og sklei, sklei, sklei nedover glassberget igjen, helt til de sto ved foten av berget. Gutten var skuffet, men ikke nedbrutt. «Vi kom lenger!» sa han til hesten. «Flink hest!» Folk jublet vilt. Igjen hadde den ukjente gutten kommet lengst! Han hadde vist dem at det var mulig å komme et godt stykke opp. Tilbake hos den gamle kvinnen, var gutten litt mer sliten denne gangen. «Vi kom nesten halvveis,» sa han. «Men glasset var for glatt.» «Jeg vet,» sa hun, og strøk ham over kinnet. «Du er modig og sterk. Men til i morgen, trenger du den beste hesten jeg har. Og den beste salen.» Hun førte ham til den innerste stallen. Der stod en hest som var helt utrolig! Den var hvit som snø, med man og hale som silke. Øynene dens glitret som stjerner. Den var ung, sprek og full av energi. «Dette er den raskeste, sterkeste og mest utholdende hesten jeg har,» sa hun. «Den kan løpe opp glassberget. Men den trenger en rytter som deg, som er modig og ikke gir opp.» Og salen hun tok frem! Den var laget av det fineste gull, og skinte så sterkt at det nesten blendet ham. Under den var det spesielle fester, laget av det hardeste metall, som nesten virket å *suge* seg fast til glasset. «Dette er din siste sjanse, min gutt,» sa hun. «I morgen, må du nå toppen. Og når du kommer dit, må du huske å ta det gylne eplet fra prinsessen.» Gutten følte en enorm spenning, blandet med litt frykt. Han strøk den hvite hesten, og bestemte seg for at han *skulle* klare det. For prinsessen, og for den gamle kvinnen, og for seg selv. Den tredje dagen var hele kongeriket samlet. Det var den siste dagen prinsessen skulle sitte på glassberget. Enten skulle hun finne sin helt, eller så måtte hun gifte seg med en av de kjedelige ridderne. Alle ventet spent. Ville noen klare det i dag? De hadde alle sett den ukjente gutten komme lenger enn noen andre de to foregående dagene. Kanskje, bare kanskje... Gutten, nå med den snøhvite hesten og den glinsende gullsadelen, stilte seg opp. Han så opp mot prinsessen. Hun så ned på ham. En forbindelse syntes å dannes mellom dem, selv om avstanden var så stor. Han tok et dypt pust. Hesten stampet utålmodig. Dette var dagen. Den store dagen!
Prinsessen finner sin helt
Og så, med et kjempehopp, satte den modige gutten og hesten hans i gang! Hesten løp og løp, rett mot det glitrende, glatte glassberget. Alle som sto der nede, holdt pusten. Ville de klare det? Ingen hadde noensinne kommet helt opp før! De fire jernskoene, som gutten hadde smidd så nøye, klapret og glitret mot glasset. Gnister føyk som små stjerner rundt hestens hover. Opp, opp, oppover bar det! Hesten måtte virkelig jobbe. Den pustet tungt, men nektet å gi opp. Gutten holdt seg fast, og hjalp til så godt han kunne. Han klappet hesten sin på halsen og hvisket oppmuntrende ord. “Vi klarer det, min venn! Vi klarer det!” Folk nede på bakken gispet. “Se! De er halvveis!” ropte en. “Nei, de er enda høyere!” sa en annen. Ingen trodde sine egne øyne. Den fattige gutten, med sin litt lurvete hest, var på vei til toppen av glassberget. Det var som en drøm! Hesten sklei litt, men fikk feste igjen med de sterke jernskoene. De klatret og klatret, høyere og høyere, mens solen glitret i glasset rundt dem. Det var et fantastisk syn! Og der oppe, på toppen av glassberget, sto den vakre prinsessen. Hun hadde sett så mange prøve, og så mange feile. Hun hadde nesten gitt opp håpet om at noen skulle klare å nå henne. Men nå… nå så hun en liten skikkelse som kom nærmere og nærmere. En gutt på en hest! Hun gned seg i øynene. Var det virkelig sant? Han var nesten helt oppe! Med et siste, mektig sprang, landet hesten på toppen av glassberget. Puh! De hadde klart det! Gutten hoppet av hesten, litt skjelven i bena, men med et stort smil. Han sto foran prinsessen. Hun var så vakker, med sitt lange, gylne hår og øyne som glitret. Men hun så litt forvirret ut. Han var jo ingen staselig prins! Han hadde på seg de enkle klærne sine, og hesten hans var ikke pyntet med gull og sølv. Prinsessen tittet nysgjerrig på ham. “Hvem er du, unge mann?” spurte hun, med en stemme som var myk som silke. Gutten bøyde hodet ærbødig. “Jeg er bare en enkel gutt, Deres Høyhet,” svarte han. Så strakte han ut hånden. I den lå det tre ringer. En gullring, en sølvring, og en kobberring. Akkurat de ringene som prinsessen hadde gitt til den mystiske rytteren de tre foregående nettene! Prinsessen gispet! Hun tok imot ringene, og øynene hennes ble store. Hun så på ringene, så på gutten, og så på ringene igjen. De var hennes! De var uten tvil hennes! Plutselig forsto hun. Det var denne gutten! Det var han som hadde vært den modige rytteren som hadde kommet og forsvunnet i mørket. Det var han som var hennes helt! “Du!” utbrøt hun. “Du er han! Du er den jeg ventet på!” Gutten smilte, og fortalte henne om hesten med jernskoene, og hvordan han hadde klatret opp hver natt, i hemmelighet. Prinsessen var så glad at hun nesten gråt av glede. Hun hadde funnet sin ekte helt, og han var enda bedre enn hun hadde drømt om! Men historien var ikke helt over enda. Kongen hadde nemlig sendt ut bud om at alle de som hadde prøvd å klatre opp glassberget, skulle komme til slottet. Han ville vite hvem som var den rette. Han hadde jo sett prinsessen gi ringene til rytteren, men han visste ikke hvem det var. Alle prinsene og ridderne som hadde forsøkt, kom til slottet. De skrøt og skrøt av hvor modige de var, og hvor nærme de hadde vært å nå toppen. Men ingen av dem hadde ringene. Kongen sto foran dem, litt oppgitt. “Hvor er han, da? Hvem er det som har ringene som min datter ga bort?” spurte han. Ingen turte å si noe. Det var helt stille i salen. Så, helt bakerst, sto den lille, fattige gutten. Han pustet dypt, samlet alt motet sitt, og gikk frem. “Det var jeg,” sa han, med en stemme som var litt skjelven, men klar. Alle i salen begynte å le. “Han?! En sånn fattig gutt?” ropte de. “Han kan da umulig ha klatret opp glassberget!” Kongen rynket pannen. Men så strakte gutten frem hånden sin, og der, på fingrene hans, satt den gylne ringen, den sølvringen, og kobberringen! Han hadde tatt dem med seg for å vise kongen! Prinsessen løp bort til ham, og tok hånden hans. “Ja, far! Han er det! Han er mannen jeg har ventet på! Det er han som er min helt!” ropte hun, strålende av lykke. Kongen ble helt stille et øyeblikk, og så brast han ut i et stort smil. Han var så glad! Han hadde funnet den rette for sin datter, en ekte helt, selv om han ikke var en prins i fine klær. Og slik ble det stor fest og bryllup på slottet, og den fattige gutten, som var så modig og god, ble prins og fikk gifte seg med prinsessen. De levde lykkelig alle sine dager på slottet, og glemte aldri glassberget.
Avslutning
Og slik endte eventyret om prinsessen på glassberget! Tusen takk for at du lyttet sammen med oss i dag. Vi håper du hadde det like gøy som oss! Kanskje du vil tegne din egen prinsesse og sitt glassberg? Eller finne på et helt nytt eventyr? Det er så mye spennende å oppdage i fantasien. Hvis du har noen tanker om historien vår, så la gjerne Sonacasts få vite det. Vi elsker å høre fra deg. På gjensyn, kjære lytter!
