Historie
Prinsen og tiggerguttten
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang tenkt på hvordan det ville vært å bytte liv med noen som er akkurat lik deg? Tenk deg en gutt som leker i gatene, og en annen som bor i et slott, men de ser helt like ut! Hva skjer når en liten spøk blir til et stort eventyr? Bli med oss på en magisk reise inn i en fortelling om to gutter, en prins og en tigger, som oppdager at selv om de har forskjellige klær, er de kanskje ikke så ulike på innsiden likevel. Klar for et spennende eventyr?
To gutter, to verdener
Prinsen het Edward. Han bodde i et glitrende slott med høye tårn. Hver morgen våknet han i en myk silkeseng, og frokosten hans var fantastisk: søte bær og varme pannekaker. Han hadde utallige leker: tresoldater, skinnende sverd, og til og med en ponni i slottshagen! Men langt borte fra slottet, i Londons trange gater, bodde en annen liten gutt. Han het Tom. Tom hadde ingen myk seng, kun halm på gulvet. Frokosten var ofte bare et tørt brødstykke. Lekene hans var funnet på gata: en flat stein eller en pinne. Han drømte om god mat og varme klær, kledd i lapper. Begge var født samme dag, men livene deres var utrolig forskjellige. En levde i luksus, den andre i fattigdom. Likevel, så utrolig det enn høres ut, var de helt prikk like!
Et uventet møte
Prins Edvard, han som bodde i det store slottet, var en dag litt lei av alle de glitrende lekene sine. Han lurte på hvordan verden så ut utenfor de tykke slottsmurene. Han snek seg bort til et høyt vindu, der han kunne skimte folksomme gater og en liten gutt som lekte i støvet like utenfor porten. Den gutten var Tom Canty, tiggergutten, som drømte om et bedre liv. Tom sto og kikket med store øyne mot det imponerende palasset, og han forestilte seg hvordan det måtte være å bo der inne. Plutselig kom en av de store, sinte vaktene bort til ham. "Flytt deg, din filler!" brølte vakten, og dyttet Tom så han nesten falt. Tom ble redd og trist, og tårene presset på. Men prins Edvard hadde sett alt! Han ble veldig lei seg for den stakkars gutten. "Stopp!" ropte prinsen, og løp ned til den store porten. "Slipp ham inn! Hvordan tør du behandle en gutt slik?" Vakten ble helt forfjamset. Aldri hadde prinsen snakket slik! Edvard strakte ut en hånd til Tom, og tok ham med seg inn i palasset, vekk fra den sinte vakten og det skitne støvet. Inne i et stort, lyst rom sto de to guttene og så på hverandre. Tom var skitten og hadde på seg gamle, lappede klær. Edvard var kledd i den fineste silke. Men da de så hverandre – da ble de stående helt stille. De hadde begge samme farge på øynene, samme smil, samme nese! De var helt prikk like! Som om de var speilbilder av hverandre, eller kanskje til og med tvillinger!
Klærnes bytte og et rampete påfunn
Guttene, Tom og Edward, bare stirret. Øynene deres ble store som tefat! «Du ser ut akkurat som meg!» sa Tom. «Nei, du ser ut akkurat som *meg*!» svarte Edward. De lo. For det var jo litt morsomt! Prinsen i silke og krone, tiggergutten i filler. Men ansiktene var helt like! Prinsen lente seg nærmere. «Hvordan er det å leke ute hele dagen? Er det gøy å løpe fritt?» Tom nikket. «Ja! Jeg klatrer i trær og leter etter skatter! Men det er også kaldt, og jeg er alltid litt sulten.» Prinsen lyttet. Han hadde aldri kjent sult, aldri klatret. Livet hans var plikter og fine klær. Men frihet hørtes spennende ut! «Og du, prins?» spurte Tom. «Har du alltid fine klær? Er det gøy å bo i et slott?» Edward sukket. «Klærne er tunge, og jeg må alltid være ren. Kake spiser jeg bare på fest. Slottet er stort, men noen ganger føler jeg meg litt alene.» De snakket lenge, delte sine liv. Prinsen drømte om gjørme, tiggergutten om en varm seng. «Vet du hva?» sa Edward. «Vi er så like, at ingen ville se forskjell! Hva om... hva om vi byttet klær? Bare for en liten stund!» Tom gispet! «Bytte klær? Jeg får prøve dine silkeklær? Og du mine filler?» «Ja!» sa prinsen. «Jeg vil prøve å være en fri gutt! Og du kan få prøve å være prins, et øyeblikk!» Så, med store smil, begynte de å bytte. Prinsen tok av seg sin fløyelsjakke og silkeklær. Tom tok av seg sin hullete tunika. Da prinsen tok på seg Toms klær, rynket han på nesen. «Uff, disse er jo litt... stive og krafsete!» sa han, men lo. Da Tom tok på seg prinsens klær, kjente han stoffet. Så mykt! Så varmt! Kragen klødde litt, og skoene var for store, men han følte seg så viktig! «Se på meg!» sa Tom, og snurret rundt. «Jeg er prinsen!» Edward, som nå så ut som en tiggergutt, lo. «Og jeg er deg! Dette er jo gøy!» Han hadde en rampete idé. Han smilte lurt. «Jeg skal lure vaktene!» sa Edward. «Jeg skal ut, late som jeg er deg, og så skal jeg rope litt! De vil aldri tro at jeg er prinsen!» Tom sa: «Er du sikker? De er jo så strenge.» «Jada!» sa Edward. «Dette blir morsomt!» Og så, med et lurt smil, snek Edward seg ut. Han løp ned korridoren, bort til de to vaktene med blanke rustninger og lange spyd. Edward, kledd som en tiggergutt, stilte seg opp foran dem og ropte: «Hei! Hør på meg, dere store og stygge vakter! Jeg er prinsen! Og jeg befaler dere å danse!» Han lo. Men vaktene så på ham. De så på de fillete klærne, på de bare føttene, og det rampete ansiktet. «Jaså, lille tiggergutt,» sa den ene vakten. «Du tør å forstyrre prinsen og late som du er ham?» «Jeg er prinsen!» ropte Edward, og pekte inn i rommet der Tom sto. «La meg komme inn! Jeg skal si til kongen at dere er slemme!» Men vaktene trodde ham ikke. «Ut med deg!» sa den andre vakten. «Fort deg ut av slottet, før vi kaster deg i fengsel!» Før Edward rakk å si et ord, tok de tak i ham og løftet ham opp. Prinsen, i tiggerguttenes klær, ble båret ut av slottet! Ned de store trappene, forbi plenene, og rett ut gjennom den store porten. Døren smalt igjen bak ham. Edward sto alene på gaten, omgitt av fremmede. Han var kledd i filler, ingen kjente ham igjen, og ingen trodde ham. Han var forlatt utenfor sitt eget slott. Inne i slottet sto Tom, kledd i prinsens fine klær. Han hadde hørt bråket, ropene. Og nå var det stille. Han var alene i prinsens rom. Hva hadde de gjort? Hva skulle han gjøre nå? Han tok på seg kronen, som var litt tung. Han så seg i speilet. En prins stirret tilbake. Men det var jo tiggergutten Tom!
Prinsen utenfor palasset
Mens tiggergutten Tom beundret seg selv i prinsens fine klær, hadde noe veldig, veldig rart skjedd med prins Edward. Han, som bare minutter før hadde vært den mektigste gutten i hele riket, stod nå der ute på gaten, kledd i grove, fillete filler som klødde og stakk overalt. Og lukten! Den var ikke god, en blanding av gammel mat og skitt. Han løp bort til de høye palassportene. 'Slipp meg inn!' ropte han til de to store vaktene som stod der med blanke spyd og store, bustete skjegg. Vaktene, som vanligvis bøyde seg dypt for ham, løftet bare på øyenbrynene. 'Hva er dette for en rampete tiggergutt?' sa den ene, med en dyp stemme. 'Jeg er prins Edward!' ropte prinsen, og stampet med foten. 'Dere må kjenne meg igjen! Jeg er deres prins!' Men vaktene bare lo. 'Du drømmer nok, lille venn. Prinsen er trygt inne i palasset. Nå, gå din vei før vi kaller på hundene!' Den andre vakten dyttet ham forsiktig, men bestemt, bort fra porten med enden av spydet sitt. Edward falt nesten. Han kunne ikke tro det. Hvordan kunne de ikke kjenne ham igjen? Han var jo prinsen! Med tårer i øynene snudde han seg bort fra de trygge, men nå stengte, palassportene. Han stod på gaten, midt i en verden han aldri hadde sett ordentlig før. Fra palasset hadde han sett en vakker by med skinnende tak og grønne parker. Men her nede, på de brosteinsbelagte gatene, var alt annerledes. Luften var full av lyder: høylytte rop fra selgere som solgte frukt og fisk, klangen av hestevogner som skranglet forbi, og en rar, spennende blanding av lukter fra matboder og verksteder. Han så barn som løp barføtt, kledd i filler som hans egne, og tiggere som satt langs veggene, med triste øyne som så ut i intet. Prinsen, som aldri hadde gått mer enn noen få skritt utenfor palasset, følte seg liten og forvirret. Han visste ikke hvor han skulle gå. En gammel dame med et skittent skjerf over hodet og en kurv med epler i hånden, kom bort til ham. 'Stakkars gutt,' sa hun. 'Du ser så fortapt ut. Er du sulten?' Edward så forvirret på henne. Sulten? Han hadde alltid hatt den beste maten servert på sølvfat, akkurat når han ville! 'Jeg er ikke sulten!' sa han, litt for høyt, og prøvde å høres kongelig ut. 'Jeg er prinsen! Jeg må tilbake til palasset! Min far, kongen, venter på meg!' Den gamle damen ristet på hodet og smilte trist. 'Du drømmer nok, lille venn. Alle vet at prinsen er inne i palasset, trygg og god. Og han ville aldri kledd seg i slike filler.' Hun ga ham et lite, brunt brødstykke fra kurven sin. 'Her, dette hjelper kanskje.' Edward holdt brødstykket, en fremmed gjenstand i hånden. Han hadde aldri holdt et brød før; det var alltid kuttet og smurt for ham. Han prøvde å ta en bit, men det var hardt og smakte tørt. Slett ikke som de myke kakene og den søte frukten han var vant til. Han følte seg helt alene. Helt alene i en by full av mennesker som ikke forstod hvem han var. Han gikk videre, dypere inn i de smale, svingete gatene. Overalt var det fremmede ansikter og øyne som så på ham uten å se *ham* – bare en tiggergutt. Plutselig kom en gjeng gutter i hans egen alder, med skitne ansikter og glimt i øynene, bort til ham. 'Se på den nye tiggergutten!' ropte den ene. 'Han tror han er for fin til å spise et brød!' De begynte å dytte ham, le av ham og rope stygge ord. 'Kongen vår er kledd i silke, ikke i filler!' ropte en annen, og dro i hans fillete skjorte. Edward, som aldri i sitt liv hadde blitt behandlet slik, ble redd. Han prøvde å løpe, men de var for mange og for raske. De tok brødstykket hans, lo høyt, og kastet det i en sølepytt, før de løp videre og forsvant rundt et hjørne. Prinsen kjente en stor klump i halsen. Dette var ikke hans verden. Han hørte rop fra en fiskehandler, en gråtende baby, og en hund som bjeffet. Han visste at han måtte komme seg hjem. Han var prins Edward, den rettmessige arvingen til tronen, og han måtte tilbake til sin far, kongen. Men ingen trodde ham. Ingen. Han så opp mot de høye tårnene på palasset, som lyste i solen langt unna. Det så så trygt og varmt ut der inne. Hva gjorde Tom der nå? Spiste han prinsens kaker? Lekket han med prinsens leker? Fikk han sove i prinsens myke seng? Edward kjente et stikk av bitter misunnelse, men mest av alt, følte han seg bare urettferdig behandlet og fryktelig ensom. Han visste at han måtte finne en måte å bevise hvem han var på. Men hvordan? Ingen ville høre på en fillete gutt som luktet av skitt og sa han var prinsen. Med fillete klær, tom mage og et tungt hjerte, begynte prins Edward sin reise ut i det ukjente. En reise der han skulle lære ting han aldri ville ha lært innenfor palassets trygge murer.
Tiggergutten som prins
Imens, inne i det store, skinnende palasset, sto lille Tom Canty. Hjertet hans banket som en tromme. Han var kledd i silke og fløyel, og rundt ham var det tjenere som bøyde seg dypt og kalte ham 'Deres Høyhet'. Tom gned seg i øynene. Var dette en drøm? Han hadde aldri sett så mye gull, så mange glitrende smykker, så myke senger! Han prøvde å fortelle dem at han ikke var prinsen, at han bare var en fattig tiggergutt fra Offal Court. Men ingen ville høre. De bare smilte bekymret og sa: 'Å, kjære prins. Du er visst litt forvirret i dag. Ikke tenk på tiggergutter nå. Du er prins Edward!' Like etterpå kom kongen, prins Edwards egen far, inn i rommet. Kongen var gammel og syk, med et alvorlig ansikt. Da han så Tom, og hørte at gutten snakket om å være en tigger, rynket han brynene. Han trodde prinsen var blitt gal! 'Min sønn er ikke seg selv', sa kongen til hoffmennene sine. 'Han snakker tøys!' Tom prøvde igjen, 'Men jeg er ikke prinsen! Jeg er Tom!' Men kongen bare ristet på hodet og ba legene ta vare på sin 'syke' sønn. Tom ble plassert i en myk seng og fikk servert den deiligste mat han noensinne hadde smakt. Kaker så søte som honning, saft fra de ferskeste frukter, og kjøttretter han aldri hadde drømt om. Men hvordan skulle han spise med alle disse rare bestikkene? Han var vant til å spise med fingrene! Han visste heller ikke hvordan han skulle snakke som en prins, eller hvordan han skulle oppføre seg i et palass. Hver gang han gjorde noe 'feil', så tjenere på ham med forbausede blikk. En kveld, da Tom følte seg veldig alene og forvirret, snek han seg ut i de store, vakre palasshagene. Der, i et gammelt eiketre, satt en liten, klok ugle med øyne som glitret som stjerner. 'Hvem er du, lille gutt, som vandrer her så sent?' spurte uglen med en stemme som var myk som mose. Tom skvatt! En snakkende ugle! 'Jeg er Tom,' hvisket han, 'og jeg er ikke prinsen. Jeg er bare en tiggergutt som har byttet plass med prins Edward.' Uglen lyttet tålmodig. 'Hmm,' sa uglen. 'Det er en merkelig historie. Men kanskje det er en mening med det hele. Kanskje du er her for å lære noe viktig.' Uglen, som het Fru Ugle, bestemte seg for å hjelpe Tom. Hver kveld snek Tom seg ut for å snakke med henne. Fru Ugle forklarte ham om palassets regler, om hvordan en prins skulle hilse, hvordan han skulle spise pent, og hvordan han skulle snakke med hoffmennene. 'En prins må være modig, men også klok,' sa Fru Ugle. 'Han må lytte til folket sitt og være rettferdig. Det er ikke bare fine klær og god mat, Tom. Det er et stort ansvar.' Tom begynte å lære. Han lærte å spise med gaffel og kniv, han lærte å bukke, og han lærte til og med noen latinske ord. Han fikk oppleve å ha varme klær, en myk seng, og alltid nok mat. Noen ganger glemte han nesten at han var en tigger. Men så tenkte han på prins Edward, som var ute i den kalde, farlige verdenen, og da ble han trist. 'Jeg lurer på hvordan det går med prinsen,' mumlet han til Fru Ugle. 'Lider han like mye som jeg led før?' Dagene gikk, og kongens helse ble verre og verre. Legene var bekymret. Kongen hostet mye og var svak. Han tilkalte Tom, som han fortsatt trodde var sin egen sønn. 'Min sønn,' sa kongen med en svak stemme, 'Jeg føler at mine dager snart er talte. Du må være klar. Snart er det du som skal styre dette riket. Du må være en god og rettferdig konge.' Tom kjente et kaldt gys. Han, en tiggergutt, skulle bli konge? Han visste ikke hva han skulle gjøre. Han var så redd. Han hadde aldri styrt noe større enn sin egen lille families skur. Fru Ugle så Toms frykt. 'Du må være sterk nå, Tom,' sa hun. 'Husk det jeg har lært deg. En konge må tenke på sitt folk, ikke bare seg selv. Han må være et symbol på håp.' Tom tok til seg ugla sine ord. Han begynte å lytte mer oppmerksomt til de voksne snakket om riket, om lovene, og om folket. Han forsto at det å være prins, og kanskje en dag konge, var mye mer enn bare et liv i luksus. Det var et stort, tungt ansvar. Kongens hoste ble verre. Hans siste dager nærmet seg. Hva ville skje med riket når kongen var borte? Ville tiggergutten Tom Canty virkelig bli den neste kongen av England? Og ville den virkelige prinsen, Edward, noensinne finne veien tilbake til sitt rettmessige hjem?
Eventyr og lærdom på veien
Ja, tenk dere det! Den virkelige prinsen, Edward, var nå helt alene ute i den store, ukjente verden. Han hadde aldri før vært utenfor palassets tykke murer, aldri følt en tom mage, eller sovet under den åpne himmelen. Nå var han kledd i filler, skitten og forvirret. Solen stekte om dagen, og natten var kald og mørk. Hver eneste dag var en utfordring. Han prøvde å fortelle alle han møtte hvem han var. "Jeg er prinsen av England! Jeg er den rettmessige arvingen til tronen!" ropte han, med sin fineste prinsestemme. Men folk bare lo. "Du? En prins? Med de klærne og det rufsete håret?" spurte en gammel fisker med en rynkete panne og ristet på hodet sitt. En ung jente lo og kalte ham for en tullebukk. Edward, som var vant til at alle bøyde seg for ham, forsto ingenting. Han ble trist og forvirret. En dag, da Edward satt trist og alene ved en liten bekk, med tårer i øynene, kom en liten, rødstrupet fugl flyvende. Den landet rett foran ham, på en stein. "Kvitre-vitre," sa fuglen, og tippet hodet sitt på skrå, som om den spurte hva som var galt. Edward, som aldri hadde snakket med et dyr før, følte seg plutselig litt mindre ensom. "Tror du meg, lille fugl?" spurte han. Fuglen kvitret igjen, og hoppet nærmere, som om den forstod hvert eneste ord han sa. Plutselig slapp fuglen en liten, skinnende stein ned foran ham. Det var en glitrende, blå stein, akkurat som en liten dråpe fra himmelen, eller et stykke av en stjerne. Edward tok den forsiktig opp. Den var varm i hånden hans, og det var som om den pulserte med et svakt, magisk lys. "En lykkestein," hvisket han. Han puttet den i lommen, og følte et lite håp spire i brystet hans, et lite glimt av magi i den vanskelige verden. Dagene ble til uker, og Edward måtte lære seg å overleve. Han lærte seg å tigge om mat ved dørene til små hytter, å gjemme seg for kulden under busker og trær, og å sove på hardt underlag under stjernehimmelen. Han så fattigdommen overalt, han så urettferdigheten. Han så hvordan folk slet for å få mat på bordet, hvordan barna deres løp barfot i snøen. Han begynte å forstå at verden utenfor palasset var så uendelig annerledes og mye hardere enn han noen gang hadde kunnet forestille seg. Men midt i all vanskeligheten, fant han også godhet. En kveld, da han var sulten og kald, fant han en liten, gammel kvinne som bodde i en hytte som nesten var falleferdig. Hun hadde nesten ingenting selv, men hun delte sin siste bit brød og en varm kopp suppe med ham. "Alle fortjener litt varme og et vennlig ord," sa hun, og ga ham et varmt teppe hun hadde vevd selv. Edward, som aldri hadde manglet noe, var rørt til tårer. Han hadde lært om medmenneskelighet, om å dele det lille man har. Han lærte også å være modig. En kveld ble han jaget av en gruppe slemme menn som trodde han var en liten tyv som prøvde å stjele epler fra hagen deres. Edward måtte løpe for livet, gjemme seg i mørket bak et skur, og klatre over et gjerde. Han var redd, men han var også utrolig snarrådig og klarte å unnslippe. Han hadde lært å stole på seg selv og sine egne raske føtter. En dag, mens han vandret gjennom en stor, grønn skog, møtte han en rampete ekornfamilie. De kastet små kongler etter ham, mest for moro skyld, og inviterte ham til å leke gjemsel. Edward, som aldri hadde lekt med andre barn, bortsett fra de andre prinsene og prinsessene han lekte "konge og dronning" med, smilte og løp etter dem. Han gjemte seg bak et stort, mosegrodd tre, og ekornene lette med spente øyne. Han lo høyt da et lite ekorn med en stor hale fant ham. Han hadde lært at glede kunne finnes på de mest uventede steder, selv utenfor palassets vegger. På sin lange reise kom han til en gammel, krokete bro. Under broen rant en elv, og fra vannet steg en svak, boblende stemme. "Følg strømmen, lille prins," hvisket elven. "Den vil vise deg veien hjem, men først må du lære å lytte til de små, og å stole på ditt eget hjerte." Edward lyttet. Han hadde aldri tenkt på at naturen kunne snakke, eller at den hadde så mye visdom å dele. Hver dag lærte Edward noe nytt. Han lærte at en konges makt ikke bare var fine klær, en gyllen krone og et stort slott. Det var å forstå folket sitt, å bry seg om de som hadde minst, og å være rettferdig mot alle. Han husket den gamle kvinnens godhet, fuglens lille gave, ekornenes lek og elvens kloke ord. Den lille, blå steinen i lommen hans føltes varmere og varmere. Det var som om den ga ham mot og håp hver gang han tok på den. Han visste at han måtte tilbake til palasset. Ikke bare for å få tilbake tronen sin, men for å bli en bedre konge enn han ville ha vært før. Han ville bruke alt han hadde lært til å hjelpe alle i riket sitt, store som små. Han ville være en konge som virkelig forsto folket sitt, ikke bare en som satt på en trone og ga ordre. Han gikk videre, med øynene fulle av nye tanker og hjertet fullt av nye følelser. Fra en bortskjemt prins til en gutt som forsto verden. Han var fortsatt en prins, men nå var han også en gutt som visste hva livet handlet om. Hva ville vente ham rundt neste sving? Og ville han noensinne klare å overbevise noen om at han var den sanne kongen, når han bare så ut som en liten tigger?
Sannheten kommer frem
Dagene fløy, og snart var det en stor dag i kongeriket. Kongen var gått bort, og Prins Edward skulle krones! Slottet var pyntet, luften tykk av forventning og spenning. Folk strømmet til for å se prinsen som snart skulle bære kronen. Men på tronen satt tiggergutten Tom. Han hadde lært seg å oppføre seg som en prins, men visste innerst inne at han ikke var den ekte. Han følte en gnagende uro; han savnet sitt frie liv, borte fra slottets stive regler. Mens Tom ventet på kroningsseremonien, var den *virkelige* prins Edward på vei mot slottet. Han hadde opplevd mye, sovet under åpen himmel, og lært hva ekte vennskap betydde. Nå var han tilbake, fast bestemt på å få tilbake plassen sin. Men ingen kjente ham igjen! Kledd i filler og skittentøy, ropte han om å bli sluppet inn, men vaktene bare lo. "Bort med deg, lille tigger! Prinsen er inne i slottet!" Edward prøvde å forklare byttet, men ingen ville tro en tiggergutt som påsto han var prins. Edward ga ikke opp. Han presset seg frem gjennom folkemengden, helt til han sto rett utenfor portene. Han ropte av full hals: "Jeg er den sanne prins Edward! Jeg er kongens sønn! Sannheten må frem!" Inne i salen, rett før kronen skulle settes på hodet hans, hørte Tom en stemme. En stemme som fikk det til å ise nedover ryggen hans. Han kjente den igjen! Det var Edward! Tiggergutten Tom ble helt blek. Sannhetens øyeblikk var kommet. Han hadde levd en løgn, og nå sto den ekte prinsen rett utenfor. Alle i salen snudde seg, forvirret. Hvem var denne skitne gutten? Tom, med kronen nesten på hodet, nølte. Han kunne late som ingenting, bli konge. Men samvittigheten hans banket i brystet. Han husket Edwards vennlighet, og hvor urettferdig det ville være å ta tronen hans. Med et dypt sukk tok Tom en avgjørelse. Han snudde seg mot hoffmennene og ropte: "Stopp! Denne gutten snakker sant! Han er den virkelige prins Edward!" Alle i salen gispte. Hoffmennene så mistenksomt på Tom. "Dette er tull, Deres Høyhet! De er jo prinsen!" Tom ristet på hodet. "Jeg er ikke prinsen. Jeg er tiggergutten Tom. Jeg byttet klær med prins Edward. Han er den ekte arvingen!" Nå ble det et voldsomt leven. Folk mumlet, noen lo. Hvordan kunne en prins si han var tigger? Og en tiggergutt være prinsen? Det var uhørt! Men da kom den virkelige Edward inn i salen. Vaktene hadde sluppet ham inn. Edward sto der, tynn og rufsete, men med en kongelig verdighet i blikket. Han hevet stemmen, fylt med urokkelig overbevisning: "Jeg er Edward, sønn av den avdøde kongen! Og jeg krever min rettmessige plass!" Folk så frem og tilbake. De var så like! Den ene i silke og gull, den andre i filler og skitt. Men begge hadde samme øyne, samme hår, samme ansiktstrekk. Forvirringen var total. Da kom en smart hoffmann med en idé. "Hvis De er prinsen, min unge herre," sa han til Edward, "kan De da svare på et spørsmål som bare den sanne prinsen ville vite?" Edward nikket ivrig. "Spør i vei!" "Hvor er Rikssignet?" spurte hoffmannen. Rikssignet var kongerikets viktigste stempel, forsvunnet for lenge siden. Bare kongen og hans sønn visste hvor det var gjemt. Tom hadde søkt etter det, men aldri funnet det. Han så ned i gulvet, flau. Men Edward smilte. "Rikssignet!" sa han. "Det ble aldri borte! Far min gjemte det rett under tronen sin, i en hemmelig luke. Han sa det var det tryggeste stedet!" Alle i salen sto som frosset. Kunne det være sant? En vakt løftet på den tunge tronen. Og der, akkurat som Edward hadde sagt, var det en liten, skjult luke. Inni den lå Rikssignet, trygt og godt! Det glitret i lyset, et bevis på sannheten! Nå var det ingen tvil. Jubelen brøt løs! Folket ropte av glede: "Lenge leve Kong Edward!" Alle bøyde seg dypt foran gutten i fillene, for de visste nå at han var deres rettmessige leder. Edward smilte, fylt med glede og lettelse. Han hadde endelig fått tilbake det som var hans. Han snudde seg mot Tom, som sto der, lettet. "Min venn," sa Edward, "du har vært en god prins i mitt fravær. Og du skal fortsatt være min venn, og bo her på slottet som min nærmeste rådgiver." Tom følte en enorm glede. Han trengte ikke lenger å late som. Han kunne være seg selv! Og han hadde fått en ny, mektig venn. Sannheten hadde kommet frem, og alt falt på plass. Den virkelige prinsen var tilbake, og han ville bli en klok og rettferdig konge. Tiggergutten Tom hadde vist at han hadde et hjerte av gull. Historien om de to guttene som byttet plass, hadde endelig funnet sin løsning. Men hva ville skje videre? Det er en historie for en annen gang.
Avslutning
Og slik endte eventyret om Prinsen og tiggergutten for denne gang. Tusen takk for at du lyttet! Husk å gi Sonacasts beskjed hvis du har noen tanker eller vil fortelle oss hva du syntes. Kanskje du kan finne på ditt helt eget eventyr nå? Eller utforske flere spennende historier? Vi håper du koste deg masse, og vi gleder oss til å dele flere magiske øyeblikk med deg snart. Ha det bra!
