Historie
Prinsen og tiggergutten
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hvordan det ville vært å bytte liv med noen som er akkurat som deg, men lever et helt annet liv? En som har alt, og en som nesten ingenting har? I dag skal vi fortelle en magisk historie om to gutter fra et land langt, langt borte, som ser ut som to dråper vann. Men den ene er en mektig prins, og den andre en liten tiggergutt. Hva skjer når skjebnen leker en puss og bytter om på livene deres? Bli med på et eventyr du sent vil glemme!
Tom og Edward: To forskjellige verdener
En av disse guttene het Tom, og han bodde i Londons trange gater. Hjemmet hans var et lite, kaldt rom, delt med mange andre, og mat var ofte vanskelig å finne. Men Tom, han var ikke som alle andre tiggere. Han elsket å drømme seg bort i spennende historier, om modige riddere og glitrende skatter! Han forestilte seg en verden full av magi, selv om han sjelden hadde mer enn en tynn skjorte på kroppen. Han lekte med fantomdrager og snakket med de gamle kattene i smugene, som om de var kloke, kongelige rådgivere. Den andre gutten, han het Edward. Han var prins av hele England, og bodde i et digert palass med hundrevis av rom! Tenk deg det! Edward hadde alt han kunne ønske seg: de fineste klær, de lekreste retter, og leker så mange at han knapt rakk å leke med dem. Men selv om han var en prins, kunne Edward ofte føle seg litt alene bak de tykke palassmurene. Livet hans var fylt med strenge regler og viktige leksjoner, og han drømte om eventyr – akkurat som Tom!
Et utrolig bytte
Tom er ute og leker nær palasset. Han er nysgjerrig og vil se innsiden. En dag, mens han lekte i en liten gate like ved de store murene, fikk han øye på noe helt fantastisk! Der, bak et gjerde, sto en gutt som så ut akkurat som ham selv. Det var prins Edward! Tom, som var en modig gutt, snek seg nærmere. Men en streng vakt dukket opp og ville jage ham bort. "Stopp!" sa en stemme. Det var prins Edward! Han hadde sett Tom og syntes synd på ham. "La ham komme inn," sa prinsen. Og slik, for første gang, steg Tom inn i det store, glitrende palasset. Inne i et koselig rom satt de to guttene. De pratet og lo. De fortalte hverandre om livene sine. Tom fortalte om lek på gata og jakten på mat. Edward fortalte om strenge lærere og kjedelige leksjoner. Men det mest utrolige var hvor like de var! De hadde samme hårfarge, samme øyenfarge, og til og med små fregner på nesa på akkurat samme sted. "Du ser ut som en speilrefleksjon av meg!" sa Edward. "Og du av meg!" svarte Tom. De lo så de ristet. Så fikk prins Edward en morsom idé. "Hva om vi bytter klær, bare for en liten stund? Da kan jeg leke at jeg er en vanlig gutt, og du kan leke at du er prins!" Tom ble kjempespent! Han hadde aldri rørt så fine stoffer før. Og Edward ville så gjerne føle hvordan det var å løpe fritt i en enkel skjorte. Så de byttet klær. Tom tok på seg silkebuksene og den pyntede jakken, mens Edward kledde seg i Toms fillete klær. Da de var ferdige, så de nesten identiske ut! Bare en bitteliten forskjell var det. Prinsen hadde en spesiell ring på fingeren sin som ingen andre hadde. De så på hverandre i speilet. "Nå," sa Edward, "vil ingen kunne se forskjell!" Men dette var mer enn bare en lek. Det var starten på et utrolig bytte, et bytte som skulle forandre livene deres for alltid. De visste det ikke da, men denne dagen skulle bli den mest eventyrlige de noensinne hadde opplevd.
Tom som prins: Et liv i luksus og forvirring
Og slik var det, plutselig, at Tom, den lille tiggergutten, fant seg i Edwards klær, midt i et palass så stort og glitrende at han nesten ikke trodde sine egne øyne. Hvert rom var et eventyr, med tak så høye at de nesten rørte skyene. Da morgenen kom, våknet Tom i en seng så myk som en sky, med silkelaken og puter. Før han rakk å blunke, sto en rekke tjenere rundt sengen hans. «God morgen, Deres Kongelige Høyhet,» sa de, og bøyde seg dypt. Tom ble så forskrekket at han nesten falt ut av sengen. «Deres... Deres hva for noe?» stotret han, og glemte at han nå var «prinsen». Tjenerne smilte, de trodde nok prinsen bare var litt trøtt. De hjalp ham med å kle på seg. Kongekåper var tunge og hadde så mange knapper og snorer! Tom, vant til å hoppe inn og ut av sine gamle klær, måtte nå stå stille lenge. Så var det frokost! Et helt bord fylt med de deiligste retter. Honningdryppende vafler, ukjente frukter, små kaker og varm sjokolade i gullkopper. Tom sitt hjerte banket. Han ville spise alt, men husket at prinsen måtte spise pent. Han forsøkte å bruke gaffelen, vant til å spise med fingrene. Han klarte å velte en liten skål med syltetøy, og tjenere raste bort for å rydde opp. Han følte seg veldig klønete. Utover dagen ble forvirringen bare større. Tom skulle sitte på en trone og lytte til viktige menn som snakket om lover og riket. Han forsto ikke et eneste ord! Han nikket, og prøvde å se klok ut, men inni seg var han så forvirret at han nesten snudde seg for å spørre om råd. Men hvem skulle han spørre? Han var jo prinsen! Til middag var det enda flere regler. Hvilken skje? Hvilken gaffel? Det var så mange! En snill gammel tjener, Herr Alfred, hvisket, «Se på Kongen. Gjør som han gjør.» Tom etterlignet Kongen så godt han kunne, men det var vanskelig å huske alt. Alle bøyde seg og knelte for ham. Tom ville gjerne vinke, slik han gjorde til vennene sine, men det var ikke sånn en prins gjorde. Han skulle bare nikke kongelig. Han følte seg ofte ensom, selv om han var omgitt av så mange mennesker. Han savnet den friheten han hadde hatt på gaten. Om kvelden, da han skulle legge seg, var han utslitt. Han forsøkte å fortelle tjenerne at han ikke var prinsen, bare Tom fra Offal Court. Men de ristet bare på hodet og sa, «Deres Høyhet er nok bare litt sliten og forvirret. De er jo prins Edward.» De trodde Tom hadde blitt syk. Det gjorde Tom både trist og litt redd. Han tenkte på Edward, den virkelige prinsen. Hvor var han nå? Hadde han det like vanskelig som Tom? Tom lå i den store, myke sengen og så opp på det malte taket. Han visste at han levde et drømmeliv, med all den maten og de fine klærne, men han visste også at det ikke var hans liv. Han var en tigger i prinsens klær, og selv om han var i et palass, følte han seg likevel fanget. Han lurte på om han noensinne ville komme hjem igjen. Men akkurat nå, var han prins Tom, og verden ventet på at han skulle leke rollen sin videre.
Edward som tigger: På gata i London
Mens Tom, tiggergutten, kjempet med prinsens nye liv inne i palasset, var det en annen som opplevde en enda større forvirring og redsel. Det var prins Edward. Han, den ekte prinsen, var nå utenfor palassets høye murer, helt alene. Solen begynte å gå ned, og skyggene ble lange og skumle. Edward hadde aldri vært utenfor palassets trygge vegger på egen hånd. Aldri! Han var vant til tjenere som løp for å oppfylle hvert minste ønske, til myke senger og deilige måltider. Nå var han kledd i filler, skitten og forvirret. «Slipp meg inn!» ropte han, og banket på den store porten. «Jeg er prinsen! Åpne porten for meg!» Men vaktene, som hadde fått beskjed om å kaste ut den 'gale gutten', bare lo. De trodde han var en tigger som hadde fått for mye sol på hodet. «Hør på ham, da!» sa en vakt, og dyttet Edward bort. «Lek at du er prins et annet sted, gutt. Her er det bare ekte prinser som bor!» Edward var sjokkert. Han kunne ikke tro det. Ingen trodde ham! Han, som en dag skulle bli konge over hele England, ble behandlet som en skitten gatehund. Tårene presset på, men en prins gråter ikke, tenkte han. Ikke offentlig, i hvert fall. Han vandret forvirret gatelangs i London. Byen var et mylder av folk, lukter og lyder han aldri hadde opplevd før. Kjerrejulet bråkte, folk ropte og lo, og lukten av fisk og skitt blandet seg med duften av nystekte brød. Det var overveldende. Magen hans rumlet. Han hadde ikke spist siden frokost, og nå var det sent på ettermiddagen. Han så på de fine butikkvinduene med kaker og søtsaker, men han hadde ingen penger. Ikke en eneste mynt. Han var sulten, og han var kald. «Har du litt mat, unge mann?» spurte han en baker som kom ut med et brett med varmt brød. Bakeren så på ham, på de skitne klærne, på det forvirrede ansiktet. «Gå din vei, din rakker,» sa han. «Jeg har ikke tid til tiggere i dag.» Edward skjønte ingenting. Hvordan kunne folk være så uhøflige mot en prins? Han var jo vant til at alle bøyde seg for ham. Da kom en liten, lurvete gatehund løpende bort til ham. Hunden logret med halen, snuste på beina hans og kikket opp med store, brune øyne. Det var den eneste skapningen som ikke behandlet ham med forakt. «Hei, lille venn,» sa Edward, og bøyde seg ned for å klappe hunden. Hunden slikket ham på hånden. Kanskje var ikke alt så ille likevel? Hunden, som Edward bestemte seg for å kalle 'Snusken', begynte å trekke i de skitne buksene hans, som om den ville at han skulle følge etter. Edward, som ikke hadde noe annet å gjøre, fulgte etter den lille hunden. Snusken ledet ham til et travelt torg hvor det lå mange matrester på bakken. Folk hadde spist frukt og brød, og det var biter igjen. Edward, som aldri i sitt liv hadde spist fra bakken, nølte først. Men magen hans skrek høyere enn stoltheten. Han bøyde seg ned og plukket opp en bit eple. Det smakte himmelsk, selv om det var litt skittent. Han så på Snusken, som gladelig spiste en brødskorpe. «Takk, Snusken,» mumlet Edward. «Du er en god venn.» Natten falt på, og det ble mørkt og kaldt. Edward og Snusken krøp sammen under et overbygg ved en gammel kirke. Edward, prinsen av Wales, sov nå på gaten, med en gatehund som sin eneste følgesvenn. Han drømte om palasset, om den varme sengen og de gode maten. Men da han våknet om morgenen, var alt like virkelighet. Han var fortsatt en tigger. Han begynte å forstå. Dette var Tom Cantys liv. Dette var hvordan tiggere levde hver eneste dag. Han hadde alltid sett ned på dem, men nå var han en av dem. En merkelig følelse begynte å vokse inni ham. En blanding av frykt, men også en liten, bitteliten gnist av noe nytt. Kanskje han kunne lære noe av dette? Kanskje han kunne forstå sine fremtidige undersåtter bedre? Edward visste at han måtte finne en måte å komme seg tilbake til palasset på. Men for nå måtte han lære å overleve. Og med Snusken ved sin side, følte han seg ikke helt alene lenger. London var en farlig by for en liten gutt alene, men Edward, prinsen i tiggerklær, var nå klar for å møte utfordringene. Han måtte bare finne ut hvordan. Og det ville ikke bli lett. Han var tross alt en prins, og livet på gaten var så annerledes enn alt han kjente til. Men han var også en gutt, og gutter er flinke til å tilpasse seg. Kanskje han kunne lære å bli en gate-smart prins? Bare tiden ville vise det.
Eventyr og farer for den unge prinsen
Okay, så vår lille prins Edward, som egentlig skulle sitte på tronen i et stort slott, fant seg plutselig midt i Londons travle gater. Og vet du hva? Det var ingen lett jobb å være en "gate-smart prins". Langt ifra. Han var ikke vant til å måtte tenke på hvor neste måltid skulle komme fra, eller hvor han skulle sove trygt når natten falt på. Hver eneste dag var en ny utfordring. En helt ny verden, full av eventyr og farer, ventet på ham rundt hvert gatehjørne. Han måtte lære seg ting han aldri hadde drømt om at en prins skulle kunne. Han måtte overleve. Og han var fast bestemt på å klare det. Hvem var han tross alt? Kongen av England! Eller, snart i hvert fall. Han måtte bare komme seg hjem først. Men hvordan? Det var det store spørsmålet. Og den lille prinsen visste det ikke. Ikke ennå. Han hadde så mye å lære. Han hadde så mange å møte. Han hadde så mange eventyr foran seg. Okay, så vår lille prins Edward, som egentlig skulle sitte på tronen i et stort slott, fant seg plutselig midt i Londons travle gater. Og vet du hva? Det var ingen lett jobb å være en "gate-smart prins". Langt ifra. Han var ikke vant til å måtte tenke på hvor neste måltid skulle komme fra, eller hvor han skulle sove trygt når natten falt på. Hver eneste dag var en ny utfordring. En helt ny verden, full av eventyr og farer, ventet på ham rundt hvert gatehjørne. Han måtte lære seg ting han aldri hadde drømt om at en prins skulle kunne. Han måtte overleve. Og han var fast bestemt på å klare det. Hvem var han tross alt? Kongen av England! Eller, snart i hvert fall. Han måtte bare komme seg hjem først. Men hvordan? Det var det store spørsmålet. Og den lille prinsen visste det ikke. Ikke ennå. Han hadde så mye å lære. Han hadde så mange å møte. Han hadde så mange eventyr foran seg. Og eventyrene lot ikke vente på seg! Den lille prinsen, som var vant til silkekapper og faste måltider, kjente nå magen rumle som en liten tordenbyge. Han kikket rundt seg. Gatene var fulle av lyder: hestevogner klapret forbi, selgere ropte ut varene sine, og latter blandet seg med summingen fra hundrevis av mennesker. Hvor skulle han begynne? Han prøvde å strekke seg etter en varm bakervare som lå fristende på en bod, men en streng stemme sa: "Stopp der, gutt! Har du penger til det?" Edward fomlet i de tomme lommene sine. Penger? Han hadde jo aldri trengt penger før! En hushjelp hadde alltid sørget for det. Nå var han alene. Han gikk videre, med et tungt hjerte og en enda tyngre mage. Han fant en liten, bortgjemt krok ved en murvegg, og der, på fortauet, satt en jente som ikke var mye eldre enn ham selv. Hun hadde rufsete, brunt hår og øyne som glitret av klokskap. Foran henne lå en kurv med noen visne blomster. Hun smilte skjevt til ham. "Du ser ut som en som har mistet kronen sin," sa hun, og lo en liten, tørr latter. Edward stivnet. Hvordan visste hun det? "Jeg heter Elara," fortsatte hun. "Og du ser ut som en som aldri har kjent sult." Elara var en sann mester i gatens kunst. Hun viste Edward hvordan man kunne finne spiselige bær i en bortgjemt hage, hvordan man snek seg unna en gretten vakt, og hvordan man leste ansiktene til de forbipasserende for å vite hvem som var snill og hvem man burde unngå. Edward, som var vant til å lære om historie og latin, ble nå undervist i livets harde realiteter. Han lærte å balansere på murer, hoppe over vanndammer, og navigere i de trange smugene som en ekte gatekatt. "Du må være kvikk, prins," sa Elara en dag, mens de delte et eple de hadde "funnet" på markedet. Edward smilte. Han begynte å forstå. En kveld, da solen farget himmelen oransje og rosa, fant de ly under en gammel bro. Lukten av fuktig jord blandet seg med den fjerne duften av mat fra et vertshus. Edward la seg på bakken, og selv om den var hard, følte han seg tryggere enn han hadde gjort på lenge. Han hadde en venn. En som ikke brydde seg om titler, bare om å overleve. Han fortalte Elara om slottet, om ridderne og de store salene. Hun lyttet med store øyne. "Så du er *virkelig* en prins?" spurte hun til slutt, nesten ikke troende. "Ja," svarte Edward, "det er jeg." De dagene som fulgte var en blanding av lek og alvor. De utforsket nye bydeler, klatret opp på tak for å se over byens silhuett, og fant gjemmesteder ingen voksne ville tenke på. Edward, som først hadde vært klønete og uvitende, begynte å vise en uventet styrke og besluttsomhet. Han var kanskje en prins, men han var også en overlever. Han lærte å tenke raskt, å improvisere, og viktigst av alt: å stole på Elara. Men det var ikke bare lek og moro. Faren lurte ofte rundt hjørnet. En dag, da de prøvde å snike seg inn på et marked for å finne noen rester, ble de nesten tatt av en sint markedssjef. De måtte løpe så fort de bare kunne, gjennom trange gater og rundt svingete hjørner, til de var trygge. Pulsen hamret i brystet på Edward, men han følte også et rush av glede. Han hadde mestret en utfordring! Selv om Edward begynte å trives i sitt nye liv, glemte han aldri hvorfor han var der. Han visste at han måtte tilbake til slottet, til tronen. Han måtte finne en måte å bevise hvem han var på. Men hvordan? Han visste at det ville kreve mer enn bare å overleve på gata. Det ville kreve mot, kløkt, og kanskje litt hjelp fra sin nye venn. Han var bare en liten gutt, men i hjertet var han en konge, og han var klar for å kjempe for sin plass. Eventyret hadde så vidt begynt.
Prinsen med tiggerens hjerte
Mens Tom levde et forvirrende liv i palasset, var den ekte prins Edward på en helt annen reise. Han var kledd i tiggerklær, sulten og kald, og reiste rundt i England med sin nye, lojale venn, Miles Hendon. Miles trodde ikke på Edwards fantastiske historie om å være prinsen av England. Hvordan kunne en kongelig gutt som aldri hadde løftet en finger, nå plutselig være en tigger? Han ristet på hodet og smilte ofte for seg selv, men likevel så han at Edward var en spesiell gutt, en som bar en uforklarlig verdighet i seg, selv i filler. Miles lovet å beskytte ham, mer av en følelse av lojalitet og medfølelse enn av tro på guttens utrolige historie. De to møtte mange rare og spennende mennesker på sin ferd. De så landsbyer fylt med glade folk som danset rundt maistangen, sang gamle sanger og lo høyt. De møtte også triste familier som slet, som ikke hadde nok mat til å mette barna sine, og som bodde i små, kalde hytter. Edward, som aldri hadde sett fattigdom før, ble dypt overrasket over hvor annerledes livet var utenfor palassets tykke vegger. I palasset var alt rent og pent, alltid nok av varm mat, og ingen trengte å frykte morgendagen. Nå så han barn med hullete klær, tomme mager og triste øyne. Han så mødre som gråt stille, og fedre som jobbet fra morgen til kveld, men likevel ikke hadde nok. En dag kom de til en liten by hvor det var et stort marked. Lukten av ferskt brød, stekte pølser og søte honningkaker fylte luften. Edward, som ikke hadde spist ordentlig på dager, kjente magen knurre høyt. Han så en liten jente som gråt bittert ved siden av en fruktbod. Hun hadde mistet et eple fra kurven sin, et eple som skulle være familiens middag, og eplemannen var sint. Edward, til tross for sine egne knurrende mage, kjente et stikk av indignasjon. «Hva er dette for noe?» sa han, idet han gikk frem, usikker på hva en tigger kunne gjøre. «Et eple er en liten ting. Kan du ikke tilgi et barn en slik feil?» Eplemannen, en stor og rødkinnet kar, så ned på Edward med forakt. «Hvem er du, skitne gutt, til å fortelle meg hvordan jeg skal drive min handel? Dette eplet representerer en del av min inntekt!» Miles, som hadde fulgt etter, la en beroligende hånd på Edwards skulder. «Han mener ingen skade, god mann. Se, vi har kanskje ikke mye, men her er en mynt for eplet. La jenta få sitt eple.» Miles rakte frem en liten, skitten kobbermynt. Eplemannen snappet mynten, gransket den mistenksomt, men ga så et nytt eple til jenta, som tørket tårene og smilte takknemlig. Edward følte en merkelig varme spre seg i brystet. Han hadde aldri før løst et problem med en mynt, og han hadde aldri før følt gleden ved å hjelpe noen så direkte. Han så jenta løpe bort med sitt eple, og et frø av en ny forståelse ble sådd i hans kongelige sinn. Etter dette fortsatte de sin reise, og Edward så verden med stadig nye øyne. Hver landsby, hver vei, hver eneste person de møtte, var en leksjon. Han lærte å skille en ærlig bonde fra en svikefull tigger, en vennlig husmor fra en som ville jage dem bort. Han lærte verdien av et varmt måltid, gleden ved en tørr seng, og viktigheten av å stole på sin egen forstand, ikke bare andres råd. En kveld, da de søkte ly i en gammel, falleferdig låve, brøt det ut en kraftig storm. Lyn glimtet over himmelen, og tordenbraket fikk de gamle trebjelkene til å knirke. Edward krøp sammen, men Miles satt rolig ved siden av ham, fortalte historier om sine egne eventyr som soldat, og hvordan frykt kunne overvinnes med mot. Edward lyttet, betatt, og innså at Miles var mer enn bare en beskytter; han var en venn, en mentor. En som så hans sanne hjerte, selv under tiggerklærne. Dagene ble til uker, og Edward endret seg. Den bortskjemte prinsen begynte å visne bort, erstattet av en mer ydmyk, mer empatisk gutt. Han snakket fortsatt om sitt kongelige krav, men tonen hans var annerledes. Ikke lenger en arrogant ordre, men en fast overbevisning, styrket av alt han hadde sett og følt. Han forsto nå at å være konge ikke bare handlet om makt og palasser, men om å forstå folket, deres lidelser og deres gleder. Han begynte å drømme om en trone der han kunne utgjøre en forskjell, en rettferdig og barmhjertig hersker, formet av erfaringene som tigger. De kom til slutt til London, en by Edward en gang hadde kjent som sin bakgård, men som nå virket fremmed og overveldende. De enorme folkemengdene, de høye bygningene, larmen fra markedene og ropene fra selgerne – alt var der, men han så det med nye øyne. Han så fattigdommen som kvilte tungt i smugene, sulten i mange blikk, og urettferdigheten som skjulte seg bak de glitrende fasadene. Hans hjerte verket for dem han nå så som sitt folk. «Vi er nær målet,» sa Miles, og pekte mot den ruvende silhuetten av Tower of London i det fjerne. «Men veien er fortsatt lang og farlig, min lille herre. Vi må være kloke og tålmodige.» Edward nikket, blikket fast og bestemt. «Jeg er ikke lenger den uvitende prinsen du fant ved palassporten, Miles. Jeg har sett verden, og jeg har lært. Jeg vil ta tilbake det som er mitt, ikke bare for meg selv, men for alle dem jeg har møtt på vår ferd. For dem som ikke har en stemme.» Hans stemme bar en ny tyngde, en autoritet som Miles aldri hadde hørt fra ham før. Den uforklarlige verdigheten Miles en gang hadde observert, hadde nå vokst til en urokkelig styrke, smidd i fattigdom og harde lærdommer.
Sannheten kommer frem
Edward og Miles nærmet seg den travle byen London. Gater var pyntet med fargerike flagg – kroningsdagen var her! Prinsen skulle krones. Men de visste ikke at den «prinsen» egentlig var tiggergutten Tom. «Se, Miles!» sa Edward. «Slottet! Jeg må fortelle sannheten!» Miles nikket. «Vi skal klare det, min unge herre.» Men det var ikke lett. Slottets porter var høye, og vakter sto foran dem som skumle steinstatuer. «Stopp!» sa en vakt. «Ingen slipper inn! Kongen skal krones!» «Jeg er kongen!» ropte Edward, «Den ekte prinsen!» Vakten lo. «En tiggerprins! Gå din vei, gutt, før jeg kaster deg i fengsel!» Edward ble så sint at han nesten begynte å gråte. Han hadde vært gjennom så mye, og ingen ville tro ham. Miles tok ham i hånden. «Ikke fortvil, prins. Vi finner en vei.» De snek seg rundt slottet, leita etter en åpning. Edward følte hjertet hamre. Han måtte inn! Inne i slottet var alt klart for seremonien. Tom, i skinnende, tunge klær, satt på den gylne tronen. Han følte seg som en fugl fanget i et altfor stort bur. Alle de viktige menneskene så på ham. Hva skulle han gjøre? «Høytidelig erklæres det,» sa en gammel mann med langt, hvitt skjegg, «at Hans Høyhet Prins Edward, nå skal krones til…» Akkurat da, kom et voldsomt leven fra døren! «Stopp!» ropte en stemme. «Stopp kroningen!» Alle snudde seg. Der sto Edward, skitten og rufsete, med Miles ved sin side. «Jeg er den ekte prinsen!» ropte Edward. «Jeg er kongen!» Alle mumlet. Noen lo. Andre så forvirret ut. «Hva er dette for tull?» sa en viktig herre. «Kast ut denne frekke tiggeren!» Tom så på Edward. Øynene deres møttes. En liten, hemmelig forståelse. Edward så på Tom. «Hvem er du?» spurte han. «Vet du hvem jeg er?» Tom ristet på hodet. «Jeg vet ikke hvem du er.» Han turte ikke si sannheten. «Du er en løgner!» ropte en av vaktene. «Nei!» sa Edward, stemmen bar ut over hele salen. «Jeg er prins Edward! Og jeg kan bevise det!» Erkebiskopen, mannen med det lange skjegget, så alvorlig på Edward. «Hvordan vil du bevise dette, unge gutt? Alle kjenner vår prins.» «Jeg vet noe ingen andre vet,» sa Edward. «Jeg vet hvor den store kongens segl er gjemt!» Et sus gikk gjennom forsamlingen. Kongens segl var avgjørende for viktige papirer, og stedet det ble oppbevart var hemmelig. «Vel,» sa erkebiskopen, «hvor er det, da?» Edward smilte. «Det er ikke der det skal være. Før vi byttet plass, lekte Tom og jeg med seglet. Jeg gjemte det i min lille rustning, i skapet under vinduet på soverommet mitt.» Alle så på Tom. Tom ble blek som et spøkelse. «Er dette sant, prins?» spurte erkebiskopen. Tom senket hodet. Han kunne ikke lyve lenger. Han savnet sine gamle venner og de frie gatene. «Det… det er sant,» hvisket Tom. «Han… han er den ekte prinsen.» En sjokkert stillhet falt over salen. Alle stirret, først på Tom, så på Edward, så tilbake på Tom. Erkebiskopen sendte vakter for å sjekke. Kort tid etter kom de tilbake, med det lille, glinsende seglet i hånden. Det var funnet akkurat der Edward hadde sagt! «Det er ham!» ropte Miles. «Det er den ekte kongen!» Folket begynte å rope. «Lenge leve kong Edward!» Tom så på Edward, og Edward smilte tilbake. Tom følte en enorm lettelse. Han trengte ikke være prins lenger! Han kunne være seg selv igjen! Edward steg frem. «Jeg er prins Edward, den rettmessige arvingen til tronen,» sa han, stemmen hans klar og tydelig. «Og denne gutten, Tom, har vært min stedfortreder i mitt fravær.» Han snudde seg til Tom. «Du har gjort ditt beste, Tom. Du har vært modig.» Tom bøyde seg dypt. «Takk, Deres Majestet.» Edward, som hadde lært mye om rettferdighet på gatene, visste nøyaktig hva han skulle gjøre. «Tom,» sa Edward, «du skal aldri mer sulte. Du skal bo her på slottet, om du vil, og alltid ha mat og klær.» Tom ble så glad at han nesten hoppet i taket. Tenk, bo på slottet! Miles Hendon, som hadde vært så lojal og modig, ble også belønnet. Edward erklærte ham til sin gode venn og ridder, og ga ham navnet «Jarlen av Kent.» Miles følte seg stolt og glad. Hans tro på den lille gutten hadde vist seg å være riktig. Så, med alle misforståelser oppklart, ble den ekte prins Edward endelig kronet til konge. Seremonien fortsatte, men denne gangen var det den *rette* gutten som satt på tronen. Han bar kronen med en verdighet som overrasket alle. Han var ikke lenger bare en prins som hadde levd i et slott. Han var en konge som hadde sett verden, og som visste hvordan vanlige folk levde. Han husket tiggerguttene og de fattige menneskene, og han lovet seg selv at han ville bli en god konge for alle. Han ville alltid huske Miles' godhet og Toms mot. Og Tom? Han bodde på slottet, og hadde det mye bedre enn han noensinne hadde drømt om. Han lekte i de store hagene, spiste god mat, og hadde varme klær. Og av og til, når ingen så det, snek han seg ut for å besøke sine gamle venner, tiggerguttene, og fortalte dem historier om livet på slottet. Kong Edward, med visdommen fra tiggertiden sin, regjerte med rettferdighet og medfølelse. Han forsto de fattiges plager, fordi han selv hadde opplevd dem. Han var ikke bare en konge av blod, men en konge av hjertet. Hans regjeringstid ble husket som en tid med stor rettferdighet og godhet i landet. Og slik ble sannheten avslørt, og hver gutt fant sin rettmessige plass i verden. En var konge, den andre var en lykkelig gutt som aldri mer måtte bekymre seg for neste måltid. Og begge hadde lært utrolig mye av sitt uvanlige bytte. En spennende historie, ikke sant?
Avslutning
Ja, tusen takk for at du ville lytte til eventyret om prinsen og tiggergutten sammen med oss i dag. Vi håper du likte den! Hvis du har noen tanker eller kanskje en idé til en ny historie, vil Sonacasts gjerne høre fra deg. Husk at du kan finne på dine egne magiske eventyr også. Hvem vet hva du kan skape? Vi snakkes snart igjen, da! Ha en strålende dag videre!
