Historie
Pollyanna
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Velkommen til Pollyannas glade verden
Hei, små venner! Har du noen gang følt deg litt trist, men så funnet en liten ting å smile av likevel? Vel, i dag skal vi møte en helt spesiell jente som er en mester i akkurat det! Hun heter Pollyanna, og hun har en hemmelig lek som kan gjøre selv den gråeste dag full av farger. Bli med oss på et eventyr hvor vi lærer å finne glede overalt. Er du klar til å spille 'glede-leken' med Pollyanna og hennes magiske venner?
Pollyanna kommer til sin tante
Jada! Nå skal vi se. Den lille jenta Pollyanna hadde akkurat reist en veldig lang vei, helt alene. Tenk det! Hun hadde mistet både mammaen og pappaen sin, og måtte flytte til et helt nytt sted, langt borte. Kan du tenke deg hvor spennende, men også litt skummelt, det må ha vært å reise helt alene? Hun skulle bo hos tante Polly, som hun aldri hadde møtt før. Tante Polly bodde i et kjempestort hus, med mange rom og et digert, grønt gress. Men tante Polly var ikke en sånn klemmete og leken tante, nei. Hun var ganske streng, og smilte ikke så ofte. Da Pollyanna kom frem, ventet tante Polly ved den store døren, rett og stram som en linjal. Huset var stort og litt stille, nesten som det holdt pusten. Pollyanna tittet seg rundt med store, nysgjerrige øyne. Hun lurte på hva slags eventyr som ventet henne her, selv om tante Polly så litt alvorlig ut. Hun hadde et lite håp i hjertet sitt.
Glede-leken og den magiske Glimmer
Pollyanna trådte inn på rommet sitt. Det var ikke et rom med fargerike leker og myke bamser, men et ganske enkelt rom, med bare det aller nødvendigste. Først kjente hun et lite stikk i hjertet. Det var så stille der inne, og veggene var så lyse, nesten litt kjedelige. Hun sukket litt. Men så, mens hun pakket ut den lille, slitte kofferten sin, fant hun noe spesielt. Det var ikke en leke, men en bitteliten glasskule, blank og nesten usynlig. Den hadde ligget gjemt i et hjørne av kofferten, som om den ventet på henne. Hun løftet den forsiktig opp. Og da hun holdt den opp mot lyset fra vinduet, skimtet hun et lite glimt, som om en bitteliten stjerne bodde inni den. 'Glimmer,' hvisket Pollyanna. Det var navnet hun ga den. Glimmer var ikke bare en glasskule. Den var en påminnelse om en veldig spesiell lek faren hennes hadde lært henne – 'Glede-leken'. Den leken handlet om å finne noe å være glad for, uansett hvor vanskelig eller trist noe kunne virke. Til og med når det regnet og du helst ville leke ute, kunne du finne noe å være glad for. Kanskje at du hadde et varmt teppe å kose deg under, eller en god bok å lese. Pollyanna klemte Glimmer i hånden. 'Vel,' tenkte hun, 'hva kan jeg være glad for her?' Rommet var enkelt, ja, men det hadde et stort vindu! Hun kunne se trærne utenfor, og kanskje snart se en liten fugl fly forbi. Og sengen var myk! Hun kunne drømme de fineste drømmer der. Og så hadde hun Glimmer, som hjalp henne å huske leken. Glede-leken var som en hemmelig superkraft. Når hun spilte den, ble selv de kjedeligste ting litt lysere, og de vanskelige tingene litt lettere å bære. Pollyanna smilte. Hun var glad for at hun hadde et rom å bo i, selv om det var enkelt. Og hun var veldig glad for Glimmer, den lille glasskulen som glimtet og mintes henne på at det alltid fantes noe å være glad for. Eventyret hadde så vidt begynt, og Pollyanna visste at med Glede-leken og Glimmer, ville hun finne glede uansett hva som skjedde.
Nye venner og en snakkende spade
Pollyanna våknet neste morgen, solen skinte lystig inn gjennom vinduet hennes. Hun strakte seg og husket Glimmer, som lå trygt på nattbordet. "God morgen, Glimmer!" hvisket hun. "I dag skal vi finne enda mer å være glad for!" Hun kledde seg raskt og bestemte seg for å utforske. Tante Pollys hus var stort, men hagen utenfor var enda større! Det var grønne busker, blomster i alle farger, og til og med et gammelt epletre med grener som rakte mot himmelen. Mens Pollyanna vandret rundt, hørte hun en merkelig lyd – nesten som et sukk. Hun fulgte lyden, og bak en stor syrinbusk fant hun en mann. Han var gammel, med et langt, grått skjegg og rynker rundt øynene. Han satt på en benk og så veldig sur ut. "God morgen!" sa Pollyanna, og smilte sitt aller største smil. Mannen bare gryntet. "Hva er så godt med denne morgenen?" spurte han surt. Pollyanna ble ikke skremt. "Vel," sa hun, "solen skinner, fuglene synger, og jeg har en hel hage å utforske! Det er masse å være glad for!" Mannen så på henne med store øyne. "Glad for?" mumlet han. "Jeg har glemt hvordan det føles å være glad." "Å, men det kan jeg lære deg!" sa Pollyanna. "Det er Glede-leken! Du må bare finne noe å være glad for, uansett hva." Mannen, som het herr Pendergast, ristet på hodet. Han pekte mot en krok i hagen der det lå en haug med gamle hageredskaper. "Jeg tror jeg har glemt alle lekene," sa han. Pollyanna gikk bort til haugen. Der, under et par visne blader, fant hun en gammel, rusten spade. Den så veldig ensom ut. Hun plukket den opp. Til hennes store overraskelse, da hun holdt den i hånden, kjente hun et lite rykk! "Hvem er du?" spurte en raspende, men vennlig stemme. "Jeg har ligget her lenge, lengere enn jeg kan huske!" Pollyanna måpte. Spaden snakket! "Jeg er Pollyanna!" sa hun. "Og du... du er en snakkende spade!" "Korrekt!" sa spaden. "Mitt navn er Skuff. Jeg elsker å grave, men ingen har brukt meg på evigheter." Herr Pendergast stirret på Pollyanna. "Hvem snakker du med, lille venn?" Pollyanna holdt opp Skuff. "Med Skuff! Han er en snakkende spade!" Herr Pendergast trodde ikke sine egne øyne eller ører. Men Pollyanna var så overbevisende. "Skuff sier han vil grave," sa Pollyanna til herr Pendergast. "Og jeg tror jeg er glad for at jeg fant ham, for nå kan vi plante en blomst! Er du ikke glad for det, Skuff?" "Veldig glad!" sa Skuff. "En blomst er et vakkert prosjekt!" Sammen begynte de å grave. Pollyanna holdt Skuff, og den gamle spaden fortalte henne nøyaktig hvor hun skulle grave for å finne den beste jorden. Herr Pendergast, som først hadde vært skeptisk, begynte å smile litt da han så hvor gøy Pollyanna og Skuff hadde det. "Jeg har en pose med frø!" sa han plutselig. "Små solsikkefrø som jeg aldri fikk plantet." "Åh, så bra!" utbrøt Pollyanna. "Da kan vi være glade for at vi har frø! Og glad for at Skuff kan grave! Og glad for at vi har deg, herr Pendergast, til å hjelpe oss!" Herr Pendergast plukket opp frøposen. Da han ga den til Pollyanna, rørte han ved hodet hennes. "Jeg tror du har rett, lille Pollyanna," sa han. "Det er kanskje noe å være glad for likevel." De plantet solsikkefrøene sammen, med Skuffs hjelp. Skuff var så stolt over å være i bruk igjen. "Takk, Skuff," sa Pollyanna da de var ferdige. "Du er den beste snakkende spaden en jente kan ønske seg." "Og takk, Pollyanna," sa herr Pendergast. "Jeg tror jeg akkurat har fått to nye venner i dag. Deg, og… den spaden." Pollyanna lo. Hennes hjerte var fullt av glede. Ikke bare hadde hun funnet en magisk, snakkende spade, men hun hadde også hjulpet en sur gammel mann å finne et lite glimt av glede. Eventyret med Glede-leken ble bare bedre og bedre. Hun visste at Tante Pollys hage gjemte mange flere hemmeligheter og kanskje enda flere venner som ventet på å bli funnet.
Det magiske teppet og den usynlige vennen
Pollyanna smilte for seg selv. Å, hvor spennende livet var i Tante Pollys store, grønne hage! Hun hadde allerede møtt Glimmer, den snakkende spaden, og visste at hagen gjemte uendelige hemmeligheter. Pollyanna elsket å lete! Solen varmet ansiktet hennes, sommerfuglene danset, og hun gikk forsiktig for å ikke skremme bort noe. Alt var et lite mirakel, fullt av glede. Og kanskje gjemte det seg en venn bak det neste treet? Plutselig, gjemt under en gammel eik, så Pollyanna noe uvanlig. Det var et teppe! Men ikke et vanlig teppe. Dette teppet var vevd av alle regnbuens farger, trådene glitret i sollyset som stjernestøv. Det lå så mykt på bakken, nesten som det pustet. «Åh,» hvisket Pollyanna, «hva er dette for noe?» Hun strøk forsiktig over det. Teppet føltes utrolig mykt, som en sky, og da hun rørte det, steg det en svak, søt duft opp. Da la hun merke til noe enda merkeligere. Midt på teppet var det brodert en liten, gyllen sommerfugl som plutselig fløy opp og danset i luften et øyeblikk, før den landet nøyaktig der den kom fra. Pollyanna gispet. «Det er magisk!» Hun satte seg forsiktig ned på teppet. Akkurat da kjente hun en lett, kilende følelse, som om teppet løftet seg bare litt fra bakken. «Kan du... kan du fly?» spurte hun, selv om tepper vanligvis ikke snakker. Men hun hadde jo møtt en snakkende spade, så hvorfor ikke et flyvende teppe? Teppet svarte ikke med ord, men det løftet seg litt høyere. Først en centimeter, så en hel fot! Pollyanna lo høyt, en klangfull, glad latter som fikk fuglene til å kvitre. Teppet bar henne sakte og forsiktig over gresset, over blomsterbedene, og opp mot de høyeste grenene på eiketreet. Det var som å fly på en sky, men mye mykere. Fra luften kunne hun se hele Tante Pollys hage, som et stort, blomstrende kart. Og mens hun svevde stille der oppe, la hun merke til noe. Gjemt dypt inne i eiketreets tykke løvverk, i et lite, koselig rede, skimtet hun et par store, nysgjerrige øyne. Det var en liten, liten fugl, med fjær som glitret i alle regnbuens farger, akkurat som teppet. Men denne fuglen var uvanlig sjenert. I det Pollyanna så på den, gjemte den seg enda dypere. «Åh, du er så nydelig!» hvisket Pollyanna, «ikke vær redd for meg.» Fuglen rørte seg ikke. Pollyanna skjønte at noen venner trengte litt mer tid og ro. Hva kunne være gledelig med en fugl som gjemte seg? Jo, at den var der! At den hadde et trygt rede. Og at hun hadde fått lov til å se den. Hun svevde litt nærmere, men holdt god avstand. «Jeg heter Pollyanna,» sa hun vennlig. «Hva heter du, lille venn?» Fuglen svarte ikke, men et lite, glitrende fjær falt ned fra treet og landet forsiktig på teppet. Pollyanna plukket opp fjæren. Den var så lett og vakker. «Er dette en gave?» spurte hun. Fremdeles ingen stemme, men fuglen tittet forsiktig frem igjen, øynene litt mindre redde nå. Pollyanna skjønte at dette var hennes usynlige venn. Usynlig, ikke fordi den ikke kunne sees, men fordi den var så sjenert at nesten ingen la merke til den. Hun brukte resten av ettermiddagen på å sveve rundt i hagen på sitt magiske teppe, alltid i nærheten av eiketreet, alltid i nærheten av den lille, sjenerte fuglen. Hun snakket rolig til den, fortalte om Glede-leken, om Glimmer spaden, og om hvor vakkert alt var. Litt etter litt turte fuglen å titte mer og mer frem. Pollyanna var glad. Hun hadde funnet enda en hemmelighet i Tante Pollys hage, et magisk teppe og en usynlig venn som trengte hennes vennlighet. Hun visste at den lille fuglen ville bli hennes spesielle hemmelighet, en venn hun kunne besøke når som helst. Da solen begynte å dale, landet det magiske teppet forsiktig på plenen igjen. Pollyanna klatret av. Hun la fjæren forsiktig i lommen sin, en påminnelse om sin nye venn. Hennes hjerte var fullt av varme. Hver dag i Tante Pollys hage var som et nytt eventyr. Og hun gledet seg allerede til å se hvilke nye underverker morgendagen ville bringe. Alt var mulig, så lenge man bare lette etter gleden.
En ulykke og det triste treet
En morgen, solen skinte like klart som alltid. Fuglene sang glade sanger utenfor vinduet, og Tante Pollys hage var full av fargerike blomster som danset i vinden. Pollyanna hadde våknet med et smil, klar for et nytt eventyr. Hun hadde til og med lekt gjemsel med en liten, sky ekornfamilie i hagen like før frokost. Alt var som det skulle være, fylt med den vanlige, varme gleden hun alltid fant. Etter frokost bestemte Pollyanna seg for å hjelpe hagearbeideren, en snill mann ved navn Tom, med å vanne de tørste blomstene. Hun elsket å føle den kjølige jorden mellom fingrene og se vanndråpene glitre på bladene. Mens hun var opptatt med dette, ropte en av nabokvinnene etter henne fra veien. Pollyanna, som alltid var hjelpsom, løp for å se hva det var. Hun tenkte kanskje nabokvinnen hadde mistet noe, eller trengte hjelp til å bære en tung kurv. Men akkurat da hun skulle krysse den lille grusveien, kom det plutselig en bil. Den kjørte mye raskere enn vanlig, og Pollyanna så den ikke før det var for sent. Alt skjedde så utrolig fort, som et lyn fra klar himmel. Det var et lite støt, en overraskelse, og så føltes det som om hele verden snurret. Hun falt ned på veien, og da hun prøvde å reise seg, ville ikke bena lystre. Kort tid etterpå lå Pollyanna i sengen sin. Vinduene var åpne, men de glade fuglesangene og duften av blomster nådde henne ikke helt. Hennes vanlige, boblende glede var byttet ut med en ubehagelig følelse i bena. Legen hadde vært der og sett alvorlig ut. Tante Polly, som vanligvis var så streng og formell, hadde et bekymret uttrykk i ansiktet som Pollyanna aldri hadde sett før. "Du må ligge helt stille, kjære," sa Tante Polly med en stemme som var uvanlig myk. "Bena dine trenger hvile. Mye hvile." Pollyanna forsto sakte, men sikkert, hva det betydde. Hun kunne ikke gå ut å leke. Hun kunne ikke danse i engen, eller utforske de hemmelige stiene i skogen. Hun kunne ikke eng engang løpe for å hente Glimmer, den lille glasskula som skinte så vakkert. Tanken på å ikke kunne bruke bena sine, gjorde henne trist. Veldig, veldig trist. Det var som om en liten, grå sky hadde flyttet inn i rommet og lagt seg over alle de fargerike tankene hennes. Utenfor vinduet sto et stort, gammelt eiketre. Vanligvis syntes Pollyanna det treet var så majestetisk og sterkt, fullt av visdom. Men i dag, med bena som verket og hjertet som føltes tungt, så treet annerledes ut. Bladene hang litt slapt ned, og grenene strakte seg ut som om de gråt. Det var som om treet også var trist, akkurat som henne. Hun kalte det "det triste treet". Hver gang hun så på det, følte hun en klump i magen. Timer ble til dager, og dager ble til uker. Pollyanna lå i sengen. Hun prøvde å finne noe å være glad for, slik hun alltid gjorde med glede-leken. Men denne gangen var det så vanskelig. "Hva kan jeg være glad for," tenkte hun, "når jeg ikke kan bruke bena mine?" Hun lette og lette i alle kriker og kroker av tankene sine. Hun var glad for at hun hadde en seng. Hun var glad for at hun hadde et rom med et vindu. Men det føltes ikke nok. Det føltes ikke som den store, boblende gleden hun pleide å finne. En dag, da hun så ut på det triste treet, la hun merke til noe. Mellom de slappe bladene var det en liten, lys grønn knopp. En ny knopp, full av løfte. "Vent litt," tenkte Pollyanna, "selv om treet ser trist ut nå, så vokser det fortsatt! Det prøver å bli glad igjen, med nye blader!" Hun tenkte på det lenge. Kanskje hun også kunne finne en liten knopp av glede, selv om det var vanskelig. Hun var jo glad for at vennene hennes kom på besøk. Gammel Tom, som hadde vært så bekymret, kom med små, håndlagde trefigurer til henne. Den snille fru Snow, som alltid var så sur, hadde til og med smilt et lite smil da hun så Pollyanna. Og Mr. Pendleton, den rike, ensomme mannen, kom ofte på besøk. Han leste for henne, og han lyttet til henne snakke om glede-leken. Han hadde til og med begynt å smile litt mer selv, en sjenert, liten smil han før aldri viste. Pollyanna innså da at selv om hun ikke kunne bruke bena, så kunne hun fortsatt bruke stemmen sin. Hun kunne fortsatt dele glede-leken med vennene sine. Hun kunne være glad for at hun hadde så mange mennesker som brydde seg om henne. Og hun kunne være glad for at hun hadde et vindu å se ut av, og et tre som, selv om det var trist, likevel ga et glimt av nytt liv. Det var ikke den samme typen glede, den som fikk henne til å hoppe og springe. Men det var en stille, varm glede som fylte hjertet hennes. En glede som sa: "Jeg er kanskje skadet, men jeg er ikke alene. Og det er alltid noe å være takknemlig for." Det triste treet utenfor så kanskje fortsatt litt slapt ut, men Pollyanna visste at dypt inne i det, akkurat som i henne, var det fortsatt mye styrke og håp. Og det var noe å være veldig, veldig glad for.
Hele byen husker glede-leken
Pollyanna lå der i sengen sin. Kroppen hennes var litt svak, og bena ville ikke leke og hoppe slik de pleide. Men øynene hennes, de var like fulle av glitrende stjerner som alltid. Og i hjertet hennes, der bodde Glede-leken. Den hadde ikke forsvunnet, selv om alt var litt vanskelig nå. Hun fant små, små ting å være glad for. En solstråle som danset på veggen. En sommerfugl som fløy forbi vinduet. Lyden av en fugl som sang sin vakreste sang like utenfor. Og hun lærte Nancy, den snille hushjelpen, å finne glede i de minste tingene også. Nancy var ofte trist. Det var så mye å gjøre, og tante Polly var ikke alltid så lett å glede. Men Pollyanna ville si: 'Nancy, er det ikke fantastisk at du har to hender som kan lage så mye godt? Og to øyne som kan se hvor rent og fint alt blir?' Og Nancy ville smile, et lite, forsiktig smil, og begynne å se seg rundt etter sine egne små gleder. Men det var ikke bare i huset at Glede-leken begynte å spre seg. Historien om den lille jenta som alltid fant noe å være glad for, selv når hun var skadet, den spredte seg som en varm, deilig sommerbris gjennom hele byen. Folk snakket. 'Har du hørt om Pollyanna?' sa de til hverandre på butikken. 'Hun som alltid finner noe å glede seg over, uansett hva?' Noen tenkte: 'Hmm, det var rart.' Andre tenkte: 'Kanskje det er noe i det.' Og så var det noen som husket. De husket at Pollyanna en gang hadde lært dem om Glede-leken. Ta for eksempel fru Snow. Fru Snow var en dame som aldri, aldri var glad. Hun klagde på alt. På været, på maten, på teppet, på at hun var syk, på at hun var ensom. Alt var feil. Hjemmet hennes var fylt med tunge, triste tanker. Hun lå i sengen sin, akkurat som Pollyanna, men hun så ingen solstråler, ingen sommerfugler, hørte ingen fugler synge. Hun så bare mørke skyer. Men så kom Pollyanna på besøk – ikke fysisk, men gjennom Nancy som fortalte. Eller gjennom Dr. Chilton, den snille legen, som snakket med fru Snow om Pollyanna. 'Vet du,' sa Dr. Chilton, 'den lille jenta finner fortsatt noe å være glad for. I dag var hun glad for at bena hennes ikke gjorde mer vondt enn de gjorde i går. Og at solen skinte, selv om hun ikke kunne løpe ute.' Fru Snow rynket pannen. 'Glad? For *det*? Tøv!' Men Dr. Chilton smilte bare. 'Ja, glad. Og hun spurte meg om jeg hadde funnet en ny glede i dag.' Det var som et lite, usynlig frø som ble plantet i fru Snows hjerte. Kanskje, bare kanskje, var det en bitte liten ting å være glad for? Hun begynte å lete. Det var vanskelig. Veldig vanskelig. Først fant hun ingenting. Så kanskje... at gardinene var rene? Nei, de var jo forferdelige. At maten var varm? Nei, den smakte ikke godt. Men så, en dag, fant hun en liten, liten glede. Hun fant ut at det var deilig å få en kopp varm te når det var kaldt ute. Det var ikke mye, men det var en begynnelse. Og det var Pollyannas magi. Så var det Mr. Pendleton. Den rike, men ensomme Mr. Pendleton. Han bodde i et stort hus, helt alene. Han hadde masse penger og ingen venner. Han hadde vært sint og sur lenge. Han hadde til og med gått med krykker i årevis, selv om han egentlig ikke trengte dem lenger, fordi han var så vant til å være ulykkelig. Men Pollyanna hadde vært på besøk hos ham før ulykken, og hun hadde lært ham litt om Glede-leken. Hun hadde fått ham til å se det vakre i den knuste vasen, gleden i det lille egget som falt ut av reiret. Nå, da Pollyanna lå i sengen sin, var Mr. Pendleton en av de første som kom på besøk. Han var bekymret for henne. Han satt ved sengen hennes, og han fortalte henne om en liten fugl han hadde sett. 'Den var skadet,' sa han, 'men den sang likevel. Den sang sin egen lille glede-sang.' Pollyanna smilte. 'Se der, Mr. Pendleton! Enda en glede! Fuglen fant sin glede, akkurat som du fant din glede i å se den synge.' Mr. Pendleton rynket ikke pannen lenger. Han begynte å se seg rundt i sitt eget store hus. Var det noe å være glad for her? Kanskje. Kanskje var han glad for at han hadde et tak over hodet. Kanskje var han glad for at han hadde en koselig stol å sitte i. Det var som om Pollyanna hadde malt hans triste, grå verden med små, lyse farger. Han begynte til og med å gå uten krykkene sine! Helt utrolig! Han hadde jo hatt dem så lenge. Hele byen begynte å endre seg. Folk som hadde vært sure og gretne, begynte å nikke og smile litt. Barn som kranglet, begynte å tenke: 'Hva ville Pollyanna gjort? Ville hun funnet en glede i dette?' Og ofte gjorde de det. De fant gleden i å dele. Gleden i å hjelpe hverandre. Det triste treet utenfor Pollyannas vindu, det som hadde sett så slapt ut, begynte sakte å få små, grønne knopper. Det var som om treet også hadde hørt historien om Glede-leken. Eller kanskje var det bare fordi våren var på vei, og trærne visste at etter hver vinter kommer en ny vår, full av nytt liv og nye gleder. Tante Polly, som alltid hadde vært så streng og alvorlig, hun sto ved vinduet og så ut på treet. Hun så knoppene. Og hun så hvordan Nancy, hushjelpen, smilte mer nå enn før. Hun så hvordan Dr. Chilton alltid hadde et lite glimt i øyet når han snakket om Pollyanna. Tante Polly snakket ikke høyt om det, men dypt inne i sitt eget hjerte, begynte også hun å lete etter små gleder. Kanskje var hun glad for at solen skinte. Kanskje var hun glad for at huset var rent. Kanskje var hun til og med litt glad for at Pollyanna, med all sin energi og sitt smil, var der. Selv om hun lå i sengen. For Pollyanna hadde lært alle en viktig ting: At det alltid, alltid finnes noe å være glad for. Uansett hvor vanskelig eller trist ting kan virke. Man må bare huske å lete. Og når man leter, finner man dem. De små, skinnende gledene, som små edelstener gjemt i hverdagen. Og når man finner dem, da blir hele verden litt lysere. Hele verden blir en liten smule mer full av glede. Og det var det som skjedde i byen der Pollyanna bodde. Alle begynte å huske glede-leken.
Tante Pollys magiske hage
Ja, alle i byen begynte å huske glede-leken. Men hva med tante Polly selv? Den strenge, men egentlig snille, tante Polly? Vel, Pollyanna lå jo der i sengen sin. Hun var fortsatt litt svak, og bena hennes trengte mye tid på å bli sterke igjen. Det var ikke lenger en hemmelighet at Pollyanna hadde falt fra treet og skadet seg. Hele byen visste det, og de var så lei seg for den lille jenta som hadde lært dem så mye om glede. Men det som var annerledes nå, var at ingen kom til tante Pollys hus for å bare være triste. Å nei, de kom for å spre glede! Dr. Chilton kom ofte innom, selvfølgelig. Men han kom ikke bare med medisiner lenger. Han kom med morsomme historier og små hemmeligheter om hvordan fuglene sang utenfor. Gamle Mr. Pendleton, som hadde vært så sur og mutt, tok med seg de fineste blomstene fra sin egen hage. Han la dem forsiktig ved Pollyannas seng og fortalte henne om sommerfuglene som danset rundt dem. Til og med Nancy, hushjelpen, som alltid hadde vasket og ryddet med alvorlig mine, begynte å nynne små, glade melodier mens hun tørket støv. Hun bakte Pollyannas favorittkjeks, og rommet luktet deilig av vanilje og kanel. Overalt, både inne og ute i huset, begynte glede-leken å hviske og kvitre og smile. Tante Polly så alt dette. Hun så hvordan folk snakket annerledes, hvordan de smilte mer. Hun så hvordan Pollyannas rom, som før var et stille og kanskje litt ensomt sted, nå var fylt med latter og varme besøk. Det fikk henne til å tenke. Mye. Tante Polly hadde en fantastisk hage. Den var stor, med mange grønne busker og fargerike blomster. Men hagen hennes var litt som tante Polly selv. Den var veldig ordentlig. Hver rose sto på sin plass. Hvert bed var perfekt. Det var ingen løse blader, ingen ugress. Alt var nøyaktig som det skulle være. Men var det glede i den hagen? Ikke helt. Den var vakker, ja, men den føltes litt stiv. Fuglene sang der, men kanskje ikke like sprudlende som i andre hager. Sommerfuglene flagret, men de virket som de fulgte en usynlig regelbok. En solfylt ettermiddag, mens Pollyanna sov, gikk tante Polly ut i hagen sin. Hun gikk som hun alltid gjorde, med rank rygg og uten mye lyd. Hun skulle sjekke at alt var i orden. Men denne dagen var annerledes. Mens hun gikk forbi en stor, hvit rosebusk, hørte hun en liten pipelyd. En liten fugleunge hadde falt ut av redet sitt! Den lå der, helt alene, og pep svakt. Tante Polly ville normalt ha ropt på Nancy for å ordne opp. Men denne gangen gjorde hun noe annet. Hun bøyde seg forsiktig ned. Hennes stive skjørt krøllet seg litt, men hun brydde seg ikke. Hun løftet den lille, myke fugleungen opp i hendene sine. Den var så liten og sårbar. Hjertet hennes gjorde et lite hopp. Hun lette etter redet, og der oppe i rosenbusken fant hun det. Forsiktig, veldig forsiktig, løftet hun fugleungen tilbake til moren sin. Moren kom straks og pep lykkelig. Tante Polly stod der og så på. Og for første gang på lenge, kjente hun en liten, varm følelse spre seg i brystet. Det var en følelse av glede. En glede over å ha hjulpet, en glede over å se det lille livet trygt tilbake. Etter den dagen begynte tante Polly å se på hagen sin med nye øyne. Hun så ikke lenger bare regler og orden. Hun så de små, perfekte vanndråpene på et blad etter regnet. Hun så marihønene som kravlet rundt, og de små, travle maurene. Hun så hvordan hver eneste blomst, selv den minste fiol, hadde sin egen spesielle skjønnhet. Og vet dere hva? Jo mer tante Polly så etter gleden i hagen sin, jo mer fant hun den. Hagen hennes ble plutselig levende på en helt ny måte. Fargene virket klarere. Duftene virket søtere. Fuglene sang høyere, og sommerfuglene danset mer fritt, som om de visste at tante Pollys hjerte var blitt litt mykere. Hagen, som før var et symbol på tante Pollys strenge orden, begynte nå å bli et symbol på hennes voksende glede. Det var nesten som om hagen selv var blitt magisk. Ikke med tryllestaver eller alver, men med gleden som vokste frem fra tante Pollys eget hjerte. Og jo mer glede hun fant der ute, jo mer glede tok hun med seg inn til Pollyanna. Snart var ikke tante Polly bare en streng tante lenger. Hun var en tante som smilte. En tante som nynnet. En tante som fant små, glade ting å fortelle Pollyanna om, hver eneste dag. Det var som om Pollyannas glede-lek hadde plantet en liten frø i tante Pollys hjerte, og nå, i hennes egen magiske hage, hadde den blomstret for fullt. Og da, da begynte gleden virkelig å skinne i hele huset.
Takk for at du lyttet
Takk for at du lyttet til eventyret vårt! Vi håper du koste deg like mye som oss. La Sonacasts få vite om du har noen tanker eller ønsker for nye historier. Kanskje kan du finne din egen glede i dag, akkurat som Pollyanna? Eller kanskje du kan dikte en helt ny fortelling selv? Vi gleder oss til neste gang vi kan dele et eventyr med deg. Ha en magisk dag videre!
