Historie
Pinocchio
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang ønsket at lekene dine kunne snakke og leke med deg? Tenk deg en liten tredukke som våkner til liv! Bli med oss på et utrolig eventyr dypt inne i en magisk verden, hvor en gammel snekker ved navn Geppetto skaper en helt spesiell gutt. Denne gutten er litt rampete, veldig nysgjerrig, og har en nese som vokser når han forteller løgner! Hva tror du skjer når en tredukke ønsker å bli en ekte gutt? Lytt og finn ut!
Geppetto og den magiske tømmerstokken
I en liten, koselig landsby, omgitt av grønne åser og glitrende bekker, bodde en snill snekker som het Geppetto. Han hadde ingen barn, men ønsket seg en liten gutt mer enn noe annet. En solfylt morgen, mens Geppetto lette etter det perfekte treverket til et nytt prosjekt, snublet han over en helt spesiell tømmerstokk. Denne var ikke som de andre! Da Geppetto forsiktig tok i den, hørte han en liten stemme «Au! Det kiler!» Geppetto gned seg i øynene. Hadde han hørt riktig? Han banket lett på stokken igjen, og denne gangen hørte han tydelig en liten latter. En latter fra en tømmerstokk! Han forsto med en gang at dette var et magisk stykke tre. Geppetto tok stokken med seg hjem, hjertet fullt av spenning og glede. Han begynte å tenke på hva han skulle lage av den – kanskje en vakker stol? Eller et leketøy? Men innerst inne visste han at denne stokken var ment for noe mye, mye større.
Pinocchio blir levende
Geppetto tok stokken med seg hjem, hjertet fullt av spenning og glede. Men innerst inne visste han at denne stokken var ment for noe mye, mye større. Han la den forsiktig på arbeidsbenken sin og studerte det uvanlige trestykket. 'Ja,' mumlet han for seg selv, 'jeg skal lage en liten gutt. En tredukke som kan bli min egen sønn!' Tanken fylte ham med varme, og han fant frem sine skarpeste verktøy. Han måtte jobbe raskt, han kjente en spesiell kribling i fingrene. Dette var en stor dag! Først formet han hodet, et lite, rundt ansikt. Så begynte han med øynene. Men idet han var ferdig med det ene øyet, blunket det plutselig! Geppetto gned seg i øynene, kanskje han var trøtt? Han skåret videre, og da han hadde laget den lille munnen, begynte den å smile til ham! Og nesen? Den vokste og ble lang – en skikkelig sprellenase! Dette var ingen vanlig tredukke, det var helt klart. Geppetto slapp verktøyene sine i forskrekkelse. Tredukken var levende! Han ga ham navnet Pinocchio, som betyr furunøtt. Han skar videre, og da han var ferdig med armene, strakte Pinocchio ut en trehånd og nappet fra ham parykken! 'Å, din ramp!' ropte Geppetto, men han kunne ikke la være å le. Han var så glad for å ha en sønn! Så skar han ut beina, og med det samme Pinocchio hadde fått føtter, løp han rundt i rommet. Han hoppet over verktøykassen, danset på bordet og spratt opp og ned! Og før Geppetto rakk å si et ord, var Pinocchio ute av døra og nedover gaten i full fart! Geppetto måtte løpe etter sin nye, rampete sønn. 'Pinocchio, kom tilbake!' ropte han, hjertet banket av både glede og litt engstelse. Den lille tredokken, som nettopp hadde fått liv, var altfor spent på å utforske verden. Han var full av liv, glede og et uimotståelig ønske om å finne på nye rampestreker.
Pinocchio og dukketeateret
«Pinocchio, kom tilbake!» ropte Geppetto, hjertet banket av både glede og litt engstelse. Men den lille tredokken, som nettopp hadde fått liv, var altfor spent på å utforske verden. Han var full av liv, glede og et uimotståelig ønske om å finne på nye rampestreker. Han ville se alt, røre ved alt, og oppleve hvert eneste eventyr. Han ante ikke hvor han skulle, men bena bar ham bortover gatene raskere enn Geppetto kunne følge med. Geppetto forsvant raskt ut av syne, og Pinocchio var alene. Vel, nesten alene. Verden var full av spennende ting! Han var en nysgjerrig liten kar, og han var ikke vant til byens mange lyder og syn. Han så på en hund som bjeffet, hoppet over en vanndam, og lo høyt da han nesten snublet over en stein. Noen voksne ristet på hodet av den rampete tredokken, mens barna lo og pekte. Han var så full av liv! Han løp og løp, uten å tenke på Geppetto, uten å tenke på noe annet enn å utforske. Mens Pinocchio sprang rundt, kom han til et stort torg. Der sto et telt, pyntet med fargerike flagg som blafret i vinden. Fra innsiden hørte han musikk! Glad og munter musikk, akkurat som om det var en fest. Og på en plakat utenfor teltet var det tegnet dukker! Små tredukker, akkurat som ham, som danset og lo. Det var et dukketeater! Pinocchio hadde aldri sett et dukketeater før, men han visste med en gang at han måtte se hva som foregikk der inne. Han snek seg inn under teltduken. Scenen var opplyst med fargerike lamper, og dukker danset og sang. Det var Harlekin og Columbine, og mange andre morsomme figurer som bevegde seg på scenen. Pinocchio glemte alt rundt seg og hoppet opp på scenen! Han ville være med! Publikum gispet først, men så begynte de å le. De trodde det var en del av forestillingen. Pinocchio danset rundt, veivet med armene og sparket beina i været. De andre dukkene ble forvirret, men Pinocchio hadde det så gøy! Han var så glad over å se andre dukker som ham selv. Han følte seg ikke så alene lenger. Men så ble musikken stille. En stor skygge falt over scenen, og latteren stilnet. «Hvem er dette?» brølte en stemme. Ut av mørket kom teaterdirektøren, en diger mann med et langt, svart skjegg og et sint ansikt. Han ble kalt Mangiafuoco, som betyr 'ildspiseren', fordi han var så stor og skummel og hadde et humør som kunne flamme opp. Han holdt en lang pisk i hånden, og øynene hans var like skarpe som kniver. Pinocchio skalv. Han skjønte at han hadde gjort noe galt. Mangiafuoco var ikke glad for at en fremmed dukke hadde ødelagt forestillingen hans. «Denne trebiten skal brennes!» ropte Mangiafuoco. «Den skal brukes som ved til å koke middagen min!» Pinocchio ble livredd! «Nei, nei, ikke brenn meg!» ropte han, tårene rant nedover de malte kinnene hans. De andre dukkene, som nå forsto at Pinocchio var en ekte dukke, ikke bare en del av forestillingen, ble også triste. De begynte å gråte og trygle Mangiafuoco om å spare Pinocchio. Mangiafuoco, som egentlig hadde et hjerte av gull bak det skumle utseendet, så på alle de gråtende dukkene. Han kunne ikke bære å se dem så lei seg. «Vel,» sa Mangiafuoco, stemmen hans ble litt mykere. «Jeg kan ikke spise middag når alle dukkene mine gråter slik.» Han slapp taket i Pinocchio. «Men jeg må jo ha ved!» En av de andre dukkene, Harlekin, tilbød seg å ta Pinocchios plass. Men Pinocchio, selv om han var redd, var også godhjertet. «Nei!» ropte han. «Ikke la ham brennes! Det var min feil!» Mangiafuoco ble rørt av Pinocchios mot og vennlighet. «Du er en modig liten dukke,» sa han. Han rakte hånden inn i lommen og dro ut fem skinnende gullmynter. «Her,» sa han. «Ta disse. Kjøp deg noe godt, og lov meg at du aldri mer forstyrrer en forestilling!» Pinocchio tok imot myntene, strålende glad og lettet. Han takket Mangiafuoco og lovet å være snill. Han hadde lært en lekse, men hadde også fått en liten skatt. Fem gullmynter! Hva skulle han bruke de til? Han lurte på om Geppetto ville bli glad.
Reven og Katten
Pinocchio var så glad! Han klemte de fem gullmyntene hardt i hånden. De glitret i solskinnet, og han tenkte på alle de fine tingene Geppetto kunne kjøpe for dem. Kanskje en ny jakke? Eller en varm suppe? Han forestilte seg Geppetto smile, og det gjorde Pinocchio varm om hjertet. Han bestemte seg for å gå rett hjem. Men akkurat da han skulle til å snu, kom det to skikkelser vandrende langs veien. Den ene var en rev, litt haltende, med et lurt smil. Den andre var en katt, som lot som den var blind og gikk med en stokk. De så på Pinocchio med merkelige øyne. "God dag, lille gutt," sa reven, med en stemme som var glatt som sirup. "Hvor skal du hen med alle de fine myntene?" Pinocchio, som aldri hadde møtt så snille dyr før, svarte stolt: "Dette er gullmynter jeg skal gi til min far, Geppetto! Han er en snill, snill mann!" Katten nikket sakte, og sukket. "Åh, en så god gutt. Men fem gullmynter er jo så lite, er det ikke?" Pinocchio rynket pannen. "Lite?" Reven lo lavt. "Ja, tenk om du kunne ha tusen gullmynter i stedet for bare fem! Tenk hvor glad din far ville blitt da!" Pinocchio fikk store øyne. "Tusen gullmynter? Kan man det?" "Selvfølgelig!" sa reven, og strøk seg over snuten. "Vi vet om et magisk sted, et sted som heter 'Miraklenes Åker'." "Miraklenes Åker?" gjentok Pinocchio, og hjertet hans begynte å banke litt fortere. "Ja," fortsatte katten, "der kan man plante gullmynter i jorden. Og hvis du planter dem rett, vil de vokse opp til et tre fullt av nye gullmynter! Mer enn du kan telle!" Pinocchio kunne nesten ikke tro det han hørte. Et tre fullt av gullmynter? Det var det mest fantastiske han noen gang hadde hørt! Han så for seg en hel skog av gull, alt til Geppetto. "Men hvordan planter man dem?" spurte han ivrig. Reven og katten utvekslet et blikk. "Det er en hemmelighet," sa reven. "Men vi kan vise deg, hvis du vil. Vi er jo så snille, og vi liker barn som er så snille mot fedrene sine." "Ja!" ropte Pinocchio, helt uten å tenke seg om. "Jeg vil! Jeg vil ha et gullmynt-tre!" Så Pinocchio fulgte etter reven og katten. De gikk og gikk, langt bort fra veien til Geppetto. De gikk gjennom en mørk skog, og Pinocchio ble litt redd, men tanken på gullmynt-treet drev ham videre. Til slutt kom de til en åpen slette. "Dette er Miraklenes Åker," sa reven. "Nå må du grave et lite hull." Pinocchio gravde et lite hull med fingrene. "Legg alle fem gullmyntene dine nedi," sa katten. Pinocchio la forsiktig de glitrende myntene i hullet. "Bra! Nå må du dekke dem med jord, og så må du vanne dem. Og så," sa reven, "må du vente. Vente i noen timer. Og mens du venter, må du gå og sove litt. Da vokser myntene best." Pinocchio gjorde akkurat som de sa. Han vannet hullet, og så kjente han at han var veldig søvnig. Reven og katten vinket farvel og sa de ville passe på gullmyntene hans mens han sov. Pinocchio la seg ned under et tre og sovnet med en gang, drømmende om det store gullmynt-treet sitt. Men da Pinocchio våknet, var solen allerede langt på vei ned. Han spratt opp og løp til stedet der han hadde plantet myntene sine. Han gravde og gravde. Men det var ingen gullmynt-tre der. Ikke et eneste blad, ikke en eneste gullmynt. Bare jord. Pinocchio gravde dypere og dypere, men fant ingenting. Myntene var borte. Og reven og katten? De var også borte. Det var helt stille, bortsett fra vinden som suset svakt i trærne. Pinocchio skjønte hva som hadde skjedd. Han hadde blitt lurt. De slemme dyrene hadde tatt myntene hans! Han gråt store tårer. Han hadde mistet alle pengene sine, og nå kunne han ikke kjøpe noe til Geppetto. Hva skulle han gjøre nå? Han var helt alene, og solen var i ferd med å forsvinne bak åskammen.
Den blåhårede feen
Pinocchio var helt alene. Mørket snek seg inn mellom trærne, og stjernene begynte å titte fram på himmelen. Han var så redd. Han frøs, og magen romlet. Tårene rant fortsatt nedover kinnene hans, men nå var det ikke bare fordi han hadde mistet pengene. Nå var det fordi han var så ensom. Han visste ikke hvor han skulle gå. Geppetto var langt unna, og han angret så bittert på at han hadde vært så ulydig. Han snublet videre langs stien, og plutselig, langt der fremme i mørket, så han et lite lysglimt. Var det et hus? Hvem bodde der ute i den dype skogen? Han håpet så inderlig at det var noen som kunne hjelpe ham. Med nye krefter løp han mot lyset. Da han kom nærmere, så han at det var et nydelig lite hus, malt i lyse farger, med blomster rundt vinduene. Han banket forsiktig på døren. Bank, bank. Ingen svarte. Han banket litt hardere. Bank, bank, bank! Til slutt, til hans store overraskelse, åpnet døren seg litt. Og der, i døråpningen, stod den vakreste jenten han noensinne hadde sett. Hun hadde langt, bølgende, blått hår, som glitret i månelyset. Øynene hennes var store og snille, og hun så på ham med et mildt smil. Hun så ut som en ekte fe. "God kveld, lille dukke," sa hun, med en stemme som var myk som silke. "Hva gjør du alene her i skogen så sent på kvelden?" Pinocchio ble så glad for å se et vennlig ansikt at han nesten glemte å svare. "Jeg jeg har gått meg vill," stammet han. "Og jeg har mistet pengene mine." Den blåhårede feen – for det var en fe! – inviterte ham inn. Huset var varmt og koselig, med en sprakende peis og en deilig lukt av nybakt brød. Pinocchio følte seg litt tryggere, men han var fortsatt flau over det som hadde skjedd. Feen satte seg ned på en liten stol og klappet på plassen ved siden av seg. "Fortell meg alt, lille venn," sa hun. "Hvor kommer du fra? Og hvorfor er du ikke hjemme hos foreldrene dine?" Pinocchio begynte å fortelle sin historie. Han fortalte om Geppetto, og hvordan han hadde solgt jakken sin for å kjøpe en bok til ham. Han fortalte om skolen, og hvordan han hadde drømt om å bli en flink gutt. Men så, da han kom til delen om dukketeateret og Reven og Katten, begynte han å vri litt på sannheten. Han var flau over å innrømme at han hadde vært så dum og naiv. "Jeg skulle på skolen," sa Pinocchio, "men så traff jeg noen som sa at skolen var stengt. Og de sa at jeg heller burde grave ned pengene mine for å få et tre med gullmynter!" Mens han sa dette, kjente Pinocchio en merkelig kiling i nesen. Han klødde seg. Og så, poff! Neset hans ble litt lengre. Han fortsatte å snakke, og løgnene ble større og større. "De sa at jeg ville bli veldig, veldig rik," fortsatte han, "og at jeg skulle kjøpe tusen gaver til Geppetto! Det var derfor jeg ikke kom hjem." Mens han snakket, vokste nesen hans enda mer. Først ble den like lang som en gulerot, så som en banan, og så som en hel agurk! Pinocchio ble helt forskrekket. Neset hans var nå så langt at han knapt kunne se over det. Han prøvde å dekke det til med hendene, men det var umulig. Den blåhårede feen så alvorlig på ham. "Pinocchio," sa hun, "hvorfor vokser nesen din, tror du?" Pinocchio skjønte hva hun mente. Han senket hodet i skam. "Fordi... fordi jeg ikke forteller sannheten," mumlet han. "Jeg har løyet." "Nettopp," sa feen. "Hver gang du forteller en usannhet, vokser nesen din. Løgner er som små, usynlige frø som planter seg i nesen din og får den til å strekke seg. Det er universets måte å vise deg at det du sier ikke er sant. Det er et tegn på at du skjuler noe, eller at du prøver å lure noen." Pinocchio begynte å gråte igjen. "Jeg er så lei meg, feen min. Jeg ville ikke lyve. Jeg var bare så flau over å ha vært så dum. Jeg lover, jeg skal aldri lyve igjen!" Feen smilte. "Det er bra, Pinocchio. Det viktigste er å lære av feilene sine. Sannheten er alltid best, selv om den kan være vanskelig å fortelle noen ganger." Hun klappet ham på hodet, og plutselig begynte nesen hans å krympe! Sakte, men sikkert, ble den mindre og mindre, helt til den var tilbake til sin normale størrelse. Pinocchio strøk seg på nesen. Den var helt vanlig igjen! "Nå," sa feen, "du er trygg her i natt. I morgen skal vi finne en vei hjem til Geppetto. Men du må love meg én ting: Du må være en snill og lydig gutt. Du må gå på skolen, og du må alltid fortelle sannheten. Kan du love meg det?" Pinocchio nikket ivrig. "Ja, ja, jeg lover! Jeg skal være den aller snilleste dukken i hele verden!" Feen smilte igjen. "Fint. Nå skal du få litt mat og en god natts søvn." Pinocchio var utslitt, men også lettet. Han hadde fått en ny sjanse. Men ville han klare å holde løftet sitt? Bare tiden ville vise det. Men akkurat nå, i den blåhårede feens trygge hus, følte han seg endelig rolig.
Lekelandet
Pinocchio var glad en liten stund i den blåhårede feens hus. Han lovet å være flink, og han prøvde sitt beste på skolen. Men det var så mange bøker å lese, og så mange regler å følge! Etter hvert ble han litt lei. Han savnet eventyr, lek og moro. En solrik ettermiddag møtte han en gutt som het Lumpe. Lumpe var en lur liten kar med et glimt i øyet. «Hvorfor sitter du her og pugger, Pinocchio?» spurte Lumpe. «Vet du ikke om det mest fantastiske stedet i verden?» Pinocchio ristet på hodet. «Hvilket sted?» «Lekelandet!» sa Lumpe. «Der finnes ingen skoler, ingen lærere, ingen lekser! Bare lek, moro, godteri og fritt fram for alt du kan ønske deg, fra morgen til kveld!» Dette hørtes jo helt utrolig ut for Pinocchio. Tenk, et sted der man bare kunne leke! Ingen kjedelige bøker, ingen strenge frøkener. Han hadde jo lovet feen å være flink, men dette hørtes så mye bedre ut enn skole. «Er det sant?» spurte Pinocchio. «Helt sant!» svarte Lumpe. «En vogn drar dit hver kveld. Bli med oss! Det er så mange andre barn som skal dit.» Pinocchio tenkte lenge. Han visste innerst inne at det kanskje ikke var riktig. Men fristelsen var for stor. Han sa farvel til feen – eller, han sa ikke farvel, han snek seg ut. Han pakket ikke noe, for Lumpe sa de ikke trengte noe i Lekelandet. Samme kveld sto Pinocchio og Lumpe ved veiskillet. Snart kom en vogn, trukket av to snille, men litt trøtte esler. Vognen var stappfull av glade barn som ropte og lo. «Velkommen til den glade reisen!» ropte kusken, en tykk mann med et stort smil og en rød hatt. «Neste stopp: Lekelandet!» Pinocchio klatret opp i vognen sammen med Lumpe. De andre barna var så opprømte. De sang og fortalte vitser. Pinocchio glemte alt om feen og løftene sine. Han var bare glad. Reisen var lang. Etter mange timer, da det begynte å bli mørkt, kom de endelig fram. Og for et syn som møtte dem! Lekelandet var et gigantisk sted, strålende opplyst av fargerike lamper. Overalt var det karuseller, pariserhjul, berg-og-dal-baner, og boder fulle av godteri. Det luktet sukkerspinn og popcorn. Barn løp rundt og lekte, ropte og skrattlo. Ingen foreldre, ingen voksne som sa «ikke gjør det» eller «nå er det leggetid». Bare lek, lek, lek! «Se, Pinocchio!» ropte Lumpe. «Er det ikke det beste stedet i verden?» Pinocchio nikket. Han var målløs. Han hoppet ut av vognen og løp rett bort til en bod med kaker. Han spiste så mye han orket, og deretter prøvde han alle lekene. Han spilte fotball, han klatret, han hoppet på trampoline. Han og Lumpe lekte uavbrutt, uten pause, i mange, mange timer. Dagene og nettene fløy forbi som i en drøm. De var aldri slitne, aldri trette. De bare lekte. Men etter en uke, begynte Pinocchio å føle seg litt merkelig. Når han våknet om morgenen, klødde han seg bak ørene. Og Lumpe, han så også litt rar ut. «Hører du ikke noe, Lumpe?» spurte Pinocchio en dag. «Det er som om det vokser noe på hodet mitt.» Lumpe kjente etter. «Jeg også!» ropte han. De løp bort til et speil. Og der, til deres store forskrekkelse, stakk det ut to lange, lodne eselører fra hodene deres! Pinocchio og Lumpe forsøkte å skjule ørene under luene sine, men det var ingen vits. De bare vokste og vokste. Snart kunne de ikke skjule dem lenger. Og det var ikke bare ørene. En morgen våknet Pinocchio med en liten, bustete hale på rumpa. Lumpe hadde også fått en. «Hva skjer med oss?» spurte Pinocchio. «Jeg vet ikke,» sa Lumpe. «Men det føles som om jeg har lyst til å spise høy.» De andre barna i Lekelandet så også annerledes ut nå. Noen hadde allerede fått lange eselhoder. De ropte ikke lenger, men bjeffet og vrinsket. Sannheten var grusom. Lekelandet var en felle. Den tykke kusken og hans menn lokket barn dit for å leke, spise godteri og være late. Og når barna bare lekte og aldri lærte noe, forvandlet de seg sakte, men sikkert, til esler. Esler som kusken deretter kunne selge til bønder og sirkus. Pinocchio og Lumpe hadde blitt lurt. De var blitt til esler! De kunne ikke snakke lenger, bare vrinske og bjeffe. Kroppene deres var dekket av grå pels. De følte seg tunge og klønete. Den tykke kusken kom og lo høyt. «Perfekt!» sa han. «Nå er dere klare for salg!» Han og mennene hans samlet alle de nye eslene. Pinocchio og Lumpe, nå helt forvandlet, sto side om side. De var redde og forvirrede. Pinocchio ble kjøpt av en sirkusdirektør. Han ble pisket og tvunget til å hoppe gjennom ringer og gjøre triks foran et publikum som lo av ham. Det var et forferdelig liv. Han savnet feen. Han savnet Geppetto. Han savnet å være en tredukke, ja, selv en tredukke var bedre enn dette. En dag, under en forestilling, snublet Pinocchio. Sirkusdirektøren ble rasende og bestemte seg for å selge ham igjen, til en mann som ville kaste ham i havet og drukne ham for å bruke skinnet hans. Pinocchio ble kastet i vannet, og sirkusdirektøren bandt en tung stein til halsen hans for å sørge for at han sank. Men Pinocchio var ikke som et vanlig esel. Han var en magisk dukke. I det han traff vannet, skjedde det noe utrolig. Alle eseldelene hans, ørene, halen, pelsen, falt av! Han ble til en tredukke igjen. Han sparket vilt fra seg og klarte å svømme opp til overflaten, steinen hadde falt av. Han var fri fra eselkroppen, men han var alene i det store, mørke havet. Hva skulle han gjøre nå? Hvor skulle han dra? Han var så langt hjemmefra. Han så seg rundt, men alt han så var det uendelige havet. Han følte seg liten og hjelpeløs. Han måtte finne Geppetto. Han måtte finne feen. Men hvordan? Han svømte og svømte, uten å vite hvor han var på vei. Han var utmattet, men han visste han måtte fortsette. Og mens han svømte, dukket det plutselig opp en enorm, mørk skygge under vannet. En skygge så stor at den dekket alt. En skygge som rørte seg raskt. Pinocchio visste ikke hva det var, men en fryktelig følelse grep ham. Han svømte enda fortere, men skyggen ble bare større og større. Han var i fare. En ny fare.
Haien og Geppetto
Den store, mørke skyggen ble plutselig til en diger munn! En munn så stor at den kunne sluke et helt skip! Pinocchio prøvde å svømme unna, men det var for sent. Med et gigantisk "SVOSJ!" ble han dratt inn i mørket. Alt ble svart rundt ham, og han falt gjennom vann og slim, dypere og dypere inn i noe som føltes som et bunnløst hull. Han følte seg helt alene, omgitt av en merkelig, fuktig lukt og lyden av brusende vann. Han landet mykt på noe som føltes som våt sand. Rundt ham var det beksvart, så mørkt at han ikke kunne se sin egen nese, selv om den var lang nok. "Hvor er jeg?" hvisket Pinocchio. Han ropte, men ingen svarte. Bare et ekko av hans egen stemme kom tilbake. Han var fanget, inne i magen på det store sjødyret! En fryktelig tanke, men han hadde ingen annen forklaring. Pinocchio, som hadde lært å være modig, bestemte seg for å utforske. Han gikk forsiktig fremover, med hendene utstrakt i mørket. Han snublet over noe hardt, og så over noe mykt. Han hørte en merkelig rumling i det fjerne, som store bølger som slo mot en strand. Det var nok haien som fordøyde sitt siste måltid. En ubehagelig lyd, syntes Pinocchio. Men så, i det fjerne, skimtet han et lite, svakt lys. En liten glød i det store mørket! Kunne det være en stjerne? Nei, stjerner er ikke inne i magen på haier. Han begynte å gå mot lyset, først sakte, så litt raskere. Hvert skritt var fylt med håp og en liten bit redsel. Hva ville han finne? Et annet sjødyr? En skatt? Etter en stund ble lyset sterkere, og Pinocchio kunne nå se konturene av en liten båt. Ja, en liten, ødelagt fiskebåt, og inne i den... en gammel mann! Han lå og sov, og han hadde et lys tent ved siden av seg. Pinocchio stoppet opp. Han kjente igjen ryggen, de grå hårene, den gamle, hullete genseren. Hjertet hans begynte å banke. Kunne det være...? Det var jo umulig! "Pappa Geppetto!" ropte Pinocchio. "Er det deg?" Den gamle mannen rykket til, våknet brått, og gnidde seg i øynene. Han så forvirret rundt seg, og så fikk han øye på den lille tredukken som sto foran ham. Ansiktet hans lyste opp i et stort smil, og så begynte tårene å trille nedover kinnene hans. "Min kjære Pinocchio! Du lever! Jeg trodde jeg aldri skulle se deg igjen!" Han kastet seg rundt Pinocchio og klemte ham så hardt han kunne. "Pappa Geppetto! Hva gjør du her? Inne i magen på en kjempehai?" spurte Pinocchio forbløffet. Geppetto hostet litt, og satte seg opp i den lille båten sin. Han hadde vært her lenge, og var blitt mager og svak. "Jeg har lett etter deg overalt, min lille Pinocchio. Etter at du forsvant, ble jeg så urolig. Jeg bygget denne lille båten og dro ut på havet for å finne deg." Han sukket. "Men så kom en forferdelig storm. Båten min kantret, og jeg falt i vannet. Plutselig ble jeg dratt inn i dette mørke hullet, akkurat som deg. Det var denne store haien som slukte meg også!" Geppetto fortalte at han hadde overlevd på noen få kjeks og en liten flaske med vann som han hadde hatt med seg i båten. Han hadde tent lys hver dag, i håp om at noen skulle se det, eller at det skulle gi ham litt trøst i det endeløse mørket. Han hadde mistet nesten alt håp, men nå var Pinocchio her! "Vi kan ikke bli her for alltid, Pappa Geppetto!" sa Pinocchio bestemt. "Vi må finne en måte å komme oss ut på!" Geppetto ristet på hodet. "Jeg har prøvd, min sønn. Jeg har ropt og sparket, men haien merker oss ikke engang." "Det er ingen vei ut herfra. Vi er fanget." Men Pinocchio hadde lært mye på sin reise. Han hadde vært både dum og modig, og nå var han fylt med et nytt mot. "Jeg har en idé!" sa han, og øynene hans glimtet. "Haien må jo puste, ikke sant? Og den må spise. Men den er ikke vant til at det er liv og røre her inne!" Han så seg rundt i den lille båten. Det lå noen ødelagte treplanker og rester av seilet. Geppetto hadde også en liten, sliten lommekniv og en siste rest av en lysestump. Pinocchio begynte å samle sammen det han fant. "Vi skal lage litt ubehag for denne haien," sa han, mens han smilte. Geppetto var skeptisk. "Hva skal du gjøre, min lille venn?" "Vi skal lage en brann!" svarte Pinocchio. "En liten brann, men nok til å lage røyk og varme. Haien er vant til mørket og stillheten her inne, men en flamme og litt røyk... det vil den ikke like!" Geppetto ble redd. "En brann? Her inne? Vi kan sette fyr på oss selv!" "Ikke bekymre deg, Pappa! Jeg skal være forsiktig," sa Pinocchio. Han fant noen tørre fliser fra båten og noen gamle fiskenett. Med Geppettos lommekniv skrapte han forsiktig av fliser fra treverket. Så tok han lysestumpen og tente den. Snart blusset en liten flamme opp. Han la forsiktig mer trevirke og stoff på ilden. Røyk begynte å stige opp. Røyken spredte seg raskt i haienes mage. Først en svak, umerkelig lukt, så en tykkere, hostefremkallende røyk. Haien begynte å murre. En dyp, vibrerende lyd fylte hele hulrommet. Den beveget seg! En stor risting! Haien begynte å vri seg! Den likte ikke dette! "Det fungerer!" ropte Pinocchio, nesten hoppet av glede. "Mer røyk, Pappa!" Geppetto hjalp til med å kaste mer brennbart materiale på ilden, mens Pinocchio viftet med en bit av seilet for å spre røyken raskere. Haien ble mer og mer urolig. Den ristet voldsomt, og vann sprutet over dem. Den hostet! Og hostet igjen! En stor, dyp hoste fylte rommet, og Pinocchio og Geppetto holdt seg fast. Plutselig, med en siste, kraftig hoste, åpnet haien sin enorme munn på vidt gap for å spytte ut den ubehagelige røyken! "Nå!" ropte Pinocchio. "Hopp ut!" Pinocchio grep tak i Geppetto og holdt ham hardt. Med et kjempeskvett ble de kastet ut av haiens munn, ut i det åpne, salte havet! De falt ned i vannet med et plask, og så til sin store glede at haien svømte vekk i full fart, antageligvis for å finne et roligere sted uten røyk og flammer i magen. De var fri! Men gleden varte ikke lenge. Geppetto var utmattet og svak. "Min sønn, jeg er for svak til å svømme," sa Geppetto. "Jeg har ikke spist nok på lenge." Han sank dypere ned i vannet. Pinocchio, som var laget av tre, fløt lett. Han var sliten, men hans hjerte var fylt av kjærlighet til sin pappa. "Ikke vær redd, Pappa! Jeg er sterk! Jeg skal bære deg, Pappa!" Han la seg på ryggen i vannet og ba Geppetto klatre opp på ham. Geppetto var tung, men Pinocchio visste at han måtte redde ham. Han begynte å svømme, sakte men sikkert, mot land som han skimtet i det fjerne. Pinocchio svømte og svømte, hver eneste bevegelse var tung, men han tenkte bare på å redde sin kjære pappa. Solen begynte å stige over horisonten, og malte himmelen i vakre farger, og ga dem håp. Etter det som føltes som en evighet, kjente Pinocchio endelig sand under tærne. De hadde nådd land! Med sine siste krefter dro han Geppetto opp på stranden. De lå der, side om side, utmattet, men med en dyp glede i hjertene. De var fri. Og de var sammen. De hadde overlevd en utrolig reise, og nå var de endelig trygge.
Avslutning
Og slik endte Pinocchios utrolige reise, fylt med vennskap og mot! Tusen takk for at du var med oss i dag, lille venn. Vi håper du likte eventyret. La Sonacasts få vite om du har noen tanker eller tilbakemeldinger, det blir vi så glade for! Nå kan du kanskje finne på din egen spennende historie? Hvem vet hvilke magiske venner du vil møte? Vi gleder oss til neste gang. Ha en kjempefin dag, og husk å drømme stort!
