Historie
Pinocchio
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hvordan det ville vært å være en tredukke som drømmer om å bli en ekte gutt? Vel, i dag skal vi dykke inn i et magisk eventyr om Pinocchio, den rampete lille dukken med en nysgjerrig nese og et hjerte fullt av drømmer. Følg med når vi møter snekker Geppetto, den kloke gresshoppen, og en mystisk Blå Fe. Kanskje lærer vi noe viktig om vennskap og sannhet på veien!
Den Magiske Trebiten
Hør nå godt, for eventyret vårt starter i et lite, koselig verksted, fullt av treflis og lukten av nyskåret tre. Her bodde en vennlig, gammel snekker som het Geppetto. Han var en ensom mann, men veldig, veldig flink til å lage ting med hendene sine. En dag, mens Geppetto ryddet i kroken sin, fant han en helt spesiell trebit. Den var ikke som de andre. Denne trebiten var glatt og fin, og den glimtet litt i lyset. Da han løftet den opp, kjente han noe rart. Trebiten beveget seg litt i hånden hans! Plutselig, fra trebiten, hørte han en liten, kvitrende stemme si: «Ikke klem så hardt!» Geppetto ble så overrasket at han nesten mistet den. En trebit som kunne snakke? Dette var ingen vanlig trebit, tenkte han. Dette var en magisk trebit! Og Geppetto visste akkurat hva han skulle lage av den.
Pinocchio Blir Til
Geppetto griper sine verktøy. Han tar fram den skarpe kniven og begynner å skjære i den rare trebiten. Først former han ansiktet. Med varsomme hender skjærer han ut en liten panne, to runde kinn, og så – øynene! Men så skjer det noe helt fantastisk. Straks øynene er ferdige, begynner de å blunke! Geppetto gnikker seg i øynene. Hadde han sett syner? Hadde trebiten virkelig begynt å leve, allerede? Han kunne nesten ikke tro det, men han så jo hva som skjedde! Han smilte litt for seg selv, selv om han var litt forvirret. Dette var spennende! Han fortsatte å skjære. Han lager en liten nese, og så munnen. Men idet munnen blir ferdig, begynner den å le! "He-he-he!" Den lille munnen ler av ham! Geppetto blir både overrasket og litt fortvilet. "Nå, nå," sier han, "ikke vær så frekk, lille venn. Du er jo ikke engang ferdig!" Men dukken lytter ikke. Den stikker ut tungen! Geppetto rister på hodet, men han kan ikke la være å smile. Dette var sannelig ingen vanlig dukke. Han skjærer ferdig armene, og idet de er klare, strekker dukken ut en hånd og napper hatten hans! "Hallo! Gi meg hatten min tilbake!" utbryter Geppetto. Men dukken bare ler og kaster hatten i luften. Geppetto fanget hatten og lo høyt. Til slutt er bena klare. Og hva skjer da? Jo, idet føttene er på plass, hopper dukken ned fra bordet og begynner å løpe rundt i verkstedet! Helt ustyrlig! Geppetto må løpe etter ham. "Stopp! Stopp, lille ramp!" roper han, men dukken bare lo og sprang rundt og rundt. "Jeg skal kalle deg Pinocchio," sier Geppetto, idet han endelig får tak i den lille trefiguren. "Pinocchio!" Og fra det øyeblikket var Pinocchio ikke bare en tredukke lenger. Han var en liten gutt, laget av tre, full av rampestreker og med et bankende hjerte av eventyrlyst. Men med en gang han fikk beina på jorden, stakk han ut døren og forsvant! Hva skulle Geppetto gjøre nå?
Den Talende Gresshoppen og Løgnen
Pinocchio løp, og løp, og løp! Han visste ikke hvor han skulle, men han var fri! Solen skinte, fuglene sang, og Pinocchio følte seg så lett at han nesten fløy. Han danset og hoppet, og snart var han langt borte fra Geppettos lille hus. Men det var ikke lenge før magen hans begynte å knurre. Han hadde aldri kjent en sult før, og det var en merkelig følelse. Pinocchio løp, og løp, og løp! Han visste ikke hvor han skulle, men han var fri! Solen skinte, fuglene sang, og Pinocchio følte seg så lett at han nesten fløy. Han danset og hoppet, og snart var han langt borte fra Geppettos lille hus. Men det var ikke lenge før magen hans begynte å knurre. Han hadde aldri kjent en sult før, og det var en merkelig følelse. Det var en tomhet i hans lille trekropp, en uro som sa at noe manglet. Han kikket rundt seg i den fremmede skogen. Trærne sto høye og grønne, og solen silte ned gjennom bladverket. Han så vakre blomster, men visste instinktivt at de ikke var spiselige. Han så små, røde bær på buskene, men husket en gang Geppetto hadde advart ham mot å spise ukjente ting. 'Mange bær er giftige, min lille Pinocchio,' hadde han sagt, 'og kan gjøre deg svært syk.' Pinocchio ruslet videre, og med hvert skritt ble sulten mer påtrengende. Han følte seg svak, selv om han var laget av tre. Han kom til slutt ut av skogen og fant seg på en støvete landevei. Langt borte skimtet han en liten landsby, og håpet begynte å spire i hans hjerte. Kanskje der kunne han finne noe å spise? Han begynte å gå mot landsbyen, og snart møtte han to skikkelser som kom gående imot ham på veien. Den ene var en lang, tynn mann med en slitt kappe og et listig smil. Den andre var en kort, tykk mann med en bredbremmet hatt som dekket halve ansiktet. De så ut som om de var på vei til et karneval, men blikkene deres var skarpe og vurderende. «Vel, vel, se her da,» sa den tynne mannen med en raspende stemme, og sperret veien for Pinocchio. «Hva har vi her? En liten gutt, helt alene på veien?» «Han er ikke en vanlig gutt,» mumlet den tykke mannen, og pekte på Pinocchio med en skitten finger. «Han er laget av tre!» Pinocchio ble litt redd, men sulten var sterkere enn frykten. «Jeg er Pinocchio,» sa han, «og jeg er veldig, veldig sulten. Har dere noe å spise?» De to mennene utvekslet et lurt blikk. Den tynne mannen smilte bredere. «Sulten, sier du? Vel, Pinocchio, du har kommet til rett sted. Vi er her for å hjelpe sultne sjeler som deg.» «Ja,» la den tykke mannen til, «vi har den mest fantastiske maten. Deilig, varm grøt og søte kaker. Men det koster litt.» Pinocchio hadde aldri hatt penger. «Jeg har ingen penger,» svarte han. «Jeg har ingenting.» «Ingenting?» Den tynne mannen lo. «Alle har noe, min venn. Hva med den fine trekroppen din? Den er unik! Kanskje du kan... *tjene* maten din?» Pinocchio så forvirret på dem. «Tjene maten min? Hvordan gjør man det?» Den tykke mannen lente seg frem, stemmen senket til en konspiratorisk tone. «Vi er på vei til et stort sirkus i landsbyen. De trenger artister. En snakkende tredukke ville være en sensasjon! Du kan opptre, og for hvert show får du en stor, velsmakende middag!» Pinocchios øyne lyste opp ved tanken på mat. En hel middag! Alt han trengte å gjøre var å snakke og bevege seg, noe han allerede gjorde. Han glemte alle Geppettos advarsler om fremmede og om å være forsiktig. Han så bare for seg en stor bolle med varm grøt. «Jeg skal gjøre det!» ropte Pinocchio, full av håp og en nyfunnet besluttsomhet. «Jeg vil være en sirkusartist!» De to mennene smilte et grusomt smil og klappet ham på skulderen. «Utmerket, min lille venn. Følg oss, så skal vi vise deg veien til herlighet... og mat.» Og så, med sulten som sin veiviser og naiviteten som sitt skjold, fulgte Pinocchio de to fremmede, uvitende om hva som virkelig ventet ham i sirkusets skygger.
Reisen til Dukketateren
Pinocchio fulgte etter de to fremmede, en stor, rødrev med sleipe øyne og en lur katt med et listig smil. De lovet ham mat og ære, og Pinocchio, som var en ny dukke i verden, trodde på alt de sa. Han visste jo ikke bedre. Snart kom de til en stor by, full av yrende liv og mange mennesker. Lyden av musikk, latter og rop fylte luften, og Pinocchio kjente en kriblende følelse i magen. Det var så spennende! De stoppet foran et kjempestort, rødt telt. Det var pyntet med fargerike flagg og glitret i solskinnet. På et stort skilt over inngangen sto det skrevet med store, svingete bokstaver: «DET STORE DUKKETEATERET TIL DUKKETATEREN MANGIAFUOCO!» Inne fra teltet kunne man høre glade rop og musikk, som om en fest var i full gang. Pinocchio glemte helt sulten sin. Han ville inn og se! Han måtte bare se hva som foregikk der inne. Det luktet litt av brent sukker og gamle tepper, men det gjorde det bare enda mer eventyrlig. Da de kom inn, var scenen full av liv. Tredukker danset og sang, og publikum klappet og lo. Pinocchio kikket rundt seg med store øyne. «Se!» sa han til de fremmede. «Det er jo andre dukker her! Akkurat som meg!» Hjertet hans banket av glede. Han hadde aldri sett andre dukker før. Han følte seg ikke så alene lenger. Han ville hilse på dem! Han ville danse med dem! Midt under forestillingen, da to dukker danset en elegant vals, klarte ikke Pinocchio å holde seg. Han hoppet opp på scenen! «Hei på dere, venner!» ropte han og vinket med armene. Publikum ble helt stille. Dansedukkene stoppet forvirret opp. Det ble en pinlig stillhet som fylte hele teltet. Plutselig kom en kjempestor mann frem fra bak scenen. Han var så stor at han nesten nådde opp til taket. Han hadde et langt, kullsvart skjegg som flagret rundt ansiktet hans, og øyne som gnistret som glødende kull. Dette var Mangiafuoco, den fryktinngytende dukketateren. Han var kjent for sitt voldsomme temperament. Han så på Pinocchio med et ansikt like hardt som stein. «Hvem er denne inntrengeren?» brummet han. «Han har ødelagt forestillingen min!» Pinocchio, som aldri hadde møtt en så sint mann før, skalv som et aspeløv. Han ville bare hilse, han! Mangiafuoco grep tak i ham med en svær hånd. «For en frekk dukke!» ropte han. «Du skal få smake min vrede! Jeg skal bruke deg som vedkubbe til middagen min i kveld! Jeg har bruk for mer varme til å steke lammekjøttet!» Pinocchio ble fra seg av skrekk. «Nei, vær så snill!» ropte han. «Ikke brenn meg! Jeg er jo en ekte gutt, nesten! Jeg har en pappa som venter på meg! Han heter Geppetto, og han er så snill og gammel. Han blir så lei seg hvis jeg blir brent!» Tårene trillet nedover hans treansikt, og han hikstet så han ristet. Da Mangiafuoco hørte Pinocchio snakke om sin far, myknet noe i det store, harde brystet hans. Han kremtet og harket litt. Kanskje var han ikke så slem som han så ut. Han slapp taket i Pinocchio. «En pappa, sier du?» mumlet Mangiafuoco. «Vel, vel... kanskje det er nok ved i kaminen likevel.» Han så på Pinocchio. «Jeg har et par tredukker til som kunne passet. Men... jeg er jo egentlig en snill mann, dypt der inne.» Han rakte Pinocchio fem skinnende gullmynter. «Her, lille dukke,» sa han. «Ta disse. Kanskje kan de hjelpe din far. Men ikke ødelegg flere forestillinger, er du snill.» Pinocchio, som hadde vært så redd, kunne nesten ikke tro sine egne ører og øyne. Gullmynter! Og han var i live! «Tusen takk, tusen takk!» ropte han og klemte myntene hardt i sin lille trehånd. Han tenkte med en gang på sin gamle far, Geppetto. «Å, pappa! Med disse myntene kan jeg kjøpe deg en ny jakke! Jeg må hjem! Jeg må hjem til pappa!» Uten å tenke seg om, glemte han alt om reven og katten og løp ut av dukketeateret. Han løp så fort hans små treben kunne bære ham, med hjertet fylt av glede og håp. Han skulle hjem, til pappa Geppetto, og gi ham de skinnende gullmyntene. Han visste ikke at en ny, spennende og farlig reise ventet ham like rundt hjørnet.
Reven og Katten
Pinocchio sprang og sprang, hjertet hans banket som en liten tromme av lykke. Han holdt de fem skinnende gullmyntene så hardt i hånden at de nesten ble varme. Tenk så glad pappa Geppetto ville bli! Han skulle kjøpe en ny kåpe, og kanskje til og med litt mat. Han drømte om all den gode maten de kunne spise sammen. Han var nesten hjemme da, bak et stort eiketre, hørte han en stemme som hvisket navnet hans. «Pinocchio? Er det virkelig deg?» Han snudde seg, og der sto de. Reven, luskete og smilende, og Katten, med sine grønne øyne og fløyelsmyke poter. Pinocchio hadde glemt dem helt. «Hei på dere!» ropte Pinocchio, og glemte fullstendig advarslene fra Den Talende Gresshoppen om å være forsiktig med fremmede. Reven blunket lurt. «Vi har sett deg på veien, lille venn. Og du ser så glad ut! Har du funnet en skatt?» Pinocchio, stolt som en hane, åpnet hånden og viste dem de fem gullmyntene. De glitret i solen. Katten strøk seg inntil Pinocchios treben. «Åh, for noen vakre mynter! Hvor har du fått dem fra?» Pinocchio fortalte dem om dukketeateret, om den slemme Stromboli, og hvordan han hadde gitt ham myntene som belønning. «Fem mynter, sier du?» sa Reven, og lot som han tenkte dypt. «Det er mye penger for en liten tredukke som deg. Men vet du, Pinocchio, vi vet om et sted der fem mynter kan bli til tusen!» Pinocchio sperret opp øynene. «Tusen? Er det sant?» «Absolutt!» sa Katten, og nikket med hodet. «Det er et magisk sted, kalt Miraklenes Mark. Der kan man plante gullmynter, og i løpet av en natt vokser det opp et tre med nye mynter på hver eneste gren!» Reven la til, «Ja, du trenger bare å grave et lite hull, legge myntene nedi, vanne dem godt, og si noen magiske ord. Morgenen etter vil du ha et tre fullt av gullmynter!» Pinocchio var over seg av begeistring. «Et tre fullt av gullmynter? Da kan pappa Geppetto og jeg bli rike! Og han kan kjøpe seg en ny kåpe og et varmt teppe og masse deilig mat!» Han glemte alt han hadde lært, og alt han skulle gjøre. Han så bare for seg de glitrende gullmyntene som vokste på trær. «Men hvor er Miraklenes Mark?» spurte Pinocchio. «Det er et lite stykke unna,» sa Reven, «men vi kan vise deg veien. Vi er dine venner, ikke sant?» Pinocchio nikket ivrig. «Ja, dere er de beste vennene i hele verden!» Så Pinocchio, Reven og Katten begynte å gå. De gikk gjennom skoger og over grønne enger. Solen begynte å synke, og det ble mørkere og mørkere. Pinocchio begynte å bli trøtt. «Er vi snart fremme?» spurte han, og gned seg i øynene. «Snart, snart,» sa Katten, og Revens smil ble enda bredere. Til slutt kom de til en stor, åpen slette, badet i måneskinn. «Her er det!» sa Reven, og pekte mot en liten jordflekk. «Miraklenes Mark!» Pinocchio var så spent at han glemte hvor trøtt han var. Han gravde et lite hull med fingrene sine, forsiktig la han de fem gullmyntene nedi, og dekket dem med jord. «Nå må du vanne dem,» sa Katten. Pinocchio fant litt dugg på et blad og dryppet det forsiktig over det lille jordhaugen. «Og de magiske ordene?» spurte Pinocchio, og så spent på Reven. Reven lirket med leppene. «Si: 'Gullmynter, voks og gro, bring meg rikdom, to og to!'» Pinocchio gjentok ordene, mens han lukket øynene og forestilte seg gullet som spirte. «Flott!» sa Reven. «Nå må du bare vente her til morgenen gryr. Da vil treet ditt være fullt av gullmynter.» «Vi må gå nå,» sa Katten, «vi har viktige ærend. Men vi sees i morgen!» Og med det forsvant de to luringene inn i skyggene, og lot Pinocchio være alene på den store sletten. Pinocchio satte seg ned og ventet. Han ventet og ventet. Stjernene kom frem på himmelen, og en ugle tutet i det fjerne. Han ble kald, og han ble ensom. Han tenkte på pappa Geppetto. Han tenkte på Den Talende Gresshoppen. Hadde han gjort noe dumt? Men så husket han løftet om gulltreet, og et smil spredte seg over ansiktet hans igjen. Han lukket øynene og drømte om tusenvis av gullmynter. Morgenen kom, og solen sto opp. Pinocchio sprang bort til stedet der han hadde plantet myntene. Han så, og han så, men det var ingen gulltre der. Bare den lille jordhaugen han hadde laget. «Kanskje jeg ikke sa de magiske ordene riktig?» mumlet han, og begynte å grave med fingrene. Han gravde og gravde, men fant ingenting. Ingen mynter. Ingen røtter. Ingenting! Reven og Katten hadde lurt ham! De hadde tatt gullmyntene hans og stukket av i ly av mørket. Pinocchio følte en stor klump i halsen. Tårene begynte å trille nedover trekinnet hans. Han var så lei seg. Han var så sint. Han var så dum. Han hadde mistet alt! De fem glitrende gullmyntene, som skulle gjøre pappa Geppetto glad, var borte. Han var alene, uten penger, og langt hjemmefra. Han hadde lært en hard lekse om å stole på fremmede, og om at man ikke alltid skal tro på det som høres for godt ut til å være sant. Nå måtte han finne en vei hjem, men veien var lang, og hjertet hans var tungt som en stein.
Den Blå Feen
Pinocchio vandret dypere inn i den store, mørke skogen. Kvelden kom snikende, og med den kom kulden. Han var så sulten at magen hans romlet som en tordensky. Han var lei seg, så lei seg, for alle dumhetene han hadde gjort. Hvis bare han hadde hørt på den gode Gresshoppen! Eller på pappa Geppetto! Nå var han alene, og han visste ikke hvilken vei han skulle gå. Han var helt utmattet, hvert skritt føltes som om han gikk gjennom tykt gjørme, og tårene presset på. Alle de vakre drømmene om å gi pappa Geppetto gullpengene, var nå bare et vondt minne om hans egen godtroenhet. Han lengtet etter tryggheten i pappas lille verksted. Han trengte et sted å hvile, et sted å være trygg. Han speidet ut i mørket, på jakt etter et tegn, en liten gnist av håp. Han ville så gjerne gjøre alt ugjort. Han hadde lært en lekse, en veldig hard lekse. Han måtte finne en vei ut av denne skogen. Plutselig, gjennom de tette trærne, så han et lite, hvitt hus. Det glimtet som en liten stjerne i mørket. Pinocchio vandret dypere inn i den store, mørke skogen. Kvelden kom snikende, og med den kom kulden. Han var så sulten at magen hans romlet som en tordensky. Han var lei seg, så lei seg, for alle dumhetene han hadde gjort. Hvis bare han hadde hørt på den gode Gresshoppen! Eller på pappa Geppetto! Nå var han alene, og han visste ikke hvilken vei han skulle gå. Han var helt utmattet, hvert skritt føltes som om han gikk gjennom tykt gjørme, og tårene presset på. Alle de vakre drømmene om å gi pappa Geppetto gullpengene, var nå bare et vondt minne om hans egen godtroenhet. Han lengtet etter tryggheten i pappas lille verksted. Han trengte et sted å hvile, et sted å være trygg. Han speidet ut i mørket, på jakt etter et tegn, en liten gnist av håp. Han ville så gjerne gjøre alt ugjort. Han hadde lært en lekse, en veldig hard lekse. Han måtte finne en vei ut av denne skogen. Plutselig, gjennom de tette trærne, så han et lite, hvitt hus. Det glimtet som en liten stjerne i mørket. Han glemte all sin utmattelse. Et glimt av håp fylte ham, og han skyndte seg mot lyset, snublende over røtter og steiner i mørket. Hver fiber i tredukken hans skrek av anstrengelse, men tanken på et trygt sted, et pusterom, drev ham fremover. Da han kom nærmere, så han at det lille huset var laget av noe som lignet snøhvite sukkerkrystaller, og taket glitret som tusenvis av diamanter. Rundt huset vokste blomster han aldri hadde sett før, med kronblader som lyste i pastellfarger, selv i nattemørket. En myk, søt duft hang i luften, en blanding av lavendel og noe udefinerbart magisk. Han stanset foran en liten, utskåret dør av ibenholt, og nølte. Var det trygt? Eller var dette nok en felle? Han husket de slu revene og katten, og en fryktelig klump dannet seg i halsen. Men han var så kald, så sulten, og så alene. Han måtte ta sjansen. Han løftet en skjelvende hånd og banket forsiktig. Bank, bank. Lyden var overraskende hul og ekko i den stille natten. Ingen svarte. Han banket igjen, litt hardere. Da, til hans forbauselse, åpnet døren seg sakte, helt av seg selv, og avslørte en gang badet i et mykt, varmt lys. Det var ingen lampe å se, bare lys som strålte fra selve veggene, som om de var laget av flytende månelys. Han tok et dypt åndedrett og trådte innenfor. Luften inne var enda varmere og duftet enda søtere. På den andre siden av gangen var en stor, åpen stue, med en peis der det brant en ild av usynlig flamme – den ga varme uten røyk, og kastet en mild glød over rommet. Møblene var av lysende skyer, og putene så ut som de var vevd av stjernestøv. Midt i rommet, sittende i en stol som så ut som den var laget av perlemor, satt en kvinne. Hun var vakker, med et ansikt som strålte av vennlighet og øyne så dype blå som en sommerhimmel. Hennes lange, bølgende hår hadde fargen av midnattsblå fløyel, og var drysset med små, glitrende stjerner. Hun var kledd i en kjole av samme eteriske blåfarge, og i hånden holdt hun en liten, skinnende tryllestav. Pinocchio stivnet. Han hadde aldri sett noe så praktfullt. Dette var ingen vanlig kvinne. Dette måtte være… feen han hadde hørt om i historiene. Kvinnen smilte, et varmt, mildt smil som fikk Pinocchio til å føle seg litt mindre redd.
Lekeland og Hvalen
Feen så mildt på Pinocchio. "Mitt kjære barn," sa hun, "hvorfor er du så ulydig? Hvorfor lytter du ikke til råd?" Pinocchio skammet seg. Han lovet å forbedre seg. "Jeg skal bli en ordentlig gutt," sa han, "en som aldri lyver og alltid hører etter. Jeg skal gjøre pappa stolt!" Feen ga ham en ny sjanse, men advarte ham om å være forsiktig. "Verden er full av fristelser," sa hun, "og ikke alle ønsker deg vel. Husk det, Pinocchio." Hun sendte ham hjemover, med løfte om å bli en ekte gutt hvis han var flink. Han var så glad! Han ville skynde seg hjem til Geppetto. Han ville på skolen! Han ville være en god gutt! Han sprang langs veien, full av gode forsetter. Men så... på veien møtte han noen uventede venner. Det var en gruppe gutter som lo og hoppet. De så så glade og bekymringsløse ut. "Skole? Hvem trenger skole?" ropte en gutt med en hatt litt på snei. "Vi skal til Lekeland! En vidunderlig plass hvor ingen trenger å lære, ingen trenger å jobbe, og man kan leke hele dagen, hver dag!" Pinocchio, som hadde lovet så mye, følte likevel en liten kiling av nysgjerrighet. Lekeland? Helt uten lekser? Det hørtes jo fantastisk ut! En mann med et stort smil og en lang pisk, en kusk, sto klar med en vogn full av glade barn. Han var en mystisk mann med listige øyne. "Kommer du, Pinocchio?" ropte en av guttene, en som het Lampwick. Lampwick var en rampete, men morsom gutt som alltid var klar for tull. Pinocchio tenkte på feen. Han tenkte på Geppetto. Men tanken på å leke hele dagen, uten bekymringer, var så fristende. Bare en liten tur, tenkte han. Bare for å se. Og så, uten å tenke seg om to ganger, hoppet Pinocchio inn i vognen, og vognen klapret av sted mot Lekeland. Lekeland var akkurat som de hadde sagt, og mer til! Her var det karuseller som snurret raskt, ballonger i alle regnformer, og så mange kaker og søtsaker man kunne spise! Barna løp fritt, ropte og lo. De kastet baller, lekte gjemsel, og bygget de største sandslott du noensinne har sett. Ingen foreldre, ingen lærere, ingen som fortalte dem hva de skulle gjøre. Bare ren, uhemmet lek. Pinocchio lekte og lekte. Dagene fløy av gårde som sommerfugler. Han glemte helt feen, glemte Geppetto, glemte sitt løfte. Han spiste så mye godteri at magen verket, og lo så mye at kinnene ble ømme. Men etter noen uker begynte han å merke noe rart. Om morgenen, når han våknet, følte han seg litt stivere enn vanlig. Ørene hans føltes litt lengre. Og da han forsøkte å si noe, kom det av og til en merkelig lyd ut, som et lite "iiiii-a". En morgen våknet Pinocchio og strakte seg. Han gned seg i øynene, og så på Lampwick, som lå og snorket ved siden av ham. Men Lampwick så ikke ut som Lampwick lenger. Han hadde fått store, lodne ører! Og en liten, tynn hale stakk ut under dyna! "Lampwick!" ropte Pinocchio, men det kom bare et høylytt "iiiii-a!" ut av hans egen munn. Lampwick våknet, gned seg i øynene, og så på Pinocchio. Hans egne øyne ble store av skrekk. "Pinocchio! Du... du har eselører!" Pinocchio sprang til et speil. Og der, i stedet for hans egne små treører, stakk det ut to lange, grå, lodne eselører! Og en liten, stiv hale dirret bak ham! De var i ferd med å bli esler! Den onde kusken hadde lurt dem! Lekeland var en felle som forvandlet ulydige gutter til esler, som han så solgte! Med et grusomt "iiiii-a!" av fortvilelse, klarte Pinocchio å rive seg løs. Han måtte bort herfra! Han løp og løp, mens de nye eselørene flagret i vinden. Han klarte å unnslippe de onde kuskene som ville fange ham og selge ham. Han hoppet i havet, og det kalde vannet føltes som et sjokk. Sakte, men sikkert, med feens hjelp, ble han forvandlet tilbake til en tredukke. Ørene hans ble små igjen, og halen forsvant. Men han ville aldri glemme Lekeland og den skremmende forvandlingen. Han hadde lært en viktig lekse: at det som virker for godt til å være sant, ofte er det. Nå var Pinocchio alene igjen, ute på det store, åpne havet. Han tenkte på Geppetto. Hvor var hans far? Han hadde vært så opptatt med å leke at han hadde glemt alt. Han gråt, og tårene rant nedover treansiktet hans. "Å, pappa! Hvor er du? Jeg er så lei meg!" Plutselig så han et skip i det fjerne. Han svømte mot det med all sin kraft. På skipet var det sjømenn som snakket om en fryktelig ulykke. "Den stakkars gamle snekkeren Geppetto," sa en sjømann, "han dro ut for å finne sin Pinocchio, men ble slukt av Den Store Hvalen!" Pinocchio kjente hjertet sitt, om han hadde hatt et, synke. Den Store Hvalen? Hva skulle han gjøre nå? Hans kjære far var fanget i magen på et uhyre! Han kunne ikke bare sitte stille. Han måtte redde ham! Han svømte og svømte, dag og natt, over store bølger og gjennom stormer. Han var utmattet, men han ga ikke opp. Til slutt, i det fjerne, så han noe gigantisk. Det var et fjell! Nei, det var ikke et fjell. Det var Den Store Hvalen! Dens enorme gap var åpent som en mørk hule. Pinocchio visste hva han måtte gjøre. Han svømte rett inn i det store, mørke gapet. Han falt og falt nedover en glatt, våt tunge, og landet til slutt i en mørk, illeluktende hule. Han ropte: "Pappa? Er du her?" Og fra mørket hørte han en svak stemme. "Pinocchio? Er det virkelig deg, min sønn?" Og der, i magen på Den Store Hvalen, satt Geppetto, tynn og sliten, men i live! For en gledelig gjenforening! Pinocchio klemte sin far så hardt han kunne. "Pappa! Vi må ut herfra!"
Avslutning
Tusen takk for at du lyttet til eventyret om Pinocchio! Vi håper du hadde det gøy og at historien inspirerte deg. Kanskje du har lyst til å finne på ditt helt eget spennende eventyr nå? Eller utforske flere magiske fortellinger sammen med oss. Vi elsker å høre fra dere, så gi gjerne Sonacasts beskjed om hva du synes. På gjensyn, kjære venner, og drøm søtt!
