Historie
Peter Pan
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang drømt om å fly? Å sveve høyt over hustakene, forbi skyene, helt til en magisk øy hvor eventyr venter på deg? Vel, i dag skal vi reise dit! Til Drømmeland, et sted der ingen blir voksne, og der både modige indianere og skumle sjørøvere lurer. Vi skal møte Peter Pan, gutten som aldri ville bli stor. Bli med oss på et uforglemmelig eventyr fullt av magi og spenning!
Wendy og Darling-barna
Før vi drar til Drømmeland, skal vi møte en spesiell familie som bor i et koselig hus i London. Dette er familien Darling! Der bor den snille og fantasifulle jenta Wendy. Hun elsket å fortelle historier, spesielt om Peter Pan. Hver kveld samlet hun brødrene sine, John og Michael, rundt seg. John var litt eldre og likte å leke modig sjørøver, mens lille Michael var den søteste av de tapte guttene. De lyttet med store øyne når Wendy fortalte om Peter Pans ville eventyr i Drømmeland. De ønsket seg ingenting mer enn å møte Peter Pan på ekte. De visste ikke at Peter Pan noen ganger snek seg inn på rommet deres om natten for å lytte til Wendys historier. Han var så fascinert! En natt, da han lyttet ved vinduet, skjedde det noe utrolig. Han mistet noe veldig viktig... sin egen skygge! Og det, mine venner, var starten på det aller største eventyret de noensinne kunne drømme om!
Reisen til Drømmeland
Peter Pan, med et lurt smil på leppene, fløy tilbake til Darlings barneskole. Han visste at skyggen hans måtte være der! Og jammen, der lå den, krøllet sammen ved vinduet, akkurat der han hadde mistet den. Men han klarte ikke å feste den på igjen alene. Han prøvde og prøvde, og var så frustrert at han begynte å gråte. De små, stille snufsingene vekket en av jentene, den snille Wendy Darling. Hun åpnet øynene og så ham. En gutt som fløy! Og en bitteliten lysende fe som danset rundt ham! Det var Tingeling! Wendy var en veldig hjelpsom jente. Hun så at Peter hadde det vanskelig. "Kan jeg hjelpe deg?" spurte hun. "Du har mistet skyggen din, har du ikke?" Peter var først litt sjenert, men så forklarte han. Og Wendy, som var flink med nål og tråd, sydde forsiktig skyggen fast på føttene hans igjen. Akkurat som om den aldri hadde vært borte! Peter Pan var så glad! Han hoppet rundt og takket Wendy. "Kom med meg!" sa han. "Kom til Drømmeland!" Wendy var redd for å dra alene, men Peter lovet at det skulle bli gøy. Han vekket brødrene hennes, John og Michael, og sammen fortalte han dem om Drømmeland, et sted fullt av alver, sjørøvere og havfruer! Men hvordan skulle de komme seg dit? "Med alvestøv!" ropte Tingeling, og drysset magisk, glitrende støv over alle tre barna. Peter viste dem hvordan de skulle tenke glade tanker, og plutselig – svevde de! Opp og ut av vinduet, over hustakene og mot de glitrende stjernene. Reisen til Drømmeland hadde begynt!
Første møte med Drømmeland
De svevde gjennom den kalde natteluften, men de frøs ikke. Den magiske fe-støven varmet dem, og glade tanker holdt dem flyvende. Hjertene deres banket av spenning. Aldri før hadde de sett stjernene så nært, eller jorden så liten under dem. Det var et fantastisk syn! Plutselig pekte Peter. 'Se!' ropte han. Under dem spredte et vidunderlig landskap seg ut. Det var ikke som noe de hadde sett før. Øya var en virvel av farger – grønne jungler, glitrende elver, og et høyt fjell midt på øya. Havet rundt var så blått at de kunne se fiskene svømme langt under overflaten. Små, blinkende lys danset i luften, som bittesmå stjerner som hadde falt ned – det var feene! I skyggene av trærne skimtet de bevegelser, og rare lyder fylte luften – lyden av trommer i det fjerne, og noe som lignet på dyrebrøl. Peter ledet dem nedover, mot en del av øya dekket av tette trær. Lukten av fuktig jord og fremmede blomster fylte nesene deres. De landet mykt på en gresslette. 'Velkommen til Drømmeland!' sa Peter med et stort smil. 'Mitt hjem!' Wendy, John og Michael så seg rundt med store øyne. Alt var større, mer fargerikt og mer levende enn de noen gang kunne ha forestilt seg. En fargerik fugl med vinger som regnbuer fløy forbi. En ape svingte seg fra en lian og lo. John, som vanligvis var alvorlig, hoppet opp og ned av glede. Peter tok hånden til Wendy. 'Her kan alt skje,' sa han. 'Trærne snakker, havfruene synger, og de tapte guttene... vel, de er alltid klare for et eventyr!' Michael, den minste, gned seg i øynene. Han trodde nesten han drømte. Men det var ingen drøm! Den myke vinden, lukten av sjø og blomster – alt var ekte. Peter lo. 'Selvfølgelig skal vi utforske! Drømmeland er fullt av hemmeligheter. Men først må vi være forsiktige. Her bor det mange, mange skapninger, og ikke alle er like snille.' Han så alvorlig ut et øyeblikk, men smilte så igjen. 'Med meg er dere trygge! Jeg er Peter Pan, og jeg vet alt om Drømmeland.' De vandret gjennom jungelen. Solen silte gjennom de tette bladene og laget mønstre på bakken. Wendy så en vakker sommerfugl med vinger store som middagstallerkener. John prøvde å fange en liten, grønn øgle, men den var for rask. Og Michael fant en bitteliten blomst som lyste i mørket. Peter forklarte at Drømmeland var et sted der tiden ikke betydde noe. Barnene som kom hit, sluttet aldri å bli eldre. De var frie til å leke, utforske og ha eventyr hver eneste dag. Det var et land fullt av magi og mystikk, et sted hvor alt var mulig. Og dette var bare begynnelsen på deres eventyr i Drømmeland. Peter Pan smilte lurt. 'Hva skal vi finne på først?' spurte han, og barna visste at uansett hva det var, ville det bli det mest spennende de noensinne hadde opplevd. Peter foreslo å fly direkte til Havfruebukta! Der kunne de se glitrende havfruer sole seg på klippene og kanskje til og med høre dem synge. Wendy klappet begeistret, og John lurte på om havfruene hadde fiskehaler. Michael ville bare fly! 'Vi må bare passe oss for Kaptein Krok,' la Peter til med et lurt smil. 'Han liker ikke at vi besøker havfruene.' Denne spennende advarselen fikk barna til å krible i magen. De var mer enn klare for å utforske Drømmelands underverker, med Peter som deres modige leder. En hel ny verden ventet på dem, full av magi, venner, og kanskje en og annen sjørøver.
Kaptein Krok og sjørøverne
Ah, ja, sjørøvere! Drømmeland var et sted fullt av eventyr, men også et sted hvor det bodde farlige skapninger. Og den farligste av dem alle, i hvert fall i Peters øyne, var Kaptein Krok! Kaptein Krok var en skurk så fryktelig at han nesten var litt morsom, hvis du så ham på avstand, altså. Han hadde et langt, mørkt skjegg og en stor, rød kappe som blafret i vinden når han brølte til mannskapet sitt. Men det aller mest spesielle med Kaptein Krok, og det som ga ham navnet sitt, var ikke håret hans eller kappen. Nei, det var den skinnende, uhyggelige kroken han hadde i stedet for den ene hånden! For mange år siden, i en kamp med Peter Pan, hadde Peter hugget av hånden hans og kastet den til en diger krokodille. Og den krokodillen? Den likte hånden så godt at den ville ha mer av Krok! Tenk deg det! En krokodille som elsket smaken av Kaptein Krok! Men ikke nok med det. Denne krokodillen hadde svelget en klokke også. En KLOKKE! Så når krokodillen kom snikende, kunne Kaptein Krok høre en høy, TIKK-TAKK, TIKK-TAKK-lyd, som en advarsel. Tikk-takk, tikk-takk. Denne lyden gjorde Kaptein Krok så redd at han skalv i hele kroppen, fra hatten til tærne! Det var den eneste lyden i hele Drømmeland som gjorde ham redd. Kaptein Krok var lederen for et helt skip fullt av sjørøvere. De seilte rundt i Drømmeland på sitt store, svarte sjørøverskip, "The Jolly Roger", med sorte seil og et flagg med en hodeskalle på. Disse sjørøverne var en morsom, men litt klønete gjeng. De elsket å synge sjørøversanger, grave etter skatter, og selvfølgelig, jakte på Peter Pan. Den nest viktigste sjørøveren var en liten, rund mann ved navn Smee. Smee var ikke så skummel. Han var faktisk ganske snill, på sin egen sjørøveraktige måte. Han var Kaptein Kroks nærmeste venn, selv om Krok ofte ropte og skjelte ham ut. Smee var den som alltid prøvde å roe ned Kaptein Krok når han var rasende. Han var litt som en snill bamse som tilfeldigvis var sjørøver. De andre sjørøverne, som Starkey og Bill Jukes, var mest opptatt av å følge ordre og finne skatter. De brukte ofte dagene sine på å pusse kanonene, feie dekk, eller krangle litt vennskapelig om hvem som hadde den største skattebeholdningen. Men uansett hva de gjorde, dreide tankene deres alltid tilbake til én ting: Peter Pan. Kaptein Krok HATET Peter Pan. Han hatet ham mer enn noe annet i hele verden. Hvorfor, lurer du kanskje på? Vel, det var ikke bare på grunn av den hånden han mistet til krokodillen, selv om den var en stor del av det. Han hatet at Peter alltid var så glad, så full av latter og tøys. Peter danset gjennom livet, mens Krok snek seg rundt med et surt ansikt og en plan om hevn. Han hatet at Peter nektet å vokse opp, mens Krok følte seg gammel og lei. Han hatet at Peter hadde venner som så opp til ham, mens Kroks mannskap bare fulgte ham fordi de var redde for kroken hans. For Krok var Peter en konstant påminnelse om alt han hadde mistet – og alt han aldri kunne bli. Han var bitter, og han ville at Peter skulle være like ulykkelig som ham. En dag, ikke lenge etter at Wendy, John og Michael kom til Drømmeland, bestemte Kaptein Krok seg for å sette ut en felle. Han hadde sett Peter og barna fly over skogen, og han visste at de ofte lekte i nærheten av Havfruelagunen. Krok visste at Peter var en smart gutt, men han var også litt overmodig. Han tenkte: 'Hvis jeg kan fange barna, vil Peter komme for å redde dem! Da har jeg ham!' Krok beordret sjørøverne til å gjemme seg i buskene nær en av Peters favoritt-lekeplasser. Planen var enkel: når Peter og barna kom for å leke, skulle sjørøverne hoppe frem, fange dem, og binde dem fast! Men Kaptein Krok hadde glemt en viktig ting: Peter Pan hadde også magiske evner, og han kjente Drømmeland som sin egen bukselomme. Mens sjørøverne snek seg gjennom skogen, med Krok i spissen, hørte de en merkelig lyd. TIKK-TAKK, TIKK-TAKK! Kaptein Kroks øyne ble store som tekopper. "KROKODILLEN!" skrek han. "Den er her! Løp for livet, mine menn!" Sjørøverne, som var like redde for krokodillen som Krok selv, spredte seg i alle retninger. De snublet over røtter, falt i gjørma, og løp så fort beina kunne bære dem, mens "tikk-takk"-lyden ble høyere og høyere. Kaptein Krok, med kroken sin i luften, løp fortere enn alle sammen, ropende om hjelp. Men vet du hva? Det var ingen ekte krokodille der! Det var Peter Pan, som hadde hørt sjørøverne snike seg frem. Han hadde gjemt seg i et tre og laget "tikk-takk"-lyden selv, med en liten klokke han hadde funnet! Han visste nøyaktig hvor redd Krok var for den lyden. Peter lo så han ristet i treet mens han så Kaptein Krok og sjørøverne forsvinne i det fjerne. "De kommer aldri til å lære," mumlet Peter. "Men det er jo gøy, da!" Wendy, John og Michael, som hadde gjemt seg bak en stor stein, kom frem. De hadde sett hele opptrinnet, og de lo så tårene trillet. "Det var fantastisk, Peter!" sa Wendy. "Du skremte dem vekk helt alene!" Peter smilte stolt. "Man må være smart når man er i Drømmeland," sa han. "Sjørøverne er kanskje mange, men de er ikke alltid de skarpeste knivene i skuffen." Han kikket bort mot der sjørøverne hadde forsvunnet. "De kommer nok tilbake. Det gjør de alltid. Men vi er klare for dem!" Med Kaptein Krok og sjørøverne jaget bort for denne gangen, kunne barna puste lettet ut. De hadde fått en spennende smakebit på farene i Drømmeland, men også på Peters utrolige mot og oppfinnsomhet. Eventyrene var så vidt begynt, og neste gang skulle de utforske enda dypere inn i Drømmeland, kanskje til og med møte den vakre, men noen ganger litt rampete, Tigerlilje.
Tigerlilje og farene i lagunen
Etter litt spenning og et skummelt sjørøverbesøk, var Wendy, John og Michael klare for nye eventyr. De var spente på å møte prinsesse Tigerlilje, lederen for indianerstammen. Var hun like tøff som Peter sa? De visste at Kaptein Krok lurte overalt, men var sikre på at Peter ville vise dem Drømmelandets hemmeligheter. Peter smilte lurt. 'Tigerlilje er den modigste av dem alle, nesten som meg!' sa han med et glimt i øyet. 'I dag møter vi henne kanskje ved Den Blå Lagune, men der lurer også farer.' Han forklarte lagunen som et vakkert, men mystisk sted, fullt av spenning og skjulte overraskelser. De fløy over glitrende hav og palmetrær. Snart så de en fantastisk lagune, omgitt av grønne klipper. Vannet var så klart at fargerike fisker svømte under dem. Solen glitret, og her bodde de vakre havfruene, som elsket å leke og synge, men også kunne være rampete og farlige. 'Se!' hvisket Wendy. 'Er det Tigerlilje?' Nede ved vannkanten sto en ung jente med lange, mørke fletter pyntet med fjær. Kledd i mykt skinn, beveget hun seg stille. Dette var prinsesse Tigerlilje, vakrere og modigere enn de hadde forestilt seg. Men vent... Hva beveget seg i skyggene? Det var Kaptein Krok og sjørøverne hans! De hadde listet seg inn i en robåt, ute på en ny, skummel ferd. Krok ville fange Tigerlilje for å tvinge henne til å fortelle hvor Peters hemmelige gjemmested var. 'Ti stille, din idiot!' hvisket Krok til en sjørøver. 'Hvis du skremmer henne, får du ikke mat!' Tigerlilje var modig, men alene. Hun prøvde å løpe, men sjørøverne kastet et nett over henne. 'Hjelp!' ropte hun, men ingen hørte henne, bortsett fra de forskremte fuglene. Høyt oppe i luften var Peter Pan, Wendy, John og Michael vitne til alt. 'De har fanget Tigerlilje!' ropte John. 'Å, nei!' sa Wendy. Peter Pan ble rasende! 'Ingen fanger mine venner!' brølte han. Han måtte handle raskt og smart. Han fløy lydløst nedover mot sjørøverne, gjemte seg bak en palme ved robåten der Krok holdt Tigerlilje fanget. Peter visste Krok var livredd krokodillen. Han stakk hodet forsiktig frem og ropte med en dyp, Krok-lignende stemme: 'Gi meg denne jenten, din feiging!' Sjørøverne ble forvirret. 'Hæ? Kapteinen snakker med seg selv?' mumlet en. Krok snudde seg brått. 'Hva sier du, Smee? Jeg har da ikke sagt noe!' Peter ropte igjen: 'Slipp jenten! Ellers… kaster jeg deg til krokodillen!' Nå ble Kaptein Krok virkelig redd. Han trodde krokodillen snakket bak ham. 'Å, nei, nei, ikke krokodillen!' ropte Krok. 'Slipp henne, slipp henne! Fort dere!' Sjørøverne slapp nettet, og Tigerlilje ble fri! Akkurat da Peter Pan lo høyt og fløy frem fra palmen. 'Ha-ha-ha! Det var bare meg, din dumme Krok!' ropte han. Kaptein Krok ble rasende! 'Peeeter Paaan!' brølte han. Men Peter var allerede i luften, og sjørøverne måtte ro vekk, fulle av skam. Tigerlilje så opp på Peter Pan. 'Tusen takk, Peter Pan,' sa hun. 'Du reddet meg!' Peter landet elegant. 'Ingen fare, Tigerlilje. Venner hjelper hverandre!' Snart kom Wendy, John og Michael ned og hilste på prinsessen. Tigerlilje fortalte dem om jungelens hemmelige stier og de rare skapningene der. Havfruene kom svømmende nærmere, nysgjerrige og lekte i vannet. Peter advarte barna: 'Havfruene er vakre, men kan være farlige. De elsker å dra små barn med seg ut i havet når det blir mørkt.' Wendy, John og Michael lyttet med store øyne. Peter, Tigerlilje og Darling-barna tilbrakte resten av ettermiddagen i lagunen. Da solen begynte å dale, visste de at det var på tide å dra. Kaptein Krok var borte, men farene i Drømmeland sov aldri helt. De hadde fått en ny venn i Tigerlilje, og opplevd enda et spennende eventyr. Drømmeland var et sted fullt av magi og farer, og det var alltid noe nytt å oppdage rundt neste sving.
Livet i De Tapte Guttenes hule
Etter det spennende eventyret med Tigerlilje, var det på tide å finne veien hjem. Men hjem, det var ikke et vanlig hus med takstein og en hage. Nei, hjemmet til Peter Pan og De Tapte Guttene var en hemmelig, underjordisk hule! Det var et sted bare de visste om, og det var gjemt dypt inne i Drømmelands frodige skoger. Man måtte klatre ned en snirklete stige, eller kanskje flyte ned gjennom en spesiell åpning i bakken, som bare åpenbarte seg for dem som trodde på magi. Da Wendy, John og Michael kom inn i hulen for første gang, gispet de av glede! Det var ikke bare en hule, det var et helt lite hus under jorden. Veggene var dekket av myke mose og rare lysende sopper som ga fra seg et varmt, gulgrønt skjær. Overalt lå det skatter: fargerike fjær, skinnende steiner, rare pinner som så ut som sverd, og små tømmerstokker som fungerte som stoler. Det var køyesenger stablet opp mot veggene, alle dekket av tepper laget av blader og dyreskinn. Det luktet av jord, eventyr og litt av bål som knitret trygt i midten av rommet. De Tapte Guttene var så glade for å ha Wendy der. Peter Pan hadde en veldig viktig oppgave til henne. "Wendy," sa han, "vi trenger en mor!" De Tapte Guttene hadde aldri hatt en mor før, og de visste ikke helt hva det betydde, men de visste at mødre var snille og passet på en. Wendy ble litt overrasket, men hun syntes det hørtes ut som et spennende eventyr det også. "En mor?" spurte hun, "Hva gjør en mor i Drømmeland?" Peter forklarte med sitt vanlige, bestemte smil. "En mor forteller historier, syr hull i klærne våre, og sørger for at vi ikke glemmer hvor vi kommer fra!" Og slik ble Wendy alles mor i hulen. Hun satte seg på en stor stein ved bålet, og de Tapte Guttene samlet seg rundt henne, med store, forventningsfulle øyne. John og Michael, som tidligere hadde vært litt sjalu på all oppmerksomheten Wendy fikk, så nå hvor viktig hun var for alle sammen. De ble også en del av denne nye, rare familien. Hver morgen våknet De Tapte Guttene til Wendys myke stemme. Hun fortalte historier om eventyr de hadde hatt, eller om de gangene hun hadde møtt Peter Pan hjemme i London. Noen ganger fortalte hun om alver som danset i måneskinnet, eller om venner hun hadde hjemme. Guttene elsket historiene hennes. De satt musestille, helt oppslukt, og lot seg forføre av ordene hennes. Når klærne deres fikk hull etter all lekingen i skogen, fant Wendy frem nål og tråd, og lappet dem sammen med de fineste stingene. Hun passet på at alle fikk sin del når de "spiste" mat, selv om maten ofte bare var fantasimat, som de forestilte seg var de deiligste retter. Utenfor hulen var Drømmeland fullt av steder å utforske, og dagene var fulle av lek og moro. De Tapte Guttene lekte indianere og sjørøvere, klatret i trær, og utforsket hemmelige stier. Peter Pan ledet alltid an, raskere enn vinden, modigere enn noen annen. Han lærte John og Michael hvordan de skulle flyge med tankekraft, og hvordan de skulle gjemme seg for Kaptein Krok. De lærte å snike seg gjennom skogen uten å lage en lyd, og å kjenne igjen de forskjellige fuglenes sang. Livet i hulen var aldri kjedelig. Det var alltid en ny skatt å finne, en ny lek å starte, eller en ny plan for å erte Kaptein Krok. Når solen begynte å synke, og stjernene kom frem og glitret gjennom åpningene i taket, samlet alle seg igjen i hulen. Bålet kastet varme skygger på veggene, og de Tapte Guttene krøllet seg sammen under sine tepper. Peter Pan fløy ofte rundt i hulen, og fortalte historier om sine egne eventyr, eller om morsomme ting som hadde skjedd i løpet av dagen. Han lo høyt, og hans latter fylte hulen med glede. Wendy satt ofte og sang en liten vuggesang, og guttene, som aldri hadde hatt en mor før, følte en ny slags trygghet og ro. Selv om Drømmeland var et farlig sted med sjørøvere og ville dyr, var hulen deres et trygt og koselig gjemmested, fylt med vennskap, latter og magiske historier. Det var et hjem, langt borte fra alt de kjente, men likevel det mest fantastiske hjemmet i hele verden.
Den store kampen
Men selv om hulen var trygg og god, visste Peter Pan at faren aldri var langt unna i Drømmeland. Kaptein Krok og hans sjørøvere lurte alltid i skyggene, og Krok hadde ikke glemt sin store fiende, Peter Pan, og den irriterende tikkingen fra klokken i krokodillens mage. En dag, mens solen varmet jungelen, la Kaptein Krok en slu plan. Han hadde sett hvordan Wendy og de andre barna likte seg i hulen, og han visste at Peter Pan ville beskytte dem for enhver pris. 'Arr, mine menn!' brølte Krok, 'Vi skal fange Peter Pan! Og denne gangen skal han ikke slippe unna!' Smee, hans trofaste, men litt klønete førstestyrmann, nikket ivrig mens han tørket svetten fra pannen. Men Krok visste ikke at den lille, lysende feen, Tingeling, ofte fløy rundt og lyttet. Hun hørte Kaptein Kroks onde latter og hans skumle planer. Med en gang fløy hun så fort hun bare kunne, tilbake til hulen, og varslet Peter Pan. 'Pass på! Pass på!' ropte hun, mens hun fløy i sirkler rundt Peters hode. 'Krok! Krok kommer!' Peter Pan lyttet til Tingeling. Hans øyne ble smale. 'Så Kaptein Krok vil ha en kamp, ja?' sa Peter med et smil. 'Da skal han få en kamp han aldri vil glemme!' Han samlet De Tapte Guttene rundt seg. 'Hør etter, gutter!' sa han. 'Sjørøverne er på vei! Vi må være smarte og modige!' De Tapte Guttene, med sine villdyrskinn og blader i håret, jublet. Wendy, John og Michael var litt redde, men de visste at Peter Pan alltid passet på dem. Wendy foreslo å lage feller, og John fant frem en gammel gren som kunne være et sverd. Michael, den minste, ville kaste kongler! Snart kunne de høre støyen fra sjørøverne som nærmet seg. Klumpete støvler og grove stemmer kom nærmere og nærmere hulen. 'Nå kommer de!' hvisket Peter. 'Klar, ferdig, gå!' Da sjørøverne stormet inn mot hulen, utløste De Tapte Guttene sine feller! En sjørøver falt i et hull fullt av myke blader, en annen fikk en bøtte med vann over hodet, og en tredje snublet i et snøre og landet rett i en haug med fjær. Det var et morsomt syn! Peter Pan fløy høyt over dem, lo og ertet sjørøverne mens han dukket unna sverdslagene deres. Kaptein Krok ble rasende. 'Peter Pan! Din lille tøysekopp!' brølte han. 'Denne gangen er du min!' Krok svingte sin skarpe krok, men Peter Pan var som vinden. Han fløy opp, han fløy ned, han fløy i sirkler rundt Krok, raskere enn øyet kunne se. 'Prøv å fange meg, Kaptein!' ropte Peter, 'Hvis du klarer det!' De kjempet, Peter med sin lille dolk og Krok med sin store, farlige krok. Men Peter var så lett og rask. Han hoppet og snurret, og Krok ble svimmel av å prøve å følge med. Plutselig, akkurat da Krok svingte kroken sin etter Peter, hørte de en velkjent lyd. En 'Tikk-takk, tikk-takk!' som kom nærmere. Krokodillen! Kaptein Kroks ansikt ble grønt av skrekk. Han hadde glemt den! Krokodillen, som alltid fulgte etter ham, var her! 'Krokodillen!' skrek Krok, og glemte alt om Peter Pan. Han snudde på hælen og løp så fort han bare kunne, med den store krokodillen like bak seg, 'Tikk-takk, tikk-takk!' lød det etter ham. Sjørøverne, som så sin kaptein flykte i panikk, mistet motet. De var ikke så modige uten sin leder. De snudde også, og løp vekk i alle retninger, snublende og fallende, for å unnslippe både De Tapte Guttene og den skumle krokodillen. Peter Pan og De Tapte Guttene jublet! 'Vi vant!' ropte de. Wendy, John og Michael kom frem fra gjemmestedene sine. De var så stolte av Peter og guttene. Kampen var over, og Drømmeland var trygt igjen, i hvert fall for en stund. De visste at Kaptein Krok kanskje ville komme tilbake en annen dag, men i dag hadde de vist at de var modige og smarte. Kvelden senket seg over Drømmeland, og Peter Pan, med Tingeling glitrende over hodet hans, ledet alle tilbake til den koselige hulen. Der fortalte de historier om den store kampen, lo og spiste nattmat. Drømmeland var kanskje et farlig sted, men det var også fullt av eventyr, vennskap og magi. Og den kvelden, da de la seg, visste alle at med Peter Pan ved sin side, var alt mulig.
Avslutning
Og tusen takk for at du lyttet til eventyret vårt om Peter Pan. Vi håper du koste deg like mye som vi gjorde! Husk, verden er full av magi og undere som venter på deg. Kanskje du vil finne på dine helt egne historier? Vi elsker å høre fra deg! Gi gjerne Sonacasts beskjed hvis du har tilbakemeldinger. Ha en magisk dag videre, små eventyrere, og på gjensyn!
