Historie
Pannekaka
20 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
En pannekake som rømmer? Ja, du hørte riktig! I dag dykker vi inn i et klassisk norsk folkeeventyr, «Pannekaka», samlet av Asbjørnsen og Moe. Forestill deg en liten, rund pannekake, akkurat stekt, som plutselig bestemmer seg for å se verden – vekk fra en sulten familie! Bli med på denne spennende reisen og oppdag hvem den møter, og om den klarer å unnslippe alle farene på sin vei. Dette er historien om mot, list, og en uimotståelig pannekake.
Pannekaken blir til og rømmer
En dag var det en gammel kone som skulle bake pannekaker til sine sju sultne barn. Tenk deg sju mager som rumlet! Hun rørte og stekte, og snart lå den første pannekaken i pannen. Den ble så rund og gyllenbrun, og luktet helt himmelsk! Ungene, som satt ved bordet, ropte i kor: «Å, mamma, jeg vil ha en bit!» Men pannekaken, den var slett ikke interessert i å bli spist opp. Plutselig, med et lite vipp, hoppet den ut av pannen! Den rullet raskt over gulvet, ut gjennom døren, og ned veien. «Stopp, pannekake!» ropte både konen og barna, men pannekaken bare trillet videre, fri som fuglen. Den sang en liten, glad sang mens den utforsket den store verden helt alene. Snart møtte den en nysgjerrig gris som sperret opp øynene. Men pannekaken trillet bare videre, glad for sin frihet.
Møter på veien: Grisen, Gåsa og Gåsekaren
Før den visste ordet av det, møtte den en nysgjerrig gris. «God dag, pannekake!» gryntet grisen. «Du ser så deilig og rund ut! Jeg skal spise deg!» Pannekaken lo. «Åh, nei du, kjære gris! Det skal du ikke!» Og så sang den sin glade sang: «Jeg er så lett og ledig, Jeg er så rund og bred, Jeg er fra kone og barn rømt, Og har ingen frykt med! Jeg triller, triller, triller, Så ingen meg kan ta!» Og vips! Så trillet pannekaken videre, forbi den stakkars grisen som bare sto igjen og gryntet. Den trillet videre, langs en støvet vei, og møtte en stor, hvit gås. «Kvak, kvak! Hvor skal du, lille pannekake?» sa gåsa. «Du ser så fristende ut! Jeg tar en bit!» Pannekaken ristet på seg. «Nei, nei, kjære gås! Ikke du heller!» Og så sang den sin sang igjen, den samme glade sangen den nettopp hadde sunget. Og før gåsa rakk å blunke, hadde pannekaken trillet forbi den også. Litt lenger fremme møtte den en stor, staselig gåsekar. Han stirret på pannekaken med sine små, svarte øyne. «Hvor skal du så fort, lille pannekake?» sa gåsekaren med en dyp stemme. «Du ser ut som en perfekt lunsj for meg!» Pannekaken var ikke redd. «Åh, nei du, store gåsekar! Du skal ikke få meg!» Og den sang sin sang for tredje gang, akkurat som før. Med et lite hopp, trillet pannekaken forbi gåsekaren også, og fortsatte sin eventyrlige ferd ut i den vide verden. Den var så glad for å være fri! Den bare trillet og trillet, og solen skinte på den. Hvem skulle den mon tro møte neste gang?
Flere møter: Hanen, Høna og Anda
Pannekaken trillet videre, gjennom en liten skog og over en grønn eng. Den nynnet på sin lille sang: "Jeg har rømt fra sju sultne barn og mor og far og gris og gås og gåsekaren," – den var så stolt over å være så kjapp og smart! Solen varmet dens gylne overflate, og den følte seg fri. Men ikke alle var like glade for å se den. Plutselig, fra et buskas, sprettet det frem en stor, stolt hane. Den hadde rød kam og fine fjær, og så veldig viktig ut der den sto, midt på veien. Hanen så på pannekaken med store, runde øyne. "God dag, lille runding!" kaklet han. "Hvor triller du hen så fort? Skal du ikke hilse på meg?" Pannekaken stoppet, puffet seg opp, og svarte med sin pipende stemme: "Jeg er Pannekaken! Jeg har rømt fra sju sultne barn og mor og far og gris og gås og gåsekaren! Og jeg rømmer fra deg også, store hane! Hipp hurra!" Hanen viftet med vingene. "Å nei du! En sånn deilig pannekake lar jeg meg ikke rømme fra! Kom hit, så skal jeg spise deg opp!" sa han, og gjorde et lite sprang fremover. Men pannekaken var raskere! Med et lite knirk trillet den unna, og hanen måtte bare se etter den. "Ha det bra, store Hane!" ropte pannekaken tilbake, mens den trillet så fort den bare kunne. Den syntes det var morsomt å være så kjapp. Den trillet videre, over en liten bro og forbi en liten dam. Ikke lenge etter kom den til en gård der en eldre, klok utseende høne fikk øye på den lille, runde pannekaken. Hun sto og hakket i jorden. "Kukk-kukk! Hva er dette for noe rart?" sa høna. "En deilig pannekake? Hvor skal du hen så fort? Jeg har aldri sett en pannekake trille av seg selv før!" Pannekaken stoppet, men fortsatt like stolt. "Jeg er Pannekaken! Jeg har rømt fra mange, og fra hanen! Og jeg rømmer fra deg også, gamle høne! Se på meg!" Høna sperret opp øynene. "Å, du er en rømmer? Det liker jeg ikke! Kom hit, så skal jeg spise deg opp! Du ser så gyllen og god ut!" sa hun, og begynte å klukke. Men pannekaken var allerede på vei! Den rullet raskt forbi høna, som nesten snublet. Pannekaken var altfor kjapp! "Hehehe!" fniste pannekaken. "For kjapp for deg også, gamle høne! Jeg rømmer fra alle!" Den trillet lystig videre, og tenkte at ingen dyr kunne fange den. Den trillet en god stund til, og kom etter hvert til en stor, glitrende dam. Der lå en flokk ender og svømte rolig. En nysgjerrig andrik med oransje nebb, løftet hodet og så på pannekaken som kom trillende langs vannkanten. "Kvak-kvak!" sa anda. "Se her, en liten, gyllen skive! Hva er du for noe, og hvor skal du hen?" Pannekaken stanset foran anda, og løftet seg opp på kanten. "Jeg er Pannekaken! Jeg har rømt fra sju sultne barn og mor og far og gris og gås og gåsekaren og den store hanen og den gamle høna! Og jeg rømmer fra deg også, pjuskete andrik! Ingen fanger meg!" Anda svømte et par tak nærmere. "Å, så du er en rømmer? Det går ikke an! Jeg er sulten! Kom her, så skal jeg spise deg opp!" sa anda, og strakte halsen. Men Pannekaken var lur! Før anda rakk å duppe nebbet sitt, hadde den tatt et lite sprang og trillet videre langs vannkanten. Anda ble stående der med åpen nebb, mens pannekaken forsvant. "Ha det bra, andrik!" ropte pannekaken bakover. Den var fortsatt like hel, og like fri! Den hadde lurt alle sammen! Hvem skulle den mon tro møte nå, på sin spennende ferd? Den trillet videre, med solen i ryggen, og var ikke redd for noen ting. For en flink pannekake!
Møtet med Reven: Den slu planen
Pannekaka trillet videre og videre langs den støvete veien. Solen varmet den gyllenbrune overflaten, og vinden hvisket hemmeligheter i de høye gresstråene langs grøftekanten. Den var så glad og så stolt! Tenk at den hadde klart å rømme fra *alle* sammen! Gamlemor, som ville spise den til frokost. Gamlefar, som ville ha den til middag. Og alle dyrene som prøvde å fange den – grisen, den store, rosa. Gåsa og den klumsete gåsekaren. Den stolte hanen, den trippende høna, og den duvende anda! Alle ville smake på den deilige pannekaka, men den var for rask, for smart og for flink! Pannekaka lo en liten, rund latter som rullet langs veien mens den hoppet over en liten kvist og suste ned en solfylt skråning. "Ingen kan fange meg!" tenkte den med en liten bølge av glede. "Jeg er den flinkeste pannekaka i hele verden!" Mens den trillet videre, med sangen sin i hodet og selvtilliten på topp, dukket det plutselig opp noe. Bak en stor, grønn busk, der skyggene var lange og kjølige, kom det frem en rød, lur skikkelse. Det var en rev! En stor, vakker rev med en tykk, bustete hale som feide elegant over bakken, og øyne som glitret litt ekstra – som om den bar på en hemmelighet. Reven hadde ligget og slumret i solen, men lyden av en syngende pannekake hadde vekket den. Den strakte seg dovent, gjespet en lang gjesp, og la hodet på skakke da den så Pannekaka trille så fornøyd forbi. "God dag, lille, runde venn!" sa reven med en stemme som var myk som den fineste fløyel, en stemme som nesten sang. "Hvor er du på vei i et slikt tempo, så glad og uredd?" Pannekaka stoppet brått, overrasket over den plutselige stemmen. Den hadde aldri sett en rev så nært før! Men den kjente ingen frykt. Nei, hvorfor skulle den være redd for en rev? Den hadde jo lurt *alle* de andre dyrene! Den rettet seg opp så godt den kunne for en pannekake, og svarte stolt: "Jeg er en Pannekake som har rømt! Jeg rømte fra gamlemor, og jeg rømte fra gamlefar, og jeg rømte fra grisen, og jeg rømte fra gåsa og gåsekaren, og jeg rømte fra hanen, og jeg rømte fra høna, og jeg rømte fra anda! Og ingen kan fange meg, for jeg er en så flink pannekake!" Reven lyttet med en merkelig blanding av interesse og noe annet udefinerbart i blikket. Den ristet litt på hodet, som om den slet med å forstå. "Åh, lille, deilige pannekake," sa den, og stemmen var nå fylt med en dyp beklagelse. "Jeg er dessverre en gammel rev, skjønner du. Og med alderen har hørselen min blitt så dårlig. Jeg hørte bare bruddstykker av den nydelige sangen din. Det hørtes så vakkert ut! Kunne du kanskje, være så snill å komme litt nærmere, så jeg kan høre den vakre sangen din ordentlig? Jeg ville bli så glad!" Reven klødde seg bak øret med en labb, og så så uendelig trist og hjelpeløs ut. Pannekaka, som var så full av sin egen bragd og stolthet, tenkte: "Åh, denne reven er jo bare gammel og snill! Den vil bare høre hvor flink jeg er. Hvorfor skulle jeg ikke hjelpe en stakkars gammel rev?" Så Pannekaka, uten å nøle et sekund, trillet litt nærmere. Den rykket et par centimeter frem, og begynte å synge sin sang igjen, enda litt høyere enn før: "Jeg rømte fra gamlemor, og jeg rømte fra gamlefar, og jeg rømte fra grisen, og jeg rømte fra gåsa og gåsekaren, og jeg rømte fra hanen, og jeg rømte fra høna, og jeg rømte fra anda! Og ingen kan fange meg, for jeg er en så flink pannekake!" Reven lyttet med store, åpne øyne, og det så nesten ut som om den holdt pusten. "Fantastisk!" utbrøt reven, og klappet forsiktig med en labb. "Men åh, Pannekake, det er helt utrolig! Min hørsel er visst enda dårligere i dag enn jeg trodde. Jeg kan fremdeles nesten ikke høre deg, selv om du er så nære nå. Kan du tro det? Hvis du kunne klatre helt opp på snuten min, bare et lite hopp, så tror jeg at jeg kunne høre deg mye, mye bedre! Da ville jeg ikke gå glipp av en eneste tone av din fantastiske sang." Pannekaka var så fylt av stolthet over sin egen sang og hvor flink den var til å rømme. Den tenkte seg ikke om to ganger. Den trodde virkelig at reven bare var døv og ville høre bedre. Den var så vant til å vinne og lure alle andre, at den ikke skjønte at *denne* reven var mye smartere og lurere enn alle de andre dyrene den hadde møtt. Så den tok et lite hopp, en liten trill, og landet perfekt rett på den myke, røde snuten til reven. Der satt den, som på en liten scene, og sang av full hals, med all sin kraft og stolthet: "Jeg rømte fra gamlemor, og jeg rømte fra gamlefar, og jeg rømte fra grisen, og jeg rømte fra gåsa og gåsekaren, og jeg rømte fra hanen, og jeg rømte fra høna, og jeg rømte fra anda! Og ingen kan fange meg, for jeg er en så flink pannekake!" Reven smilte enda bredere, og denne gangen var det et smil som strakte seg nesten helt til ørene. Øynene glimtet som små stjerner. "Åh, lille venn, det var en helt nydelig sang," sa reven, og stemmen var nå full av en falsk sødme. "Men vet du hva? Jeg er så utrolig, ufattelig dårlig til å høre i dag, at jeg tror du må enda, enda nærmere. Hvis du bare kunne hoppe en liten, siste gang – helt inn i munnen min, da tror jeg jeg kunne høre deg aller, aller best. Helt inne i munnen min, da ville jeg høre hver eneste lille stavelse av den fine sangen din. Ja, da ville den klinge som en klokke rett inn i ørene mine!" Pannekaka var så blendet av sin egen suksess og revenes smiger. Den hadde lurt *alle* andre, fra de store, sterke mennene til de raske dyrene! Hvorfor skulle den ikke kunne lure denne gamle, snille reven også? Den følte seg så viktig og så spesiell, og den elsket å synge sangen sin og fortelle hvor flink den var. Det var ingen fare, tenkte den i sitt enfold. Den var jo så flink! Den hadde jo vært så smart og rask hele veien. Så den samlet alt sitt mot, rettet på den lille, runde kroppen sin, og forberedte seg på å ta det siste, lille hoppet. Den var klar til å imponere reven enda mer, fullstendig uvitende om den farefulle fellen den var i ferd med å hoppe rett inn i.
Reven tar pannekaken
Og der var den! Pannekaken tok sats, svosj! den hoppet med all sin kraft, det siste, lille hoppet rett inn i Revemannens gap. Reven, med et lurt smil som spredte seg over snuten hans, trengte ikke å tenke seg om to ganger. I det øyeblikket den runde, deilige pannekaken landet akkurat der han ville ha den, smekket han munnen resolutt igjen! Klask! Pannekaken, som hadde følt seg så smart og så uovervinnelig, forsto plutselig, altfor sent, at den hadde hoppet rett inn i fella. Den hadde trodd den skulle hoppe over og lande trygt på den andre siden av Revemannens tunge, men nei, det var ingen "andre side". Bare et stort, mørkt gap som nå lukket seg rundt den. Akkurat da, forsvant Pannekaken fra historien vår. Ingen flere trillende eventyr, ingen flere sanger om sin egen fortreffelighet. Ingen flere møter med griser, gjess, haner eller ender. Bare stillhet. Pannekaken, som var så full av liv og eventyrlyst, var borte. Reven satt der, med lukkede øyne, og nøt hvert eneste smule av den varme, nystekte pannekaken. Han tygde sakte, smattet fornøyd og vrikket litt på snuten. Mmm, dette var den aller beste pannekaken han noensinne hadde smakt! Den var så velsmakende, så perfekt stekt, og den hadde til og med kommet trillende rett til ham. Han trengte ikke engang å jage den! Han slikket seg rundt munnen, og det var det. Pannekaken var borte, spist opp av den listige reven. Historien om Pannekaken, som hadde trillet fra huset og unnslippet så mange, endte her. Så, slik endte den lille Pannekakens eventyr. Den lærte oss at selv om man er rask og smart, må man alltid være litt forsiktig med hvem man stoler på. Spesielt når de har veldig store smil og glitrende øyne. Noen ganger er det bedre å lytte til de eldres råd, eller kanskje bare trille videre når noen ber deg om å komme litt nærmere. Husk det, små venner, det er viktig å ha selvtillit, men aldri la den gjøre deg blind for hva som kan være farlig. Det er lett å bli lurt når man er full av glede og selvtillit, akkurat som vår lille, runde venn. Pannekaken hadde vært så stolt av hvor flink den var til å unnslippe, at den glemte å være forsiktig når det gjaldt som mest. Den trodde den var smartere enn alle de andre dyrene den møtte, grisen, gåsa, hanen, høna og anda. Den hadde sunget sangen sin med stor overbevisning, og den trodde at ingen kunne fange den. Men selv den raskeste pannekaken kan snuble, spesielt når den blir for selvsikker. Revemannen, derimot, var den rake motsetningen. Han var kanskje ikke den raskeste, men han var utspekulert, tålmodig og utrolig smart. Han visste akkurat hvordan han skulle lokke den runde fristelsen nærmere, med de glitrende øynene og det lure smilet. Han hadde spilt sitt spill til perfeksjon. Da Revemannen hadde svelget den siste biten og tørket bort en smule fra barten sin, sukket han fornøyd. Ahh, for en herlig frokost! Han la seg ned i gresset, magen rund og varm, og drømte søte drømmer om flere pannekaker som trillet rett inn i munnen hans. Han hadde lært en lekse også, selv om den var annerledes enn Pannekakens. Han hadde lært at tålmodighet og list ofte vinner over ren fart og skryt. De andre dyrene, Grisen, Gåsa, Hanen, Høna og Anda, sto samlet et stykke unna, og hadde sett hele historien utfolde seg. De hadde advart Pannekaken, prøvd å fortelle den å være forsiktig, men den hadde ikke hørt. Nå var det stille i skogen, og en trist stemning lå over dem. «Åh, stakkars Pannekaken,» sa Grisen med en dyp, sorgfull grynting. «Den var så full av liv og glede. Men også så sta.» «Den ville bare trille og trille,» kaklet Gåsa, «og trodde ingen kunne stoppe den.» Hanen nikket alvorlig. «Vi prøvde å si den måtte passe seg for den listige Revemannen. Men den bare sang sangen sin og hoppet videre.» Høna rystet på hodet. «Det er viktig å tro på seg selv, ja, men det er også viktig å lytte til gode råd. Ikke sant, Anda?» Anda, som vanligvis var den stilleste av dem alle, kvakket lavt. «Ja, det er det. Spesielt når man møter noen som virker *for* vennlige.» De små vennene forsto nå hvorfor de voksne alltid sa at man skulle være forsiktig med fremmede, og at man ikke skulle skryte for mye av seg selv. Det var ikke for å være slemme, men for å holde hverandre trygge. De bestemte seg der og da for at de alltid skulle høre på de som var eldre og klokere, og at de aldri skulle la stolthet ta overhånd. Og selv om Pannekaken var borte, levde historien om den videre. Hver gang Grisen, Gåsa, Hanen, Høna og Anda møttes, fortalte de historien om den modige, men akk så naive Pannekaken. De gjorde det ikke for å le av den, men for å huske leksen den hadde lært dem. En leksjon om ydmykhet, forsiktighet, og verdien av å lytte. Så, kjære lyttere, husk historien om Pannekaken. Den lærte oss at selv den deiligste og mest eventyrlystne av oss, kan møte en uventet slutt hvis vi ikke er forsiktige. Vær modig, vær glad, men vær alltid klok. Og pass på de glitrende øynene og de lure smilene. Verden er full av spennende eventyr, men også små feller for de uoppmerksomme. Nå, hva tror du de spiste til frokost dagen etter, tro? Kanskje litt havregrøt? Eller en vaffel? Men definitivt ingen pannekaker som triller fra huset!
Avslutning
Og med det, er vår historie om den rampete pannekaka over for denne gang. Tusen takk for at du ville lytte! Vi håper du koste deg like mye som pannekaka koste seg på rømmen. Kanskje ble du inspirert til å finne på dine egne ville eventyr? La Sonacasts få vite om du har tilbakemeldinger, vi elsker å høre fra dere. Hvem vet, kanskje hører vi en pannekake trille igjen snart? Ha en super dag, og på gjensyn!
