Historie
Ole Brumm
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva som skjer dypt inne i en magisk skog, der trærne hvisker hemmeligheter og elvene synger sanger? Velkommen til Hundremeterskogen! Her bor en liten bjørn med et veldig stort hjerte, som elsker honning mer enn noe annet. Han heter Ole Brumm. Bli med oss når vi utforsker hans koselige verden, møter hans beste venner, som den engstelige Nasse Nøff, den triste Tiggerud og den kloke Kristoffer Robin. Gjør deg klar for spennende, men vennlige eventyr, fylt med latter, vennskap og massevis av honning!
Ole Brumm og honningen
En morgen, da solen kikket inn gjennom vinduet hans, våknet Ole Brumm med en rumlende mage. Han strakte seg, gned seg i øynene, og det første han tenkte på var honning! Å, honning! Det var det aller beste som fantes i hele verden, nesten bedre enn en god lur. En morgen, da solen kikket inn gjennom vinduet hans, våknet Ole Brumm med en rumlende mage. Han strakte seg, gned seg i øynene, og det første han tenkte på var honning! Å, honning! Det var det aller beste som fantes i hele verden, nesten bedre enn en god lur. Han svingte beina ut av sengen, ploppet ned på gulvet, og tuslet bort til kjøkkenet sitt. En krukke med honning! Det var akkurat det han trengte. Han åpnet skapdøren, og der sto de, rad på rad, skinnende og gyllenbrune. Men å nei! De fleste var tomme! Bare én liten krukke, nesten skjult bak en stor tekanne, hadde fortsatt litt igjen. Brumm strakte seg, labbene hans klønet litt, men til slutt fikk han tak i den. Å, den deilige duften av søt, klebrig honning! Magen hans rumlet enda mer nå. Han fant frem en skje, og med et lite, smakte han på den. Himmelsk!
Brumm sitter fast
Ole Brumm elsket honning mer enn noe annet. Han spiste og spiste, en skje full etter den andre. Den gyldne, klissete honningen forsvant ned i den glade magen hans. Snart var den første krukken tom, så den neste, og så den tredje! Helt til det ikke var en dråpe igjen. Åååh, det var så godt, tenkte han. Han følte seg mett og varm, som en stor, myk honningklump. Så var det på tide å gå hjem. Ole Brumm vinket farvel til Kanin og snudde seg mot døråpningen. Men hva var dette? Han tok et skritt, så et til, men det føltes som om døren hadde blitt mye mindre! Han presset og dyttet med all sin kraft. «Åh, kjære vene! Jeg sitter fast!» mumlet han, ansiktet ble rødt av anstrengelse. Kanin kom løpende til, «Brumm! Hva skjer? Har døren min krympet?» «Jeg... jeg tror jeg har spist litt for mye honning, Kanin,» sa Ole Brumm, med en stemme som var litt klemt. «Jeg sitter fast i døren din! Jeg kommer meg verken inn eller ut!» Og jammen var det sant! Ole Brumm satt bom fast. Hodet og armene hans var på utsiden, men den store, runde magen hans satt fast som en propp i den lille døråpningen. Han kunne ikke komme seg videre. Stakkars Ole Brumm! Kanin prøvde å dytte ham. Han dyttet og dro, men Brumm rikket seg ikke en millimeter. Han var like fast som et tre i bakken. «Dette er ikke bra,» sa Kanin. «Vi må ha hjelp! Jeg løper og finner Kristoffer Robin!» Og så løp Kanin av gårde. Kristoffer Robin kom snart tilbake, og da han så Ole Brumm sitte fast, måtte han le litt, men han syntes også veldig synd på sin venn. «Hva skal vi gjøre nå?» spurte Kanin. Kristoffer Robin klødde seg på haken. «Vel,» sa han, «det ser ut som Brumm må vente en stund. Han må bli tynnere igjen, før han kan komme seg løs.»
Nasse Nøff møter en Hufferump
Etter at Ole Brumm satt fast i Kanins inngang, var det stille en liten stund i Hundremeterskogen. Ole Brumm satt og ventet tålmodig på å bli tynn nok, men han begynte å lengte etter nye eventyr. En dag, mens han tenkte på honning og kanskje en liten tur, kom Nasse Nøff på besøk. Nasse Nøff var alltid litt engstelig, og han hadde hørt mange historier om mystiske og store skapninger som bodde dypt inne i skogen. Skapninger som ble kalt Hufferumper. «Ole Brumm,» hvisket Nasse Nøff, «har du noen gang sett en Hufferump?» Ole Brumm ristet på hodet. «Jeg tror ikke det, Nasse Nøff. Er de farlige?» Nasse Nøff skalv litt. «Veldig farlige! Og de elsker honning!» Ole Brumm, som jo elsket honning mer enn noe annet, ble plutselig veldig interessert. Hvis Hufferumper elsket honning, så måtte det jo være bra skapninger? Kanskje de kunne dele? Men Nasse Nøff var sikker på at de var skumle. Så Brumm, som var en god venn, bestemte seg for å hjelpe Nasse Nøff med å føle seg tryggere. «Vi må fange en,» sa Ole Brumm. Nasse Nøff spærret opp øynene. «Fange en Hufferump? Men hvordan?» Ole Brumm smilte sitt aller bredeste smil. «Vi skal grave en felle! En ordentlig Hufferump-felle!» De fant en god plass dypt inne i skogen, hvor trærne sto tett og skyggene var lange. Der begynte de å grave. Ole Brumm gravde og gravde med potene sine, og Nasse Nøff hjalp til med å kaste vekk jorden med sine små hover. Det var hardt arbeid! Til slutt hadde de en stor, dyp grop. «Og nå?» spurte Nasse Nøff. «Nå,» sa Ole Brumm, «må vi ha et lokkemiddel!» Han fant frem den største honningkrukken han hadde. Det var den eneste han ikke hadde spist opp ennå. Forsiktig plasserte de krukken nederst i gropen. «En perfekt felle for en Hufferump som elsker honning,» sa Brumm fornøyd. De skyndte seg hjem før det ble mørkt, og Nasse Nøff var litt skremt, men også veldig spent. Den natten kunne Nasse Nøff nesten ikke sove. Han lå i sengen sin og hørte på vindens susen i trærne. Hver minste lyd hørtes ut som en stor, tung Hufferump som snek seg gjennom skogen. Han hørte et knak i en gren, en ugle som ropte, og plutselig – – en dyp rumling! Var det Hufferumpen? Nasse Nøff var sikker på det! Han måtte sjekke fellen! Han snek seg ut av sengen, hjertet banket som en liten tromme, og løp så fort han kunne mot gropen. Da han kom frem, var det helt mørkt. Han kikket forsiktig ned i gropen. Han kunne så vidt skimte en mørk form der nede. Den beveget seg ikke, men den var stor og rund. Og... den hadde to ører som stakk opp! Nasse Nøff skalv fra topp til tå. Han hadde fanget en Hufferump! Og den var akkurat så stor og skummel som han hadde forestilt seg. Han turte ikke å være i nærheten. Han snudde seg og løp hjem igjen, så fort hans små bein kunne bære ham, helt sikker på at den store, runde Hufferumpen med ørene var like bak ham. Neste morgen kom Ole Brumm traskende til fellen. Han kikket ned i gropen, og der var den! Honningkrukken! Men den var tom. Hufferumpen hadde spist all honningen og var forsvunnet! Ole Brumm gned seg i magen. En listig Hufferump! Han lurte på om den ville komme tilbake en annen dag. Han var litt lei seg for honningen, men også litt imponert over Hufferumpens evne til å forsvinne. Nasse Nøff, derimot, var bare lettet over å ha overlevd møtet med den skumle skapningen.
Tiggerud mister halen sin
Mens Nasse Nøff pustet lettet ut etter å ha unnsluppet Hufferumpen, var det en annen venn i Hundremeterskogen som ikke hadde det så bra denne dagen. Det var Tiggerud. Tiggerud var en esel, og han var nesten alltid litt trist. Han så gjerne på den lyse siden av livet, og så på den mørke. Og som regel var det alltid mørkt. Men i dag var han ekstra trist. Han stod alene nede ved bekken, med mulen pekende nedover mot vannet, som om han prøvde å se sitt eget triste speilbilde der. En lang, dyp sukking unnslapp ham. Han sukket så tungt at det nesten rystet de gamle trærne rundt ham. Og grunnen til denne ekstra dype tristheten? Han hadde mistet halen sin. Halen hans, den vakre halen med den lille, myke dusken på enden, var borte. Helt borte! Det var jo en forferdelig ting å miste, syntes han. Hva skulle en esel vel gjøre uten sin hale? Det var en del av ham! Han følte seg naken og rar. Han hadde lett overalt han kunne tenke seg – under busker, bak steiner, og til og med i sin egen, lille, mørke hytte. Men ingen hale. Bare tomhet. Ikke rart han var lei seg. Ikke rart han var lei seg. Tiggeruds verden føltes enda gråere enn vanlig, og han kunne nesten kjenne tomrommet der hvor halen hans skulle ha vært. Han stirret ned i vannet, og for en gangs skyld var det ikke bare hans eget triste ansikt han så. Han så ingen hale. Han sukket igjen, en lyd som bar på all verdens tyngde. Akkurat da kom Ole Brumm traskende langs elvebredden. Brumm var alltid på jakt etter honning, eller kanskje en god venn å spise frokost med. Han var en bear of very little brain, men et hjerte av gull. Da han så Tiggerud stå så uendelig trist, glemte han alt om honning for et øyeblikk. «God dag, Tiggerud,» sa Brumm, litt usikker på hva som var galt, men visste at noe var det. Tiggerud bare mumlet noe uforståelig ned i vannet. «Er det noe galt, Tiggerud?» spurte Brumm forsiktig. «Du ser… tja, enda mer tiggerud-aktig ut enn vanlig.» Tiggerud løftet hodet sakte. «Galt? Å, Brumm, det er vel alltid noe galt. Men i dag er det kanskje litt mer galt enn vanlig galt.» Han snudde seg, og Brumm så det med en gang. «Men… Tiggerud,» sa Brumm, «hvor er… hvor er halen din?» Tiggerud nikket dystert. «Nettopp. Borte. Forsvunnet. En tragedie, Brumm, en sann tragedie.» Brumm klødde seg i hodet. «Borte? Men… hvorfor er den borte?» «Hvis jeg visste det, hadde jeg jo funnet den, Brumm!» utbrøt Tiggerud, med en sjelden liten gnist av irritasjon i stemmen, før han falt tilbake i sin vanlige melankoli. «Jeg har lett, Brumm. Jeg har lett overalt. Ingen hale. Bare et… et hull. Et haleløst hull.» Brumm tenkte seg om. Det var en lang tankeprosess. «Kanskje… kanskje den bare har gjemt seg?» foreslo han til slutt. «Haler gjemmer seg ikke, Brumm,» sa Tiggerud. «De sitter fast. Helt til de en dag ikke gjør det lenger.» Brumm visste at Tiggerud trengte hjelp, og han visste hvem som var flinkest til å hjelpe med slike vanskelige ting. «Vent her, Tiggerud! Jeg vet hvem som kan hjelpe! Kristoffer Robin! Han vet alt!» Uten å vente på svar, trasket Brumm av gårde så fort de små beina hans kunne bære ham, over stokk og stein, forbi honningkrukker han vanligvis ville ha stoppet for, helt til han kom til Kristoffer Robins hus. Kristoffer Robin satt og tegnet da Brumm banket på. «Brumm! Hva er det?» «Å, Kristoffer Robin,» sa Brumm, «det er Tiggerud! Han er så… haleløs!» Kristoffer Robin rynket pannen. «Haleløs? Hva mener du, Brumm?» «Halen hans er borte! Helt borte! Og han er så trist, Kristoffer Robin. Kan du… kan du hjelpe ham?» Kristoffer Robin, som var den smarteste av dem alle, tenkte seg om. «En hale… borte? Hmm.» Plutselig lyste øynene hans opp. «Jeg tror jeg vet hvor den er!» Brumm så forventningsfullt på ham. «Vet du det? Men hvor?» «Kom, Brumm!» sa Kristoffer Robin, og tok Brumms pote. «Vi må til Ugles hus!» Brumm ble forvirret. «Ugle? Men Ugle har da sin egen hale?» «Ikke akkurat en hale, Brumm,» forklarte Kristoffer Robin, «men Ugle har en tendens til å finne ting og bruke dem til… egne formål.» De skyndte seg gjennom skogen, over mose og røtter, og snart stod de foran Ugles store, hule tre. Kristoffer Robin banket på. Døren åpnet seg, og Ugle stakk ut hodet. «God dag, god dag!» sa Ugle, «Hvilken glede å se dere! Kom inn, kom inn!» Inne hos Ugle var det som vanlig fullt av papirer og merkelige gjenstander. Og midt i rommet, bundet fast til dørklokken, hang… Tiggeruds hale! Den var brukt som en ringeklokke. Hver gang noen ringte på, dro de i Tiggeruds vakre, myke dusk. Brumm gispet. «Se, Kristoffer Robin! Der er den!» Kristoffer Robin nikket. «Ugle,» sa han vennlig, «det er en veldig fin dørklokke du har der.» «Ja, ikke sant?» svarte Ugle stolt. «Jeg fant den en dag! Utrolig nyttig. Hvem skulle tro at en sånn… en sånn sak kunne være så praktisk?» Han dro i halen for å demonstrere, og dusken svingte muntert. «Men Ugle,» sa Kristoffer Robin forsiktig, «den saken er faktisk Tiggeruds hale. Han har lett så lenge etter den, og han er veldig lei seg.» Ugle så forvirret på halen, så på Kristoffer Robin, så på halen igjen. «Tiggeruds hale? Men… den er jo så… solid. Og ringende.» «Den er viktig for Tiggerud,» sa Brumm. «Han trenger den for å være… helt Tiggerud.» Ugle tenkte seg om, en sjelden gang for ham. «Åh… vel, i så fall. Hvis den er så viktig
Kanga og Ru kommer til Hundremeterskogen
Ugle tenkte seg om, en sjelden gang for ham. «Åh… vel, i så fall.» Men akkurat da, dukket det opp nye beboere i Hundremeterskogen! Ingen visste helt hvor de kom fra, men plutselig var de der. Det var en stor og vennlig Kenguru-mamma som het Kanga, og i lommen hennes satt hennes lille, spretne baby, Ru. Ru var en liten, nysgjerrig tass som elsket å hoppe og sprette. Tenk, en ekte kenguru og hennes lille baby i Hundremeterskogen! Det hadde de aldri sett før. Og det var det som gjorde Kanin litt… skeptisk. Kanin var en ordentlig type, som likte at ting var som de alltid hadde vært. Og nye ting? Vel, nye ting måtte man undersøke nøye. Og disse Kanga og Ru var veldig nye. Han tenkte: «Hva slags dyr er dette? Er de snille? Hva spiser de? Og viktigst av alt: Vil de spise opp all maten min?» Han bestemte seg for at han måtte finne ut mer. Han snakket med Ole Brumm og Nasse Nøff om det. «De er fremmede,» sa Kanin med en bekymret rynke på snuten. «Vi vet ikke noe om dem! Kanskje de er farlige? Kanskje de stjeler maten vår!» Brumm, som mest tenkte på honning, sa: «Men de ser da snille ut, Kanin. Og Ru er så liten!» Nasse Nøff, som var lettskremt, skalv litt i ørene. «Men… hva hvis Kanin har rett, Brumm?» Kanin gned seg i potene, han hadde en plan! En listig, liten plan. «Vi må lære dem en lekse!» sa han. «Vi skal bytte ut Ru med Nasse Nøff!» Nasse Nøffs øyne ble store som tefat. «M-m-meg?» Kanin forklarte planen sin. Brumm skulle distrahere Kanga mens hun ikke så. Han skulle spørre henne ut om alt mulig – hva hun spiste, hvor hun bodde, om hun likte honning – helt til hun ble så distrahert at hun glemte å passe på Ru. Mens Kanga var opptatt med å svare på Brumm sine spørsmål, skulle Kanin snike seg bort, ta Ru forsiktig ut av lommen og gjemme ham. Og deretter, skulle Nasse Nøff hoppe inn i lommen til Kanga! «Da vil Kanga få en overraskelse når hun oppdager at hun har en gris i lommen i stedet for en kenguru!» fniste Kanin. Nasse Nøff var livredd, men Kanin forsikret ham om at det bare var for en liten stund, og at det var en veldig viktig jobb. Brumm syntes det hele hørtes litt komplisert ut, men siden Kanin sa det var viktig, gikk han med på det. Så dagen etter la de ut på eventyr. De fant Kanga og Ru i en solfylt lysning. Ru hoppet rundt Kanga og lekte. «God dag, Kanga!» sa Brumm og gikk bort til henne. «Jeg har så mange spørsmål til deg om… vel, om kenguruer!» Kanga, som var en veldig vennlig sjel, syntes dette var hyggelig. Brumm begynte å spørre i vei: «Spiser dere brød? Eller kanskje… honning? Bor dere i huler? Har dere lange haler?» Mens Brumm snakket og snakket, sneik Kanin seg rundt bak Kanga. Han var så stille som en mus. Vips! Han tok tak i Ru og løftet ham forsiktig ut av lommen. Ru så litt forvirret ut, men før han rakk å si noe, hadde Kanin løpt av sted for å gjemme ham. Så var det Nasse Nøff sin tur. Nasse Nøff, som skalv som et aspeløv, klatret forsiktig opp mot Kangas lomme. Han tok et dypt åndedrag og hoppet inn. Det var mørkt og varmt og mykt der inne. Det luktet litt… kenguru, og det var en veldig spesiell følelse. Det var ganske koselig, selv om Nasse Nøff var så redd. Kanga merket at noe var annerledes. Lommen var litt… tyngre. Og det var ikke den vanlige lille spretten fra Ru der inne. Hun kikket ned i lommen sin, og der, i stedet for sin egen lille Ru, satt Nasse Nøff! Kanga var en smart mamma. Hun skjønte med en gang at noe var i gjerdet. Men i stedet for å bli sint, bestemte hun seg for å spille med. «Åh, der er du, lille Ru!» sa Kanga med den varmeste stemmen sin. Nasse Nøff, som lå sammenkrøpet der inne, prikket seg i ørene med potene. Dette var ikke bra! Kanga løftet ham forsiktig ut av lommen. «Nå er det på tide med et deilig, varmt bad, lille venn!» sa hun. Nasse Nøff elsket ikke å bade. Og dette var verre! Kanga hadde med seg en stor flaske med såpe. «Plupp-plupp-plupp!» sa såpen da den kom ut av flasken, og Kanga gned den inn i Nasse Nøffs myke pels. Nasse Nøff kjente at han ble varm og klissete, og så full av såpe at han ikke kunne se. «Jeg er ikke Ru!» klynket Nasse Nøff. «Jeg er Nasse Nøff!» Men Kanga bare lo og fortsatte å vaske ham. «Og så, etter badet, må vi ha litt styrkende medisin, lille Ru!» sa Kanga. Nasse Nøff visste at medisin betydde vond smak. Han prøvde å protestere, men Kanga var sterk. Med et lite, men bestemt grep, ga hun ham en skje med den aller vondeste medisinen. Nasse Nøff klarte ikke mer. Så fort Kanga snudde seg, hoppet han ut av badekaret, løp fortere enn vinden og gjemte seg bak Brumm! Brumm og Kanin, som hadde stått og lurt, skjønte da at Kanga hadde skjønt alt sammen fra starten av. Og hun var ikke sint! Hun var bare… snill og leken. Kanga lo. «Jaja,» sa hun, «der er visst Nasse Nøff! Og her er min lille Ru!» Og ut fra Kanins gjemmested hoppet den lille Ru, glad for å være tilbake hos mammaen sin. Fra den dagen av skjønte alle i Hundremeterskogen at Kanga og Ru var snille og morsomme. De var ikke farlige i det hele tatt. Og Nasse Nøff trengte aldri å ta et såpebad med Kanga igjen. De ble alle gode venner, og Ru elsket å leke med Nasse Nøff og de andre. Og det var slutten på Kanins lumske plan.
Nasse Nøff er omringet av vann
Dagene gikk i Hundremeterskogen. Solen skinte, og vennene lekte gjerne sammen. Men en morgen var alt forandret. En grå, tung himmel lå over skogen, og det begynte å regne. Først var det bare små dråper, men snart ble det til en jevn sildring, så til en kraftig strøm, og så en voldsom foss av vann som rant fra himmelen. Det regnet og regnet. Det regnet i går, det regnet i dag, og det regnet sannsynligvis i morgen også. Vannet steg og steg i Hundremeterskogen, og fylte alle lavtliggende områder. Elvene ble store innsjøer, og små bekker ble til frådende elver. Alle dyrene måtte finne seg trygge steder. Men for Nasse Nøff, som bodde i et veldig lite hus, ble situasjonen raskt alvorlig. En morgen våknet Nasse Nøff med en rar følelse. Det var kaldt på føttene. Han åpnet øynene og så at soverommet hans var fullt av vann! Vannet nådde helt opp til sengekanten. Nasse Nøff hoppet ut av sengen, og vannet skvatt rundt anklene hans. Han kikket ut av vinduet. Alt han kunne se var vann, vann, og mer vann! Huset hans var blitt en liten øy midt i et stort, brunt hav. Han var omringet! Nasse Nøff var et veldig lite dyr, og et stort hav var en veldig skummel ting for et veldig lite dyr å være omringet av. Hva skulle han gjøre? Han kunne ikke svømme langt, og han visste ikke hvilken vei han skulle dra. Han var helt alene. Han sukket dypt og tenkte så godt han kunne. Han trengte hjelp, men hvordan skulle han få tak i noen? Plutselig fikk han en idé! En strålende, modig idé! Hvis han kunne sende en melding, kanskje noen ville finne den og komme for å redde ham. Han måtte finne noe som kunne flyte, og noe å skrive på. Han lette i det lille huset sitt. Han fant en blyant og en liten bit papir. Med skjelvende poter skrev han: “Hjelp! Nasse Nøff er fanget av vannet!” Men hvor skulle han putte meldingen? Han måtte finne noe vanntett. Han så seg rundt og fikk øye på en tom syltetøyflaske som lå under sengen. Perfekt! Han rullet papiret forsiktig sammen og puttet det inn i flasken. Så festet han korken så godt han kunne, krysset fingrene, og åpnet vinduet sitt. Med et lite plask slapp han flaskeposten ut i det store, brune vannet. Han håpet, håpet inderlig, at noen ville finne den. Så satte han seg ned på sengen igjen, og ventet. I mellomtiden, et annet sted i Hundremeterskogen, satt Ole Brumm. Regnet hadde også plaget ham, og han begynte å bli veldig sulten. Han hadde spist opp all honningen sin. Han kikket ut av vinduet sitt, som også viste en verden dekket av vann. Han lurte på om Nasse Nøff hadde det bra. Han lurte også på om det fantes mer honning et sted. Ikke langt unna, hjemme hos Kristoffer Robin, var det også mye bekymring. Kristoffer Robin kikket ut av vinduet sitt. Han så hvordan vannet steg. Han hadde et kart over Hundremeterskogen, og han tegnet inn hvor langt vannet nådde. Han var en smart gutt, og han forstod at dette var en alvorlig flom. Da Ole Brumm kom på besøk, sto han og så utover det store vannet. “Det ser ut som om vi må flytte en stund, Brumm,” sa Kristoffer Robin. Plutselig fikk Ole Brumm øye på noe som fløt i vannet. “Se, Kristoffer Robin!” ropte han. “En flaske!” Kristoffer Robin fisket den opp. Inni var det et lite, sammenrullet papir. Han dro det ut og leste høyt: “Hjelp! Nasse Nøff er fanget av vannet!” Ole Brumm og Kristoffer Robin så på hverandre. Nasse Nøff var i fare! De måtte redde ham! Kristoffer Robin, som alltid var full av gode ideer, tenkte seg om. “Vi trenger en båt,” sa han. Ole Brumm tenkte på en båt, men han var ikke sikker på hvor de skulle finne en sånn i en fart. Kristoffer Robin løp inn og kom ut igjen med sin store, røde paraply. “Denne skal være båten vår!” sa han. Han snudde paraplyen opp ned, og den ble en perfekt liten flåte. Han fant også en lang pinne som de kunne bruke til å stake seg fremover. Sammen la de ut på redningstokt over det oversvømte Hundremeterskogen. Kristoffer Robin staket forsiktig, mens Ole Brumm satt og holdt utkikk. De lette og lette. De fløt forbi trær som nesten var dekket av vann, og over hauger som knapt stakk opp. Til slutt, etter det som føltes som en veldig lang reise, fikk Ole Brumm øye på noe lite og rosa som satt på en flekk. “Der er han!” ropte han. Det var Nasse Nøff! Han satt på huset sitt, som nå var nesten helt under vann. Han var våt og kald, men mest av alt var han så glad for å se vennene sine. “Å, Kristoffer Robin! Å, Ole Brumm! Jeg var så redd!” utbrøt Nasse Nøff da de kom nærmere. Kristoffer Robin hjalp ham forsiktig over i paraplybåten. Nasse Nøff skalv litt, men et varmt smil spredte seg over ansiktet hans da han så sine gode venner. De staket seg trygt tilbake til Kristoffer Robins hus, hvor Nasse Nøff fikk tørre klær og noe varmt å drikke. Vannet trakk seg sakte tilbake i dagene som fulgte, og Hundremeterskogen ble igjen slik den skulle være. Men Nasse Nøff glemte aldri den gangen han var fanget av vannet, og hvordan vennene hans kom for å redde ham. Og de var alle enige om at en flaskepost var en veldig smart idé for et veldig lite dyr.
En fest for Ole Brumm
Da vannet endelig hadde trukket seg tilbake fra Hundremeterskogen, og solen igjen varmet jorden, spredte en følelse av lettelse og glede seg overalt. Kristoffer Robin satt en dag og tenkte på det store vannet, på hvordan Nasse Nøff hadde vært fanget, og på hvem som egentlig hadde vært den aller modigste og smarteste. Han smilte. Det var jo Ole Brumm! Brumm hadde kommet på ideen med flaskeposten og rodd med paraplyen. Han var alltid der for vennene sine. «Vi må ha en fest!» utbrøt Kristoffer Robin plutselig. «En fest for å feire Ole Brumm!» Han fant Brumm, som som vanlig satt på sin favorittstubbe og funderte på honning. «Brumm,» sa Kristoffer Robin, «vi skal holde en fest til ære for deg!» Ole Brumm blunket. «En fest? For meg? Betyr det honning?» Kristoffer Robin lo. «Masse honning, Brumm! Du var så modig og smart. Alle synes du fortjener en fest!» Brumm strålte! En fest med honning var den beste nyheten på lenge! De bestemte seg for å invitere alle i Hundremeterskogen. Nasse Nøff var fortsatt litt skjelven, men ideen om en fest for Ole Brumm fikk ham til å glemme frykten. «Åh, så gøy!» pep Nasse Nøff. Kristoffer Robin forsikret ham om at hans jobb var å være festglad. Deretter dro de til Kanin. Kanin, alltid opptatt med å organisere, tok festplanleggingen på alvor. «Det må planlegges nøye,» sa Kanin. Kristoffer Robin forsikret ham om at han gjerne kunne hjelpe til med alle de viktige detaljene. Så inviterte de Esel, som som vanlig var litt skeptisk. «En fest,» gryntet Esel. «Jaja. Sikkert like kjedelig som alt annet.» «Jo da, Esel,» sa Kristoffer Robin. «Vi skal ha tistler til deg!» Esel virket fortsatt ikke overbevist, men lovet å komme. De inviterte Kanga og Ru, Ugle, og Tiggerud, som straks begynte å øve på spesielle sprett. Snart var hele Hundremeterskogen i full sving med festforberedelser. Kanin hadde laget en liste over mat. Nasse Nøff hjalp til med å pynte festplassen, som skulle være den store, åpne plassen nær Kristoffer Robins hus. Han fant vakre blomster, og Kristoffer Robin hengte opp fargerike bånd. På den store festdagen skinte solen som aldri før. Alle dyrene begynte å samle seg på festplassen. Ole Brumm var så spent at han nesten ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Han hadde aldri før hatt en fest bare for seg! Og for en fest det var! Bordene bugnet over av deilige godsaker. Honningkrukker sto på rekke og rad for Ole Brumm. Esel hadde fått en hel haug med saftige tistler, og han så nesten fornøyd ut. Kanga hadde bakt små kaker med bær til Ru, og Kanin hadde gulrøtter i alle fasonger. Tiggerud hoppet rundt og prøvde å balansere en kake på nesen, noe som endte med mye latter. Etter at alle hadde spist seg mette, reiste Kristoffer Robin seg. Han holdt et beger i hånden. «Kjære venner!» sa han. «Vi er samlet her for å feire en helt spesiell person. En som viste oss hva det vil si å være modig og smart. Jeg snakker selvfølgelig om vår kjære, Ole Brumm!» Alle klappet og jublet! Ole Brumm rødmet litt og smilte fra øre til øre. «Det var Ole Brumm,» fortsatte Kristoffer Robin, «som fant på den fantastiske ideen med flaskeposten som reddet Nasse Nøff. Han er en sann helt, og vi er alle så glade for å ha ham som venn.» Så var det tid for gaver. Nasse Nøff gikk frem med en liten pakke. «Ole Brumm,» sa Nasse Nøff, litt sjenert. «Jeg har noe til deg.» Ole Brumm pakket forsiktig opp. Inni lå en vakker, tom honningkrukke. På siden sto det skrevet: «Til Ole Brumm, fra Nasse Nøff, en nyttig krukke til honning.» Brumm ble helt varm om hjertet. «Åh, Nasse Nøff!» sa han. «Dette er den fineste krukken jeg noensinne har sett! Nå vet jeg akkurat hvor jeg skal ha all min fremtidige honning!» Deretter var det Kristoffer Robins tur. Han holdt frem en stor, skinnende rød ballong. «Og fra meg, Ole Brumm,» sa Kristoffer Robin, «får du denne! En rød ballong! Du kan leke med den, eller bare holde den og tenke på hvor glad vi er i deg.» Ole Brumm’s øyne ble store og runde. En rød ballong! Og en tom honningkrukke! Dette var de beste gavene i hele verden! Han klemte ballongen forsiktig. Festen fortsatte, men Ole Brumm satt en stund for seg selv, med sin nye krukke og sin røde ballong. Han tenkte på hvor heldig han var som hadde så mange gode venner. Det var ikke bare honningen som gjorde ham glad. Det var vennskapet. Etter hvert, da solen begynte å dale, tok vennene farvel. Alle dro hjem, mette og glade, med gode minner fra festen. Og Ole Brumm, med sin nye krukke og sin røde ballong, visste at han aldri ville glemme dagen da vennene hans feiret ham. Det var en dag fylt med latter, kjærlighet, og selvfølgelig, litt honning. Og det aller viktigste, en dag som viste hvor verdifullt et godt vennskap er.
Avslutning
Tusen takk for at du lyttet til dette koselige eventyret om Ole Brumm! Håper du koste deg med tanken på Honning-skogen og de morsomme vennene. Kanskje du kan tegne din egen versjon av dem? Vi i Sonacasts elsker å høre hva du synes om fortellingene våre. Send oss gjerne en hilsen. Og hvem vet, kanskje et nytt eventyr venter på deg rett rundt hjørnet, eller et du kan finne på helt selv! Tusen takk for i dag, og ha en riktig fin tid videre!
