Historie
Mestertyven
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på om det finnes noen som er så utrolig lur at de kan klare å stjele hva som helst? Ikke for å være slem, men for å vise hvor smart de er? I dag skal vi dykke ned i et spennende eventyr om Mestertyven! En gutt med et hjerte av gull, men med en hjerne full av de mest utrolige påfunn. Kongen har hørt om ham, og nå vil han teste Mestertyven. Klarer han å stjele kongens aller beste hest, rett foran nesen på vaktene? Bli med, så finner vi det ut!
Møt Mestertyven
Mestertyven, han som hette Espen, var ikke en vanlig tyv. Å nei! Han stjal aldri for å være slem, eller for å få tak i ting han ikke trengte. Espen var en uvanlig gutt, med øyne som glitret av smarte ideer og et hjerte som var snillere enn noe annet. Han brukte bare klokskapen sin til å bevise at han var smartest, og kanskje for å hjelpe andre som trengte det litt. Kongen hadde hørt om Espens utrolige evner. Han hadde hørt historier om hvordan Espen kunne lure hvem som helst, uten å skade en flue. Derfor sendte kongen bud etter ham. "Espen," sa kongen, "jeg har en utfordring til deg. Hvis du klarer å stjele min aller beste hest fra stallen min, en hest som er bevoktet av mine flinkeste vakter, da skal du få en stor belønning!" Espen smilte lurt. En hest, altså? Fra kongens stall? Det hørtes ut som et eventyr han gjerne ville være med på! Hvordan skulle han klare det, mon tro? Han måtte nok bruke en veldig, veldig smart plan!
Hesten Forsvinner
Og en smart plan, det var akkurat det Mestertyven tenkte ut! Han lurte og lurte, mens han gjemte seg bak en stor eik like ved kongens slott. Han visste at kongen hadde de aller beste vaktene. 'Men Mestertyven er jo ingen vanlig tyv, han er en mester!' tenkte han. Han fikk en idé! Han snek seg inn i skogen og fant et stort ulveskinn. Med dette skinnet, og litt sminke, forvandlet han seg til noe som lignet en skummel skogsånd. Han så så uhyggelig ut at selv han nesten skvatt av sitt eget speilbilde! Da natten kom, og månen skinte, listet Mestertyven seg bort mot kongens stall. Vaktene satt og gjespet utenfor, trøtte som bjørner i vinterdvale. Mestertyven måtte være super stille. Han snek seg nærmere, som en skygge i mørket. Plutselig ropte han med en dyp, rar stemme: 'Hvem våger å sove når en konge trenger sine menn våkne?' Vaktene skvatt til! De så seg rundt, men så ingen. Bare en mørk skikkelse som danset mellom trærne. De trodde det var et spøkelse! Mens vaktene var opptatt med å kikke etter spøkelser, snek Mestertyven seg inn i stallen. Der stod den, den flotte hesten med pels som fløyel og øyne som glitrende stjerner. 'Hei på deg, vakre venn,' hvisket Mestertyven, 'vil du være med på et eventyr?' Hesten vrinsket stille. Mestertyven åpnet porten og ledet hesten rolig ut i natten. Ingen så dem. Morgenen etter, da kongen våknet og ville se sin hest, var stallen TOM! Hesten var borte! Kongen ble så sint at han ropte så det runget gjennom hele slottet. 'Hvem har stjålet min hest?!' tordnet han. Men ingen visste svaret.
Lakenet og Ringen
Kongen stampet i gulvet. "Dette er uhørt!" brølte han. "En mestertyv, sier de? Jeg skal sette ham på prøve!" Mestertyven, alltid ett skritt foran, hørte selvsagt om kongens raseri. Han smilte lurt i sin gjemmeplass. "Hesten var bare begynnelsen," hvisket han. "Nå kommer det mer moro!" Kongen grublet lenge for å finne en lur utfordring. "Aha!" sa han til dronningen, "Mestertyven skal stjele lakenet under sengen din, mens du sover, og tolv av mine beste vakter passer på!" Mestertyven klødde seg på nesen da han fikk høre det. "Et laken, ja? Under dronningen? Med tolv vakter?" Han humret stille. "Det høres ut som en koselig kveldsaktivitet!" Han begynte å planlegge. Han kledde seg ut som en gammel bonde med en kurv fulle av epler. Ikke hvilke som helst epler, men epler med en liten, søt hemmelighet inni. Om kvelden listet Mestertyven seg inn i slottet. "God kveld, mine herrer!" sa han til vaktene. "Disse nydelige eplene vil holde dere våkne!" Vaktene, sultne og kjedelige, takket ja. De tygget på de søte eplene, og snart ble øynene tunge. Først gjespet én, så en til, og snart sto alle tolv vaktene og duppet med hodet. Til slutt falt de i en dyp, stående søvn! Mestertyven smilte. Han snek seg inn på dronningens soverom. Dronningen sov trygt. Han måtte være stille som en mus. Han løftet forsiktig på teppene, og med fingertuppene trakk han lakenet forsiktig, forsiktig, ut under henne. Lakenet gled ut uten en lyd. Han foldet det pent og la igjen et kort på nattbordet: "Takk for lånet! Hilsen Mestertyven!" Neste morgen følte dronningen seg kjølig og oppdaget at lakenet var borte! Der lå kortet! Kongen ble tilkalt. Han så på de sovende vaktene og det tomme stedet der lakenet hadde vært. "Utrooolig!" ropte kongen. "Han klarte det! Dette kan han ikke fortsette med! Jeg må gi ham en siste, umulig utfordring!" Kongen grublet enda mer. Han visste at Mestertyven var lur, men nå ville han virkelig sette ham på den ultimate prøven. Den nye utfordringen: Mestertyven skulle stjele dronningens giftering fra fingeren hennes, mens hun hadde den på! Og denne gangen skulle *alle* slottets vakter, og til og med kongen selv, sitte vakt rundt dronningen! Mestertyven smilte så bredt at ørene nesten flagret. "En giftering, ja? Og kongen selv på vakt? Dette blir den beste leken hittil!" Han begynte å planlegge enda mer nøye. Han trengte en liten, kjapp medhjelper: en liten, grå mus, veldig glad i ost. Mestertyven lærte musen et triks: Han festet en liten, skinnende bit av et speil til musens hale og ga den et spesielt, uimotståelig stykke ost. Samme kveld, da kongen og alle vaktene satt rundt dronningens seng, og dronningen sov sin dypeste søvn, listet Mestertyven seg inn. Han slapp ut musen nær dronningens seng. Musen, lokket av ostelukten, løp opp på sengen. Den lille speilbiten på halen fanget måneskinnet og reflekterte små, dansende lys i rommet. Vaktene og kongen, trøtte etter å ha sittet vakt, ble distrahert av de glitrende flekkene. Mestertyven hadde gnidd litt ost på dronningens ringfinger. Musen, som elsket ost, begynte forsiktig å nappe og gnage rundt ringen. Osten satt litt under ringen, og musen måtte lirke og dytte. Vips, så hadde den lille musen klart å dytte ringen forsiktig av dronningens finger, uten å vekke henne! Musen løp raskt tilbake til Mestertyven med ringen i munnen. Mestertyven tok imot ringen, ga musen en belønning, og listet seg stille ut av slottet igjen. Han la igjen et kort: "Takk for lånet av ringen! Hilsen en som er god med små hjelpere!" Neste morgen var kaoset komplett. Dronningen våknet og oppdaget at hennes elskede giftering var borte! Kongen, som selv hadde sittet vakt, kunne ikke tro sine egne øyne. Ring borte! Laken borte! Han måtte innse at denne Mestertyven var mer enn bare en tyv; han var en sann mester i sitt fag! Hva skulle kongen gjøre nå?
Presten og Klokkeren
Kongen satt på slottet sitt og grublet. Han hadde aldri møtt en så smart tyv før! Hesten var borte, lakenet var borte, og til og med dronningens vakre ring! 'Hvordan skal jeg fange denne Mestertyven?' sukket han. Han måtte prøve én gang til, men denne gangen måtte han være enda smartere. Han bestemte seg for å legge en ny plan. Han ville lure Mestertyven. Men Mestertyven var alltid et skritt foran. Han visste allerede om kongens frustrasjon, og han hadde allerede en ny idé. Han ville vise kongen at han kunne stjele fra hvem som helst, hvor som helst, selv fra de tryggeste stedene! Mestertyven hadde nemlig hørt at kongen var veldig glad i en spesiell kirke som lå langt, langt borte, i en liten, fredelig landsby. I denne kirken bodde en gammel, snill prest og hans hjelper, klokkeren. De hadde mange fine og dyrebare ting i kirken som var samlet inn gjennom mange, mange år. Mestertyven ville vise kongen at ingen var trygge for hans listige planer. Så Mestertyven kledde seg ut. Han tok på seg en gammel, fillete kappe som gjorde ham vanskelig å kjenne igjen, og en stor, mørk hatt som skjulte ansiktet hans nesten helt. Han så ut som en stakkars vandrer, en som hadde reist langt og trengte hjelp. Han gikk langs den støvete veien helt til han kom til kirken, akkurat da solen begynte å dale. Der møtte han presten og klokkeren utenfor. 'God dag, mine herrer,' sa Mestertyven med en dyp, alvorlig stemme som nesten var uhyggelig. 'Jeg kommer med en viktig og veldig dårlig nyhet! Kongen er rasende på alle i landet. Han sender nå ut sine menn, sine soldater, for å ta alle verdisakene fra kirkene, fra alle hus! De vil komme hit, til akkurat denne kirken, snart, veldig snart!' Presten og klokkeren ble helt bleke i ansiktet! Øynene deres ble store som tekopper, og hendene til presten skalv litt. 'Å, nei!' utbrøt presten. 'Hva skal vi gjøre med alle våre vakre sølvtøy, de gamle biblene med gullkant, og ikke minst, alle pengene vi har samlet til de fattige og til reparasjon av kirketaket?' Klokkeren nikket enig, og gned seg fort i skjegget. 'Vi kan ikke la kongens menn ta det! Det er jo til kirken, og til Guds ære!' 'Frykt ikke, mine venner,' sa Mestertyven, som smilte lurt under hatten sin og så veldig, veldig alvorlig ut. 'Jeg kan hjelpe dere! Jeg er en ærlig mann, en vandrer som har sett mye av verden, og jeg vet et trygt sted dypt inne i skogen, langt borte fra veien, der vi kan gjemme alt. Da vil ingen sjel finne det, ikke engang kongens klokeste speidere!' Presten og klokkeren, som var så redde og stresset, og ikke tenkte helt klart, trodde på ham med det samme. De løp rundt i kirken som to virvelvinder. De samlet alt de hadde av verdi: de skinnende sølvkannene som ble brukt til nattverd, de glitrende lysestakene som sto på alteret, de fine gullringene som var donert til kirken, og en stor, tung pose med klingende mynter! Alt dette la de forsiktig, men raskt, ned i en stor, tykk sekk laget av solid lerret. Sekken ble tung, veldig tung, nesten umulig å bære for én mann! 'Her, min gode mann, ta denne,' sa presten og pustet lettet ut. 'Gjem den så godt du kan i skogen. Kom tilbake til oss når faren er over, så skal du få en stor takk! Vi stoler fullt og helt på deg!' Mestertyven tok sekken. Han løftet den opp på skulderen, nesten som en sirkusartist, og sa med fast stemme: 'Jeg kommer tilbake når alt er trygt. Dere må vente her og late som ingenting, så ingen mistenker noe!' Så gikk han ut av kirken og inn i den tette skogen. Han forsvant raskt mellom trærne. Presten og klokkeren sto ved kirkedøren og ventet. De ventet og ventet. Klokken tikket sakte, sakte. Solen begynte å gå ned, og lange skygger strakte seg over kirkegården. Men Mestertyven kom ikke tilbake. Ingen Mestertyv. Ingen sekk. 'Hvor blir han av?' spurte klokkeren med en liten skjelv i stemmen etter en lang stund. 'Han skulle jo være tilbake nå, lenge før mørket falt på.' 'Kanskje han fant et ekstra godt gjemmested, enda dypere i skogen,' sa presten, men han begynte å føle seg veldig urolig. En kald klump vokste i magen hans, og han kjente at svetten piplet frem i pannen. Det var noe som ikke stemte. Til slutt, da det ble helt mørkt, og bare månelyset skinte svakt over takene, så presten og klokkeren på hverandre. 'Tror du... tror du vi har blitt lurt?' hvisket klokkeren, og stemmen hans var nesten borte. Presten, som nå forsto hva som hadde skjedd, slo seg i hodet med flat hånd. 'Å, din idiot!' ropte han til seg selv. 'Det var jo Mestertyven! Ingen andre kunne ha funnet på noe sånt, så smart, så sleipt!' De hadde gitt fra seg alle kirkens skatter til ingen ringere enn den beryktede Mestertyven! De var så triste, så flaue og så sinte på seg selv. Og hvor var Mestertyven da? Jo, han var på vei tilbake til kongens slott, med den tunge sekken full av skatter! Han la sekken forsiktig utenfor kongens dør, banket høyt på, og gjemte seg raskt bak et stort, gammelt tre. Kongen åpnet døren, og der, på dørstokken, sto den store, tunge sekken. Han åpnet den forsiktig, og øynene hans ble store som tallerkener! Der lå alle de skinnende sølvkannene, de glitrende lysestakene, gullringene og den store posen med klingende mynter! Med dette beviste Mestertyven nok en gang at han var den smarteste av alle. Han kunne stjele hva som helst, selv fra presten og klokkeren, og han gjorde det alltid på en så utrolig smart måte at ingen forsto det før det var for sent! Kongen visste ikke om han skulle le eller gråte. Denne Mestertyven var en sann gåte! Han hadde nå mistet en hest, et laken, en ring, og nå dette. Men han hadde også fått tilbake alle tingene! Mestertyven var ikke slem, bare utrolig, utrolig flink til å stjele! Hva ville han finne på neste gang, tro?
Avslutning
Og det var historien om Mestertyven! Tusen takk for at du lyttet til eventyret vårt i dag. Vi håper du koste deg like mye som vi gjorde! Kanskje du kan tenke deg hva Mestertyven gjør nå, eller finne på ditt eget magiske eventyr? Vi vil gjerne høre hva du synes! Spør en voksen om å sende en melding til Sonacasts. Vi gleder oss til å dele flere fortellinger med deg. Ha en fin dag!
