Historie
Kjerringa mot strømmen
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang møtt noen som alltid vil gjøre det motsatte av alle andre? Vel, i dag skal vi høre en morsom fortelling om akkurat en slik person! Hun heter kjerringa, og hun er skikkelig, skikkelig sta. Hun elsker å gå mot strømmen, både i tankene og i elva! Bli med oss på et eventyr fylt med en sølvpenge, en kalv, en geit, en gås, og en høne. Kanskje lærer hun noe nytt, eller kanskje ikke! La oss finne ut hva som skjer med kjerringa som alltid går mot strømmen.
Sølvpengen og kalven
En vakker morgen, da solen tittet frem over fjellene, var kjerringa vår ute og gikk. Hun gikk og nynnet, og plutselig – hva var det? Midt på stien, glitrende som en liten stjerne, lå en sølvpenge! 'Jøss!' sa kjerringa. 'Denne må jeg kjøpe noe for!' Hun puttet pengen trygt i lommen og bestemte seg for å dra til bygda. Der, på markedet, var det fullt av folk og spennende ting. Men hva fanget kjerringas øye? Jo, det var en liten kalv, med store, brune øyne og myk pels. 'Den kalven, den vil jeg ha!' sa kjerringa til seg selv. Hun ga sølvpengen til bonden, og kalven var hennes! Men denne kalven var ikke helt som andre kalver. Når kjerringa dro, ville kalven stå i ro. Når hun dyttet, ville den trekke bakover. Hmmm, denne kalven var visst like sta som kjerringa selv!
Geita og gåsen
Kjerringa sukket dypt. Denne kalven var umulig! Hun ville jo bare komme seg hjemover med sølvpengen hun hadde funnet. Men hva skulle hun gjøre med en så sta kalv? Plutselig fikk hun en idé! Kanskje hun kunne bytte kalven med noe annet? Noe som var litt mindre... vel, kalvete? Hun så seg rundt, og der, langs veien, kom en mann med en geit! «God dag, gode mann!» sa kjerringa. «Jeg har en kalv her som er så sta at den nesten gror fast i veien. Kunne du tenke deg å bytte kalven din mot denne? Jeg er sikker på at geiten din er mye snillere!» Mannen smilte. Han syntes en kalv var en god byttehandel, så han takket ja med én gang. Kjerringa sa hade til den strie kalven og klappet den nye geita på hodet. «Nå, lille venn, skal vi gå hjemover?» Men å, nei! Denne geita var visst ikke så snill som hun hadde håpet. Når kjerringa dro i tauet, spente geita alle fire beina i bakken. Når kjerringa dyttet, nektet geita å rikke seg! Den var jo like sta som kalven, om ikke enda staere! Kjerringa klødde seg i hodet. Dette var jo helt utrolig! Hun måtte finne på noe nytt. Akkurat da kom en gammel kone forbi, med en stor, hvit gås under armen. Gåsen gakka fornøyd. «God dag, gode kone!» sa kjerringa. «Jeg har en geit her som er så sta at den ikke vil flytte seg en tomme. Kunne du tenke deg å bytte geita di mot denne? Kanskje gåsen din er lettere å ha med å gjøre?» Den gamle konen tenkte seg om. En geit var mer verdt enn en gås, så hun var fornøyd med byttet. Kjerringa takket for handelen, og der sto hun med en stor, hvit gås som kaklet. «Velkommen til familien, lille gås!» sa kjerringa. «Nå skal vi hjemover, du og jeg!» Men tro det eller ei, denne gåsen var slett ikke så enkel den heller!
Høna og fisketuren
Ja, denne gåsen var en sann utfordring! Den nektet å gå dit kjerringa ville, foretrakk gjørme fremfor veien, og kjerringa måtte bære den hjem. Hun var sliten da de kom fram til den koselige stua, der kalven rautet fornøyd. Men nå hadde kjerringa en ny tanke: Hun ville ha en høne! En fin, liten høne som kunne legge egg til henne hver morgen. Tenk så deilig med et ferskt egg til frokost! Dagen etter dro kjerringa til nabogården. Kanskje hun kunne bytte den sta gåsen mot noe mer nyttig? Der fant hun en vakker, rødbrun høne med skinnende fjær og kvikke øyne. «For en nydelig høne du har!» sa kjerringa. «Ville du bytte den mot min gås? Gåsen er stor, men litt... selvstendig.» Naboen, som ønsket seg en gås, klødde seg i skjegget. «Javel,» sa han. «Men jeg advarer deg, kjerringa. Denne høna er heller ingen enkel sjel. Hun er veldig glad i å vandre, og nysgjerrig som få.» Kjerringa lo. «Det er jeg vant til!» svarte hun. «Jeg er sikker på at en liten høne ikke kan være verre!» Sånn ble det. Kjerringa gikk hjem med den lille, rødbrune høna under armen. Høna kaklet fornøyd. Nå hadde hun både en kalv og en høne. Og egg! Men naboen hadde rett. Høna var nysgjerrig! Hun fulgte kjerringa overalt, enten det var i hagen eller for å hente vann. En dag bestemte kjerringa seg for å prøve fiskelykken. Elven glitret så innbydende. Hun pakket fiskestangen og litt niste. Men da hun skulle ut, sto høna der. «Kakle-kakle!» sa høna. «Nei, lille høne,» sa kjerringa, «du kan ikke være med. Det er for farlig ved elven.» Men høna ville ikke gi seg! Hun hoppet, kaklet høyere og pikket på kjerringas støvler. Til slutt måtte kjerringa gi seg. «Jaja, da så,» sa hun. «Men du må love å være forsiktig, og holde deg nær meg.» Høna kaklet som svar, som om hun forsto. Så der gikk de, kjerringa med fiskestanga over skulderen, og den lille, rødbrune høna trippende like bak henne, ned mot elven. Elven var bred og rolig. Kjerringa fant en stein å sitte på, kastet ut snøret og ventet. Høna derimot, klarte ikke å sitte stille. Hun vandret langs elvebredden, pikket i grusen, og tittet nysgjerrig på vannet. Plutselig, sa det «splash!» Kjerringa skvatt til. «Hva var det?» ropte hun. Høna hadde sett noe spennende og mistet balansen! Rett i elven plasket hun! Hun spratt opp og ned i vannet, flakset med vingene. Høner svømmer jo vanligvis ikke! Kjerringa la fra seg fiskestanga og sprang bort til elvebredden. Vannet var kaldt, og strømmen sterk. Høna ble ført litt nedover elven. Kjerringa strakk ut armen, men hun nådde ikke fram. «Kakle! Kakle-kaka-le!» pep høna. Hun var helt våt, fjærene klistret til kroppen. «Hold ut, lille venn!» ropte kjerringa. Hun løp langs bredden, men elven var dyp og bred. Akkurat da fikk kjerringa en idé. Den lange fiskestanga! Hun løp tilbake, grep stanga, og strakte den ut over vannet. «Her, lille høne!» ropte hun. «Grip tak i stanga!» Utrolig nok, klarte høna å hoppe opp og gripe tak i tuppen av fiskestanga med nebbet! Kjerringa dro forsiktig, og sakte, men sikkert, trakk hun høna inn mot land. Da høna endelig var trygt på land, ristet hun seg så vannet sprutet. Hun var klissvåt, men uskadd. «Åh, min lille, modige høne!» sa kjerringa. Hun tok høna opp og klemte den inntil seg. «Du skremte meg skikkelig! Jeg trodde jeg hadde mistet deg.» Høna kaklet lavt, nesten som et lite «unnskyld». Kjerringa sukket. «Du er jammen ingen enkel sjel du heller, lille venn. Akkurat som kalven og gåsen. Men nå har vi hatt nok spenning for i dag. Nå skal vi hjem og tørke deg.» Kjerringa pakket sammen sakene sine. Hun hadde ikke fått en eneste fisk, men hun hadde reddet høna si. Og det var mye viktigere! På vei hjem tenkte hun: Hva skal jeg finne på med disse dyrene? De er så fulle av liv og sine egne meninger! De vil alltid mot strømmen, på sin egen måte. Hva med en båttur? Kanskje en båttur ville være annerledes? Eller kanskje enda mer spennende? Hun visste ikke da, men neste gang hun skulle ut på vannet, skulle det bli en uforglemmelig tur… for alle sammen.
Mot strømmen og en våt overraskelse
Ja, en båttur! Hvorfor ikke? tenkte kjerringa. Hun hadde jo en liten, rød robåt som lå og duppet ved brygga. Det var en deilig dag, med sol og en lett bris som kildret kinnet. 'Kanskje jeg kan fiske litt i dag?' mumlet hun til seg selv, og strøk katten som lå og malte fornøyd i solveggen. Fisken smaker jo så godt, særlig når man har fanget den selv! Men kjerringa var ikke den som gjorde ting alene. Å nei! Hvis hun skulle ut på tur, skulle alle hennes venner være med. Og hvem var vennene hennes? Jo, det var selvfølgelig den lille, svarte høna som la så fine egg, den rampete geita som spiste alt den fant, og den lille, søte kalven med de store, brune øynene. Og ikke å forglemme, sølvpengen! Selv om den var liten, var den veldig viktig for henne. Så kjerringa begynte å samle sammen flokken sin. 'Kom, lille høne, vi skal ut på eventyr!' sa hun og plukket opp høna forsiktig, som kaklet fornøyd og nesten la et lite egg av glede. 'Mæææh!' brummet geita og hoppet bortover. Og kalven, den tasset rolig etter, glad for å være nær kjerringa. Til slutt stappet hun sølvpengen trygt ned i lommen sin, så den ikke skulle bli borte. Da de kom ned til brygga, kikket dyrene nysgjerrig på den lille, røde båten. 'Skal vi alle oppi den?' spurte geita med et lite mæh. Kjerringa nikket bestemt. 'Javisst! Her er plass til alle!' sa hun. Først løftet hun høna om bord, som hoppet og kaklet litt. Så hjalp hun geita oppi, og geita fant seg en fin plass i baugen. Kalven var litt større, men med litt dulting og vennlige ord, kom den også trygt ned i båten. Kjerringa satte seg bak, tok tak i årene, og så la de ut på det glitrende vannet. 'Nå skal vi fiske!' ropte hun, og dyrene virket like spente. Høna kaklet, geita mæh'et og kalven ga fra seg et lite, fornøyd 'muh'. Vannet var så klart at de nesten kunne se bunnen, og små fisker svømte lekent forbi. Kjerringa fant frem fiskestanga si, en lang, tynn pinne med en snor og en krok. Hun festet en liten, saftig meitemark på kroken. 'Nå skal vi se!' sa hun og kastet snøret uti vannet. Hun ventet tålmodig. Tikket… tokket… ingen napp. Hun ventet litt til. Fortsatt ingenting. 'Kanskje jeg sitter feil,' tenkte hun. 'Jeg burde nok sitte lenger frem, så jeg ser bedre.' Men båten var ikke så stor, og dyrene tok opp mye plass. Geita flyttet litt på seg, kalven vrikket på halen, og høna hoppet fra den ene siden til den andre. Og kjerringa, hun var jo ikke den som ga seg så lett. 'Jeg skal mot strømmen,' pleide hun å si, 'og jeg skal nok få fisk!' Hun lente seg litt for langt ut. Kanskje for å se bedre? Kanskje for å rette på snøret? Hvem vet? Men plutselig, skjedde det noe! Båten vugget! Høna kaklet høyt i protest, geita mæh'et forskrekket, og kalven trampet litt med hovene. Kjerringa mistet balansen! 'Oi, oi, oi!' ropte hun, og med et stort PLASK! falt hun uti vannet. Klissvåt! Kaldt var det også! Vannet sprutet og laget store ringer. Dyrene i båten så ned på henne med store øyne. 'Mæh?' sa geita spørrende. 'Kakle-kakle?' kvitret høna. Men kjerringa var jo kjerringa mot strømmen, husker dere? Selv når hun falt uti vannet, nektet hun å flyte med strømmen. 'Nei!' ropte hun, mens hun kavet i vannet. 'Jeg skal mot strømmen! Jeg skal mot strømmen!' Og så begynte hun å svømme, eller rettere sagt, kavet, mot strømmen. Hun padlet med armer og bein, men strømmen var sterk. Og mens kjerringa kavet og ropte, skjedde det noe merkelig med alle tingene hennes. Først var det den lille, svarte høna. Den var ikke vant til å være på vannet, og med et forskrekket kakl falt den ut av båten! Plask! Høna fløt et øyeblikk, men så begynte den å drive nedover elva, med strømmen. 'Kakle-kakle-kakle!' ropte høna, og forsvant sakte bort. 'Nei, høna mi!' ropte kjerringa, men hun holdt fortsatt fast på å svømme mot strømmen. 'Jeg skal mot strømmen!' Så var det geita. Den var nysgjerrig og lente seg litt for langt ut for å se etter høna. Og med et nytt PLASK! falt også geita uti vannet. 'Mæææh!' brummet geita, men den var heller ingen svømmer. Den fløt litt, og så begynte den å drive nedover, med strømmen, etter høna. 'Mæææh!' ropte geita. 'Geita mi!' ropte kjerringa, men hun ga seg ikke. 'Jeg skal mot strømmen!' Og kalven? Den stakkars kalven begynte å bli litt engstelig helt alene i båten. Den kikket etter høna og geita, og så ut i vannet der kjerringa kavet. Den rykket litt på seg, og båten vugget. Plutselig, med et kjempe PLASK! falt også kalven uti. 'Muuuuuuh!' kalte kalven, og den begynte også å drive nedover med strømmen, etter de andre dyrene. 'Kalven min!' ropte kjerringa, men fortsatt, 'Jeg skal mot strømmen!' Og til slutt, den lille, glinsende sølvpengen. Den lå trygt i lommen til kjerringa. Men da hun falt uti og kavet så mye, og lommen ble full av vann, så glapp sølvpengen ut! Den sank ikke, for den var så lett, men den fløt! Og hvor fløt den? Jo, nedover med strømmen, etter kalven, geita og høna. Kjerringa så alle tingene sine drive av sted, én etter én. Høna, geita, kalven, og til og med sølvpengen. Alle sammen forsvant nedover elva, med strømmen. Men kjerringa? Hun kavet fortsatt mot strømmen! 'Jeg skal mot strømmen!' ropte hun, selv om hun var alene i det kalde vannet, og alle tingene hennes var borte. Hun var en ordentlig kjerring mot strømmen, det var helt sikkert! Hva tror dere hun gjorde da? Fortsatte hun å svømme mot strømmen for alltid? Eller ga hun seg? Det skal vi finne ut i neste del av eventyret!
Avslutning
Og der endte eventyret vårt for i dag! Tusen takk for at du lyttet og var med på Kjerringa mot strømmen sin spennende reise. Vi håper du koste deg og kanskje lærte noe nytt. Hvem vet hvilke magiske steder vi besøker neste gang? Hvis du har tanker eller ideer, la Sonacasts få vite hva du synes. Kanskje har du en egen historie du vil fortelle? Vi gleder oss til å høre fra deg, og sees snart igjen!
