Historie
Keiserens nye klær
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hvorfor noen voksne later som de ser ting som ikke er der? Vel, det skal vi snakke om i dag! Vi skal reise til et land der det bodde en keiser som elsket nye klær mer enn alt annet i hele verden. Han tenkte bare på kjoler, kapper og kule hatter. Så kom det to lure menn som sa de kunne veve de mest fantastiske klærne, klær som bare de aller smarteste kunne se! Men hva skjer når ingen tør å si sannheten? Bli med på eventyr om Keiserens nye klær!
Keiseren og hans store lidenskap
Okay, la oss fortsette eventyret! Keiseren, ja, han elsket virkelig klær mer enn nesten alt annet. Hver eneste dag, før han spiste frokost eller hilste på undersåttene sine, måtte han velge et nytt antrekk. Han hadde klesskap så store som små hus, fylt til randen med glitrende kapper, silkeskjorter, og bukser i alle farger regnbuen. Han brydde seg ikke så mye om soldatene sine, eller om han skulle ut og ri en tur i skogen. Nei, det viktigste var alltid hvordan han så ut! Han skiftet klær mange, mange ganger hver dag. Hvis noen spurte: "Hva gjør Keiseren?", var svaret ofte: "Han er påkledningsrommet og prøver et nytt tøy!" Han ville alltid være den aller fineste i hele landet, og han brukte all sin tid og alle pengene sine på nettopp dette. Hvilken lidenskap, ikke sant? Og snart skulle denne lidenskapen lede ham ut på et merkelig eventyr...
To lurendreiere kommer til byen
Og dette merkelige eventyret, ja, det begynte en solfylt morgen da to fremmede menn kom til byen. De så ut som vanlige reisende, men under de vennlige smilene lurte det en liten hemmelighet. Disse mennene var nemlig ikke vanlige vevere, slik de hevdet. Å nei! De var lurendreiere, som var flinke til å finne på smarte planer for å tjene penger. Og de hadde hørt om keiserens store lidenskap for klær. De to lurendreierne, la oss kalle dem Fidus og Bløff, banket på porten til keiserpalasset og ba om å få snakke med keiseren. «Vi er vevere fra et fjernt land,» sa Fidus med en sleip stemme. «Og vi kan veve det mest fantastiske stoffet verden noensinne har sett!» Bløff nikket ivrig. Keiseren, som alltid var på jakt etter noe nytt og spektakulært til garderoben sin, ble straks nysgjerrig. «Fortell meg mer!» ropte han. Da begynte Fidus å fortelle om stoffets magiske egenskaper. «Dette stoffet, Deres Majestet, er ikke som noe annet. Det er så fint, så lett, så vakkert... at det er helt usynlig for alle som er dumme, eller som ikke passer til jobben sin.» «Tenk det!» la Bløff til. «Kun de kloke og de som er verdt sin stilling kan se det!» Keiseren spisset ørene. «Usynlig for de dumme, sier dere?» Dette var jo en genial idé! Nå kunne han finne ut hvem i hans hoff som ikke var flinke nok. Og tenk, han kunne få klær som ingen andre i hele verden kunne se, med mindre de var smarte. Det ville jo bevise at han selv var den aller smarteste keiseren! Han følte seg allerede ekstra viktig bare ved tanken. Han bestemte seg med en gang.
Den magiske veven
Og med det samme keiseren hadde bestemt seg, så skjedde det mye rart i byen! De to lurendreierne, som kalte seg vevere, fikk tildelt et stort rom i palasset. Der satte de opp to helt tomme vevstoler. De ba om de fineste silkegarn og det pureste gulltråd, de aller dyreste fargene, og sa at dette måtte de ha for å veve de magiske klærne. Men hva tror du de gjorde med alt det fine garnet og gullet? Jo, de puttet det i sine egne sekker! Kloke karer, var de jo. Og så satt de der, foran de tomme vevstolene, og lot som de vevde. De flyttet hendene frem og tilbake, tok tak i den usynlige vevskyttelen, og sa, ”Å, for en farge! Se på dette mønsteret!” Men vevstolene var jo helt tomme. Bare luft og keiserens drømmer. Og snart begynte hele byen å snakke om keiserens nye, magiske klær. Alle var så spente! Keiseren selv var så utålmodig at han nesten sprakk. Han sendte sin eldste og klokeste minister for å se hvordan det gikk med vevingen. ”Gå og se på de fantastiske klærne,” sa keiseren, ”og fortell meg alt!” Den gamle ministeren tuslet inn i vevernes rom. Der satt de to skurkene foran de tomme vevstolene. ”Velkommen, ærede minister!” sa den ene veveren med et sleipt smil. ”Se her! Er ikke dette mønsteret utsøkt? Og hvilken fargeprakt!” Ministeren myse og stirret, men han så ingenting annet enn tomme stoler og spoler med usynlig tråd. Å nei, tenkte ministeren. Ser jeg ingenting? Betyr det at jeg er dum? Eller at jeg er uverdig til å være minister? Han turte ikke si et eneste ord om at han ikke så noe. ”Åh, det er helt vidunderlig!” utbrøt ministeren, og gned seg i øynene for å late som han så noe spesielt. ”De fargene! Og mønsteret! Jeg har aldri sett noe så vakkert i hele mitt liv!” Han nikket og smilte, og roste de usynlige klærne opp i skyene. Han ville jo ikke at noen skulle tro han var dum. Da ministeren kom tilbake til keiseren, fortalte han alt om de fantastiske fargene og de nydelige mønstrene han *hadde* sett. Keiseren ble så glad! Han hoppet nesten i taket av fryd. Nå måtte keiseren selv få se disse fantastiske klærne. Han tok med seg noen av sine aller viktigste tjenestemenn og marsjerte inn i vevernes rom. De to luringene var i full sving med å veve i luften. ”Deres Majestet!” sa de, og pekte på de tomme vevstolene. ”Er det ikke et mesterverk? Se på dette stoffet, så lett som en fjær, og med et mønster som forandrer seg i lyset!” Keiseren stirret og stirret. Han snudde og vendte på hodet. Han så ingen klær. ”Hjelp,” tenkte han. ”Ser jeg ingenting? Kan det bety at jeg ikke er en god keiser? Eller at jeg er for dum til å regjere?” Han ble helt svett i pannen. Men han kunne jo ikke innrømme det! En keiser kan ikke være dum! Alle tjenestemennene som var med, så heller ingen ting. Men de så på keiseren, og keiseren så på dem. Og alle tenkte det samme: Vi kan ikke si at vi ikke ser noe! ”Åååh, helt strålende!” sa den ene. ”Ja, en fabelaktig farge!” sa en annen. Keiseren nikket fornøyd, som om han hadde sett alt sammen selv. ”Dette er de mest praktfulle klærne jeg noensinne har sett!” sa han. ”Jeg skal selvfølgelig bruke dem under den store paraden i morgen!” Nyheten spredte seg som en løpeild i byen. Alle snakket om keiserens usynlige klær, som bare smarte folk kunne se. Alle var så stolte over å bo i en by med en så smart keiser og så smarte innbyggere! Ingen ville innrømme at de ikke så noe. Ikke en eneste en. Hele natten lot veverne som de sydde og klippet. De laget usynlige jakker, usynlige bukser og en usynlig kappe. Da morgenen kom, stilte keiseren seg foran dem i undertøyet. ”Nå skal jeg få på meg mine nye klær!” sa han. Veverne lot som de tok på ham bukser, deretter jakken, og til slutt kappen. ”Se, hvor lett og luftig det er, Deres Majestet!” sa de. ”Det føles nesten som om De ikke har noe på Dem i det hele tatt!” Keiseren vrikket og snudde seg foran et speil, og lot som han beundret sine fantastiske klær. Han løftet armene og bøyde knærne. ”Åh, de er helt perfekte!” sa han til seg selv. ”De sitter som støpt, og de er så lette at jeg nesten flyter av sted!” Han var så glad! Han hadde jo de aller smarteste klærne i hele verden, og han var den aller smarteste keiseren! Det var jo ingen som kunne se dem, bortsett fra de som var kloke nok. Og det var jo alle i byen, trodde han.
Den store prosesjonen
Endelig var den store dagen kommet! Solen skinte fra en skyfri himmel, og alle i byen var ute i gatene. Små barn holdt foreldrene i hånden, hunder logret med halen, og en katt lå og spant fornøyd på en varm stein. Alle ventet på å se keiseren i hans nye, fantastiske klær. Han skulle jo ha de aller smarteste og vakreste klærne i hele verden, og det skulle bli en storslått prosesjon gjennom byens gater! Folk snakket og lo, og spenningen bygget seg opp i luften som en stor ballong. Hvem ville vel ikke se de magiske klærne som bare de kloke kunne se? Alle ville være sikre på at de så dem, så de ikke ble tatt for å være dumme. Tenk så flaut! Det var jo ingen som ville være dum, aller minst i Keiserens by! Alle hadde tatt på seg sine fineste klær for anledningen, og stemningen var på topp. Det var nesten som julaften og bursdag på en gang! Inne i palasset var keiseren i full gang med å bli kledd på. De to lurendreierne, som nå kalte seg keiserens egne motedesignere, hoppet og spratt rundt ham. De holdt opp hendene som om de bar på de letteste silketøy og de mykeste fløyelsstoffer. ”Se her, Deres Majestet!” sa den ene, ”dette er buksene! De er så lette at De nesten ikke kjenner dem!” Den andre kremtet og sa, ”Og her er kåpen! Den er vevet av den fineste, usynlige tråd, og den glitrer som tusen diamanter i solen!” Keiseren snurret rundt, bøyde og strakte seg. Han følte virkelig at han var kledd. Klærne var så lette at det føltes som om han ikke hadde noe på seg i det hele tatt. Det var jo akkurat slik lurendreierne hadde sagt at de skulle være! Han så ingenting, selvsagt, men han nikket og smilte. Han ville for all del ikke innrømme at han ikke så noe, for da ville jo alle tro han var dum. Han var jo keiseren, og keiseren var alltid klokest! Han stirret nøye på seg selv i det store speilet, snudde seg hit og dit, og latet som han beundret hver eneste 'usynlige' detalj. Han smilte stolt. Han var jo så vakker i sine nye klær! Så var øyeblikket der. Portene til palasset åpnet seg sakte, og ut kom keiseren. Han gikk med hodet hevet, rank og stolt, og med en stav i hånden. Bak ham gikk de to lurendreierne, som bar på kapper som ingen kunne se, og som bar keiserens 'slepp', den lange delen av kåpen som lå langs bakken. De gikk så forsiktig, som om de bar på det mest verdifulle i verden. Trompetene blåste i det fjerne, og folkemengden gispet. ”Ååååh!” hørte man fra den ene siden av gaten. ”Se, så vakre!” hvisket noen andre. Alle strakte hals for å få et glimt av keiseren og hans vidunderlige, nye klær. Folk klappet og ropte, ”Lenge leve Keiseren! Hvilke stoffer! Hvilken glans! Så elegante! Så nydelige farger!” En gammel mann lente seg mot sin kone og sa, ”Se bare på de vakre fargene! Jeg har aldri sett noe lignende!” Konen nikket ivrig og sa, ”Ja, og mønsteret! Det er så intrikat og spesielt!” Ingen ville være den som sa at de ikke så noe. Alle måtte jo late som de var kloke, så de ropte og jublet om kapp, og pekte mot keiseren. Det var en fantastisk forestilling, full av lyd og glede. Keiseren smilte bredt. Dette var akkurat som han hadde forestilt seg. Alle var imponerte. Alle var kloke. Alle så hvor fantastisk hans nye klær var! Han vinket til folkemengden, og de vinket tilbake. Små barn ble løftet opp på skuldrene til foreldrene sine for å få en bedre utsikt. En liten jente holdt en ballong i hånden, og en gutt spiste en stor, rød karamell. Midt i alt dette stod en liten jente, kanskje fire år gammel, og hun så med store, undrende øyne på keiseren. Hun så på ham lenge, mens han gikk forbi. Hun så på at han vinket, og hun så på at lurendreierne bar på hans usynlige slep. Hun hørte alle de voksne rope om hvor vakre klærne var, og hun hørte dem skryte av de glitrende fargene og de fine mønstrene. Men hun så ingenting. Den lille jenta rynket pannen. Hun visste ikke om hun skulle si noe, men så klarte hun ikke å holde det inne lenger. ”Men mamma!” sa den lille jenta, og pekte på keiseren med en liten, tykk finger. ”Se! Han har jo ingen klær på seg!” Stemmen hennes var lys og klar, og selv om hun var liten, bar den langt i folkemengden. Først var det helt stille. Så hørte man et par voksne som fniste. Så hvisket en kvinne til mannen sin, ”Hun har jo rett!” En gammel dame tørket en tåre fra øyekroken og lo lett. Så begynte flere og flere å hviske. ”Han har ingen klær på seg!” ”Den lille jenta har rett!” ”Keiseren er jo naken!” Snart begynte hele folkemengden å humre, og så lo de høyt. Lydene spredte seg som ringer i vann, helt til alle i gaten lo. ”Keiseren har ingen klær på seg!” ropte de! Keiseren hørte det. Han forstod det. Han følte en kald gufs, og han ble rød i ansiktet. Hva skulle han gjøre? Den lille jenta hadde sagt sannheten, og nå lo alle. Han visste at de hadde rett. Han hadde ingen klær på seg! Men hva kunne han gjøre nå, midt i prosesjonen? Han så rundt seg. Alle pekte og lo. Men han kunne jo ikke stoppe! Han var keiseren! Han måtte late som ingenting. Han måtte fortsette. Så keiseren hevet hodet enda høyere, og fortsatte å gå gjennom byen. Lurendreierne gikk bak ham, og bar fremdeles på 'slepet' som ikke fantes. De smøg seg bare videre, som om ingenting hadde skjedd. De ville ikke vise at de hadde lurt keiseren. Og keiseren? Jo, han bare fortsatte sin prosesjon, med hodet hevet, mens folkemengden lo og pekte. Han visste at de hadde avslørt ham, men han nektet å gi seg. Han gikk videre, som om han var kledd i de aller fineste klær, selv om han egentlig var helt naken. For slik var keiseren, han var for stolt til å innrømme feilen sin.
Avslutning
Og slik endte historien om keiserens nye klær. Takk for at du lyttet til eventyret vårt i dag, kjære venn. Vi håper du koste deg like mye som vi gjorde! Husk å fortelle Sonacasts hva du synes, hvis du har noen tilbakemeldinger. Kanskje du til og med kan finne på din helt egen historie, akkurat som denne? Verden er full av magiske fortellinger som venter på å bli delt og oppdaget. Ha en riktig fin dag, og vi gleder oss til å fortelle deg en ny historie neste gang!
