Historie
Jungelboken: Eventyret om Mowgli
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva som gjemmer seg dypt inne i den grønne jungelen? Der, blant høye trær og snikende lianer, bor det mange spennende dyr. Men tenk deg, midt i alt dette ville, levde en gang en liten gutt som lærte å snakke med dyrene! Bli med oss på et eventyr inn i Jungelboken, der vi skal møte modige ulver, en klok bjørn, en snill panter, og en rampete tiger. Er du klar?
Gutten i Jungelen
Ja, nettopp! Den lille gutten ble kalt Mowgli. Men hvordan havnet han egentlig der, dypt inne i den store, grønne jungelen? Jo, det var en mørk kveld, da en fryktelig tiger med glødende øyne snek seg gjennom trærne. Tigeren var Shere Khan, og han jaktet. En liten hytte tok fyr, og inni den lå en bitteliten baby. Babyen, som var Mowgli, krabbet ut og bort fra flammene, helt alene. Han var så liten, så sårbar. Han krabbet videre, til han snublet over en hule. Inni der bodde en ulvefamilie! Mor Ulv og Far Ulv så på den rare, hårløse skapningen. De hadde aldri sett noe lignende. Men Mor Ulv, hun følte noe spesielt for den lille. Hun bestemte seg for at Mowgli skulle få bo hos dem, som en av hennes egne ulveunger. Så, midt blant ulvene, vokste lille Mowgli opp.
Baloo og Bagheera
Og der, blant ulvene, vokste lille Mowgli. Han lærte å brøle som en ulv, og å snuse seg frem til spennende lukter i skogen. Men jungelen er stor, og den har mange regler. Heldigvis hadde Mowgli to veldig spesielle venner som hjalp ham å lære alt han trengte. Den ene var den store, snille bjørnen Baloo. Baloo var en vis, gammel bjørn som elsket honning og å sove i solen. Han var jungelens lærer, og det var hans jobb å lære alle ulveungene, og Mowgli, den eldgamle jungelloven. Jungelloven fortalte om hvordan man skulle jakte, hvordan man skulle respektere de andre dyrene, og hvordan man skulle holde seg trygg. Baloo var veldig tålmodig. Han forklarte alt med sin dype, rumlende stemme. "Husk, lillebror," sa han, "jungelen er din venn, men du må forstå den." Mowgli syntes ofte det var vanskelig å huske alle reglene, men Baloo bare lo sin glade bjørnelatter. Mowglis andre venn var den smidige, svarte panteren Bagheera. Bagheera var like elegant som natten selv, med øyne som glitret som smaragder. Hun var rask, sterk og modig, og hun passet alltid på Mowgli. Bagheera lærte Mowgli å klatre i trær som en ape, og å smyge seg stille gjennom buskene som en skygge. Mens Baloo var som en snill, stor bestefar som lærte ham om reglene, var Bagheera som en strengere, men veldig kjærlig søster som lærte ham å overleve. Hun var alltid der, litt i bakgrunnen, og så til at Mowgli ikke gjorde noe dumt. Hun elsket Mowgli som sin egen, og hun visste at jungelen kunne være farlig. Mowgli lærte så mye fra dem begge. Han lærte å forstå fuglenes kvitring, å kjenne igjen de forskjellige trærne, og å svømme som en fisk i den kalde elven. Dagene hans var fylt med lek og læring, og han vokste seg sterk og flink, en ekte jungelgutt, takket være Baloo og Bagheera.
Den Slemme Tigeren Shere Khan
Men selv i den mest magiske jungelen, der solen alltid skinte, fantes det en skygge. En stor, stripete skygge som gjorde de andre dyrene redde, den slemme, store tigeren Shere Khan. Shere Khan var ingen vanlig tiger; han hadde et arr over det ene øyet og en rufsete pels. Utrolig mektig, men han brukte sin styrke til å skremme og herske, ikke til å beskytte. Shere Khan likte ikke mennesker. Han hatet tanken på at en liten menneskegutt bodde midt i *hans* jungel, og mente den var for dyr, spesielt for ham selv, det mektigste rovdyret. 'Mennesket tilhører ikke her!' brummet han ofte, tennene hans lyste skarpt i mørket. Selv kloke Baloo og Bagheera måtte være svært forsiktige når Shere Khan var i nærheten. De visste han var grusom og uforutsigbar, og respekterte ikke jungelens gamle lover om fredelig sameksistens. Shere Khan var en sleiping som snek seg rundt for å spre frykt, og elsket å se de mindre dyrene skvette og flykte når han plutselig dukket opp. Aller mest elsket han å tenke på Mowgli. Husker du da ulvene fant Mowgli som baby? Det var Shere Khan som hadde jaget foreldrene hans og ville ha spist gutten om ikke ulvene hadde reddet ham. Han hadde aldri glemt det nederlaget, og hadde aldri gitt opp tanken på å få tak i Mowgli en dag. Hver gang Baloo og Bagheera lærte Mowgli noe nytt, lærte de ham også å være trygg fra Shere Khan. De lærte ham å klatre høyt i trærne, gjemme seg perfekt i buskene, og lytte etter den minste lyd som kunne bety fare. For Shere Khan var alltid der ute, et sted i skyggene, ventet på sin sjanse. Shere Khan var også utrolig stolt og forfengelig. Om noen prøvde å fortelle ham at det var feil å skremme Mowgli, ble tigeren rasende. Han brølte så bladene ristet, og ingen turte å si ham imot. Han trodde jungelen var hans, og at han kunne gjøre akkurat som han ville. Han snakket ofte med en gjeng hyener, sine litt dumme og feige hjelpere. De lo av Shere Khans dårlige vitser og fulgte etter ham i håp om rester, men selv hyenene var redde for ham. Mowgli var en liten gutt, men Shere Khan så ham som en stor trussel mot sin makt og jungelens 'orden'. Han likte ikke tanken på at et menneske skulle leve i harmoni med de sterke dyrene. Han ville forstyrre denne freden og vise alle hvem den sanne kongen av jungelen var. Baloo og Bagheera snakket ofte om Shere Khan, alltid med lav stemme. De lærte Mowgli at han aldri, aldri måtte gå alene der Shere Khan ofte holdt til. De fortalte ham om tegn han måtte se etter: friske tigerfotspor eller et bestemt, skremmende brøl. De ville at Mowgli skulle være trygg, men visste at Shere Khan en dag ville komme nærmere. Så mens Mowgli lærte om jungelens gleder, lærte han også om dens farer. Han lærte at selv om de fleste dyrene var snille, fantes det noen som var slemme og bare ville sitt eget beste. Og den aller slemmeste av dem alle var den listige tigeren Shere Khan. Han ventet. Han planla. Og en dag ville han prøve å ta Mowgli. Men Mowgli hadde jo sine venner, Baloo og Bagheera, som alltid ville passe på ham. Ikke sant?
Apene og Den Gamle Byen
Ja, Baloo og Bagheera ville alltid passe på Mowgli. Men jungelen var stor, og det var mange skapninger der, noen som var mer rampete enn farlige, men rampete nok til å skape trøbbel. Dette er historien om apene. Eller som jungeldyrene kalte dem, Bandar-log. Apene var annerledes enn alle de andre dyrene. De hadde ingen leder, ingen lover, ingen faste steder å sove eller spise. De hoppet bare rundt, lo, skrek og var aldri stille. Jungeldyrene, de som fulgte Jungelloven, snakket aldri med apene. De sa at apene var gale, de som bare imiterte uten å forstå, og som aldri fullførte noe de startet. De var rett og slett kaotiske, og likte å lage mest mulig bråk. De kunne stjele bananer fra en bjørn eller kaste kokosnøtter på en tiger, bare for moro skyld. Ingen visste hva apene ville gjøre neste gang, ikke engang apene selv! Mowgli, derimot, syntes apene var spennende. De var så fulle av energi! Noen ganger snek han seg bort og så på dem. Apene elsket å se på Mowgli også, for han var jo en slags ape, men uten pels. De var så nysgjerrige på ham. De ville lære seg alt Mowgli kunne – hvordan han kunne lage ild, hvordan han flettet gress. De trodde Mowgli var den smarteste apen av alle, selv om han ikke hadde hale eller kunne hoppe like høyt som dem. Men apene kunne aldri sitte stille lenge nok til å lære noe skikkelig. De kjedet seg etter bare et par minutter og hoppet videre til noe nytt. Ja, Baloo og Bagheera ville alltid passe på Mowgli. Men jungelen var stor, og det var mange skapninger der, noen som var mer rampete enn farlige, men rampete nok til å skape trøbbel. Dette er historien om apene. Eller som jungeldyrene kalte dem, Bandar-log. Apene var annerledes enn alle de andre dyrene. De hadde ingen leder, ingen lover, ingen faste steder å sove eller spise. De hoppet bare rundt, lo, skrek og var aldri stille. Jungeldyrene, de som fulgte Jungelloven, snakket aldri med apene. De sa at apene var gale, de som bare imiterte uten å forstå, og som aldri fullførte noe de startet. De var rett og slett kaotiske, og likte å lage mest mulig bråk. De kunne stjele bananer fra en bjørn eller kaste kokosnøtter på en tiger, bare for moro skyld. Ingen visste hva apene ville gjøre neste gang, ikke engang apene selv! Mowgli, derimot, syntes apene var spennende. De var så fulle av energi! Noen ganger snek han seg bort og så på dem. Apene elsket å se på Mowgli også, for han var jo en slags ape, men uten pels. De var så nysgjerrige på ham. De ville lære seg alt Mowgli kunne – hvordan han kunne lage ild, hvordan han flettet gress. De trodde Mowgli var den smarteste apen av alle, selv om han ikke hadde hale eller kunne hoppe like høyt som dem. Men apene kunne aldri sitte stille lenge nok til å lære noe skikkelig. De kjedet seg etter bare et par minutter og hoppet videre til noe nytt. En dag lekte Mowgli i nærheten av en liten bekk, og lot som han var en stor jeger. Han var så fokusert på å spore en liten bille at han ikke la merke til en gruppe aper som krøp nærmere. De så på ham med store, nysgjerrige øyne. «Han er så morsom!» hvisket en ape til en annen. «Ja, og se hvordan han bruker hendene sine!» svarte en tredje, som allerede var på vei ned fra treet. De var lei av å bare se på ham fra avstand. De ville ha ham med i leken sin! Før Mowgli visste ordet av det, var han omringet. Apene hoppet og skrek, svingte i grenene over ham og klappet hverandre på ryggen. De lo høyt, en vill, skranglete latter som fylte luften. Mowgli prøvde å fortelle dem at han var opptatt, men apene hørte aldri etter. De hadde bestemt seg. Mowgli skulle bli en av dem. Plutselig, som et uvær av pels og hale, grep to av de største apene tak i ham. En i hver arm! Mowgli protesterte og sparket, men apene var sterke og fulle av energi. De løftet ham opp, høyt over bakken, og begynte å svinge seg gjennom trærne i en rasende fart. Mowgli så bak seg, og så jungelen forsvinne under ham i et grønt, uklart teppe. Han ropte, men ropene hans ble slukt av apenes egen ustyrlige jubel. De hoppet fra gren til gren, fra tre til tre, som om de var blader som danset i vinden. Mowgli var litt redd, men også litt fascinert. Ingen hadde noensinne reist så fort gjennom jungelen! Grenene suste forbi ansiktet hans, og luften pisket mot huden. Han kunne se fugler flykte i panikk, og en skremt hjort som hoppet inn i buskene. Apene brydde seg ikke. De var på vei til et spesielt sted, et sted de elsket å være, der de kunne lage enda mer spetakkel uten at noen voksne dyr fortalte dem hva de skulle gjøre. Etter det som føltes som en evighet, men som kanskje bare var en time, begynte jungelen å forandre seg. Trærne ble færre, og bakken ble flatere. I det fjerne, gjennom en tåke av grønne blader, kunne Mowgli skimte noe uvanlig. Store, grå steiner, stablet oppå hverandre, dannet rare former. Dette var Den Gamle Byen. Apene slapp ham ned på en stor, flat stein, midt blant ruiner som en gang hadde vært storslåtte bygninger. Vegger dekket av mose og klatreplanter reiste seg mot himmelen. Statuer uten hoder og armer stirret ut i intet. Det var en by som naturen hadde tatt tilbake, et sted fullt av hemmeligheter og glemt prakt. Luften var tykk av lukten av fuktig stein og gammel jord. Apene var i sitt ess her. De spratt opp og ned på de smuldrende murene, klatret opp i de høyeste tårnene som fortsatt sto, og kastet løse steiner og murrester ned i dype, mørke hull. De fant frem gamle frukter de hadde gjemt, kanskje for flere dager siden, og begynte å spise og kaste skall rundt seg. De oppførte seg som om de eide hele stedet, som om det var deres egen, enorme lekeplass. Mowgli så seg rundt. Han hadde aldri sett noe lignende. En gang hadde mennesker bodd her, bygd disse fantastiske tingene. Nå var det bare apene som herjet, og jungelen som sakte, men sikkert, tok alt tilbake. Han lurte på hva Baloo og Bagheera ville tenke om dette stedet. De ville nok si at det var farlig og fullt av spøkelser. Men for apene var det paradis. Han visste at de aldri ville la ham gå frivillig.
Kampen mot Apene
Mowgli satt alene oppe i det høyeste tårnet, omringet av de dumme apene. Han savnet Baloo og Bagheera så veldig. Hva skulle han gjøre? Apene var sterke og det var så mange av dem. Han tenkte på alt Baloo hadde lært ham om jungelens regler, om hvordan man skulle overleve. Det var da en spesiell lærdom dukket opp i hodet hans, som et lite lys i mørket. Baloo hadde en gang lært ham et rop, et helt spesielt rop som man bare brukte i de mest desperate situasjoner. Det var et rop til slangen Kaa. Et rop som betydde: 'Vi er den samme arten, du og jeg – vi er brødre – og jeg er i fare!' Mowgli samlet alt sitt mot. Han tok et dypt pust og ropte, så høyt han kunne, men likevel på den mystiske måten Baloo hadde vist ham. Det var en lang, sildrende lyden, nesten som vinden i gresset, men med en dypere mening. Han håpet, håpet inderlig at Kaa ville høre. Langt borte i jungelen var Baloo og Bagheera fortvilet. De lette overalt etter Mowgli, men han var borte. Ingen spor! 'Åh, min lille bjørneunge!' brummet Baloo, 'Hvor kan han være? Jeg skulle aldri latt ham gå alene!' 'Ikke klandre deg selv, Baloo,' sa Bagheera, 'Apene er slu. Jeg frykter de har tatt ham til Den Gamle Byen.' De visste begge hvor farlig det stedet var, fullt av knuste hus og farlige kriker og kroker. Det var apens hovedkvarter, og de var mange. 'Vi må ha hjelp,' sa Bagheera. 'Alene vil vi aldri klare å hente ham ut. Hvem hater apene mer enn noen annen?' 'Kaa,' sa Baloo sakte, med et hint av frykt i stemmen. Kaa var en diger pytonslange, eldgammel og utrolig sterk. Han var ikke en venn man spøkte med. Men Kaa mislikte apene intenst. Apene pleide å plage ham, kaste kvister på ham og kalle ham stygge navn når han sov. Kaa glemte aldri en fornærmelse. De fant Kaa som lå og varmet seg i solen, en lang, glinsende snor av muskler og skjell. 'Fred med deg, Kaa,' sa Bagheera høflig. Kaa løftet det store hodet sitt. 'Fred med deg, sorte panter. Og med deg, brune bjørn. Hva fører dere hit, bort fra jaktmarkene?' Bagheera forklarte at Mowgli var blitt kidnappet av apene og ført til Den Gamle Byen. 'Vi har kommet for å be om din hjelp, Kaa. Apene frykter deg. Og vi vet at du... ikke akkurat er glad i dem.' Kaa glinset med øynene. 'Apene, ja. De støyende, dumme skapningene. De har forstyrret min fred for mange ganger. Og min mage… min mage er tom.' Han begynte å rulle seg opp, musklene spente. 'Jeg kommer.' Reisen til Den Gamle Byen var lang og farlig. Baloo og Bagheera løp så fort de kunne, og Kaa slynget seg uanstrengt etter dem, som en elv av skjell. Da de nærmet seg ruinene, kunne de høre den vanlige kaklingen og skrikingen fra apene, som et konstant, irriterende teppe av lyd. Men plutselig hørte Baloo et annet rop, et svakere rop, som han kjente igjen. 'Mowgli! Han roper til Kaa!' brummet Baloo. Kaa løftet hodet. 'Han er her. Han venter.' Da de ankom Den Gamle Byen, var det kaos. Apene hoppet og skrek, uten å ane hvilken fare som nærmet seg. Først var det Bagheera som angrep. Hun var lynrask, en mørk skygge som suste inn blant apene, klørne ute. Apene skrek i panikk og spredte seg. Så kom Baloo, som en stor, brummende torden. Han feide bort apene med de store labbene sine, en til hver side, som om de var tørre blader. Men det var Kaa som var den mest fryktinngytende. Han slynget seg inn i massen av aper, en levende, glinsende vegg. Apene var livredde for Kaa. De visste at hans omfavnelse var dødelig. Mowgli, som satt høyt oppe i tårnet, så kampen under seg. Han så Baloo slå, og Bagheera klore. Og han så Kaa, den enorme slangen, som beveget seg med en skremmende ro. 'Flere her!' ropte Mowgli ned, og pekte på en gruppe aper som gjemte seg i et kratt. 'Og her, bak den store steinen!' Han hjalp vennene sine ved å være øyne og ører i høyden. Apene var forvirret og paniske. Noen prøvde å flykte, men Kaa var overalt. Hans hypnotiske blikk fikk mange av apene til å stivne av skrekk, og de ble som forhekset. De kunne ikke røre seg, selv om de ville. Kaa trengte bare å åpne munnen sin, og de små, dumme apene frøs til is. Han spiste dem ikke alle, men han sørget for at de ikke ville plage Mowgli eller hans venner igjen på veldig, veldig lenge. Etter en stund var det stille. Bare lyden av Kaas tunge pust og Baloo og Bagheeras utmattede stønning. De fleste apene var enten flyktet langt bort, eller var blitt... veldig rolige. Bagheera klatret raskt opp til tårnet der Mowgli satt. 'Mowgli, min lille bror! Er du uskadd?' Mowgli kastet seg rundt halsen hennes. 'Jeg er så glad for å se dere!' Baloo, som var litt tregere, brummet fornøyd fra bakken. 'Vi fant deg, lille venn. Og du var så flink som ropte på hjelp!' Kaa hevet hodet og stirret på Mowgli med sine kalde, gule øyne. 'Du ropte. Og vi kom. Husk alltid det, lille menneske. Jungelens lov beskytter dem som kjenner dens hemmeligheter.' Mowgli var trygg. De tre vennene – gutten, panteren, bjørnen og den store slangen – vandret tilbake gjennom jungelen, vekk fra Den Gamle Byen. Mowgli hadde lært en viktig lekse den dagen: at selv om han var liten og menneske, hadde han venner som var sterke og modige, og som ville komme ham til unnsetning. Han følte seg aldri så elsket og trygg som han gjorde da, omgitt av sine sanne familie, under den store, grønne himmelen i jungelen. Det var en lang reise hjem, men Mowgli sov trygt på Baloos rygg, vitende om at han var hjemme, trygg og fri igjen.
Den Røde Blomsten
Mowgli våknet til lyden av jungelen. Fuglene sang glade sanger, og en mild bris strøk gjennom bladene. Han strakte seg ut på Baloos myke rygg, følte seg trygg og glad. Dagene gikk, og Mowgli lekte, lærte og vokste. Han var en del av jungelen nå, en ekte ulvegutt, selv om han var menneske. Men selv i den trygge jungelen, fantes det farer som lurte. En kveld, da månen skinte som en stor perle på himmelen, satt Akela, den kloke ulvelederen, og Bagheera, den sorte panteren, i dype tanker. Mowgli satt ved siden av Baloo og lyttet. «Shere Khan glemmer aldri,» sa Akela. «Han har fortsatt et nag til Mowgli. En dag vil han komme tilbake.» Bagheera nikket. «Ja, ulvene vil ikke alltid være her for å beskytte ham. Mowgli vokser, men han er fortsatt et menneskebarn. Han trenger noe mer... noe som kan beskytte ham når vi ikke kan.» Mowgli lyttet med store øyne. Hva kunne det være? Han var jo så rask og sterk som en ulv! Hva mer trengte han? Baloo sukket. «Det finnes noe i menneskeverdenen, en ting som er mektigere enn selv den sterkeste tiger. Noe som selv Shere Khan frykter. Vi kaller det 'Den Røde Blomsten'.» Mowgli skvatt til. «Den Røde Blomsten? En slags sjelden blomst? Vokser den i jungelen?» spurte han nysgjerrig. Bagheera ristet på hodet. «Nei, Mowgli. Den er varm, den lyser, og den spiser alt som kommer nær den. Dyrene holder seg langt unna Den Røde Blomsten. Den er menneskenes hemmelighet, deres styrke.» «Den er som solen om natten,» la Akela til. «Den kan varme deg, men også brenne deg hvis du ikke passer på. Den er vill, men menneskene har lært å temme den.» Mowgli var full av spørsmål. En blomst som brant? Som var som solen? Han måtte se denne mystiske Røde Blomsten! Han ville vite alt om den. «Hvor finner jeg den?» spurte Mowgli ivrig. Bagheera ble alvorlig. «Den Røde Blomsten finnes ofte der menneskene bor, i landsbyene deres. Men det er farlig for deg å nærme deg menneskene, Mowgli. De forstår deg ikke, og du forstår ikke dem.» Men Mowgli hadde bestemt seg. Han visste at han en dag måtte stå ansikt til ansikt med Shere Khan. Og hvis Den Røde Blomsten var det eneste som kunne beskytte ham, da måtte han finne den. Han måtte lære menneskenes hemmelighet. Dagen etter, da solen sto høyt, snek Mowgli seg vekk fra ulveflokken. Han visste at Bagheera og Baloo ville bli urolige, men han følte en sterk dragning mot det ukjente. Han fulgte en elv som ledet mot kanten av jungelen, der menneskene av og til dukket opp. Han gikk forsiktig, lyttet og snuste. Etter en stund begynte han å lukte noe rart. Det var ikke lukten av jungel, men en skarp, litt røykfylt lukt han ikke kjente igjen. Den ble sterkere jo nærmere han kom. Plutselig, gjennom et tett kratt, så han det! En liten åpen plass, og midt på plassen sto det noen rare hytter. Og foran en av hyttene, på bakken, danset noe rødt og oransje. Det var som små, glødende tunger som slikket opp i luften. Det var Den Røde Blomsten! Mowgli pustet inn. Han kjente varmen selv på avstand. Det var vakkert og skremmende på samme tid. Han så en gammel mann som satt ved siden av den, og kastet små pinner inn i flammene. Pinnene forsvant med et lite og ble til aske. Han så hvordan mannen brukte en lang pinne for å flytte på de glødende delene. Det var som om mannen snakket med blomsten, og blomsten lyttet. Den var ikke bare vill, den var også lydig når menneskene behandlet den riktig. Mowgli gjemte seg bak en stor busk, øynene festet på den glødende skapningen. Han observerte nøye hvordan flammen oppførte seg, hvordan den ga fra seg lys og varme. Han ble der lenge, og da solen begynte å dale ned, ble Den Røde Blomsten enda klarere og mer strålende. Den kastet lange, dansende skygger. Han visste at han måtte ta med seg en bit av denne magiske blomsten. Han ventet til mannen gikk inn i hytta si for natten. Da alt var stille, snek Mowgli seg frem. Han fant en lang, tørr gren. Han holdt den forsiktig, og rakte den frem mot de glødende restene av bålet. Så, med et lite knirke, tok grenen fyr. En liten flamme danset på tuppen av grenen, rød og oransje. Mowgli trakk seg raskt tilbake, overrasket over hvor fort det gikk. Han holdt den brennende grenen langt unna seg, men han var ikke redd. Han følte en merkelig styrke, en kraft han aldri hadde kjent før. Nå måtte han tilbake til ulveflokken, til Bagheera og Baloo. Han måtte vise dem Den Røde Blomsten. Han måtte vise dem at han hadde mestret menneskenes hemmelighet. Med den glødende grenen som en fakkel, begynte han å vandre tilbake gjennom den mørke jungelen. For første gang på lenge, følte Mowgli at han hadde noe som kunne måle seg med Shere Khans styrke. Han var ikke lenger bare et lite menneskebarn i jungelen. Han hadde Den Røde Blomsten.
Mowgli og Shere Khan
Mowgli holdt godt fast i den glødende grenen. Den lyste opp stien for ham, og varmet hendene hans litt. Han gikk raskt tilbake til ulveflokkens samlingsplass, Rådsfjellet, der han visste at alle ventet på ham. Luften var tykk av spenning, og en merkelig lukt hang i luften. Det var lukten av frykt. Da Mowgli kom frem til Rådsfjellet, var det helt stille. Alle ulvene satt i en stor ring, og midt i ringen, med et slemt glis på snuten, satt den store tigeren Shere Khan. Akela, den gamle flokklederen, lå ved siden av ham, sliten og trist. Shere Khan hadde nettopp fortalt ulvene at han nå var lederen deres, og at Mowgli måtte jages bort fra jungelen for godt! Mowgli løftet grenen med den røde blomsten høyt. En liten gnist falt av, og noen av ulvene rykket skremt tilbake. De hadde aldri sett ild før, og var veldig redde for den. Shere Khan løftet hodet og snuste. Han visste hva ild var, og han likte det ikke. Men han var for stolt til å vise frykt. "Hva har du der, lille menneske?" brummet Shere Khan, hans stemme dyp og truende. "Tror du en liten, rød blomst kan redde deg fra meg?" Mowgli smilte. Han var ikke redd lenger. Han hadde følt frykt i natt, men nå hadde han makten i hendene. "Denne lille røde blomsten," sa Mowgli høyt, så alle kunne høre, "skal vise deg hvem som er herre her i jungelen!" Han kastet en liten, glødende kvist mot Shere Khans pote. Tigeren hylte av overraskelse og smerte, og rykket poten raskt tilbake. Han hadde brent seg! Ulvene gispet. De hadde aldri sett Shere Khan vise smerte eller frykt før. Mowgli tok en ny, glødende kvist. "Shere Khan," sa han, stemmen hans var klar og sterk, "du har plaget meg og mine venner lenge nok. Du har prøvd å jage meg bort, og du har prøvd å skade Akela. Men nå er det slutt!" Han gikk nærmere tigeren, som rygget litt unna. Mowgli visste at han måtte være modig nå. Han måtte vise alle at han ikke var redd. "Jeg er et menneskebarn, og jeg er en ulv. Men jeg er også den som holder Den Røde Blomsten. Og med den, kan jeg beskytte de jeg elsker!" Shere Khan knurret dypt, men han turte ikke å angripe. Han visste at ilden var farlig. Han hadde sett mennesker bruke den til å ødelegge skog og jage bort dyr. "Du skal forlate Rådsfjellet," befalte Mowgli, "og du skal aldri mer true ulveflokken eller meg! Dra din vei, eller jeg skal bruke denne blomsten til å jage deg helt ut av jungelen!" Shere Khan så på Mowgli, så på den glødende grenen, og så på de skremte ulvene. Han forsto at han hadde tapt denne kampen. Med et siste, sint brøl, snudde han seg og forsvant ut i mørket. Ulvene pustet lettet ut. De flokket seg rundt Mowgli, og takket ham for at han hadde reddet dem fra Shere Khans tyranni. Akela reiste seg sakte, og strøk hodet sitt mot Mowglis hånd. "Du er en av oss, Mowgli," sa han svakt. "Du er en sann leder." Men selv om Mowgli hadde reddet ulvene, følte han en merkelig tristhet i hjertet sitt. Han så på ulvene, så på den glødende grenen i hånden sin. Han var et menneske, og han hadde Den Røde Blomsten. Ulvene var redde for den, og det gjorde ham annerledes. Han forsto at hans plass kanskje ikke lenger var blant dem, ikke helt. Det var en vanskelig tanke, for jungelen var hans hjem, og ulvene var hans familie. Baloo og Bagheera kom bort til ham, deres øyne var fulle av sorg, men også forståelse. "Lillebror," sa Baloo, "du har vokst deg stor og sterk. Du har vist mot og klokskap. Men nå er du ikke lenger bare et barn som leker i jungelen. Du er en mann, og en mann har sin egen vei å gå." Bagheera la en pote på Mowglis skulder. "Ja, min lille frosk. Menneskenes verden venter på deg. Du er ikke en ulv, og du er ikke en panter. Du er Mowgli. Du tilhører både jungelen og menneskeverdenen, men det er nå på tide å utforske den andre delen av deg." Mowgli tørket en tåre fra kinnet. "Jeg vil savne dere," hvisket han. "Jeg vil savne å leke med Baloo, og jeg vil savne dine kloke råd, Bagheera. Jeg vil savne flokken." Baloo ga ham en stor, varm bjørneklem. "Vi vil alltid være her for deg, Mowgli. Jungelen vil alltid være ditt hjem. Og vi vil alltid huske deg." Bagheera nikket. "Gå nå, Mowgli. Gå og finn din plass blant menneskene. Men glem aldri jungelen, og glem aldri dine venner." Med hjertet tungt av farvel, men også fylt med en ny nysgjerrighet, snudde Mowgli seg. Han så en siste gang på Rådsfjellet, på sine ulvebrødre, på den gamle Akela, og på sine kjære venner Baloo og Bagheera. Han ville aldri glemme dem. Han holdt fremdeles den glødende grenen, men nå var den mer et symbol på hans fremtid enn et våpen. Han gikk mot den retningen han visste at menneskelandsbyen lå. Det var en ny begynnelse, et nytt eventyr. Hva ville han finne der? Hvem ville han møte? Jungelen hadde lært ham å være modig, og han var klar for det som ventet. Han tok et dypt åndedrag av jungelluften, som duftet av fuktig jord og grønne blader. Så, med et siste blikk over skulderen, forsvant han inn blant trærne, på vei mot en fremtid han ennå ikke kjente. Hans jungelliv var over, men et nytt liv var i ferd med å begynne.
Avslutning
Og slik endte eventyret om Mowgli for denne gang. Vi håper du koste deg med historien om jungelgutten og alle vennene hans. Hva tror du skjedde videre? Kanskje du kan finne på din egen fortsettelse? Vi vil gjerne høre fra deg! Gi Sonacasts beskjed hvis du har tilbakemeldinger eller ideer. Takk for at du lyttet. På gjensyn i et nytt spennende eventyr!
