Historie
Jorden rundt på åtti dager
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Hei, små eventyrere! Er dere klare for en reise som tar pusten fra dere? Forestill deg en verden der et lite veddemål kan sende deg jorden rundt på bare åtti dager! Møt den smarte, men litt rare oppfinneren, herr Fogg, og hans trofaste, snakkende grevlingvenn, Passepartout. De skal reise over fjell og hav, møte magiske dyr og utfordringer, alt for å vinne det største veddemålet noensinne! Vil de klare det? Bli med oss på et utrolig eventyr, hvor hvert sekund teller, og magien venter rundt neste hjørne!
Veddemålet på Reformklubben
En dag, på en veldig fin klubb som het Reformklubben, satt herr Fogg, som alltid, og leste avisen sin. Rundt et stort bord satt også vennene hans, som likte å snakke om spennende ting. De snakket om hvor fort man kunne reise rundt i verden nå. 'Det er umulig å reise jorden rundt på bare åtti dager!' sa en venn. Men herr Fogg, med sin alltid like rolige stemme, svarte, 'Jeg vedder på at det er mulig! Jeg kan gjøre det selv!' Passepartout, den smarte grevlingen, som gjemte seg under bordet, spisset ørene. Åtti dager? Det var jo kjempefort! Herr Fogg la hånden sin på bordet. 'Jeg satser nesten alle pengene mine på det!' erklærte han. Vennene hans ble helt stille. Dette var et veddemål så stort, så utrolig, at ingen hadde turt å tenke tanken før. Og slik begynte det store eventyret for herr Fogg og hans lille venn, Passepartout!
Reisen starter! Med Stjerneskuddet til Paris
Og tenk deg det! Herr Fogg, han som vanligvis var så rolig og presis som et klokkeslett, kastet ingen tid bort. Med en gang veddemålet var avgjort, snudde han seg mot sin trofaste tjener, Passepartout. "Passepartout," sa han, "vi reiser om ti minutter." Ti minutter! Passepartout sperret opp øynene. Pakke en hel reise rundt jorden på ti minutter? Det var nesten umulig! Men Passepartout var en mann som elsket en utfordring. Han løp opp trappene, samlet de viktigste tingene i en liten koffert, og der sto han, klar, akkurat i det herr Fogg klokken åtte banket på døren. Utenfor ventet ikke en vanlig drosje. Nei, der sto det et helt spesielt tog! Det glitret i sølv og gull, og fra skorsteinen kom det ikke bare røyk, men små, gnistrende stjerner. Dette var "Stjerneskuddet", et magisk lyntog som kunne reise raskere enn vinden selv. Det var bare én billett, og den hadde herr Fogg kjøpt. "Til Paris!" ropte konduktøren, en liten, vennlig ekorn som bar en rød uniform. Toget tutet med en munter lyd – "Tjo-hooo!" – og vips, så var de på vei. Gjennom engelske enger suste de, forbi sovende sauer og trær som hvisket god reise. Snart glitret Kanaltunnelen som en lang, mystisk tunnel foran dem. Inne i tunnelen lyste tusenvis av små lys opp veggene, som om alver hadde dekorert til fest. Passepartout presset nesen mot vinduet, han hadde aldri sett noe sånt! Han så en liten familie av snakkende mus som vinket farvel fra en underjordisk stasjon. Toget tok dem over en bro laget av regnbuer, og snart kunne de se Eiffeltårnet som strakte seg mot himmelen. Der var Paris! Deres første stopp på den utrolige reisen rundt jorden på åtti dager.
Eventyr i Europa og Egypt med sjøorm
I Paris spiste Phileas Fogg og Passepartout en deilig frokost med ferske croissanter og varm kakao. De besøkte Eiffeltårnet og vinket til byen nedenfor. Men de visste at de ikke kunne drøye lenge, for tiden tikket av gårde! Jorden rundt på åtti dager, husker du? Så, uten å kaste bort et eneste sekund, hoppet våre venner på et lynraskt tog. Toget suste gjennom grønne landskap og forbi små, koselige landsbyder i Frankrike. Solen skinte, og Passepartout presset nesen sin mot vinduet, for han ville ikke gå glipp av et eneste lite tre eller en snurrig bonde som vinket. Snart krysset de grensen til Italia, hvor de så gamle ruiner og høye fjell som strakte seg mot himmelen. Det var som å bla i en stor, spennende eventyrbok! Men Europa var bare et lite stopp på den lange reisen. De måtte videre, over Middelhavet, mot det mystiske Egypt! Etter en kort, men sjøsyk ferjetur, ankom de Port Said, inngangen til Suezkanalen. Puh, for en forskjell fra Paris! Her var luften varm og full av eksotiske dufter – krydder, dadler og noe søtt som honning. Kameler tasset rolig forbi, og folk ropte og lo på et språk Phileas Fogg ikke forsto, men Passepartout syntes det hørtes ut som en sang. Byen var et virvar av fargerike stoffer, travle markeder og lyden av tusen stemmer. 'Egypt, Passepartout,' sa Phileas Fogg, 'et land fullt av eldgamle hemmeligheter.' Han justerte brillene sine, allerede klar for neste etappe. De fant raskt en lugar på en stor dampbåt som skulle seile gjennom den berømte Suezkanalen. Kanalen var som en lang, lang elv av menneskeskapt vann, som skar gjennom ørkenen. På hver side var sanddyner som lignet gyldne fjell, og himmelen var en uendelig blå flate. Phileas Fogg satt rolig på dekk og leste avisen sin, som vanlig, men Passepartout... vel, Passepartout kunne ikke sitte stille! Han sprang fra side til side, pekte på palmene og ropte til de små fiskebåtene de passerte. 'Monsieur Fogg, se!' ropte han plutselig, med en stemme full av undring. 'Hva kan det være?' Phileas Fogg la ned avisen og kikket utover vannet. Først så han ingenting, bare det rolige, blå vannet. Men så, langt i det fjerne, dukket en stor, mørk skygge opp under overflaten. Den beveget seg raskt, som en lang slange som danset i dypet. Skyggen vokste seg større og større, og snart kunne de skimte en skinnende grønn rygg som brøt vannflaten. Det var et enormt sjøvesen, med glitrende skjell og et hode som var større enn en liten bil! 'En sjøorm!' utbrøt Passepartout, og øynene hans var like store som tekopper. Sjøormen var ikke skremmende, nei! Den var vakker, majestetisk, og svømte elegant langs siden av skipet deres. Den løftet hodet sitt mot dem, og to store, vennlige øyne kikket nysgjerrig opp. Den så ut til å smile! Skipets kaptein kom løpende opp på dekk, og var like overrasket. 'Jeg har seilt disse farvannene i førti år,' sa han, 'men en slik skapning har jeg aldri sett!' Sjøormen fulgte skipet et stykke, dykket og sprutet vann som en lekende hund, før den til slutt ga dem et siste vennlig vink med halen og forsvant ned i dypet. Phileas Fogg tok av seg hatten, for første gang på lenge, og tørket pannen. 'Vel, Passepartout,' sa han, 'det var sannelig en uventet, men... hyggelig avbrytelse. Men vi må ikke glemme tiden!' Og med et nytt eventyr i minnet, seilte dampbåten videre, dypere inn i Suezkanalen, mot nye, spennende land og flere uforglemmelige opplevelser.
India og den vise elefanten Baloo
Etter den spennende turen gjennom Suezkanalen, der skipet deres, Stjerneskuddet, danset over bølgene, nærmet Phileas Fogg og Passepartout seg et helt nytt og fantastisk land: India! Solen skinte varmt på himmelen, og luften var fylt med duften av eksotiske krydder og lyden av ukjente fugler som sang fra de grønne trærne. Da de kom i land i den travle byen Bombay, som nå heter Mumbai, var det et yrende folkeliv. Mennesker i fargerike sarier og turbaner, små markedsboder med glitrende smykker, silkestoffer og deilige, søte frukter – alt var annerledes, spennende og fullt av nye inntrykk! Fogg sjekket klokken sin, som alltid. "Vi må videre, Passepartout," sa han bestemt. "Toget til Calcutta venter ikke på oss!" Men, oh, ve og fasa! Da de kom til togstasjonen, fikk de en trist beskjed. "Beklager så mye, mine herrer," sa en vennlig, men lei konduktør. "Toglinjen er ikke helt ferdig. Det mangler et lite stykke midt inne i den dype, tette jungelen." Passepartout rynket pannen så dypt at man nesten kunne tro han hadde mistet en mynt i den. "Å, nei! Hvordan skal vi komme oss videre da? Tiden flyr jo av sted!" Phileas Fogg, som alltid var rolig og smart, tenkte seg om et øyeblikk. Han kikket rundt seg, med sine skarpe øyne. Og der, ved siden av stasjonen, sto det en stor, grå skapning med lange ører og en snabel som viftet forsiktig, nesten som om den hilste. Det var en elefant! En majestetisk elefant, som så ut til å ha en veldig klok og vennlig mine, og øyne som glitret av kunnskap. "Hallo, min venn," sa Fogg med sin rolige stemme til elefanten. "Mitt navn er Phileas Fogg, og dette er min tjener, Passepartout. Vi har litt dårlig tid og trenger å komme oss over jungelen. Kan du hjelpe oss?" Elefanten løftet snabelen sakte og la den på Foggs skulder, som en forsiktig hilsen. Den laget en dyp, rumlende lyd, nesten som om den snakket. "Jeg er Baloo," sa elefanten, og stemmen hans var som en myk, gammel sang som fortalte historier fra fortiden. "Og ja, jeg kan hjelpe dere. Jungelen er mitt hjem, og jeg kjenner hver eneste sti. Men dere må love å være snille mot meg og lytte til mine råd, for jungelen er full av hemmeligheter." Passepartout gapte så høyt at en liten flue nesten kunne ha flydd inn! En snakkende elefant! Det var nesten for mye å tro på! "Javisst, Baloo!" utbrøt Passepartout. "Vi skal være så snille og lytte til hvert eneste ord du sier!" Og så, med Baloo som deres nye, vise venn og reisefølge, begynte de reisen inn i den dype, grønne jungelen. Baloo var utrolig sterk og gikk med stødige, trygge skritt, og oppå ryggen hans hadde de laget en liten, koselig hytte med et tak der Fogg og Passepartout kunne sitte trygt og se ut på den fantastiske naturen som åpenbarte seg rundt dem. Jungelen var full av lyder og farger! Aper svingte seg i de høye trærne og ropte "Ooh-ooh-aah-aah!" med glede, fargerike fugler sang de vakreste melodier som fylte luften, og sommerfugler med vinger som glitret i alle regnbuens farger danset elegant i solen. Baloo pekte med snabelen sin. "Se, der borte! En stor tiger sover dovent under et skyggefullt tre. Vi må være musestille, ellers våkner han!" Og Baloo trampet så forsiktig at selv en liten mus ikke ville våknet av hans skritt. De drakk friskt og kjølig vann fra en bekk som rant som en liten, sølvfarget slange gjennom jungelen, og Baloo fortalte dem om de forskjellige trærne og plantene de passerte. "Denne planten," sa han med sin dype stemme, "kan kurere en vond mage hvis man tygger på bladene. Og denne her, den lukter så godt at den kan få deg til å drømme søte, fantastiske drømmer." Fogg skrev flittig ned alt Baloo fortalte i sin lille notatbok, for kunnskap var like viktig som tid. En kveld, da solen farget himmelen oransje og rosa, og de var langt inne i jungelen, hørte de en merkelig lyd. En svak, klagende lyd som bar gjennom den tette luften. Baloo stoppet. Hans store ører vridde seg for å fange opp lyden bedre. "Noe er galt," sa han, stemmen hans var alvorlig og bekymret. "Jeg kjenner jungelen, og denne lyden forteller meg at det er noen i trøbbel." Phileas Fogg så på klokken sin med sin vanlige presisjon. "Vi har ikke tid til å stoppe, Baloo," sa han. "Vi må rekke Calcutta innen fristen for å vinne veddemålet." Men Baloo ristet sakte på hodet, sånn som bare en vis elefant kan gjøre. "Noen ganger, Herr Fogg, er det viktigere å hjelpe enn å rekke en frist. Tiden handler ikke bare om klokker som tikker. Den handler også om hva vi velger å gjøre med den, og hva vi etterlater oss." Passepartout nikket ivrig, med øynene fulle av medfølelse. "Baloo har helt rett, Herr Fogg! Vi kan ikke bare dra fra noen som trenger hjelp! Det ville vært helt feil!" Fogg tenkte seg om. Kanskje Baloo hadde et viktig poeng. Han var jo tross alt en veldig vis elefant, og jungelen var hans rike. "Vel," sa Fogg til slutt, "led an, Baloo. Men vi må være raske. Veldig, veldig raske!" Og med det, snudde Baloo og trasket sakte, men bestemt, mot den merkelige, klagende lyden, dypere og dypere inn i den mystiske jungelen. Hva eller hvem var det som trengte hjelp der inne? Og ville Phileas Fogg og Passepartout klare å holde den stramme timeplanen sin, selv om de stoppet for å være helter for de som trengte det mest? Det måtte tiden og jungelen vise!
Redningen i jungelen
Baloo, den kloke elefanten, beveget seg og forsiktig gjennom den tette jungelen. Phileas Fogg og Passepartout fulgte etter, hjertene deres banket litt ekstra av spenning. Lyden ble sterkere, en svak klagesang som bar på tristhet. Plutselig stoppet Baloo. Mellom de store bladene og slyngplantene kunne de se et gammelt tempel, halvt dekket av jungelen. Det var mørkt og mystisk, og rundt det brant det små flammer. Der, ved et alter inne i tempelet, lå en ung kvinne. Hun var kledd i vakre, fargerike klær, men ansiktet hennes var fylt av sorg. "Å, nei!" hvisket Passepartout, "Hva er dette?" Phileas Fogg, som vanlig rolig og samlet, studerte situasjonen nøye. "Dette er et ritual," sa han, "De skal... ofre henne." Både Passepartout og Baloo ble triste da de forsto. De kunne ikke bare la det skje! Men hva skulle de gjøre? De var bare tre, og det var mange menn rundt tempelet som voktet. "Vi må redde henne," sa Passepartout bestemt. "Vi er jo helter, ikke sant?" Fogg nikket. "Enig. Men vi må være smarte. Vi har dårlig tid, men vi har også en plan." Phileas Fogg hvisket en idé til Passepartout. Passepartout lyttet nøye, og øynene hans lyste opp. "En glimrende idé, herr Fogg!" utbrøt han. "Og jeg vet akkurat hvordan vi skal gjøre det!" Mens kvelden falt på og jungelen ble mørkere, ventet de på riktig øyeblikk. Stjernene begynte å titte fram som små, glitrende øyne på himmelen. Vaktene rundt tempelet begynte å bli trøtte. Noen av dem gjespet. Passepartout smøg seg forsiktig nærmere tempelet. Han var lett som en fjær, nesten usynlig i skyggene. Baloo, den store elefanten, ventet tålmodig i utkanten av lyset. Inne i tempelet var det stille, bortsett fra den unge kvinnens stille gråt. Passepartout visste at han måtte være rask. Han fant en åpning i den gamle tempelmuren, et sted der steinen hadde smuldret litt. Med all sin styrke, og en liten hjelp fra Baloo som forsiktig dyttet med snabelen sin fra utsiden, klarte han å lirke opp en løs stein. Han krøp inn. Det var mørkt og litt skummelt der inne. Den unge kvinnen, som het Aouda, så opp med store, redde øyne da hun så ham. "Ikke vær redd," hvisket Passepartout. "Vi er her for å hjelpe deg." Han løsnet forsiktig tauene som bandt henne fast. Aouda var så svak at hun nesten ikke klarte å stå. Passepartout bar henne forsiktig gjennom den lille åpningen der han hadde kommet inn. Utenfor ventet Phileas Fogg. "Raskt!" sa Fogg, og hjalp Passepartout med å løfte Aouda opp på Baloos rygg. Baloo var så snill og sterk. Han passet på at Aouda lå trygt og komfortabelt mellom de myke teppene på ryggen hans. Akkurat da de skulle ri vekk, hørte de rop! En av vaktene hadde våknet og sett dem! "De rømmer!" brølte han. "Stopp dem!" Men Baloo var for rask! Med sin enorme styrke og raske bein begynte han å løpe gjennom jungelen. Trærne suste forbi, og lyden av vaktenes rop ble svakere og svakere bak dem. Fogg, Passepartout og Aouda holdt seg fast. Det var en skikkelig spennende flukt! Aouda hostet litt, men så seg tilbake med et lite smil. Hun var fri! Og hun var så takknemlig. "Tusen takk," sa hun, stemmen hennes var svak, men full av varme. "Dere reddet livet mitt." Phileas Fogg nikket. "Vi er glade for å kunne hjelpe, frøken Aouda. Nå må vi bare sørge for å komme oss ut av jungelen og tilbake til vår reise." De red gjennom natten, med Baloo som trygt bar dem. Da solen begynte å titte fram, og sendte varme, oransje stråler gjennom tretoppene, var de endelig ute av den dype jungelen. De så en liten landsby i det fjerne. "Vi klarte det!" jublet Passepartout. Fogg så på klokken sin. "Vi er litt forsinket," sa han, "men det var verdt det." Aouda smilte. Hun var en ung kvinne som nå hadde mistet familien sin, men hun hadde funnet nye venner som var villige til å risikere alt for henne. "Hva skal jeg gjøre nå?" spurte hun. Fogg tenkte seg om et øyeblikk. "Du blir med oss," sa han. "Vi tar deg med til Europa, til et trygt sted." Og slik fikk Phileas Fogg og Passepartout en ny venn, en modig ung kvinne ved navn Aouda, som nå var en del av deres utrolige eventyr Jorden rundt på åtti dager. De visste at veien videre ville by på flere utfordringer, men nå var de fire – en gentleman, en trofast tjener, en klok elefant og en modig ung kvinne – klare for hva enn som måtte komme. Neste stopp: Kina! Men først måtte de finne en båt!
Kina og Japan med dragebåter og lyktfisk
Etter det spennende eventyret i jungelen, hvor den kloke elefanten Baloo hjalp dem med å redde Aouda, visste våre venner at de måtte skynde seg videre. Klokken tikket! Phileas Fogg, som alltid rolig og presis, fant raskt en stor, dampdrevet båt som skulle ta dem over det store, blå havet til Kina. Baloo vinket farvel fra kaien, for elefanter reiser ikke med dampbåt. Han hadde vist dem veien, og nå var det nye eventyr som ventet på ham i India. Passepartout, Aouda og Phileas Fogg vinket tilbake til sin store, grå venn, før båten tutet høyt og gled ut på bølgene. Snart var India bare en liten prikk i det fjerne. Reisen over havet var lang, men Passepartout underholdt Aouda med fortellinger om Paris, og Phileas Fogg studerte alltid kartene sine, mens bølgene slo rytmisk mot båten. Endelig, etter mange dager, så de land! Kina! Havnen var full av båter i alle farger og former. Luften var fylt med lyden av tusen stemmer, latter, og duften av eksotiske krydder og deilige retter. Høye, fargerike hus med buede tak strakte seg mot himmelen, og overalt var det mennesker i vakre, silkeaktige klær. Men det som fanget Aoudas blikk først, var noe helt spesielt nede ved vannet. "Se!" ropte hun, og pekte. Der, på den grønne elven som snodde seg gjennom byen, svømte de mest fantastiske båter hun noensinne hadde sett. De var lange, smale og formet som magiske drager! Disse var de berømte dragebåtene! Dragebåtene hadde glitrende skjell, store, gapende munner med skarpe tenner, og lange, snirklete haler som nesten berørte vannet. De var malt i skinnende rødt, gull og grønt, og på hver båt satt det mange mennesker som padlet i takt, mens en person i front slo på en stor tromme. DONG! DONG! DONG! Lyden bar over vannet, og det føltes som om dragene selv danset. Passepartout, som aldri var sen med å utforske, hoppet nesten ut av båten i iver. "Vi må prøve en!" Han løp ned landgangen, og Phileas Fogg fulgte rolig etter, mens Aouda smilte og ristet på hodet. Snart satt de i en liten dragebåt, og en vennlig fisker med en stråhatt padlet dem rundt. Vannet glitret i solen. Da mørket begynte å falle over Kina, skjedde det noe enda mer magisk. Overalt i gatene og langs elven, begynte tusenvis av lykter å lyse opp. De var laget av papir og silke, i alle mulige farger og fasonger – runde som måner, lange som slanger, og noen var til og med formet som små dyr. "Se der!" hvisket Aouda, og pekte mot elven igjen. Fra de små dragebåtene og fra kaien, slapp folk små, glødende lykter ut på vannet. Disse lyktene fløt sakte bortover, og i det mørke vannet så de ut som små, glødende fisker. Det var som om elven var blitt til et hav av lyktfisk, som svømte stille under stjernene. Passepartout bestemte seg for å utforske de opplyste gatene. Han vandret gjennom en travel basar, hvor han så selgere som solgte te i alle varianter, vakre silkeskjerf og små, utskårne figurer. Han ble så opptatt med å se på en gatekunstner som fikk skygger til å danse på en vegg, at han mistet Phileas Fogg og Aouda av syne. "Å, kjære vene!" mumlet han til seg selv. "Hvor er de blitt av?" Han så seg forvirret rundt. Gatene var fulle av folk, og alle lyktene gjorde det vanskelig å se langt. Akkurat da, fra en liten, mørk sidegate, hørte han en myk stemme. "Leter du etter noe, lille venn?" Passepartout snudde seg, og der, på en kasse under en glødende rød lykt, satt det en liten, snakkende ekorn! Ekornets øyne glitret som små stjerner. "Jeg så dine venner gå den veien," sa ekornet, og pekte med sin lille pote mot en smal sti som førte opp en bakke. "De lette etter den raskeste båten til Japan." "Takk, takk, kloke ekorn!" ropte Passepartout, og løp i den retningen ekornet hadde pekt. Han fant Phileas Fogg og Aouda på en liten brygge, klare til å gå ombord i en ny båt. Den skulle ta dem videre til Japan. Akkurat i tide! Japan var et land like vakkert som Kina, men på sin egen måte. Her var husene lavere, med hager fulle av små, sirlige trær og blomster. Overalt så man vakre kimonokledde mennesker som vandret rolig. Byene var fulle av zen-hager, med perfekt raket sand og rolige dammer hvor fargerike koi-fisker svømte. De så på utrolige te-seremonier, hvor hver bevegelse var som en dans, og de spiste deilig mat i små hus med skyvedører av papir. Passepartout var spesielt fascinert av samurai-historiene han hørte, om modige krigere med skarpe sverd. Aouda beundret de vakre kirsebærtrærne som sto i full blomst, og som fylte luften med en søt duft og et teppe av rosa blader. Phileas Fogg, som alltid, holdt øye med klokken og planene. Fra Japan måtte de krysse det største havet av dem alle – det store, blå Stillehavet! Det ville bli en lang reise, men nå var de godt over halvveis. Våre venner tok farvel med Japan, og med et nytt skip foran seg, var de klare for neste store etappe på deres utrolige reise Jorden rundt på åtti dager!
Over Stillehavet og siste innspurt
Fra Japan, la våre venner ut på en av de lengste delene av reisen. Foran dem lå det enorme, store Stillehavet. Tenk deg å se ut over et hav som er så stort at det nesten ikke har en ende! Det var som et kjempestort, glitrende blått teppe som strakte seg så langt øyet kunne se, helt til himmelen møtte vannet i en usynlig linje. Phileas Fogg, som alltid, satt rolig og studerte kartet sitt, med klokken sin trygt i lommen. Fru Aouda elsket å stå på dekket og se på bølgene. Noen ganger, når solen skinte akkurat riktig, kunne hun se små fisker som hoppet ut av vannet, som om de danset en liten luftballett! Passepartout var som vanlig full av energi. Han løp rundt, hilste på sjømennene, og prøvde å lære seg navnene på alle stjernene om natten. Han så til og med en gang en kjempestor hval som blåste vann høyt opp i luften – en skikkelig vannfontene fra havet! Det var en lang reise, nesten tre uker på skipet "General Grant". Dag etter dag seilte de over det dype, blå vannet. De spiste deilig mat, leste bøker, og lekte små spill. Til og med den stakkars detektiven, herr Fix, som fortsatt fulgte etter dem, begynte å bli litt lei av å bare sitte og seile. Han sukket ofte og lurte på når denne reisen skulle ta slutt. Endelig, etter det som føltes som en evighet, kom dagen de så land i det fjerne! "Land i sikte!" ropte en sjømann fra masten. Det var Amerika! Nærmere bestemt, byen San Francisco i California. San Francisco var en by full av bratte bakker og rare trikker som klatret oppover gatene som små, røde biller. Her var det liv og røre! Fuglene sang litt annerledes, og luften luktet av hav og spennende eventyr. Fra San Francisco skulle de ta et tog som gikk tvers over hele det store landet Amerika. Tenk deg det! Et tog som kjørte over fjell og daler, over elver og gjennom skoger, helt fra den ene siden av landet til den andre! Toget var langt, med mange vogner, og inni var det koselig og varmt. Mens toget dundret av gårde, kunne de se ut av vinduene og oppleve naturen som suste forbi. Først var det grønne, tette skoger der høye trær strakte seg mot himmelen. Så kom de til høye fjell med snø på toppene, der ørner svevde elegant over skyene. Og så, kom de til de store, åpne slettene. Her var gresset så langt og grønt at det så ut som et kjempestort, mykt teppe som dekket jorden. På slettene så de noe helt spesielt. Hundrevis av store, lodne dyr med store hoder og små haler! Det var bisonokser! De beveget seg sakte, som store, brune skyer over landskapet. Phileas Fogg, som vanligvis ikke lot seg overraske, løftet litt på øyenbrynet. Passepartout hoppet opp og ned av glede. "Se, fru Aouda! Så mange! Og så store!" ropte han. Men plutselig, måtte toget stoppe. Hva var det nå? Togføreren kom forbi og forklarte: "Beklager, mine venner! Det er en veldig, veldig stor flokk med bison som har bestemt seg for å krysse sporene akkurat her. Vi må nok vente til de har ruslet forbi." Og der sto de. Toget sto stille, og utenfor vinduet kunne de se den endeløse rekken med bisonokser som rolig vandret forbi. Det var et fantastisk syn, men det tok litt tid! Etter en stund, da den siste bisonoksen hadde tuslet over sporet, kunne toget endelig fortsette. De måtte kjøre litt fortere for å ta igjen den tapte tiden, men Phileas Fogg var ikke bekymret. Han hadde en plan, som alltid! Toget brakte dem helt til den travle, store byen New York. New York var full av veldig, veldig høye hus som nesten nådde skyene, og gater fulle av gule taxier som tutet og bråkte. Herfra skulle de finne et skip som kunne ta dem over Atlanterhavet, hjem til England. Men da de kom til havnen, fikk de en skikkelig dårlig nyhet! Skipet de skulle ta, "China", hadde akkurat seilt! Det hadde reist tidligere enn planlagt! Passepartout ble helt fortvilet. "Å nei! Hva gjør vi nå, herr Fogg? Kommer vi for sent?" utbrøt han. Men Phileas Fogg var rolig. Han tok frem kartet sitt, gned seg på haken, og sa: "Det finnes alltid en løsning, Passepartout. Alltid." Han fant et lite fraktskip som het "Henrietta". Det var et skip som vanligvis fraktet varer, ikke passasjerer, og det var ikke akkurat det raskeste skipet på havet. Men kapteinen, en stor mann med et vennlig smil og en hatt som nesten blåste av i vinden, lyttet da Phileas Fogg forklarte situasjonen. "Vi må komme oss til Liverpool så fort som overhodet mulig," sa Phileas Fogg. "Jeg betaler deg godt for å komme oss dit raskt." Kapteinen, som het Speedy, klødde seg i skjegget. "Vel, en rask reise over havet, sier du? Det kan bli en utfordring, men jeg liker utfordringer!" Og slik ble det. "Henrietta" kastet loss, og satte kursen over det store, blå Atlanterhavet. Skipet stampet og gynget i bølgene, for det var ikke alltid like rolig på havet. Men kaptein Speedy gjorde sitt beste for å holde farten oppe. Passepartout hjalp til med å se etter land, og fru Aouda satt ofte og leste for dem. Til og med herr Fix så litt lysere på livet, for han visste at reisen snart var over. Han hadde jo fulgt etter Fogg hele veien, og nå, begynte han å forstå at Fogg kanskje ikke var den skurken han hadde trodd. Kanskje han bare var en veldig, veldig punktlig herre? Dagene gikk fort. De var så nære nå! De nærmet seg England, hjemlandet til Phileas Fogg. Spenningen var til å ta og føle på. Ville de klare det? Ville de komme hjem innen tidsfristen på åtti dager? Hver eneste time telte nå. De kunne nesten lukte engelsk regn og gress! Phileas Fogg så på klokken sin. Den tikket og gikk. Hver eneste sving, hver eneste bølge, hver eneste vindpust brakte dem nærmere målet. Over Stillehavet, over Amerika, og nå over Atlanterhavet. En hel verden rundt. Nå var det bare den aller siste innspurten igjen! Men ville det holde? Ville klokken være på deres side når de endelig nådde London? Eller var de for sent ute? Det måtte de snart finne ut!
Avslutning
Tusen takk for at du ble med på denne spennende reisen jorden rundt på åtti dager! Håper du koste deg med alle de rare dyrene og de fantastiske stedene vi besøkte. Nå er eventyret vårt over for denne gang, men kanskje du kan fortelle ditt eget eventyr? Hva tror du skjedde videre? Gi gjerne beskjed til Sonacasts hvis du har noen tanker eller ønsker. Vi elsker å høre fra deg! På gjensyn, kjære lytter.
