Historie
Jernbanebarna
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Hei, små eventyrere! Har du noen gang drømt om et hemmelig sted, langt borte fra byens lyder, der spennende ting alltid skjer? I dag skal vi ta deg med på en magisk reise. Vi møter tre nysgjerrige barn – Roberta, Peter og Phyllis – som flytter til et lite, koselig hus rett ved en travel jernbane. Hver dag suser togene forbi, og barna oppdager snart at jernbanen er full av vennskap og uventede eventyr. Hvem tror du de møter? Følg med når vi forteller historien om Jernbanebarna!
Et Nytt Hjem Ved Jernbanen
Det lille, koselige huset deres var ikke stort, men det hadde et spennende hemmelig rom – rett ved vinduet på kjøkkenet kunne de se togene suse forbi! Roberta, den eldste, følte seg litt trist over å ha flyttet, men synet av de forbipasserende vognene ga henne en liten klem i hjertet. Peter, med sine raske føtter og enda raskere ideer, var supergira! Han drømte allerede om å vinke til lokføreren. Og lille Phyllis, hun klappet hendene og pekte på hver vogn som glitret i solen. Huset hadde en hage også, hvor de kunne leke og fantasere. Men jernbanen… den var som en levende elv av lyd og bevegelse. De lærte seg raskt rutetidene til togene, og hver dag etter frokost løp de ut for å se ‘morgen-toget’. Det var som å få besøk av en stor, bråkete venn hver eneste dag. De visste ikke at jernbanen ville bli så mye mer enn bare et leketøy. Den skulle bli starten på mange fantastiske opplevelser.
Toget Som Venn
Etter hvert ble morgen-toget deres aller beste venn. Hver eneste dag, rett etter frokost, sto Bobbie, Peter og Phyllis ved gjerdet. Der vinket de så hardt de bare kunne, med små hender som fløy i været og øyne som fulgte spent med hvert eneste vindu som suste forbi. De ventet og håpet. Og noen ganger, hvis de var ekstra heldige, vinket en av passasjerene tilbake! Å, det var nesten som å få en liten, hemmelig hilsen, bare til dem. Det føltes som toget vinket tilbake! Toget var som et levende vesen, med sin dype ‘choo-choo’-lyd som fylte luften, og den lange, hvite røyken som danset i store skyer opp mot den blå himmelen. De kunne lukte den spesielle lukten av kull og damp, og føle bakken skjelve forsiktig under føttene når det store, bråkete monsteret kom dundrende forbi. Peter, som var den eldste, forestilte seg at lokomotivet var en gigantisk drage som pustet røyk! De elsket å gjette hva slags mennesker som satt inni vognene. Kanskje en modig eventyrer på vei til et fjernt, spennende land? Eller en hemmelig spion med en viktig, mystisk koffert? Hver gang et tog forsvant i det fjerne, tok det med seg en bit av fantasien deres. Jernbanen var ikke bare en linje av skinner; den var en magisk, glitrende vei som forbandt dem med den store, ukjente verden utenfor den lille dalen. Hvert tog som passerte, fortalte en liten historie uten ord, og bar på uendelige muligheter. De visste at jernbanen var viktig, men de ante ikke hvor utrolig viktig den skulle bli for *deres* egen spennende historie. Den skulle bære på så mange overraskelser, og til og med en veldig spesiell, snill person som de snart skulle møte. Jernbanen, deres store, bråkete venn, var bare så vidt begynt å vise dem sine aller dypeste hemmeligheter og eventyr.
Den Gamle Herren og Brevene
Jernbanen, deres store, bråkete venn, var bare så vidt begynt å vise dem sine aller dypeste hemmeligheter og eventyr. Og jammen hadde den ikke en spesiell hemmelighet å avsløre, pakket inn i en gammel herre med et snilt smil. Hver eneste morgen, etter at frokosten var spist og lekene ryddet vekk, løp barna ned til jernbanen. Der sto de, tett sammen, og ventet på toget som skulle komme dundrende forbi. Det var som en magisk parade, hver gang! Noen tog var lange og tunge, andre var raske og lette. De vinket til lokomotivføreren, de vinket til konduktørene, og de vinket til alle ansiktene som glimtet forbi i vognvinduene. De følte at de vinket til verden, og at verden vinket litt tilbake. En dag la de merke til en mann. Han satt alltid i samme vogn, på samme plass, og leste en avis. Han hadde et langt, hvitt skjegg og briller som gled litt ned på nesen. Og hver gang toget suste forbi, og barna vinket av full hals, løftet han blikket fra avisen, senket den et øyeblikk, og vinket sakte tilbake til dem. Ikke bare én gang, men hver eneste dag! "Han er vår venn!" ropte Peter en morgen, og hoppet opp og ned av glede. "Ja, han er 'Den Gamle Herren'!" sa Roberta, og smilte sitt bredeste smil. Phyllis lo. "Han vinker akkurat som en konge!" Den Gamle Herren ble snart en del av morgenrutinen deres. De tenkte på ham når de spiste grøt, og lurte på hva han leste i avisen sin. Lurte han på om solen skinte der barna bodde? Lurte han på om de hadde det bra? En ettermiddag skjedde det noe litt annerledes. Phyllis, som var den yngste, hadde tegnet en vakker tegning av et tog med et stort, smilende ansikt. Hun ville så gjerne at Den Gamle Herren skulle se den. Så neste morgen, da toget nærmet seg, holdt hun tegningen høyt oppe, foran Peter og Robertas øyne. Toget kom nærmere, tutet en lang, vennlig tut, og der satt Den Gamle Herren. Han så tegningen! Han smilte bredt, og vinket ikke bare med hånden, men med *hele* avisen! Det var så gøy! Dagen etter, da de kom hjem fra en tur i skogen, fant de noe spesielt i postkassen. Det var et brev! Ikke fra mamma, ikke fra en tante, men fra noen de ikke kjente. Spenningen var til å ta og føle på. Mamma åpnet det forsiktig. Det var fra Den Gamle Herren! Brevet var skrevet med en pen, litt skjelvende skrift. Han takket dem for vinkingen og for den fine tegningen. Han skrev at de tre barna alltid gjorde reisen hans så mye hyggeligere. Han lurte også på om de hadde det bra i det nye huset deres, og om de likte å bo så nær jernbanen. Han ba dem om å vinke igjen neste gang, og sendte sine beste hilsener. Barna ble helt over seg av glede! Tenk, et brev fra *deres* venn på toget! De ville svare med en gang. Med mammas hjelp skrev de et brev tilbake. De fortalte om kaninene i hagen, om blomstene de hadde plukket, og hvor mye de elsket å se toget passere. De la ved en ny tegning, denne gangen av et hus med tre barn som vinket til et tog. Slik begynte en helt spesiell brevveksling. Nesten hver uke kom det et brev fra Den Gamle Herren, eller et brev fra barna ble sendt med toget til ham. Brevene hans var alltid fulle av snille spørsmål og små historier. Han fortalte om byene han reiste til, og noen ganger la han ved et bilde av et tog eller en fin fjær han hadde funnet. Brevene hans var som små solstråler, spesielt på dager da mamma var litt lei seg, og barna savnet pappa ekstra mye. Det var godt å vite at noen brydde seg om dem, og at deres lille vink fra jernbanelinjen betydde så mye for en annen person. Den Gamle Herren visste ikke hvorfor de hadde flyttet, men han visste at et lite vennlig vink, og noen varme ord i et brev, kunne gjøre en stor forskjell i noens dag. Han ble mer enn bare en mann på toget; han ble en hemmelig venn, en som delte litt av verdens godhet med dem, rett fra jernbanen. Og barna, de forsto ikke helt hvorfor han reiste så mye, eller hva han gjorde i byen, men de visste at han var viktig for dem. Og de hadde en følelse av at han kanskje en dag kunne hjelpe dem med noe veldig, veldig viktig.
Den Røde Undertrøyen og Skredet
Dagene ved jernbanen fløy avgårde, som små, glitrende tog på en solfylt dag. Bobbie, Peter og Phyllis hadde blitt skikkelige jernbanebarn. De visste når togene skulle komme, og de vinket alltid til Den Gamle Herren, som alltid vinket tilbake med et varmt smil. Men selv om dagene ofte var fulle av spenning og lek, var det også tider da mamma var litt lei seg, og huset føltes litt kaldt, ikke bare på grunn av været, men fordi pappa var så langt borte. De savnet ham veldig, og mamma måtte jobbe hardt med å skrive historier for å tjene penger, så hun var ofte sliten. Men en dag, forandret alt seg. Himmelen ble tung og grå, og regnet begynte å falle. Først var det bare små dråper, som danset lett på vindusruten. Men så, ble det mer! Regnet pisket ned, trommet på taket, og forvandlet stiene rundt huset til små bekker. Det regnet i dager, og netter, helt til elven svulmet opp og marken ble bløt som en svamp. Hver morgen våknet de til lyden av drypp, drypp, drypp, og vannet som rant i strie strømmer utenfor vinduet. Mamma så litt bekymret ut, og sa at så mye regn ikke var bra for jorden i åssidene. Peter, som alltid var den modigste, syntes det var spennende å se hvor mye vann det var blitt. Han og Bobbie snek seg ut i regnklærne en ettermiddag, med Phyllis trygt bak dem, og gikk ned mot jernbanelinjen, selv om mamma hadde sagt de skulle holde seg inne. De ville se hvor høyt elven hadde steget. Men da de kom frem, var ikke alt som det skulle. Elven bruste vilt, mye høyere enn vanlig, og det luktet våt jord og gjørme. Små steiner begynte å trille ned fra fjellsiden ved siden av sporet, som små klinkekuler som hoppet nedover. Plutselig hørte de en dyp rumling, som tusenvis av sultne mager! Jord og stein raste nedover fjellsiden, med et digert BRÅK! Trær knakk, og jordmasser veltet ut over jernbanesporet. Der det før var skinner, var det nå bare en stor, brun haug av våt jord og stein. Et skred! Og så husket de: Morgentoget fra London, med alle passasjerene, var på vei! Det ville komme rundt svingen når som helst! Hva skulle de gjøre? Peter løp frem og tilbake, Bobbie holdt seg til hodet, og lille Phyllis begynte å gråte litt. 'Vi må stoppe toget!' ropte Bobbie. 'Men hvordan?' svarte Peter fortvilet. De hadde ingen flagg, ingen lommelykt. Da slo det Bobbie: 'RØDT! Vi trenger noe rødt! Et varselsignal!' Hun så på Peter. 'Har du noe rødt?' Peter ristet på hodet. Men så, kom Phyllis frem, med store, engstelige øyne. Hun hadde en rød ullundertrøye under regnjakken sin. 'Min røde trøye?' sa hun, og trakk litt i den. Ja! Perfekt! Bobbie hjalp Phyllis å ta av seg regnjakken og så den varme, røde ullundertrøyen. Den var kanskje litt liten, men den var knallrød, som en moden jordbær! Peter fant en lang pinne, en gren som hadde falt ned fra et tre. Forsiktig bandt de den røde undertrøyen fast til pinnen. Den vaiet i vinden, et lite, men kraftig rødt flagg. De løp så fort de kunne, et godt stykke foran skredet, og stilte seg midt på sporet. De visste at det var farlig, men det var viktigere å redde toget. Så hørte de det! En fjern, svak tuting. Toget kom! Det ble sterkere og sterkere, en dyp buldring som ristet i bakken. En stor, svart sky av røyk steg opp over trærne i det fjerne. Bobbie holdt den røde undertrøyen høyt over hodet, og Peter hjalp til med å holde pinnen stødig. De vinket febrilsk, så hardt de bare klarte! Toget kom nærmere, og nærmere. Først virket det som om ingen så dem. Hjertene deres banket som små trommer. Ville toget stoppe? Ville de bli sett? Det var som om hele verden holdt pusten. Så, en ny, høyere tuting! Bremsene begynte å hvine, med en lang, skrapende lyd som fylte luften. Toget saktnet farten, sakte, sakte, og til slutt stoppet det. Akkurat i tide, bare noen få meter fra skredet! Lokomotivføreren stakk hodet ut av vinduet, med et forvirret ansiktsuttrykk. Han så først på dem, så på det røde flagget, og så på den store haugen med jord og stein som blokkerte sporet. Ansiktet hans ble helt hvitt. Han forsto! Han hoppet ned fra toget, og løp bort til dem. 'Dere reddet oss!' ropte han. 'Dere reddet alle sammen!' Passasjerene kom også ut, nysgjerrige på hvorfor toget hadde stoppet. Da de så skredet, og den lille røde undertrøyen som flagret i vinden, forsto de også. En dame kom bort og ga Phyllis en varm klem. En annen ga Peter en sjokoladebit. Alle smilte og takket de modige barna. Da kvelden kom, og mamma fikk høre historien, klemte hun dem så hardt at de nesten mistet pusten. Hun var så stolt, og det var akkurat som om huset føltes litt varmere den kvelden, selv om pappa fortsatt var langt borte. De hadde vist at selv små barn kunne gjøre en stor forskjell. Og den røde undertrøyen? Den ble vasket, og hengt opp i vinduet, som et symbol på deres mot, og på den dagen de reddet toget.
Gutten i Tunnelen
Etter den spennende dagen med den røde undertrøyen, fortsatte barna å elske jernbanen. Den var som en stor, bråkete venn som raste forbi huset deres mange ganger hver dag. De visste at den bandt dem sammen med pappa, som var så langt borte. Hver gang et tog dundret forbi, vinket de, som om pappa kunne se dem fra et av vognvinduene. En solfylt morgen, etter frokost med grøt og melk, bestemte de seg for å utforske litt mer av jernbanens hemmeligheter. De hadde gått østover, mot byen, mange ganger. I dag ville de gå vestover, den andre veien, forbi det lille stasjonsbygget. Hva fantes der, mon tro? De trasket av sted, Peter med sin lille trehest, Phyllis med en kurv for å samle pene steiner, og Roberta som alltid tenkte litt lenger enn de andre. Langs skinnegangen var det et eventyrland av ville blomster og små insekter. Peter så en grønn gresshoppe som hoppet langt, og Phyllis fant en stein som glitret i solen. Men så, langt der fremme, der skinnene forsvant inn i fjellet, så de noe nytt. En stor, mørk åpning. En tunnel! De hadde aldri gått så langt før. Den så litt skummel ut, som en sovende drage med en mørk munn, men også veldig spennende. «Se der!» ropte Peter, og pekte. «En tunnel! Tror dere det bor drager der inne?» Roberta smilte. «Nei, Peter, det er bare et hull i fjellet for at toget skal komme seg gjennom.» «Men vi må være forsiktige, det kan være farlig.» De gikk nærmere og nærmere, føttene trippende på de harde svillene ved siden av skinnene. Luften ble kjøligere jo nærmere de kom inngangen. De kunne kjenne en svak vind som blåste ut derfra, som et stille sukk fra fjellet. Inne i tunnelen var det mørkt, og lyden av deres egne skritt ekkoet litt rart. «Hallo?» hvisket Phyllis, og lyden hennes danset rundt dem som små, usynlige sommerfugler. Plutselig stoppet Roberta. «Hysj,» sa hun, og holdt opp en hånd. Peter og Phyllis stoppet også, og lyttet. Først hørte de ingenting, bare den svake vinden. Så, en liten lyd. Nesten som en liten gråt. De speidet inn i mørket. Øynene måtte venne seg til det sparsomme lyset som snek seg inn fra åpningen. Og der, sittende på en svill litt lenger inne, med ryggen mot dem, var det en liten skikkelse. En gutt. Han var liten og krummet sammen. Han gråt stille, og så så ensom ut. Roberta tok et forsiktig skritt fremover. «Hallo?» sa hun, stemmen hennes var myk og vennlig. Gutten rykket til, og snudde seg sakte. Øynene hans var store og røde av gråt. Han var kledd i klær som var litt for store, og de var skitne. Han så ut som om han hadde vært ute lenge. «Hva gjør du her, lille venn?» spurte Roberta. «Er du alene?» Gutten bare ristet på hodet, og øynene fylte seg med nye tårer. Han ville ikke si noe. Han så ned i bakken. Peter, som vanligvis var den modigste, holdt seg litt bak Roberta. Phyllis stakk hodet frem fra bak Robertas rygg, og så på den fremmede gutten med store, medfølende øyne. «Har du gått deg vill?» spurte Roberta videre. «Hvor bor du?» Ingen svar. Gutten så bare trist ut. «Kanskje han er sulten?» hvisket Phyllis. «Mamma sier alltid at mat hjelper når man er trist.» Roberta tenkte seg om. Han kunne ikke sitte der alene i tunnelen. Det var ikke trygt. Og toget kunne komme når som helst. «Du kan ikke sitte her,» sa Roberta bestemt, men forsiktig. «Du må komme med oss. Vi bor rett ved jernbanen, og mamma er så snill. Hun kan hjelpe deg.» Gutten nølte. Han så fra Roberta til Peter, så til Phyllis. Han virket usikker, men kanskje også litt lettet over at noen hadde funnet ham. Til slutt, veldig sakte, reiste han seg. Han var tynn, og holdt seg i tunnelveggen for å få balansen. Roberta tok et nytt skritt mot ham, og strakte ut en hånd. «Kom, vi tar deg med hjem. Du får varm mat og et teppe.» Gutten så på hånden hennes, og så løftet han sin egen lille hånd og tok tak i Robertas fingre. Hånden hans var kald. Sammen gikk de ut av den mørke tunnelen, ut i solskinnet. Gutten blunket mot det sterke lyset. De tre barna og den lille, fremmede gutten, vandret langs skinnene, tilbake mot det lille røde huset deres. Da de kom hjem, ble mamma forundret da hun så den lille gruppen. «Hvem er dette?» spurte hun, men da hun så guttens triste ansikt og skitne klær, forsvant forundringen raskt. «Å, stakkars liten,» sa hun, og bøyde seg ned. «Hvor kommer du fra?» Igjen, ingen svar. Gutten gjemte seg litt bak Roberta. Mamma ristet forsiktig på hodet. «Vel, det viktigste er at du er trygg nå.» Hun tok ham med inn, ga ham et stort krus varm melk og en tykk skive brød med hjemmelaget syltetøy. Gutten spiste alt sammen, sakte men sikkert, som om han ikke hadde spist på veldig lenge. Mens han spiste, fortalte barna om hvordan de hadde funnet ham i tunnelen. Mamma lyttet oppmerksomt. «Han ville ikke si noe, mamma,» sa Peter. «Han bare gråt.» Mamma strøk gutten over håret. Han var fremdeles stille, men øynene hans var ikke lenger fylt med tårer. Han så litt tryggere ut nå, sittende ved det varme kjøkkenbordet. De visste ikke hvem han var, eller hvor han kom fra, men de visste at han trengte hjelp. Og i det lille huset ved jernbanen, fant han varme og trygghet. Kanskje var dette bare begynnelsen på en ny hemmelighet jernbanen hadde brakt til dem.
Den Russiske Flyktningen
Gutten fra tunnelen var veldig stille. Han spiste det varme brødet og drakk melken, men han sa ikke et eneste ord. Roberta, Peter og Phyllis så på ham med store, undrende øyne. Hvem var han? Hvor kom han fra? Mamma prøvde å snakke med ham. "Hva heter du, vennen?" spurte hun forsiktig. Gutten ristet bare på hodet. Han forstod ikke. Mamma prøvde igjen, på engelsk, og så på fransk, og til og med et par ord på tysk hun husket fra skolen. Men gutten bare så på henne med triste, mørke øyne. "Kanskje han snakker et annet språk?" foreslo Peter. "Vi må finne ut hvem han er!" Phyllis, som alltid var full av gode ideer, sa: "Kanskje han har en lapp i lommen?" Mamma smilte. "Det var lurt, lille venn." Hun spurte gutten med tegn om hun kunne se i lommene hans. Han var litt redd først, men så nikket han. I lommen hans fant mamma en liten, krøllete bunke med papirer. De var fulle av skrift som ingen av dem hadde sett før. Det var ikke engelsk, ikke fransk, ikke tysk. Det var et helt annet alfabet! "Åh, dette er russisk!" utbrøt mamma. Hun hadde lest litt om Russland da hun var ung. "Han er en russisk gutt!" Barna ble veldig spente. En russisk gutt! Det var som å ha en prins fra et fjernt land på besøk. Men gutten så ikke ut som en prins. Han var tynn, med rufsete hår og klær som var litt for store og litt for gamle. Mamma pekte på seg selv og sa, "Mamma." Så pekte hun på Roberta, Peter og Phyllis og sa navnene deres. Hun pekte på gutten og spurte, "Ditt navn?" Gutten sa et navn som hørtes ut som "Schepsky". Det var et vanskelig navn å si for barna, så de bestemte seg for å kalle ham "Herr Schepsky" inntil videre, som en liten spøk, men også for å vise respekt. Mamma leste videre i papirene. Det var brev, og noen av dem var veldig triste. Hun forstod ikke alle ordene, men hun forstod nok til å vite at gutten hadde vært på en lang og farlig reise. Han var en flyktning. Han hadde flyktet fra hjemlandet sitt fordi faren hans var i fare. Faren hans var en god mann, men noen i Russland likte ikke det han sa og skrev. Så faren hadde blitt satt i fengsel. Og gutten, Schepsky, hadde flyktet for å finne sin far, som visstnok skulle være i London nå. "Tenk å måtte reise så langt alene!" sa Roberta, og holdt seg til hjertet. Peter forestilte seg et stort tog som dampet over kalde, snødekte landskap, og en liten gutt alene ombord. "Stakkars Schepsky!" Phyllis ville bare gi ham en stor klem. "Vi må hjelpe ham, mamma! Vi må finne faren hans!" Mamma nikket alvorlig. "Det skal vi. Men det er ikke lett å finne noen i en så stor by som London, spesielt når man ikke kan språket." Men barna hadde allerede en plan. "Vi kan spørre Den Gamle Herren!" sa Peter. "Han vet alt!" Og det var en veldig god idé! Den Gamle Herren, som de sendte vink til hver dag fra jernbanen, var en klok og snill mann. Han hadde hjulpet dem før, og han ville sikkert hjelpe Schepsky også. Så neste morgen, etter en god natts søvn for Schepsky – som nå så litt mindre redd ut – skrev mamma et brev til Den Gamle Herren. Hun forklarte alt hun visste om gutten, om brevene, og om faren i London. Roberta og Peter tok med seg brevet til jernbanestasjonen. De ventet på det vanlige morgentoget, og da Den Gamle Herren dukket opp i sin kupé, vinket de febrilsk. Roberta løp frem og ga ham brevet gjennom vinduet. Den Gamle Herren leste brevet, og ansiktet hans ble alvorlig. Han så på de to barna, og så nikket han sakte. Han forstod. Han skrev raskt ned noen ord på en lapp og ga den tilbake til Roberta. Lappen sa: "Jeg skal hjelpe. Sender telegram til London. Kommer senere i dag." Barna jublet! Et telegram! Det var en veldig viktig og rask måte å sende beskjeder på, som en slags magisk brevduve som fløy kjempefort. Tilbake i huset fortalte de Schepsky og Phyllis om telegrammet. Schepsky forstod kanskje ikke alle ordene, men han forstod at noe godt skulle skje. Han smilte for første gang, et lite, forsiktig smil som varmet hjertene deres. De visste at det fortsatt var en lang vei å gå, og at det ikke var sikkert at faren var lett å finne. Men de hadde håp. Og sammen, med hjelp fra mamma og Den Gamle Herren, følte de seg sterke. Senere samme ettermiddag kom Den Gamle Herren på besøk. Han snakket med mamma og med Schepsky, og selv om de ikke forsto hverandre med ord, så forstod de hverandre med hjertet. Han hadde sendt telegrammet, og han hadde også en annen idé. Han kjente en russisk venn i London som kanskje kunne hjelpe til med å finne Schepskys far. Dette var enda bedre nyheter! Nå var huset ved jernbanen fylt med en ny slags spenning. De hadde en gjest fra et fjernt land, og de var på et viktig oppdrag: å gjenforene en gutt med sin far. Hver gang et tog dundret forbi, lurte de på om det kanskje bar med seg et svar, en liten bit av løsningen på Schepskys store hemmelighet. De visste at jernbanen hadde brakt ham til dem, og kanskje den også ville bringe faren hans tilbake. Eller i det minste, bringe dem nyheter om ham. Hvem vet hvilke hemmeligheter jernbanen ville avsløre neste gang?
En Håpefull Gjenforening
Jernbanen var et sted fylt med hemmeligheter og håp for barna, og de lurte alltid på hva den ville bringe neste gang. Dagene gikk, fylt med lek og små eventyr. Men i hjertene deres var det alltid en liten plass for den russiske flyktningen, Schepsky, og ønsket om at han skulle få se faren sin igjen. De snakket ofte om det med den gamle herren, som lyttet så tålmodig til alle barnas bekymringer og ideer. Han smilte og sa at jernbanen var magisk på mange måter, og at man aldri måtte gi opp håpet. En solfylt morgen, like før frokost, kom postbudet opp stien. Denne gangen hadde han ikke bare vanlige brev. Han hadde et stort, brunt brev, stemplet med rare merker, og adressert til – ja, det var det! – til Schepsky! Roberta, eller Bobbie som hun ble kalt, rev brevet forsiktig opp med bankende hjerte. Peter og Phyllis sto tett inntil henne, og Schepsky selv sto stiv av spenning. Hva kunne det stå i dette brevet? Var det endelig et svar? Da Bobbie leste ordene høyt, spredte et stort smil seg over ansiktet hennes. Det var fra Schepskys far! Han hadde det bra! Og – hold dere fast! – han skulle komme til England! Han skulle komme med tog, selvfølgelig, og han skulle komme til den lille stasjonen deres. Tenk det! Schepsky hoppet opp og ned av glede. Han kunne nesten ikke tro det han hørte. Faren hans! Han skulle komme! Hele huset ble fylt med en travel glede. Mamma hjalp Schepsky med å skrive et brev tilbake, fylt med tegninger av toget og den lille stasjonen, slik at faren hans visste akkurat hvor han skulle. Barna snakket om det i dagesvis. Hvordan ville faren hans se ut? Ville han snakke engelsk? Hva ville de gjøre når han kom? De bestemte seg for at de måtte fortelle den gamle herren med en gang. Han hadde jo vært så snill mot Schepsky, og han ville bli så glad for nyhetene. Så, en dag, kom det et telegram. Et telegram var et veldig raskt brev, som ofte betydde at noe viktig var i ferd med å skje. Det sto at Schepskys far ville ankomme den lille stasjonen klokken fire neste ettermiddag! Fire! Det var nesten for spennende til å vente. Barna danset rundt i stuen, og Schepsky strålte som en liten sol. De planla hver eneste detalj. De skulle pynte stasjonen med blomster fra hagen, og Bobbie hadde til og med funnet en liten russisk dukke som hun ville gi til Schepsky, slik at han hadde noe å vise faren sin. Neste dag var lang, lengre enn noen dag de hadde opplevd. Hvert minutt snek seg av gårde. Men endelig, endelig var klokken tre, og det var på tide å gå til stasjonen. De tok med seg Schepsky, og mamma fulgte dem. Den gamle herren var der allerede, og ventet tålmodig. Han smilte varmt til dem alle. Stasjonen var pyntet med markblomster, og det var en spent stillhet i luften, avbrutt bare av fuglesang og lyden av fjern vind. Klokken begynte å nærme seg fire. En svak susen kunne høres i det fjerne. Den vokste, ble sterkere, og snart kunne de kjenne vibrasjonene i bakken under føttene. Lyden av toget! Et lite røykpuff dukket opp i horisonten, og toget kom dundrende inn på stasjonen, med sin store, svarte motor og lange vogner. Det bremset med et hvesende stønn, og stoppet med et rykk. Dørene åpnet seg, og folk begynte å strømme ut. Schepsky sto på tå, speidet engstelig inn i folkemengden. Han holdt Bobbies hånd så hardt at det nesten gjorde vondt. Og så, der! En høy mann med et snilt ansikt, med øyne som lignet Schepskys, steg ut av en vogn. Schepsky slapp Bobbies hånd og løp. Han løp så fort beina kunne bære ham, rett inn i armene på mannen som var faren hans. Faren løftet ham opp, klemte ham tett, og snakket på russisk, ord som barna ikke forsto, men som de skjønte var fulle av kjærlighet og lettelse. Det var en så vakker gjenforening. Faren til Schepsky takket barna og mamma så hjertelig. Han trykket hånden til den gamle herren, og sa at han aldri ville glemme all godheten de hadde vist sønnen hans. Han forklarte at han hadde vært fanget i et vanskelig sted i hjemlandet sitt, men at den gamle herren hadde brukt sine forbindelser for å hjelpe ham fri, og arrangere reisen hans. Den gamle herren bare smilte og sa at det var en glede å hjelpe. Han hadde holdt Schepskys hemmelighet trygg, og nå hadde han sørget for at familien ble gjenforent. Med tårer i øynene tok Schepsky og faren farvel med alle. De skulle reise med neste tog videre, til et nytt liv sammen. Det var trist å se Schepsky dra, for barna hadde blitt så glad i den lille russergutten. Men det var også en stor glede å vite at han var gjenforent med faren sin. De vinket helt til toget var et lite punkt i det fjerne, og lyden av det forsvant. Jernbanen hadde brakt dem sammen, og nå førte den dem videre. Hvilke nye eventyr ventet mon tro rundt neste sving?
Avslutning
Og det var slutten på dagens fortelling om Jernbanebarna! Tusen takk for at du lyttet sammen med oss. Vi håper du hadde det gøy og at du kanskje har lyst til å finne på dine egne eventyr nå? Husk å gi oss beskjed, Sonacasts, hvis du har noen ideer eller tilbakemeldinger. Vi elsker å høre fra deg! Kanskje vi møtes snart igjen, på en ny, spennende reise. Ha en eventyrlig dag videre!
