Historie
Historien om Tom Kattunge
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang kledd deg i dine aller fineste klær, bare for å snuble og miste alt sammen i en stor haug? Vel, det er akkurat det som skjer med en rampete liten kattunge som heter Tom! Bli med oss på et spennende eventyr til et koselig hus der tre kattunger bor. Hva skjer når mammaen deres vil at de skal være helt plettfrie til et selskap, men de bare elsker å leke og tulle? Finn ut hva som skjuler seg bak den store porten og de vakre blomstene i Historien om Tom Kattunge!
Møt Tom og Familien
I et koselig lite hus, bak en sjarmerende port full av fargerike blomster, bodde det en stolt kattemamma som het Fru Tabitha Pus. Hun var veldig glad i barna sine, men de var kanskje de aller mest rampete kattungene i hele nabolaget! Fru Tabitha hadde tre små, lodne pelsballer: Tom Kattunge, som var den største og mest eventyrlystne av dem alle. Han hadde en stor, rund mage og var alltid klar for et nytt sprell. Så var det Moppe, den litt mer stille jenta med lyse øyne, men som likevel elsket å klatre i trær og leke gjemsel. Og til slutt kom Votter, den minste, som elsket å rulle seg i gresset og bli skitten fra topp til tå. Tenk deg det! Disse tre små luringene var fulle av liv og energi. De var så glade i å leke ute i hagen at de nesten aldri var rene. Fru Tabitha sukket ofte over hvor vanskelig det var å holde dem presentable. Og denne dagen var spesielt viktig! For Fru Tabitha Pus ventet nemlig gjester til middag. Og det betydde bare én ting for de tre små kattungene...
Den store vaskedagen
Og det betydde bare én ting for de tre små kattungene: den store vaskedagen! Fru Tabitha Pus hentet frem den største baljen hun hadde, fylte den med lunkent vann og litt mild såpe. «Nå skal dere bli rene og pene,» sa hun, og fanget Tom Kattunge først. Tom var ikke spesielt glad i vann. Han sprutet og sprellet, så det skvatt over hele gulvet! Men Fru Tabitha var bestemt. Hun vasket ørene hans, labbene, og den lille, myke pelsen, helt til han skinte. Så var det Moppse og Vesle Flinke. De var ikke mye bedre enn Tom. Moppse gjemte seg under kjøkkenbenken, og Vesle Flinke prøvde å klatre opp gardinene! Men til slutt var alle tre blanke og rene, duftende av såpe. Men jobben var ikke helt ferdig ennå. Fru Tabitha hadde nemlig sydd helt nye klær til dem for anledningen. Til Tom hadde hun laget en liten, blå jakke med gullknapper, og til Moppse og Vesle Flinke små, rosa kapper og luer med rysjer. «Dere må se presentable ut for gjestene!» sa hun, mens hun kjempet for å få den stive jakken på Tom. Tom stivnet som en pinne, og Moppse og Vesle Flinke så ut som små, forskremte prinsesser i sine nye antrekk. Klærne var stive og litt ubehagelige. De passet ikke helt perfekt heller. «Nå,» sa Fru Tabitha, «nå må dere være forsiktige. Ikke søl! Ikke lek i søla! Og husk å oppføre dere som veloppdragne kattunger.» Hun børstet vekk en usynlig flekk fra Toms jakke og rettet på Moppses lue. Kattungene stirret på henne med store øyne. De visste at mamma var seriøs. Men å være en veloppdragen kattunge i stive, nye klær? Det var sannelig ingen enkel oppgave.
Rampete kattunger og tapte klær
Fru Tabitha Tvitemus smilte til de tre små. "Nå," sa hun, "kan dere gå ut og leke i hagen, mine skjønne små. Men husk – ikke rull i gresset! Ikke klatre i trærne! Og for all del, ikke rot til de fine klærne jeg har sydd til dere!" Kattungene, Tom, Mopsa og Tomsa, nikket alvorlig. Men inni seg kriblet det av spenning. De hadde aldri følt seg så fine, men også så stive. Klærne var så stramme og ubehagelige. Toms blå jakke med gullknapper klødde litt, og Mopsas gule kjole med rysjer var vanskelig å løpe i. Tomsas rosa kjole med hvitt forkle var enda verre, den bremset henne hver gang hun prøvde å hoppe. De snek seg ut i hagen, der solen skinte og sommerfuglene danset. Det var så fristende å løpe! Tom Kattunge, som var den rampete av dem, tok et lite hopp. Og plopp! En av gullknappene på jakken hans spratt av og forsvant ned i det høye gresset. "Åh, nei!" tenkte Tom, men han var for ivrig til å lete etter den. Mopsa så på Tom med store øyne. "Du mistet en knapp!" hvisket hun. Men Tom ristet bare på hodet og begynte å utforske en busk full av fristende grener. Han måtte jo se hva som var på den andre siden! Snart var han høyt oppe i busken, med jakken full av løv og små kvister. Den fine, blå jakken var ikke så blå lenger. Tomsa, som var litt mer forsiktig, prøvde å holde seg ren. Hun gikk på tå rundt et blomsterbed. Men så fikk hun øye på en summende bie! Hun klarte ikke å la være. Med et lite hopp prøvde hun å fange den, men snublet i den lange kjolen sin. Og der lå hun, midt i et gjørmete bed, med rosa kjole full av jord. Det gikk ikke lang tid før alle tre hadde glemt morens strenge formaninger. Hvem kan klandre en liten kattunge for å ville leke? Hagen var full av spennende ting! En dam med frosker, en haug med sand de kunne grave i, og selvfølgelig, et stort, gammelt tre som ropte på å bli klatret i. Tom Kattunge, etter å ha kommet seg ned fra busken, bestemte seg for å være en eventyrer. Han ville klatre i epletreet! Epletreet var gammelt og hadde mange grener, perfekte for en liten kattunge med overskudd av energi. Han glemte helt sin fine, men nå skitne, blå jakke. Han klatret høyere og høyere, mens jakken hans stadig ble mer revnet. Til slutt, da han skulle strekke seg etter et blad, falt jakken helt av! Den landet mykt i en busk under treet, usett av Tom. Nå var han bare i sin hvite skjorte, som raskt ble grønn av klatringen. Mopsa, som hadde sett Tom klatre, ville ikke være dårligere. Hennes gule kjole var allerede litt skitten fra en runde med gjemmelek i den tørre løvhaugen. Hun prøvde å hoppe over en liten bekk, men landet med et plask! Kjolen ble gjennomvåt og full av små alger. Da hun klatret opp på den andre siden, hang den tunge, våte kjolen seg fast i en tornebusk. Rivv! En lang stripe revnet opp i kjolen, og deler av den ble hengende igjen på tornene. Mopsa brydde seg ikke. Hun var for opptatt med å jage en libelle. Tomsa, den søte lille kattungen, var også blitt ganske rampete. Etter gjørmebadet sitt, hadde hun oppdaget en haug med kull i hjørnet av hagen. Kull! Hva var vel mer fristende enn å grave i en haug med svart, glinsende kull? Snart var hennes rosa kjole ikke lenger rosa, men flekkete og gråsvart. Og da hun prøvde å gjemme seg fra Tom og Mopsa bak en gammel tønne, hektet forkleet seg fast i et løst spiker og ble revet av. Det lille, hvite forkleet lå nå som et trist, skittent flagg i gjørmen ved siden av tønnen. De tre små kattungene var nå så fulle av lek og moro at de ikke tenkte på klærne sine i det hele tatt. Jakken til Tom? Borte! Kjolen til Mopsa? Revet og full av alger! Forkleet til Tomsa? Borte, og kjolen hennes var kullsvart! De var nesten tilbake til å være slik de pleide å være, frie og ubekymrede. Bare denne gangen, mye skitnere. Tom Kattunge, som alltid var den mest uheldige, bestemte seg for å krype gjennom et lite hull i gjerdet. Han trodde det ville lede til en ny og spennende del av hagen. Men hullet var trangere enn han trodde. Han presset og dyttet, og mens han gjorde det, løsnet den siste gullknappen på vesten hans. Den lille vesten, som nå var full av gress og jord, ble sittende fast i gjerdet. Tom trakk seg fri, men vesten hans ble hengende der, som en liten, stakkarslig påminnelse om fru Tabithas harde arbeid. Nå var Tom bare i sin skitne, grønne skjorte. Mopsa hadde mistet det meste av sin gule kjole, og Tomsa var bare en gråsvart liten ball med en revnet rosa rest av kjolen sin. De hadde klart det kunststykket å miste nesten alle de fine klærne sine på under en time! Og de var så stolte av seg selv, så lykkelige i sin lek, at de ikke tenkte på konsekvensene. Hva skulle vel mamma si når hun så dem? Hva skulle hun si når hun så at alle de nye, stive, pene klærne var helt borte? De hadde det kjempegøy! Men klærne? Klærne var borte, spredt for alle vinder i hagen. Hva ville vel fru Tabitha Tvitemus si til det?
Rottene tar klærne og Tabithas fortvilelse
Og akkurat da, akkurat da barna lekte så morsomt, og klærne var gjemt overalt i hagen – hvem kom vel gående der, med et strengt, men likevel kjærlig blikk? Jo, det var fru Tabitha Tvitemus selv! Fru Tabitha hadde kommet ut for å sjekke om alt var i orden. Hun forventet å se tre rene og pent kledde kattunger, og alle de nyvaskede klærne hengende fint til tørk. Men det var ikke det hun så! Å nei, langt ifra! Der sto Tom, Moppet og Mittens. Ikke rene, nei! Tom hadde gjørme på potene, Moppet hadde en blomst i håret som ikke skulle vært der, og Mittens hadde revet opp kjolen sin – igjen! Og klærne? Hvor var alle de fine klærne hun hadde vasket så nøye? Fru Tabitha kikket rundt seg. Hun søkte etter Toms lille blå jakke, Moppets gule skjørt, og Mittens’ røde sko. Hun så bak buskene, under rosetrærne, og til og med opp i epletreet. Men ingen klær var å se. Det var som om de hadde forsvunnet i løse luften! "Tom, Moppet, Mittens!" sa fru Tabitha, og krysset potene sine over brystet. "Hva har dere gjort? Hvor er alle klærne deres? Har dere lekt så vilt at dere har mistet dem?" Kattungene så ned i bakken, litt skamfulle. De turte ikke helt å fortelle mamma at de hadde gjemt klærne sine i jakten på sommerfugler og bier. Tom mumlet noe om en fugl, Moppet pekte vagt mot skogen, og Mittens bare fniste og gjemte ansiktet i mammas pels. Fru Tabitha visste at det var nytteløst å spørre mer. Hun måtte finne klærne selv. Hun begynte å lete igjen, denne gangen grundigere. Hun kikket under en stor sopp, og bak en kjempekvist. Ingenting! Hvor kunne de være? Hun gikk bort til den gamle steingjerdet som delte hagen fra den mørke skogen. Der, mellom mosegrodde steiner, så hun noe merkelig. Det var små, grå skygger som beveget seg. Og hva var det de bar på? Det var ikke en, ikke to, men hele tre rotter! Store, grå rotter med lange haler og glisende tenner. Og vet dere hva de bar på? Jo, de bar på klær! Den ene rotta, som så ut til å være sjefen, bar Toms lille blå jakke over skulderen sin, som en sekk! Den andre bar Moppets gule skjørt, som et slags sjal. Og den tredje? Den minste, men mest frekke rotta, bar Mittens’ røde sko, én i hver pote! De skravlet og lo, og forsvant inn i en sprekk i muren. Fru Tabitha kunne nesten ikke tro sine egne øyne! Rotter! Frekke, frekke rotter! De hadde stjålet klærne hennes! De fine, nyvaskede klærne, som hun hadde strøket så pent! Hun løp bort til sprekkene i steingjerdet. "Kom tilbake med klærne mine!" ropte hun. "De tilhører mine kattunger!" Men rottene bare forsvant dypere inn i muren, og lot som de ikke hørte noe. Fru Tabitha hørte bare en svak latter som ebbet ut i dypet. Dette var helt forferdelig! Hva skulle hun gjøre nå? Kattungene var uten klær, og alle de fine plaggene var borte, tatt av rotter! Fru Tabitha Tvitemus var fortvilet. Hun var så skuffet over kattungene sine, men enda mer frustrert over de frekke rottene. Tenk at de hadde våget seg inn i hagen hennes og stjålet klær! Men hvem var disse rottene, lurer dere kanskje på? Jo, det skal jeg fortelle dere. Det var Samuel Kvitklo og hans kone, Anna Kvitklo, sammen med deres rampete barn. De var kjent for å være litt 'samlere' av ting de fant rundt omkring i hager. De bodde i et koselig, men trangt lite hus inni steingjerdet, fullt av alle mulige rare ting de hadde funnet. En skje her, en knapp der, og nå – tre sett med kattungeklær! Samuel Kvitklo var en smart, men også litt sleip rotte. Han hadde sett de fine klærne henge på snoren tidligere på dagen, og han hadde tenkt: "Aha! Perfekte ting til å lage nye, varme klær til barna våre!" Så da kattungene var opptatt med å leke og gjemme klærne sine, hadde rottene sneket seg ut. De hadde funnet klærne spredt rundt i hagen, som små skatter som bare ventet på å bli plukket opp. Toms blå jakke var perfekt for den eldste rottegutten, mente Samuel. Moppets gule skjørt kunne bli en nydelig cape for rottedatteren, og Mittens’ røde sko? Vel, de kunne kanskje bli små luer! Fru Tabitha ante ingenting om rottenes planer. Hun visste bare at klærne var borte, og at ungene hennes var nakne og skitne. Hennes hjerte sank. Alt det harde arbeidet med å vaske og stryke var forgjeves! "Åh, mine stakkars, små kattunger!" tenkte hun. "Hva skal vi gjøre nå? Uten klær kan de jo ikke gå ut blant folk!" Hun forestilte seg hvordan naboene ville se på dem, tre nakne, gjørmete kattunger. Det var en skam! Og så var det jo dette med kulden. Snart ville kvelden komme, og det ville bli kaldt. Fru Tabitha Tvitemus sto ved steingjerdet, med potene på hoftene, og stirret inn i sprekkene der rottene hadde forsvunnet. Hun var sint, frustrert, og mest av alt – rådløs. Hvordan skulle hun få tilbake klærne? Disse rottene var jo så smarte og så frekke! De bodde dypt inne i muren, et sted hun ikke kunne komme til. Hun snudde seg for å se på sine tre små, skitne rakkerunger. De satt nå på gresset og så uskyldige ut, som om de aldri hadde gjort noe galt i hele sitt liv. Fru Tabitha visste at hun måtte tenke raskt. Hun kunne ikke bare la rottene beholde klærne. Men hva kunne en kattemor gjøre mot en hel familie med smarte, listige rotter? Dette var et stort problem! Et problem som krevde en veldig smart løsning. Men akkurat nå, i skumringen som sakte falt over hagen, følte fru Tabitha Tvitemus seg bare veldig, veldig alene og trist. Hva ville hun finne på? Hvordan skulle de få tilbake klærne fra rottenes klør? Og ville Toms, Moppets og Mittens’ eventyr noensinne få en lykkelig slutt?
Avslutning
Og slik ender denne spennende delen av historien om Tom Kattunge. Tusen takk for at du lyttet til eventyret vårt i dag! Kanskje du kan forestille deg hvordan det gikk videre for Tom og vennene hans? Eller kanskje du vil finne på helt nye, magiske historier selv? La Sonacasts få vite om du har tilbakemeldinger – vi elsker å høre fra dere! Fortsett å drømme, og ha det bra for denne gang.
