Historie
Historien om Jemima Puddleand
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang ønsket deg noe så veldig, men ikke fått lov? Vel, da er du akkurat som Jemima Puddleand, en nydelig and med en stor drøm. Hun ville så gjerne ruge sine egne egg. Men bondens kone, hun syntes Jemima var litt klønete og tok alltid eggene hennes! Tenk deg det! Så en vakker dag bestemte Jemima seg for å finne et hemmelig sted helt for seg selv. Bli med oss på en spennende fortelling om Jemima og hennes store eventyr!
Jemimas store frustrasjon
Jemima var så lei seg, stakkars and! Hver eneste gang hun la sine vakre, hvite egg – ett etter ett, så skinnende og perfekte – ja, da kom bondens kone og tok dem med seg. 'Åh, jeg vil så gjerne ruge frem mine egne små andunger,' sukket Jemima. Hun drømte om å se dem sprekke ut av eggeskallet, små og dunete, og svømme etter henne i den store, glitrende dammen. Men det ville aldri skje så lenge hun var på denne gården. Så hun bestemte seg! 'Jeg må finne et trygt sted, langt borte, hvor ingen kan ta eggene mine!' Med et lite vrikk med halen, og en bestemt, vaggende gange, forlot hun gårdsplassen. Hun gikk forbi det store, røde låven, forbi det grønne gresset der de vennlige kuene gresset, og ut på en liten sti. Stien førte dypere og dypere inn i den store, grønne skogen. Hvor ville hun ende opp? Hvilket hemmelig rede ville hun finne for sine dyrebare egg?
Møtet med den reve-skjeggete herren
Jemima trasket videre og videre, dypere inn i den grønne, skyggefulle skogen. Hennes små, gule føtter plasket forsiktig i den myke skogbunnen. Hun flakset med de hvite vingene sine og kikket seg engstelig rundt. Alle trærne var så høye, og alle skyggene så lange og mystiske. Hvor i all verden var det rette, trygge stedet for henne? Et sted ingen ville lete! Plutselig, bak et tykt eiketre med knudrete greiner, så hun et lite rødt glimt. Ut kom en lang, smal herre, med en rødbrun hale som en stor, myk børste og et snedig smil som nesten ikke syntes. Han hadde et langt, tykt reve-skjegg som pekte rett frem! "God dag, frue," sa reven, med en stemme som var myk som den mykeste fløyel. Han bukket dypt. "Du ser bekymret ut, min kjære and," fortsatte han, og hans små, lure øyne glitret. "Leter du etter noe spesielt i den store skogen?" Jemima, som var så opptatt av sine egne problemer og sine dyrebare egg, svarte med en gang. Hun glemte helt å være forsiktig. "Å, ja, herr reve-skjegg! Jeg leter etter et trygt sted å legge eggene mine. Jeg vil ha et rede, dypt gjemt, der ingen vil finne dem!" Reven la hodet sitt på skakke, og smilet hans ble enda bredere. "Hvilket utrolig sammentreff!" sa han. "Jeg kjenner til det PERFEKTE stedet! Et lite, koselig hus dypt inne i skogen, med en varm, rykende skorstein og et mykt halmrede som venter på deg. Der er det stille og trygt, og ingen, absolutt ingen, kommer dit! Og jeg, herr Tod, skal gjerne hjelpe deg hele veien." Jemima var så glad! Hennes hjerte banket av lettelse. Hun tenkte at dette måtte være den snilleste herren hun noensinne hadde møtt. Han virket så utrolig hjelpsom og vennlig. "Å, tusen, tusen takk, herr Tod!" kvakk hun. "Det ville vært helt fantastisk! En drøm som går i oppfyllelse!" Så fulgte Jemima den reve-skjeggete herren, dypere og dypere inn i skogen, bort fra den kjente veien. Reven gikk foran, viftende med sin store, buskete hale som en fane, og Jemima trippet fornøyd etter ham, med sine ti dyrebare egg gjemt trygt i sjalet sitt. Hun ante fred og ingen fare, men herr Tod hadde dessverre helt, helt andre planer i sitt lure revehode...
Eggene er trygge – eller er de?
Og der, dypere inne i den mørke, grønne skogen, fant Jemima et lite, uvanlig hus – mer en hule med en skjev dør og et mystisk vindu. Røyk steg fra pipen, og det luktet rart. Herr Tod møtte henne med et bredt smil. «Velkommen, frøken Puddleand!» sa han. «Her kan du legge eggene dine i fred og ro. Ingen forstyrrelser!» Inne var det mørkt, men varmt og lunt, med en myk seng av mose. «Å, så snilt av Dem!» kvakket Jemima, fylt av lettelse. Dette var akkurat det hun hadde drømt om. Hun la forsiktig eggene sine på mosesengen. De var så vakre. Herr Tod satte en kjele på peisen; det begynte å boble. «Unnskyld, frøken Puddleand,» sa herr Tod, «jeg har glemt å hente urter til matlagingen. Kunne De hente noen fra urtehagen min bak huset?» Jemima, overlykkelig over eggene, tenkte ikke over spørsmålet. «Ja, selvfølgelig!» sa hun, og småløp ut for å lete. Men der var ingen urtehage, bare brennesle. Jemima, forvirret, plukket noen grønne blader og løp tilbake. Da hun kom inn, hadde Herr Tod lagt mer ved på peisen. Flammer slikket opp, det var veldig varmt, og lukten var blitt enda sterkere, nesten vilt. «Tusen takk, frøken Puddleand!» sa herr Tod, idet han tok imot bladene. «Nå, De må være sulten. Jeg tenkte jeg skulle lage en deilig... omelett til oss. Med disse ferske eggene De har tatt med!» En omelett? Med hennes egg? Jemima kjente en kuldegysning. Hun så på sine vakre, hvite egg. Så kikket hun på herr Tods smil, som nå virket sultent. Plutselig forsto Jemima. Dette var ingen snill revemann. Han var en sulten rev! Han ville ikke hjelpe henne ruge eggene ut. Han ville spise dem! Og kanskje... kanskje spise henne også? Hjertet hennes begynte å slå som en tromme. Hun følte seg fanget i den varme hulen. Hennes dyrebare egg! De var i stor fare! Herr Tod snudde seg, hans revete øyne glitret. «Ja,» sa han og gned seg på potene. «En skikkelig stor omelett. Med ti ferske egg, og litt... andekjøtt for å gjøre det ekstra saftig!» Jemima stivnet. Andekjøtt? Han mente henne! Hun måtte komme seg ut og redde eggene! Men hvordan? Hun var bare en liten and, og han en stor, listig rev. Hun så seg desperat rundt. Det var ingen annen utgang. Tårene presset på; hun hadde vært så godtroende. Hun hadde stolt på den glatte herren. Nå var hun og hennes egg i alvorlig trøbbel. Herr Tod tok et steg nærmere eggene. «Og vet du, frøken Puddleand,» mumlet han, «denne oppskriften krever også et par røde løker. Jeg har dem i boden bak huset. Vil De være så snill å hente dem?» Men Jemima var ikke dum lenger. Hun så på ham med nye øyne. Han ville bare få henne ut igjen. «Jeg... jeg har så vondt i magen, herr Tod,» klarte hun å kvekke frem. «Jeg tror jeg må hvile. Kanskje De kan hente løkene selv?» Reven stoppet, og det lure smilet hans forsvant. Han kikket på henne med et blikk skarpt som kniv. «Å, har De det?» sa han. «Det var da synd. Men jeg insisterer på at De henter dem. For det er en viktig del av omeletten.» Jemima visste hun måtte handle raskt. Han ville ikke la henne være i fred. Hun kikket på eggene, så på den varme peisen, og på den store, skumle reven mellom henne og døren. Hva skulle hun gjøre? Hennes drøm var blitt et forferdelig mareritt.
Keps redningsaksjon og hjemreisen
Jemima Puddleand stod der, skjelvende, med hjertet hamrende som en tromme i brystet. Marerittet hennes var så levende, så skummelt. Hun kikket på eggene som lå så forsvarsløse i kurven, på den varme, men truende peisen, og så på den store, skumle reven som sto mellom henne og friheten. Hva skulle hun gjøre? Frykten klemte henne så hardt at hun nesten ikke kunne puste. Det var som om hele verden hadde snudd seg opp ned. Hennes drøm om å ruge frem kyllinger i fred og ro, var nå bare et farlig spill. Den reve-skjeggete herren smilte sitt mest sleske smil, og Jemima visste, innerst inne, at dette ikke ville ende godt for henne eller eggene. Hun følte seg så alene, så fanget. Men heldigvis var det noen som tenkte på Jemima. Noen som hadde lagt merke til at hun var borte. Hjemme på gården var det en veldig klok og snill collie som het Kep. Kep var en gjeterhund, og han tok ansvar for alle dyrene på gården. Han var kjent for sitt skarpe blikk og sin utrolige nese. Han visste nøyaktig hvor alle skulle være, og når de skulle være der. Og Kep hadde lagt merke til at Jemima Puddleand hadde vært borte i uvanlig lang tid. Han hadde sett henne snike seg av gårde hver morgen, men hun pleide å komme tilbake før kvelden. Nå var kvelden kommet, og ingen Jemima. Kep ruslet urolig rundt på tunet. Han snuste i luften, lyttet etter den kjente vraltende lyden hennes, men ingenting. Han hadde en litt urolig følelse i magen. En ekkel, kriblende følelse som sa ham at noe ikke var som det skulle. Han visste at Jemima var litt naiv, litt for godtroende, og det bekymret ham. Han bestemte seg for å lete. Kep var ikke redd for en liten skogstur, selv ikke når mørket begynte å sige på. Han var en modig hund. Først fulgte han de kjente stiene Jemima pleide å ta. Han snuste i gresset, ved buskene, og langs bekken. Han fulgte den svake lukten av Jemima, som ledet ham dypere og dypere inn i skogen, forbi gamle eiketrær og tette kratt. Lukten ble sterkere her. Og blandet med lukten av and, var det en annen lukt, en lukt han kjente igjen, men som han ikke likte i det hele tatt. Lukten av rev. Kep stivnet. Han løftet hodet, og ørene hans spisset seg. Han visste at reven bodde et sted her inne, i en gammel hytte som ingen andre turte å nærme seg. Var Jemima der? Med reven? En kald gufs gikk gjennom Kep. Han måtte være forsiktig. Han beveget seg lydløst gjennom løvet, med potene nesten uten å lage lyd. Han snek seg nærmere og nærmere, helt til han kunne se hytta. En tynn røyksøyle steg opp fra pipen, og et svakt lys skimtet gjennom et vindu. Kep snek seg enda nærmere, helt opp til vinduet. Han stilte seg på bakbena og kikket inn. Og der, til sin store forskrekkelse, så han Jemima. Hun stod foran peisen, med en kurv full av egg, og overfor henne stod den reve-skjeggete herren, med et uttrykk Kep ikke likte i det hele tatt. Han så at reven var i ferd med å lura Jemima. Han så fare. Kep visste at han måtte handle raskt. Han snudde seg, og løp i full fart tilbake mot gården. Han visste at han trengte hjelp. På gården bodde det også to store, sterke revehunder, som var eksperter på å jage bort uønskede gjester. Kep fortalte dem med bjeff og gester hva han hadde sett. Han var så ivrig at han nesten snublet i sine egne ben. De to revehundene, som var vant til å stole på Keps instinkter, forstod alvoret med en gang. De var kanskje ikke like kloke som Kep, men de var sterke og fryktløse når det gjaldt rev. Sammen, i en bestemt rekke, løp de tre hundene tilbake mot den skumle revehytta. Det tok ikke lang tid før de var der igjen. Kep gikk først, forsiktig, og de to andre fulgte like bak, klare til å rykke ut. Kep stilte seg utenfor døren og tok et dypt pust. Så ga han fra seg et høyt, skarpt bjeff! Et bjeff som skar gjennom den stille skogen og fikk blader til å skjelve på trærne. Innvendig i hytta skvatt den reve-skjeggete herren så høyt at han mistet balansen. Han hadde ikke forventet besøk. Og Jemima, som stod der og skalv, skvatt også, men hun forstod med en gang at dette var hennes sjanse! Mens reven famlet etter å finne seg selv, og lurte på hvem som kunne være utenfor, dundret de to revehundene inn døren! De var store og bråkete, og de var ikke i godt humør. Reven ble helt forvirret. Han hadde aldri hatt så mange hunder på besøk samtidig. Han prøvde å gjemme seg, men hundene var raske. De bjeffet og knurret, og jaget ham rundt i stua. Det ble et forferdelig rabalder! Stoler veltet, potter falt i gulvet, og en tekopp knuste i tusen biter. Midt i alt kaoset så Jemima sin mulighet. Hun var kanskje litt klønete, men hun var rask når hun måtte være det. Hun vraltet så fort hun bare kunne, forbi de bråkete hundene og den skremte reven, ut av døren og inn i den mørke skogen. Hun var fri! Hun løp og løp, uten å se seg tilbake, med hjertet fylt av lettelse og en stor takknemlighet. Kep stod utenfor og ventet på henne. Han hadde visst at hun ville komme. Han så på henne med et blikk som sa
Avslutning
Og slik gikk det med Jemima Puddleand! Tusen takk for at du lyttet til historien vår i dag. Vi håper du likte å være med på dette eventyret. Kanskje du kan tegne din egen versjon av Jemima, eller finne på en helt ny historie om en modig and? Det finnes så mange fantastiske fortellinger der ute, bare venter på å bli oppdaget! Vi vil gjerne høre hva du synes, så gi Sonacasts en tilbakemelding. På gjensyn, kjære venner.
