Historie
Historien om Benjamin Kanin
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva rampete kaniner gjør når ingen ser? I dag skal vi dykke ned i en spennende historie om en modig liten kanin ved navn Benjamin, og hans fetter Peter. Peter har havnet i trøbbel i den farlige Herr McGregors hage, og Benjamin må hjelpe ham. Bli med oss på et eventyr fylt med sniking, kløkt og kanskje en liten smule rampestreker, når vi forteller historien om Benjamin Kanin. Er du klar?
Forberedelsene
Benjamin Kanin var en modig liten krabat. Da han hørte at fetteren Peter var fanget i den skumle hagen til Herr McGregor, visste han at han måtte gjøre noe! Han løp raskt hjem for å forberede seg. Moren hans, Fru Kanin, var travelt opptatt med å stryke tøy. 'Benjamin, min kjære,' sa hun, 'hvor skal du hen i all hast?' Benjamin forklarte situasjonen, og Fru Kanin ble litt bekymret. 'Husk å være forsiktig, min lille venn,' sa hun, 'Herr McGregor er ingen snill mann for kaniner.' Men Benjamin var fast bestemt. Han fant frem en liten, rød lommetørklehatt som han pleide å bruke når han skulle på hemmelige oppdrag. Han bandt den godt fast under haken. Så puttet han en liten løk i lommen – kanskje den ville komme til nytte? Nå var Benjamin klar. Med hatten på hodet og løken i lommen, snek han seg ut, full av eventyrlyst. Han var på vei for å redde Peter!
Reisen til hagen
Benjamin Kanin listet seg forsiktig gjennom skogen. Solen skinte mellom trekronene, og fuglene sang glade sanger, men Benjamin hadde bare én tanke i hodet sitt: Peter! Han måtte finne ham. Stien var smal og kronglete, og under potene hans knitret tørre blader. Han hoppet over en liten bekk, der vannet glitret som tusen små diamanter, og smatt under en busk full av røde bær. Han var en mester i å være usynlig når han ville det. Han kjente lukten av jord og friske grønnsaker nærme seg. Å, det var den kjennete hagen til bonden McGregor! Benjamin visste at det var en farlig, men spennende plass. Han hadde hørt mange historier fra sin mor om hvor skummelt det var der. Men Peter trengte hjelp! Han kikket seg forsiktig rundt. Ingen var å se. Han måtte finne en vei inn. Plutselig så han en liten sprekk i gjerdet, akkurat stor nok for en modig liten kanin. Med et lite knirk, klemte han seg gjennom. Puh! Han var inne! Hagen var full av deilige grønnsaker – gulrøtter, salat, reddiker. Men Benjamin var ikke sulten nå. Han var på oppdrag. Han måtte finne Peter. Han løp langs kålradene, og kikket under hver busk. Hvor kunne Peter være? Så, bak en stor potetplante, fikk han øye på noe kjent. En liten, blå jakke. Og to brune sko! Peters klær! De var slengt der, rotete og skitne, akkurat som Peter hadde mistet dem i panikk. Benjamin kjente et lite stikk i magen. Hvor var Peter selv? Han plukket forsiktig opp jakken. Den luktet fortsatt litt av Peter. Nå visste Benjamin at Peter hadde vært her, og at han kanskje ikke var langt unna. Men hvorfor var klærne her? Det var et mysterium han måtte løse. Han holdt jakken tett inntil seg og fortsatte jakten.
Løkene og katten
Benjamin hoppet stille videre mellom kålhodene og salaten. Han holdt godt fast i den lille blå jakken, som luktet litt av Peter. Han tittet under store rabarbrablader, men Peter var ingensteds å se. Benjamin hoppet stille videre mellom kålhodene og salaten. Han holdt godt fast i den lille blå jakken, som luktet litt av Peter. Han tittet under store rabarbrablader, men Peter var ingensteds å se. Benjamin kjente en liten klump i magen. Hvor kunne Peter være blitt av? Han løftet på et stort squashblad, som var like bredt som en paraply. Ingenting! Bare en stor, grønn squash som sov søtt i solen. "Er du Peter?" hvisket Benjamin til squashen, men den svarte bare med et stille 'zzzz'. Han kikket bak en rad med høye solsikker, som strakte seg mot himmelen som gule kjemper. "Peter? Er du her?" ropte han litt høyere, men lyden forsvant blant de høye stilkene. Bare en travel humle summet forbi, på vei til neste blomst. Humlen virket ikke å vite hvor Peter var. Benjamin klynger seg litt tettere til jakken. Den føltes varm og trygg, men Peter var fortsatt borte. Plutselig så Benjamin noe som glitret i gresset. Det var et lite, sneglehus! Og inni sneglehuset var en liten snegle med store, våkne øyne. "Hei!" sa Benjamin forsiktig. Sneglens øyne strakte seg ut, og den kikket nysgjerrig på ham. "Har du sett Peter?" spurte Benjamin. Sneglene er kanskje ikke de raskeste til å svare, men den lille sneglen beveget seg sakte, sakte mot en stor rød marihøne som satt på et gress-strå. Marihøna hadde syv sorte prikker og så veldig klok ut. "M-m-marihøne, har du sett Peter?" stammet Benjamin, litt flau over å spørre en marihøne. Marihøna rørte på antennene sine. "Kanskje... kanskje... jeg så en blå flekk i den retningen," sa marihøna og pekte med en liten fot mot et buskas med røde rips. "En blå flekk?" Benjamin kjente at hjertet hoppet litt fortere. Peters jakke var jo blå! "Takk, marihøne! Takk, snegle!" ropte Benjamin og hoppet ivrig videre mot ripsbusken. Ripsbusken var full av glinsende, røde bær. De så ut som små, skinnende perler! Benjamin prøvde å kikke inn mellom grenene, men de var så tette. Han måtte krype litt på alle fire. Kvisten stakk litt, og noen edderkoppnett kilte ham på nesen, men han brydde seg ikke. Han måtte finne Peter! Han stakk hodet inn mellom bladene. Og der! Der så han en liten, blå tøyfille! Det var ikke jakken, men et lite skjerf som Peter elsket å ha rundt halsen på kjølige dager. Skjerfet var knyttet til en gren, og under skjerfet var det en pil laget av små kvister som pekte videre. "En skattejakt!" hvisket Benjamin. Peter elsket skattejakter! Dette var ikke skummelt lenger, men spennende. Benjamin fulgte pilen av kvister. Den ledet ham bort fra ripsbusken og langs en liten sti dekket av mykt mose. Stien slynget seg mellom høye gjerder og forbi en stor, gammel epletre. Epletreet hadde massevis av små, umodne epler som hang som grønne kuler. Benjamin smilte. Han visste at Peter likte epler. Var Peter kanskje her, gjemt i treet? Han kikket opp i grenene. Ingen Peter. Han sjekket bak den tykke stammen. Ingen Peter. Men da han så ned, der pilen av kvister sluttet, var det en ny ledetråd! Denne gangen var det en liten, skinnende stein, med en tegning av en sol på. Og solen pekte mot den gamle redskapsboden. "Redskapsboden!" ropte Benjamin og begynte å løpe. Han visste at Peter elsket å leke i den gamle redskapsboden. Den var full av spennende ting: gamle hageredskaper, tomme blomsterpotter, og kanskje til og med en vennlig mus som bodde i et hjørne. Han løp så fort han kunne, med Peters jakke dinglende i hånden. Da han kom frem til redskapsboden, var døren så vidt på gløtt. Benjamin presset den forsiktig opp. Inne var det litt mørkt, og det luktet av gammelt tre og jord. "Peter?" hvisket Benjamin. Ingen svar. Men så hørte han noe. En liten, snusende lyd. Det kom fra bak en haug med tomme krukker. Benjamin kikket rundt krukkehaugen. Og der! Der lå Peter! Han hadde krøllet seg sammen på et mykt teppe av gammel hyssing og sov som en stein. Den lille svarte katten malte lavt i søvne, med et fornøyd smil rundt munnen. Rett ved siden av ham lå en liten, tom skål. "Du har spist lunsj, du!" lo Benjamin. Han la Peters jakke forsiktig over den sovende katten. Peter hadde vært her hele tiden, varm og mett, etter å ha funnet sin egen lille skatt. Benjamin satte seg ned og ventet, glad for at vennen hans var trygg.
Reddende engel og hjemreise
Benjamin ventet, og ventet. Solen sank, og Herr McGregor kom ut for å se til grønnsakene sine. Benjamin og Peter gjemte seg raskt under en stor, omvendt kurv. De krøp sammen, holdt pusten og hørte Herr McGregors tunge fottrinn komme nærmere. Han plukket litt salat, så på den tykke katten som snorket dypt under Peters jakke, og ristet på hodet. "Den katten er latere enn en lathund!" sa han, uvitende om den lille, ulydige kaninen som sov der. Etter en stund tuslet Herr McGregor videre, og lyden forsvant. Puh! De var trygge – for nå. Men hva skulle de gjøre? Det ble kaldere og mørkere, og Benjamin begynte å bli redd. Han tenkte på sin kloke og modige far, Gamle Herr Benjamin Kanin, som visste alt om å unngå farlige hager. Akkurat da hørte han en velkjent, bestemt tasselyd. "Pling!" En metallisk lyd fra bak hagemuren. Benjamin kikket forsiktig frem. Og der, der sto Gamle Herr Benjamin Kanin! Han bar sin fillete frakk og en sterk stokk, og så alvorlig ut. "Benjamin!" sa han. "Hva gjør du her? Og hvor er denne ulydige Peter Kanin?" Benjamin kom frem og forklarte raskt, med skjelvende stemme, om Peters vågale eventyr, jakken, og hvordan de var fanget med katten over jakken. Gamle Herr Benjamin Kanin lyttet tålmodig, men ristet på hodet. "Å, Peter, Peter," mumlet han. "Du kommer aldri til å lære." Som en smart og erfaren kanin visste han nøyaktig hva han skulle gjøre. Han så på katten og kurven. "Vi må handle raskt," sa han. Han løftet forsiktig kurven med stokken. Katten, som var vant til å sove uforstyrret, våknet brått. Den strakte seg dovent, gjespet, og labbet rolig avgårde for å finne et annet sted å sove. Puh! Katten var borte. Veien var fri! Men Peter sov fortsatt dypt under jakken. "Peter, Peter, våkn opp!" hvisket Benjamin. Peter rørte på seg, gjespet søvnig, og åpnet øynene. "Hvor er vi? Hva skjer?" spurte han. "Vi må hjem! Fort!" sa Benjamin. Gamle Herr Benjamin Kanin tok tak i Peters jakke, som lå der som en liten, blå haug. Han så på de deilige løkene. "Alle disse løkene..." mumlet han. "Siden vi er her, kan vi like godt ta dem med. Moren din blir glad for ferske grønnsaker." Og med det fylte han Peters jakke med løk. Jakken ble tung og klumpete. Han bandt sammen ermene og bena til en stor, bulende sekk full av løk. "Nå, følg etter meg, og vær musestille," sa Gamle Herr Benjamin Kanin. Han gikk foran, med Benjamin og Peter hakk i hæl. Benjamin løp lett og raskt, full av lettelse. Peter, med den tunge jakkesekken over skulderen, strevde litt bak dem. De snek seg langs hagemuren, gjennom en liten, skjult sprekk i gjerdet, og ut på den kjente stien mot den trygge skogen. Endelig var de ute av Herr McGregors farlige hage. Fri! Det var helt mørkt nå, med stjerner som glitret. Benjamin følte seg lettet og glad. Han var så takknemlig for at faren hadde reddet dem. De kom til slutt frem til den varme og trygge kaninhulen. Fru Kanin sto og ventet utålmodig. "Å, Peter, Benjamin! Hvor har dere vært? Jeg har vært så engstelig!" sa hun, og omfavnet dem. Gamle Herr Benjamin Kanin la jakkesekken med løk ned med et dunk. "Peter har vært på eventyr igjen," sa han alvorlig, og så strengt på sin yngste sønn. "Du er en veldig ulydig kanin, Peter! Jeg har sagt deg mange ganger at du ikke skal gå inn i Herr McGregors hage! Den er full av feller og farer!" Peter så ned i bakken, ørene hang litt, og han følte seg flau. "Jeg ville bare ha løker til mamma," mumlet han. "Løker eller ikke løker," sa faren hans, stemmen bestemt, "det er farlig! Nå skal du få en straff, slik at du lærer." Gamle Herr Benjamin Kanin fant en tynn kvist. Og han ga Peter en skikkelig, men ikke for hard, dask på rumpa! Akkurat nok til at Peter forsto. Benjamin måtte holde seg for munnen for ikke å le høyt. Det var jo litt morsomt å se Peter få en liten rumpedask av pappa. "Nå, nok prat for i kveld," sa Fru Kanin, og smilte litt. "Gå og legg dere, begge to. Det har vært en lang, slitsom og farlig dag, og dere trenger hvile." Og så krøp Peter og Benjamin inn i sin varme, trygge hule, glade for å være hjemme igjen.
Avslutning
Takk for at du lyttet til Historien om Benjamin Kanin! Håper du likte eventyret vårt og alle de morsomme tingene Benjamin opplevde. Vi elsker å høre fra deg, så gi gjerne Sonacasts beskjed hvis du har tilbakemeldinger eller ideer til nye historier. Kanskje du kan tegne et bilde av Benjamin, eller til og med finne på ditt eget eventyr om en liten venn? Vi gleder oss til å dele flere historier med deg snart. Ha en riktig magisk dag videre! På gjensyn!
