Historie
Hansemann og Gretemann
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang gått deg vill i en stor skog? Hvor trærne er så høye at de nesten rører skyene? Og alle stiene ser like ut? I dag skal vi høre en spennende fortelling om to søsken, Hansemann og Gretemann, som opplever akkurat det. De må være modige og smarte for å finne veien hjem. Bli med oss på et magisk eventyr dypt inne i skogen, hvor overraskelser venter bak hvert et tre.
Veien inn i skogen
En tidlig morgen, før solen hadde stått helt opp, tok far og mor Hansemann og Gretemann med seg dypt inn i den store skogen. Gretemann holdt fast i fars hånd, og øynene hennes var store som tekopper. Skogen var så full av høye trær at den nesten virket litt skummel. Men Hansemann var smart. Han hadde en hemmelig plan! I lommen sin hadde han samlet en hel haug med skinnende, hvite småsteiner. Mens de gikk dypere og dypere innover, slapp Hansemann en stein av gangen ned på stien, helt uten at foreldrene la merke til det. Han smilte i smug. «Ikke vær redd, Gretemann,» hvisket han til søsteren sin. «Jeg har laget en vei for oss. Vi skal finne hjem igjen.» De fulgte en liten sti som snirklet seg mellom digre furutrær og tykke busker, lengre og lengre bort fra huset sitt.
Et hus av søtsaker
De vandret og vandret lenger inn i den dype, mørke skogen. Solen begynte å synke, og skyggene ble lange og spøkelsesaktige. Gretemann var så trøtt at hun nesten ikke klarte å gå mer, og magen hennes rumlet høyt av sult. Hansemann, selv om han også var redd og sulten, prøvde å være modig for søsteren sin. Plusselig, gjennom de tette trærne, skimtet de noe utrolig. Det glitret! Foran dem sto et bittelite hus, men det var ikke bygget av tre eller stein. Nei! Taket var laget av tykke, brune pepperkaker, drysset med melis som den fineste snø. Vinduene var skinnende, blanke karameller, og døren var rammet inn av seige, fargerike lakrisbånd. Veggene var dekket av deilige drops, sjokoladeknapper og sprø kjeks. Hansemann og Gretemann kunne ikke tro sine egne øyne. «Se, Gretemann!» ropte Hansemann. «Det er et godterihus!» All frykten og sulten forsvant som dugg for solen. De løp bort til huset, og uten å tenke seg om, begynte de å spise. Hansemann brøt av et stort stykke av taket, og Gretemann knasket på et karamellvindu. Det smakte enda bedre enn de hadde drømt om! De spiste og spiste, og glemte nesten at de var helt alene i den store, skumle skogen. De tenkte ikke på at de var gått seg vill, bare på det vidunderlige godteriet som smeltet på tungen. De var så glade! Men akkurat da de hadde spist seg gode og mette, og sukkeret kriblet i hele kroppen, hørte de plutselig en merkelig, pipende lyd. En stemme som virket både gammel og litt for søt. «Hvem er det som knasker så deilig på huset mitt?»
Fanget av heksen
Hansemann og Gretemann stivnet av skrekk. De hadde knasket så fornøyd at de nesten glemte hvor de var. Nå turte de ikke si et ord. Døren til det lille, deilige godterihuset knirket opp, og ut kom en veldig, veldig gammel dame. Hun var bøyd i ryggen, og hadde rynker overalt, men hun smilte et smil som var nesten like søtt som kakene på taket. «Å, dere små søte barn!» sa hun, og stemmen hennes var akkurat som lyden av sukker som drysser ned i en bolle. «Hva gjør dere her ute i den store, mørke skogen, helt alene?» Hansemann, som alltid var den tøffeste, tok mot til seg. «Vi har gått oss vill, kjære dame,» sa han, «og vi var så sultne da vi fant huset ditt.» Den gamle damen lo en liten, tørr latter. «Å, stakkars små! Kom inn, kom inn! Her er det varmt og godt, og masse deilig mat. Dere skal få spise dere mette og sove i myke senger.» Gretemann så på Hansemann, og Hansemann så på Gretemann. De var så trøtte og sultne, og denne damen virket jo så snill. Kanskje var det ikke så farlig likevel? Kanskje var hun bare en god bestemor som bodde alene i skogen? Så de fulgte etter henne inn i huset. Og inne var det enda finere enn utenpå! Peisen spraket lystig, og en duft av nybakte kaker fylte rommet. Det var puter overalt, og bordet var dekket med den lekreste mat: varm melk, pannekaker med bær, og kaker med glasur. «Spis så mye dere vil, mine kjære,» sa den gamle damen, og klappet Gretemann på hodet. «Og når dere er ferdige, skal dere få sove i hver deres deilige seng.» Hansemann og Gretemann glemte all sin frykt. De spiste og spiste til magene deres var runde som små ballonger. Og da de var gode og mette, viste den gamle damen dem inn på et lite soverom med to myke senger. De krøp oppi, og før de visste ordet av det, sov de tungt. Men det var en merkelig, uhyggelig lukt i rommet, en lukt de ikke hadde kjent før. Om natten, mens barna sov, snek den gamle damen seg inn på soverommet. Hun sto og så på dem, og smilet hennes var ikke søtt lenger. Nei, nå var det et smil som var skarpt og kaldt som is. For den gamle damen var ingen snill bestemor. Hun var en ond heks! Og godterihuset var hennes felle for å lokke til seg barn. Neste morgen våknet Gretemann av en skarp stemme. «Opp med deg, late jente!» Heksen sto over henne, og øynene hennes glitret ondt. «Du skal jobbe for meg nå! Først skal du hente vann og fyre i ovnen. Og så skal du lage den deiligste mat til broren din. Hansemann skal nemlig spise seg tykk og rund!» Gretemann forsto med ett. Hun var fanget! Og Hansemann var fanget! Tårene trillet nedover kinnene hennes, men heksen bare lo en heseblesende latter. Heksen tok tak i Hansemann og dro ham ut av sengen. Hun ledet ham ut til et lite bur som sto i et mørkt, kaldt skur. «Inn med deg, lille gutt!» ropte hun, og smalt igjen døren til buret. Hansemann var låst inne, akkurat som en liten fugl. Hver dag måtte Gretemann stå opp før solen. Hun måtte vaske huset, feie gulvene, og viktigst av alt: lage mat til Hansemann. Heksen ville at Hansemann skulle bli tykk, for hun planla å spise ham! Tenk så grusomt! Gretemann gråt i det stille mens hun bakte brød og kokte grøt. Hun bar maten ut til Hansemann, som satt alene i det mørke buret sitt. De hvisket sammen når heksen ikke hørte, og prøvde å finne en løsning. Heksen var gammel, og synet hennes var veldig dårlig. Hun kunne nesten ikke se. Så hver morgen, når hun ville sjekke om Hansemann ble tykkere, strakte hun ut en lang, knoklete finger og sa: «Rekke meg fingeren din, lille gutt, så jeg kan kjenne om du er blitt feit nok!» Hansemann var redd, men han var også lur. Han hadde funnet en liten kyllingknokkel som lå på bakken utenfor buret hans. Så hver gang heksen strakte ut fingeren sin, holdt Hansemann fram den lille knokkelen i stedet for sin egen finger! Heksen kjente på den tynne, harde knokkelen, og rynket pannen. «Tsk, tsk, tsk! Hva er dette? Er du fortsatt så tynn, da, lille gutt? Du blir jo aldri feit! Jeg skjønner ikke hva det er med deg. Spiser du ikke maten din?» Hun sukket og ristet på hodet. Hun trodde Hansemann var altfor tynn til å spise. Hun visste ikke at Hansemann lurte henne gang på gang med den lille knokkelen. Gretemann så på broren sin med et lite glimt av håp i øynene. Kanskje de kunne klare dette. Men dagene gikk, og frykten vokste i Gretemanns hjerte. Hvor lenge kunne de fortsette å lure heksen?
Flukt og hjemkomst
En morgen, mens heksen kokte opp sin skumle plan, fikk Gretemann en idé. Heksen ropte med sin hese stemme: "Kom hit, Gretemann! Jeg har tent opp ovnen for å bake, og jeg vil se om den er varm nok for brødet!" Heksen ville egentlig bake *Gretemann*! Men Gretemann var en lur jente. Hun visste hva heksen tenkte, og hun var fast bestemt på å redde både seg selv og broren. "Jeg vet ikke hvordan jeg skal sjekke, kjære heks," svarte Gretemann, og lot som hun var både liten og dum. "Jeg har aldri bakt før, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal se om det er varmt inni der." Heksen fnyste: "Dust! Du er jo så dum! Se her, jeg skal vise deg! Det er så enkelt!" Og heksen krabbet bort til ovnsåpningen, stakk hodet og overkroppen inn for å vise hvordan man sjekket ovnsvarmen. Dette var Gretemanns sjanse! Med et raskt, bestemt dytt – *svosj!* – dyttet hun heksen inn i den varme ovnen! Døren *klakket* igjen med et høyt, hult smell! Heksen skrek og hylte, men Gretemann var sterk og modig. Hun låste døren med en gang og løp fra den! Gretemanns hjerte banket hardt, men nå var det av lettelse og glede. "Hansemann!" ropte hun. Hun løp bort til buret hvor broren satt, mager og redd, men med et lite glimt av håp i øynene. "Jeg er her, Hansemann! Du er trygg!" Hun fant nøkkelen som hang på veggen, og *klikk!* – buret åpnet seg. Hansemann tumlet ut, og de to søsknene klemte hverandre så hardt at de nesten mistet pusten. De lo og gråt litt på samme tid. "Nå må vi komme oss ut herfra," sa Gretemann, "men først..." De husket heksens skattekiste som de hadde sett glimte i et mørkt hjørne. De fant en stor, tung kiste fylt til randen med glitrende gullmynter, skinnende edelstener og perler som var like store som erter! "Åh, så vakkert!" hvisket Hansemann. De fylte lommene sine så fulle de kunne, og Gretemann tok en liten pose som heksen hadde brukt, og fylte den også med så mange skatter som mulig. Med hjertene fulle av håp og lommene fulle av skatter, snek de seg ut av pepperkakehuset. Solen skinte vennlig gjennom trærne, og skogen så ikke lenger så skummel ut. "Hvilken vei skal vi gå, Gretemann?" spurte Hansemann. "Hjemme er så langt unna!" "Jeg vet ikke helt, lillebror," svarte Gretemann. "Men vi må bare gå. Rett fram, kanskje? Skogen er stor, men den kan ikke vare evig, og jeg er sikker på at vi finner veien." De gikk og gikk, forbi høye grantrær og myke moseflekker. Små fugler sang glade sanger i tretoppene, og ekorn pilte opp og ned trestammene. De spiste litt av pepperkaken de fortsatt hadde i lommene, og drakk av en liten bekk de fant. Det var en lang og slitsom vei. Noen ganger ble de redde av raslende blader eller skygger, men de holdt hverandre godt i hendene og fortsatte. Plutselig kom de til en bred, brusende elv. "Åh, nei!" sa Hansemann. "Hvordan skal vi komme oss over? Elven er for dyp til å vasse, og det er ingen bro i sikte!" Gretemann satte seg ned ved elvebredden, og så ut over vannet. "Vi må finne en måte," mumlet hun. Akkurat da kom en stor, hvit and svømmende bort til dem. Den så så vennlig ut med sine kloke øyne! "Kva er det de lurer på, småfolk?" kvakket anden. Gretemann ble så glad! "Åh, snille and," sa hun, "kan du hjelpe oss over elven? Vi må hjem til mamma og pappa." Anden nikket med hodet. "Ja, selvfølgelig! Sett dere på ryggen min, en av gangen." Først klatret Hansemann forsiktig opp på andens brede rygg. Anden padlet stille over vannet, og satte ham trygt ned på den andre siden. Så kom anden tilbake for Gretemann. Snart var begge to trygge på den andre siden av elven. "Tusen takk, snille and!" ropte de. Anden kvakket fornøyd og svømte videre inn i solnedgangen. Nå var de på den andre siden av elven, og de fortsatte å gå. Landskapet begynte å se litt mer kjent ut. "Se, Gretemann!" ropte Hansemann, og pekte. "Der er den store eika som står ved veien til landsbyen vår!" Gretemann kjente igjen treet. Hjertene deres banket fortere av glede og forventning. De løp nå, fortere og fortere, for de visste at de snart var hjemme! Snart kunne de se takene på landsbyen sin stikke opp over trærne. Og der, bak de store trærne, skimtet de det lille huset sitt. "Mamma! Pappa!" ropte de i kor, stemmene fulle av lengsel og glede. De løp over engen, over grusveien, og helt bort til døren. Døren åpnet seg, og der sto mamma og pappa! De hadde vært så lei seg, og hadde lett etter barna sine hver eneste dag. Da de så Hansemann og Gretemann, ble de så utrolig glade! De klemte barna sine så hardt at det nesten gjorde vondt, men det var en god smerte. "Hvor har dere vært?" gråt mamma. "Vi trodde vi aldri skulle se dere igjen!" Gretemann og Hansemann fortalte hele historien. Om pepperkakehuset, den slemme heksen, ovnen, og den snille anda. Og så viste de fram lommene fulle av skatter! Gullmynter som glitret i sollyset, og perler og edelstener som funklet. Mamma og pappa kunne nesten ikke tro sine egne øyne. De var så lykkelige over å ha barna sine trygt hjemme, og nå var de dessuten rike! Fra den dagen av måtte ingen i familien Hansemann og Gretemann lide nød igjen. De spiste god mat hver dag, og de hadde et varmt og trygt hjem. Hansemann og Gretemann var de modigste barna i hele landsbyen, og de levde lykkelig alle sine dager sammen med mamma og pappa.
Avslutning
Takk for at du ville lytte til eventyret om Hansemann og Gretemann! Vi håper du koste deg like mye som vi gjorde da vi fortalte det. Har du kanskje et eget eventyr du vil dele? Eller en idé til hva Hansemann og Gretemann kan gjøre neste gang? La Sonacasts få vite det! Husk at du er full av magi og fantasi. Fortsett å drømme og utforske! Vi gleder oss til å høre deg igjen. Ha en fantastisk dag!
