Historie
Gullfaxe
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang drømt om en hest som kan snakke? En hest med pels som gull og manke som solstråler? I dag skal vi reise til et magisk land, dypt inne i de norske fjellene, der en modig gutt møter en mektig kjempe og en helt spesiell hest. Bli med oss på eventyret om Gullfaxe, hesten som hjalp en liten gutt med å overvinne store utfordringer. Det blir spennende, det!
Gutten og Kjempen
Langt, langt tilbake i tiden, bodde det en gang en liten, modig gutt som hette Espen. Han var ikke redd for noe som helst, selv om han var ganske liten. Espen bodde sammen med familien sin ved foten av et stort, mørkt fjell. Men dette var ikke et hvilket som helst fjell, for dypt inni det bodde en stor, grusom kjempe! Kjempen likte å bråke og skremme folk, og ingen våget å nærme seg fjellet hans. En dag trengte Espens mor vann fra en spesiell brønn høyt oppe i fjellet. Det var det eneste vannet som kunne kurere en mystisk sykdom som hadde rammet landsbyen. «Jeg går!» sa Espen. Foreldrene hans var redde, men Espen visste at han måtte hjelpe. Han la ut på den farlige veien, med hjertet fullt av mot, mot kjempens store hule.
Møtet med Gullfaxe
Espen går mot kjempens hule. Det er en lang og skummel vei. Han går og går, gjennom tette skoger og over steinete fjell. Plutselig hører han en lyd. En slags klapring, langt borte. Hva kan det være? Espen lister seg forsiktig fremover. Han kommer til en stor, grønn eng. Og der, midt på engen, står en hest! Men dette er ingen vanlig hest. Denne hesten glitrer som gull i solen! Manken og halen er lange og flyter som silke. Øynene er store og snille, og ser rett på Espen. Dette er Gullfaxe, den magiske hesten som tilhører kjempen! Espen er ikke redd, for Gullfaxe ser så vennlig ut. Han går nærmere, og hesten senker hodet litt, som om den hilser. «Hei, Gullfaxe,» hvisker Espen. «Du er så vakker.» Gullfaxe gnir mulen sin forsiktig mot Espens hånd. Det er som om hesten forstår hvert eneste ord. Espen kjenner at han liker denne hesten med en gang. Han klapper den gylne pelsen, som er myk og varm. «Jeg er her for å hjelpe,» sier Espen til Gullfaxe. «Kjempen har tatt prinsessen, og jeg må få henne fri.» Gullfaxe nikker, som om han allerede vet det. Hesten rister på hodet, og den glitrende manken bølger. «Jeg vet du kan hjelpe meg,» sier Espen. «Sammen er vi sterkere enn kjempen!» Gullfaxe tar et lite steg nærmere, og Espen skjønner at hesten er klar. Men først må de finne ut hvordan de skal lure kjempen. Kjempen er jo veldig stor og veldig sterk. De må være smarte! Espen tenker så det knaker. Hva skal de gjøre? Gullfaxe snøfter forsiktig, som for å si: «Ikke bekymre deg, vi finner en vei.» Espen smiler. Med Gullfaxe ved sin side, føler han seg mye modigere. De to nye vennene står der i solskinnet, klare for eventyr. Det er et spesielt vennskap som nettopp har begynt. Og eventyret? Det er så vidt i gang!
Kjempens Umulige Oppgaver
Og eventyret var så vidt i gang! Gutten klappet Gullfaxe på mulen. De visste begge at de måtte tilbake til kjempen, selv om det var litt skummelt. Men sammen var de modige. Gullfaxe var en god venn, og gutten følte seg trygg. Han holdt hodet høyt, båret av Gullfaxes rolige gange. Med Gullfaxe ved sin side, var gutten kjempeglad! Nå måtte kjempen holde sitt løfte. Eller...? Ville kjempen virkelig slippe ham fri? Gutten tvilte. Men han hadde jo Gullfaxe, sin magiske hest. En hest som kunne le, og sikkert mange andre fantastiske ting også. De to forsvant inn i skogens skygger på vei mot kjempens hus. For en dag! Og den var ikke over ennå. Eventyret hadde så vidt begynt. Gutten var ikke redd lenger, bare spent. Kjempeglad! Ja, han var kjempeglad, akkurat som en liten gutt på sitt aller første store eventyr! Og nå var de fremme. Kjempen sto allerede ute, som en diger, sint stein. Han hadde nok ikke trodd gutten skulle komme tilbake. Men her var de. Sammen. Klar til å møte skjebnen. Kjempen brummet dypt. Han var ikke blid. «Aha! Der er du, din lille luring! Jeg trodde du var stukket av! Men du har ikke fått Gullfaxe til å le, har du vel?» Kjempen lo en dyp, rumlende latter. Han var sikker på at gutten hadde feilet. Men gutten var ikke redd. Han smilte bredt. Han visste jo hva som hadde skjedd. «Å jo da, kjempe,» sa gutten, «Gullfaxe har ledd! Og han har ledd skikkelig! Nå er det på tide at du holder ditt løfte!» Kjempen gned seg i øynene. Gullfaxe? Le? Det var umulig! Men kjempen hadde lovet. Og kjemper må også holde ord. Men han ville ikke slippe gutten så lett. Han hadde en slu plan. «Hmmf. Joda, joda, du sier så. Men før jeg slipper deg, har jeg tre små oppgaver til deg. Tre små, umulige oppgaver!» Han gliste og viste frem spisse tenner. Gutten kjente en liten knute i magen. Hvordan skulle han klare umulige oppgaver? Men Gullfaxe var der, rolig og klar til å hjelpe. De skulle vise kjempen! «Den første oppgaven, din lille luring,» sa kjempen og pekte mot stallen, «er å renske ut stallen min. Den har ikke vært renset på hundre år, og er full av den ekleste møkk! Og du skal gjøre det på bare en time!» Gutten så på den kjempestore stallen, lukten var forferdelig. Dette var jo helt umulig! Men Gullfaxe gnidde mulen mot hånden hans. «Ikke vær redd, min venn. Jeg skal hjelpe deg.» Gullfaxe gikk rolig inn i stallen. Kjempen gliste utenfor, klar til å se gutten mislykkes. Gullfaxe tok et dypt pust inn. Så blåste han ut! Men det var ikke en vanlig pust. Det var en magisk virvelvind som virvlet gjennom stallen! Møkka, halmen, alt det ekle, ble løftet opp og blåst ut av den store stalldøren! På bare noen minutter var stallen skinnende ren! Kjempen brølte, «Hva?! Det er umulig! Du har jukset!» «Nei da, kjempe,» sa gutten, «Gullfaxe hjalp meg. Du sa ingenting om at jeg ikke fikk hjelp!» Kjempen snøftet sint. Han måtte innrømme at gutten hadde klart den første oppgaven. Men han hadde fortsatt to igjen! «Vel, vel,» sa kjempen og klødde seg i skjegget. «Da kommer den andre oppgaven! Jeg vil at du skal hente vann til meg fra Brønnen ved Regnbuefossen. Og du skal hente det i denne!» Kjempen rakte frem en stor sil. Ikke en bøtte, men en sil med masse hull! Gutten tok imot silen. Hente vann med en sil? Det ville jo bare renne rett ut! Brønnen var langt unna. Gullfaxe gnidde hodet sitt mot guttens skulder. «Du må bare være litt lur. Se deg rundt, hva finner du her?» Gutten så mose og leire på bakken. «Nettopp!» sa Gullfaxe. «Tett alle hullene i silen!» Gutten forsto! Han begynte straks å plukke mose og leire. Snart var silen tett som en bøtte! For en smart idé! Gutten bar den tette silen til Brønnen ved Regnbuefossen, fylte den med vann, og bar den tilbake. Kjempen ventet med et utålmodig ansikt. Da han så den fulle silen, ble han så overrasket at øynene hans sto på stilker! «Hva i all verden?!» brølte kjempen. «Hvordan klarte du det? Du har jukset igjen!» «Nei da, kjempe,» sa gutten, «jeg brukte bare det du ga meg – en sil. Men jeg tettet hullene med mose og leire, akkurat som Gullfaxe sa!» Kjempen stampet i bakken. Han var rasende! To umulige oppgaver, og gutten hadde klart dem begge med Gullfaxe. Nå var det bare én oppgave igjen. Denne kan ingen klare, tenkte kjempen. «Vel,» sa kjempen, og stemmen hans var nå kald som is. «Den siste oppgaven er den vanskeligste av alle. Jeg vil at du skal hogge ned hele skogen på Blåbærfjellet. Hvert eneste tre! Og du skal gjøre det FØR solen går ned i dag!» Gutten så opp mot Blåbærfjellet. En diger skog! Hundrevis av trær! Hvordan skulle en liten gutt med en liten øks klare dette på én dag? Dette var virkelig umulig! Men Gullfaxe møtte blikket hans og ga ham et vennlig nikk. Gutten stolte nå helt på sin magiske hest. «Kom, min venn,» sa Gullfaxe. «Vi skal vise kjempen hva vi kan gjøre sammen.» Gullfaxe galopperte opp fjellet med gutten på ryggen. Ved skogkanten la Gullfaxe mulen mot stammen på det største treet. Plutselig begynte treet å skjelve. Ikke bare treet, men alle trærne rundt det! En usynlig kraft beveget seg gjennom skogen. Så, med et mektig sus, falt trærne én etter én! De falt pent ned, som om en usynlig skogskar hadde hugget dem og lagt dem på rekke og rad. Gutten gned seg i øynene. Hele skogen på Blåbærfjellet var borte! Det som før var en diger, grønn skog, var nå en åpen slette med vedkubber. Alt var gjort på et blunk! De red tilbake til kjempen. Solen var fortsatt høyt på himmelen. Da kjempen så den bare fjellsiden, ble han så sint at han snøftet ild og røyk! Alle hans umulige oppgaver var løst! Kjempen visste han måtte slippe gutten. Men han ville ikke. Han smedde en ond plan i sitt hjerte. Han skulle late som han holdt løftet sitt, men så fange gutten og Gullfaxe likevel. Men Gullfaxe var lurere enn kjempen kunne ane...
Flukten og Seieren
Gullfaxe, den kloke hesten, hadde hørt kjempen snakke. Hun hadde sett det lure, slemme glimtet i øyet hans. Hun visste at kjempen ikke kom til å holde løftet sitt. Nei, han ville fange dem! Gutten, som var så glad og lettet etter å ha ridd den umulige hesten, visste ingen ting om denne fare. Han trodde kjempen var snill nå. Men Gullfaxe visste bedre. "Gutten min," sa Gullfaxe med en stemme som var myk som mose, men også full av alvor. "Vi må flykte! Kjempen er ikke til å stole på. Han planlegger å fange oss." Gutten ble forskrekket. "Flykte? Men han lovte jo..." "Kjemper lyver ofte," sa Gullfaxe raskt. "Hopp opp på ryggen min! Vi må dra, NÅ!" Uten å nøle, hoppet gutten opp på Gullfaxes varme, sterke rygg. Han stolte helt på hesten sin. Gullfaxe snudde seg, kastet et siste, mistenksomt blikk mot kjempens store borg, og så sprang hun av gårde! Som en pil fra en bue skjøt hun ut i natten. Hovenes takt var som en tromme på bakken, raskere og raskere. Gutten klamret seg fast, vinden suste i ørene hans. De var på flukt! Kjempen, som trodde de sov trygt i sengen sin, våknet av en merkelig uro. Han gløttet ut av vinduet og så ingen. Han gikk ut, og der var stallen tom! Ingen gutt, ingen Gullfaxe! "Åååh, de har rømt!" brølte kjempen så det ristet i fjellene. Han stampet i bakken og rev opp store trær med bare hendene av sinne. "De skal ikke slippe unna! Jeg skal fange dem!" Kjempen satte etter dem, med sine lange skritt som dekket mil i slengen. Han var stor og sterk, men Gullfaxe var rask, og hun visste om magi! Mens de red, kjente gutten at jorden ristet bak dem. "Han kommer!" ropte gutten, redd. "Ikke vær redd!" svarte Gullfaxe. "Jeg har en plan!" De kom til en bred, brusende elv. Den var så stor at gutten trodde de aldri ville komme over. Men Gullfaxe senket hodet, drakk litt av vannet, og så vokste elven! Den ble bredere og dypere, og strømmen ble sterkere. Gutten og Gullfaxe svømte over uten problem, og da de var på den andre siden, så de kjempen komme løpende. Han var ved elvebredden, og så den dype, raske elven. "Nei, å nei!" brølte kjempen. Han prøvde å krysse, men vannet var for dypt og strømmen for sterk. Han snublet og falt i vannet, og ble feid nedover elven som en liten pinne. Han måtte slite for å komme seg opp på land igjen, helt våt og enda sintere! Gullfaxe og gutten bare galopperte videre. Men kjempen var utholdende. Han klarte til slutt å komme seg over elven et sted hvor den var smalere, og fortsatte jakten. Etter en stund hørte gutten kjempen bak seg igjen. "Han kommer nærmere!" sa gutten, nesten gråtende. "Bare vent," sa Gullfaxe. "Nå skal vi gjennom den tette skogen her." Og idet de red inn i skogen, rørte Gullfaxe ved en liten busk med hoven sin. Og vips! Hele skogen forvandlet seg. Trærne ble til en ugjennomtrengelig vegg av tornebusker, med stikkende pigger lange som sverd! De var så tette at ingen kunne komme gjennom. Gullfaxe og gutten, med sin magi, gled lett gjennom tornene som om de var luft. Men da kjempen kom til skogen, møtte han en vegg av torner. "Au! Au! Au!" ropte kjempen da han prøvde å presse seg gjennom. Tornene klorte ham, rev i klærne hans og stakk ham overalt. Han var så stor og klønete at han ble helt viklet inn i tornene. Det tok lang, lang tid før han klarte å rive seg løs, skrapet og blødende, og enda mer rasende enn før! Gullfaxe og gutten fikk et stort forsprang. Men kjempen ga seg ikke. Han var sta. Han trampet videre, full av hevnlyst. "Han følger etter oss enda!" hvisket gutten, helt utmattet. "En siste ting," sa Gullfaxe, og de kom til en bratt fjellvegg. Gullfaxe hoppet med letthet over en liten stein på bakken. Og idet hun landet, vokste fjellet! Det ble så høyt at toppen forsvant opp i skyene, og veggen ble glatt som glass! Gullfaxe og gutten, ved hjelp av hestens magi, svevde oppover fjellsiden, raskt og lett. De landet trygt på toppen og så ned. Kjempen kom for å finne et uoverstigelig fjell foran seg. Han prøvde å klatre, men det var for glatt. Han skled og falt, buldret nedover, og fikk en stor kul i hodet. "Åååå, dette var det verste!" jamret han. Han var så sliten, så sint, og så forslått at han bare sank sammen ved foten av fjellet. Han orket ikke mer. Og så, var de fri! Gullfaxe og gutten så på hverandre. Gutten ga Gullfaxe en stor klem rundt halsen. "Du reddet oss!" sa han. "Vi klarte det sammen," svarte Gullfaxe, og gnukket hodet mot guttens kinn. De galopperte videre, uten fare for kjempen. De red og red, helt til de kom til et vakkert, solfylt sted. Det var hjemmet til gutten. Faren hans sto utenfor og ventet, og øynene hans ble store da han så hva gutten hadde med seg. Gutten hoppet av Gullfaxe og løp bort til faren. "Pappa! Jeg klarte det! Jeg har ridd Gullfaxe!" ropte han, full av glede. Faren klemte ham hardt. Han hadde aldri sett en så praktfull hest før. En hest med gullfarget pels som skinte i solen, og en man og hale som var som spunnet gull. Og han visste at dette var en helt spesiell hest, som hadde reddet gutten hans fra en stor fare. Fra den dagen av bodde Gullfaxe og gutten sammen. Gutten tok seg godt av hesten sin, og Gullfaxe var alltid der for ham. De levde lykkelig i mange, mange år. Og kjempen? Han ble aldri sett igjen i de traktene. Kanskje han fortsatt satt ved foten av fjellet og jamret, eller kanskje han fant et annet sted å være slem. Men han var ikke lenger en trussel for gutten og hans fantastiske, magiske hest.
Avslutning
Takk for at du lyttet til historien om Gullfaxe, den fantastiske hesten! Vi håper du likte å reise med oss inn i eventyret. Kanskje du kan tenke deg din egen drømmehest? Vi i Sonacasts vil gjerne høre hva du synes, så gi oss gjerne en tilbakemelding. Fortsett å drømme og utforske – det finnes så mange magiske historier å finne! Ha en super dag!
