Historie
Fem barn og It
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon til Sandånden
Har du noen gang funnet noe helt magisk? Noe som kan oppfylle alle dine ønsker? I dag skal vi dykke ned i en fortelling om fem nysgjerrige barn som oppdager en sjelden skapning i en sandgrop. Denne skapningen har uante krefter, men å ønske seg noe er ikke alltid så enkelt som det høres ut. Bli med oss på et eventyr fylt med latter, litt kaos, og mange overraskelser. Hva ville du ønsket deg hvis du møtte Sandånden?
Møtet med Sandånden
Etter en lang og solfylt dag med lek, gravde de fem barna – Cyril, Anthea, Robert, Jane og den lille babyen Lamb – dypt ned i en gammel sandgrop. Spadene deres traff noe hardt, noe mystisk. Det var ikke en stein, og ikke en rot. Det var noe mykt, men også skjellete! Forsiktig skrapte de bort sanden, og der, til deres store overraskelse, lå det en veldig merkelig skapning! Den så ut som en liten, rund apekatt med store øyne på lange stilker, og ører som en flaggermus! Og den hadde til og med små, hårete poter, og en hale som en kamelon. Den gjespet, og sand rant ut av munnen! Barna stirret, helt stumme av forbauselse. Hva var dette for noe? Skapningen, som snart fortalte dem at den var en Sandånd, var ikke akkurat pen, men den var veldig, veldig gammel. Den hadde sovet lenge. Og det aller mest utrolige var at denne Sandånden kunne oppfylle ønsker! Tenk deg det – ett ønske, og det ville bli sant! Men Sandånden ga dem også en advarsel: Ønsker er skumle ting, og de varer bare til solen går ned.
Den første dagen med ønsker
Barna satt stumme av forbauselse! En Sandånd som kunne oppfylle ønsker! Det var nesten ikke til å tro. Cyril, Anthea, Robert, Jane og lille Lamb undret: Hva skulle de ønske seg? En sjørøverskute? En hest? En godtebutikk? Tankene fløy som sommerfugler med tusen ideer. Men Robert var alltid raskest til å bestemme seg. "Jeg vet! Jeg ønsker meg gull! Masse, masse gull!" Sandånden blunket sakte, gjespet, som om ønsker var kjedelige. Og så, rett foran dem, begynte sanden å bevege seg. Den boblet og sydet, og fra dypet kom det opp... noe gult og glitrende! Snart var hele stranden dekket av skinnende gullmynter! Barna gispet. "Gull!" ropte de og kastet seg over skatten. Men det var ikke så lett. Myntene var tunge, så mange at de nesten druknet. Umulig å løfte eller putte i lommene. Gullet var overalt! Solen stekte, gullet ble varmt, og glitret så sterkt at de måtte knipe øynene sammen. De kunne ikke engang gå til vannet; gullet lå som en barriere. Rikdommen var ingen lek! De prøvde å bygge slott eller kaste det i vannet, men det var for tungt og sank. Dagen gikk, barna ble slitne, sultne og tørste. Ønsket var blitt en byrde. Solen begynte å dale, malte himmelen i rødt og oransje. Akkurat idet den forsvant, skjedde noe magisk. Gullmyntene forsvant, en etter en, som sand som blåses bort. Snart var stranden tom igjen, akkurat som før. Barna stod der, litt triste, men mest lettet. Sandånden hadde hatt rett: Ønsker var skumle ting, og de varte bare til solen gikk ned. De visste de måtte tenke seg veldig godt om neste gang.
Ønsker som går galt
Neste morgen var solen igjen varm og god, og barna våknet med en blanding av spenning og litt uro i magen. De husket godt hva Sandånden hadde sagt om ønsker som gikk galt. Før de i det hele tatt vurderte å besøke grusgraven igjen, holdt de et lite, hemmelig møte bak en stor syrinbusk i hagen. “Vi må være super-duper-forsiktige denne gangen,” sa Robert, som ofte var den mest eventyrlystne. “Ingen flere ønsker om å være like vakre som engler, så vi nesten forsvinner!” Jane nikket ivrig. “Eller så rike at ingen ser myntene, og vi bare har de i hånden. Det var litt flaut.” Etter mye grubling og mange forslag som ble avvist – som å ønske seg en drage eller ubegrenset godteri – kom Cyril med en idé. “Hva om vi ønsker oss vinger?” sa han. “Tenk å kunne fly! Opp i himmelen, over trærne, som fuglene!” Alle øynene lyste opp. Vinger! Det var en fantastisk idé! Det virket trygt, for hvordan kunne vinger gå galt? De bestemte seg raskt for dette, og løp i samlet flokk mot den støvete grusgraven, hjertene pumpet av forventning. Sandånden lå og gjespet i solen da de fant den. “Er dere her igjen?” spurte den surt. “Har dere lært at ønsker er farlige greier?” “Ja, ja, vi har lært!” ropte barna i kor. “Men vi har et ønske som er perfekt! Vi ønsker oss vinger!” Sandånden rynket pannen, de små øynene blinket. “Vinger, sier dere? Vel, så la det bli vinger,” gryntet den, før den blåste seg opp i en stor sandpust, og sank så sammen igjen med et sukk. Og akkurat idet sanden forsvant, kjente barna en merkelig kiling på ryggen. De snudde seg, og der, til deres store forbløffelse, vokste det ut de mest fantastiske vinger! Store, fjærkledde, skinnende vinger, like majestetiske som en ørns, men myke som en dues. Robberts vinger var gullfargede, Janes var himmelblå, og Cyrils hadde alle regnbuens farger. “Se! Se! Jeg kan fly!” ropte Robert og hoppet. Vingene slo lett, og plutselig var han i luften! De andre fulgte raskt etter. Opp, opp, opp fløy de, høyere og høyere, over trærne i hagen, over takene på husene, opp mot de myke skyene. Det var en helt utrolig følelse! Frihet! De lo og jublet, snurret og duppet i luften. De følte seg som fugler, fri for alle regler og grenser. De fløy over skogen, over elven, og til slutt, litt for langt. Da solen begynte å synke mot horisonten, innså de noe. “Hvordan kommer vi ned?” hvisket Jane, som hang litt over et veldig høyt eiketre. Vingene var fantastiske for å fly opp, men de var ikke like flinke til å lande på en trygg og forsiktig måte, spesielt ikke når man var så høyt oppe! De prøvde å styre seg ned, men enten stupte de for fort, eller så mistet de høyden for raskt. Frykten begynte å kile i magen. De fløy i sirkler over det høye treet og ropte fortvilet etter hjelp. Men hvem kunne vel hjelpe barn med magiske vinger? Plutselig dukket Sandånden opp, som en liten sandtåke, rett ved siden av dem i luften. “Hva er problemet nå, da?” spurte den tørt. “Ikke fornøyd med å fly?” “Vi kommer oss ikke ned!” klagde Cyril. “Vi er stuck!” Sandånden gjespet. “Åja, den velkjente ‘komme-seg-ikke-ned-fra-vinge-ønsket’-situasjonen. Vel, dere vet jo regelen. Ønsker varer bare til solnedgang. Og solen er snart borte.” Barna så på hverandre. Det var sant! De trengte ikke en løsning. De trengte bare å vente. Med et siste, lite sandpust forsvant Sandånden like raskt som den kom. De hang der oppe, litt redde, men mest spente. Minuttene snek seg av gårde. Solen ble et oransje bål på himmelen. Og akkurat idet den siste biten av solen forsvant under horisonten, kjente de en lettelse. Vingene – de vakre, fantastiske, men også skumle vingene – forsvant med et lite ‘poff’. Og der, akkurat som om de alltid hadde vært der, stod barna trygt på bakken, lettet og litt utslitte etter den lange flyturen. Nok en gang hadde et ønske gått galt, og nok en gang hadde solen reddet dem. De skjønte nå at å ønske seg ting, det var ikke så lett som det så ut til. Det var som å leke med et usynlig leketøy som kunne gjøre hva som helst, men ikke alltid det man trodde.
Slott og riddere
De skjønte nå at å ønske seg ting, det var ikke så lett som det så ut til. Det var som å leke med et usynlig leketøy som kunne gjøre hva som helst, men ikke alltid det man trodde. Dagen etter, da solen igjen skinte over gressplenen og syrinbuskene, satt barna og tenkte. Hva skulle de ønske seg nå? Cyril, som alltid var full av ideer, foreslo: «Hva med et slott?» Jane jublet. «Å, ja! Et ekte slott med tårn og murer og en vollgrav!» Robert, som ofte var litt mer skeptisk, mumlet: «Og riddere, da? Vi må ha riddere!» Anthea, den kloke i flokken, la til: «Og kanskje en drage?» Selvsagt, en drage var en god idé. De lette fram It, den hårete Sandånden, som lå halvveis begravd i sanden, snorkende. «Hei, It!» ropte de i kor. It gjespet og strakk seg, og så på dem med sine rare øyne. «Vi ønsker oss et stort, gammelt slott», begynte Cyril. «Med høye murer, dype vollgraver, og en ordentlig vindebro!» «Og inni slottet», fortsatte Jane, «må det være hemmelige ganger og store saler med rustninger!» Robert, som ikke ville være dårligere, la til: «Og vi ønsker oss riddere! Ekte riddere som kan beskytte slottet og oss!» It rynket sitt hårete bryn. «Et slott? Og riddere? Er dere sikre på dette?» bjeffet den. Barna nikket ivrig. De hadde jo alltid drømt om å bo i et slott. It sukket dypt, rynket på nesen, og begynte å vokse og svulme, akkurat som det gjorde når et ønske skulle oppfylles. Sanden virvlet rundt den, solen glitret, og en merkelig, gammel lukt fylte luften. Plutselig, stod det der! Et gigantisk, grått steinslott, med tårn som strakte seg mot himmelen og en bred vollgrav full av grønt vann. Vindebroen var trukket opp, og høye, tunge porter stengte veien inn. Barna var overveldet. Slottet var mye større enn de hadde forestilt seg. Men det var også litt skummelt. Steinmurene var dekket av mose og eføy, og det var ingen blomster, ingen hyggelige hager, bare hard stein og høye tårn. Det var stille, for stille. Hvor var ridderne? Hvor var all moroa? De ropte og ropte, men ingen svarte. Anthea pekte. «Se!» En liten dør, nesten skjult i muren, stod på gløtt. Forsiktig snek de seg inn. Inne var det mørkt og kaldt. Luften luktet gammel stein og støv. Store fakkelholdere var festet til veggene, men ingen fakler brant. «Det er jo helt tomt!» hvisket Jane, og stemmen hennes skalv litt. Plutselig hørte de tunge fottrinn. KLANG! KLANG! KLANG! Lydene kom nærmere. En skikkelse kom til syne fra mørket. Det var en ridder, kledd i skinnende rustning, med hjelm og sverd. Men han smilte ikke. Ansiktet hans var alvorlig, og han virket veldig, veldig travel. Flere riddere dukket opp, den ene etter den andre. De bar på våpen, snakket høyt med dype stemmer om «fienden» og «forsvar», og så ikke ut til å legge merke til barna i det hele tatt. De var ikke de snille, lekne ridderne fra eventyrbøkene. Disse ridderne var store, bråkete og litt skremmende. De kjempet ikke mot drager, men mot usynlige fiender utenfor murene. De løp frem og tilbake, klatret opp stiger, og sjekket vindebroen. Robert prøvde å rope til en av dem: «Hei, vil du leke sverdlek?» Ridderen snudde seg, så ned på Robert med et forvirret blikk, mumlet noe om «smågnom» og skyndte seg videre. Cyril sukket. «Dette var ikke det vi ønsket oss. Det er kaldt her, og ridderne er bare opptatt av å krige.» Jane begynte nesten å gråte. «Jeg vil hjem! Jeg liker ikke dette skumle slottet!» Da dukket It opp, kravlende langs den kalde steinmuren. «Hva sa jeg?» bjeffet den. «Å ønske seg et slott fra gamle dager, og riddere fra den tiden, det betyr at man får et *ordentlig* slott, og *ordentlige* riddere. Riddere har mye å gjøre. De må vokte, de må kjempe, de må patruljere. De har ikke tid til å leke med små barn. Dessuten, slott var ikke ment for lek, de var ment for forsvar. Det er farlig her. De kan tro dere er fiender!» Barna så på hverandre. Det var jo sant. De hadde ikke tenkt på det. Et ekte slott var ikke som et lekeslott. «Vi ønsker at alt blir som det var før!» ropte Anthea, stemmen full av fortvilelse. «Vi ønsker bort slottet, og ridderne, og alt!» It gliste, og denne gangen virket den nesten litt fornøyd. Den begynte å vokse og snurre igjen, sanden virvlet raskere og raskere. Ridderskikkelsene ble utydelige, og steinmurene begynte å falme. Lyden av fottrinn stilnet. Og der, akkurat som om det aldri hadde vært et slott, stod de igjen på den solfylte gressplenen, rett ved syrinbuskene. Ingen kalde steiner, ingen skremmende riddere, bare den varme solen og lyden av fugler. De pustet lettet ut. Robert klødde seg i hodet. «Jeg tror kanskje», sa han, «at det er bedre å ønske seg ting som er hyggelige, og som passer til vår egen tid.» Jane nikket ivrig. «Ja, ingen flere gamle, skumle ting!» Cyril var enig. De hadde lært en lekse til. Å ønske seg fortiden, det var ingen god idé. Fortiden var full av ting man ikke visste om, og den passet ikke alltid til lek. De skjønte mer og mer hvor vanskelig det var å ønske seg noe akkurat riktig. Men de var jo barn, og eventyrlysten var stor. Hva skulle de finne på neste gang, tro?
Indianere og skattejakt
Hva skulle de finne på neste gang? Barna satt krøllet sammen på den varme sanden, med It som gjespet dovent. Dagen var solfylt, men de følte seg rådvill. Vingene hadde vært rotete, og slottet fullt av skumle riddere. Det var ikke lett å ønske seg noe perfekt, bare gøy, uten problemer. Anthea strøk It forsiktig. 'Hva skal vi ønske oss nå?' sa hun. 'Noe spennende, ikke skummelt. Og som ikke gjør mamma sint, eller gir oss rot.' Cyril, som drømte om heltedåder, klødde seg i hodet. 'Kanskje en drage? En snill en vi kan ri på!' Jane ristet på hodet. 'Nei, drager er for store, Cyril! Tenk om den spiste jordbærene, eller brant opp huset!' Robert ropte: 'Jeg vet det! Indianere og skattejakt! Vi kan være indianere og finne en ekte skatt!' Øynene deres lyste opp! En skattejakt! 'Ja!' sa Jane. 'Med fjær i håret! Og et ekte skattekart!' 'Og en hemmelig hule full av gullmynter!' la Cyril til. It, som så litt trøtt ut, sukket. 'Vel, vel, indianere og skattejakt. Er dere helt sikre? Det betyr mye løping og kanskje litt insekter.' 'Ja, ja, ja!' ropte barna i kor. 'Vær så snill, It!' 'La oss få være indianere på skattejakt!' sa Anthea. It strakte seg. Så blåste den ut en stor, sandete puff. Sanden virvlet rundt dem. Lukten av saltvann ble byttet med jord og blader. Og vips! De sto midt i en tett, grønn skog, med høye trær og solstråler som danset. De så ned på seg selv og gispet! Borte var de vanlige klærne! Nå hadde de på seg myke skinnvester med perler og frynser, og vakre fjær i hårbåndene. Ansiktene var malt med striper og prikker! De var indianere! Ekte indianere, klare for eventyr! 'Wow!' hvisket Robert. Han banket seg på brystet og lagde en lav, 'dum-dum-dum'-lyd. 'Se!' ropte Jane. 'Jeg har en bue! Men ingen piler!' Cyril pekte på en merkelig pinne. 'Og jeg har et spyd! Tror jeg. Det er ikke skarpt da.' Midt foran dem hang et gammelt, krøllete kart. Det var tegnet med rare symboler, stiplede linjer og små tegninger. 'En skattejakt!' sa Anthea, og tok kartet. 'Det er kartet! Vi må følge det!' Barna bøyde seg over kartet. Det viste en svingete sti, en elv og et stort, rødt X-merke. 'Først må vi over Elven med de syngende steinene,' leste Anthea. De fulgte stien, og snart hørte de en svak lyd. Den ble sterkere. De kom fram til en liten bekk. Steinene var glatte, og vannet lagde en lav, syngende lyd, nesten som små klokker. Det var Elven med de syngende steinene! 'Vi må hoppe over!' sa Robert. En etter en hoppet de over bekken, og landet trygt. Mens de gikk dypere inn, hørte de rare lyder. En fugl kvitret, og et ekorn pirke på en nøtt. Plutselig stoppet Cyril. 'Hysj!' hvisket han. 'Hørte dere det?' Alle lyttet. En rasling i buskene! Var det et vilt dyr? Robert snek seg nærmere. Han dyttet til en stor busk. Og der, bak busken, satt ikke et vilt dyr, men en liten, fluffy kanin, som gumlet fornøyd! Kaninen vippet med nesen og hoppet vekk. Barna lo lettet. 'Det var bare en kanin!' sa Jane. 'En modig kanin!' Kartet ledet dem videre, forbi et hult tre og over mosegrodde steiner. Til slutt kom de til en lysning. Midt i lysningen sto et enslig, gammelt eiketre. Under treet, like ved røttene, lå en liten, brun kiste! 'Skatten!' ropte barna i kor. De stormet bort og gravde opp kisten. Robert løftet lokket forsiktig. Og hva tror dere var inni? Ikke gull, men deilige drops og glinsende sjokolademynter! Og fire små, glinsende medaljer, en til hver, med en liten indianerfjær gravert inn. 'Jippi!' jublet de. De delte godteriet og festet medaljene på brystet. Å være indianer på skattejakt var utrolig gøy! De spiste drops, lo og snakket om hvor flinke de var. Plutselig begynte luften å vibrere. Fargene ble uklare, og skogen falmet. Klærne ble til de vanlige klærne igjen, og ansiktsmalingen og fjærene forsvant. Og der satt de, tilbake i sandtaket, med It som gjespet dovent. Den lille kisten var nå en tom boks, og godteriet var borte, men medaljene, de var der fortsatt! Små, glinsende bevis på eventyret de nettopp hadde hatt. De holdt medaljene og smilte til hverandre. Det hadde vært en annerledes skattejakt, men helt perfekt. Det var fint å være indianere for en stund, men også fint å være seg selv igjen. Nå var de kanskje litt slitne, men de visste at It ventet på et nytt ønske. Hva mon tro de ville ønske seg neste gang? Kanskje noe litt mer avslappende? Det måtte de finne ut av i morgen.
Babyer og frihet
Neste morgen våknet barna med en ny følelse i magen. Hvilket ønske skulle de velge i dag? Gårdagen med indianerne hadde vært spennende, men også litt slitsom. De trengte noe annerledes. Cyril, den eldste, gned seg i øynene. «Jeg lurer på hva vi skal ønske i dag,» sa han. «Kanskje noe som er litt mer... rolig?» Jane kikket bort på den lille babyen, Lamb, som lå og sov søtt i vognen sin. Lamb var egentlig deres minste bror, men de kalte ham Lamb fordi han var så søt og uskyldig. Han var ofte litt i veien når de ville leke, og det var alltid en voksen som passet på ham. «Jeg skulle ønske Lamb var eldre,» sa hun tankefullt. «Da kunne han leke med oss uten at han ble borte eller trengte en lur hele tiden!» Robert lyste opp. «Ja! Det er en kjempegod idé! Tenk om Lamb var like stor som oss, eller enda større! Da kunne vi hatt en ordentlig lekekamerat!» Anthea nikket ivrig. «Ja, og han kunne hjelpe oss å bygge sandslott, eller grave etter skatter! Kanskje han kunne være en ekte ridder!» Så, da de fant It nede ved sandtaket, var de raske med å fortelle det om ønsket sitt. «Vi ønsker at Lamb skal være en voksen gutt,» sa Cyril høyt og tydelig. «En stor gutt som kan leke med oss!» It stønnet litt, slik det alltid gjorde. «En voksen gutt, ja. Er dere nå helt sikre på det? Små barn er da mye koseligere.» Men barna var helt sikre. De ville ha en stor Lamb. Og plutselig, med et lite blaff av magisk lys, skjedde det utrolige. Da de kom hjem til huset, var vognen tom! Men i stuen satt det en høy, litt klossete gutt med store hender og føtter. Han hadde Lambs ansikt, men det var strukket ut og virket litt forvirret. Han var omtrent fjorten år gammel! «Lamb?» sa Anthea nølende. Gutten løftet blikket. Han hadde Lambs store, blå øyne, men nå virket de litt fjerne. «Hvor er frokosten?» spurte den store Lamb med en ny, dypere stemme. «Jeg er så sulten!» Barna var overlykkelige i starten. En stor Lamb! Nå kunne de leke! «Kom, Lamb,» sa Robert. «Vi skal bygge et fort i hagen!» Men den store Lamb bare ristet på hodet. «Et fort? Det er så barnslig. Jeg vil heller lese denne boken.» Han pekte på en tykk bok han hadde funnet på en hylle. Han ville ikke leke indianere, han ville ikke grave etter skatter, og han syntes sandslott var helt meningsløst. De prøvde å få ham med på mange leker, men den store Lamb ville bare spise, lese, eller klage på at han kjedet seg. Han var ikke den lekekameraten de hadde drømt om. Han var bare en stor, gretten tenåring. Det var slett ikke så gøy som de trodde. De savnet den lille, søte Lamb som lo og pludret. «Dette er ikke frihet,» sa Cyril. «Dette er bare mer jobb! Og Lamb er kjedelig!» Robert fikk en ny idé. «Hva om... hva om det ikke var bare Lamb som var stor, men alle de voksne som ble små? Tenk på all friheten vi ville hatt da! Ingen som fortalte oss hva vi skulle gjøre! Ingen som sa ‘ikke gjør det’ eller ‘rydd opp’!» De andre barna syntes dette hørtes ut som en fantastisk plan. Ingen voksne til å bestemme! Bare frihet og lek! Så, med stor forventning, løp de tilbake til sandtaket. «Vi ønsker,» sa Anthea, «at alle voksne i hele landsbyen skal bli babyer! Helt små babyer!» It rystet på sandkroppen sin. «Åh, dette kommer dere til å angre, barn. Å ta vare på babyer er mye vanskeligere enn å være en baby selv.» Men som vanlig, ga It etter for ønsket. Det sukket og mumlet en liten trylleformel, og en ny bølge av magisk energi strømmet ut over landskapet. Da barna kom tilbake, var huset forvandlet til et eneste stort babykaos. På gulvet krabbet det små babyer overalt! Det var mamma og pappa, og hushjelpen Martha, og gartneren, og til og med den strenge læreren fra landsbyen – alle sammen var små, pludrende babyer som trengte en ny bleie eller ville ha mat. Den store Lamb var også blitt en baby igjen, takk og lov, men nå var det bare enda en baby å passe på! Ingen kunne lage middag. Ingen kunne rydde opp. Ingen kunne fortelle dem hva de skulle gjøre, men nå måtte barna selv gjøre alt. De måtte mate alle babyene, skifte bleier, og prøve å få dem til å sove. De små stemmene gråt og skrek, og det var bleier overalt! Frihet? Dette var ikke frihet. Dette var bare en hel haug med arbeid! De var slitne og fortvilte, og huset var et eneste rot. Det var mye mer moro å ha voksne som tok seg av ting, og en liten Lamb som bare trengte litt kos. Å være den som bestemte og tok ansvar var utrolig vanskelig, og absolutt ikke gøy. «Jeg vil bare at alt skal bli normalt igjen!» jamret Jane, mens hun prøvde å roe ned en gråtende baby som muligens var deres egen pappa. «Jeg vil ha mamma og pappa tilbake, sånn som de var!» De fire barna, utslitte og fulle av nye erfaringer, skjønte at dagens ønsker hadde vært de mest uheldige av alle. Kanskje det å være barn, med voksne til å passe på, ikke var så verst likevel. Med et dypt sukk, la de seg til å sove, og håpet på en bedre, og mindre babyfylt, morgendag.
Den siste dagen og farvel
Morgensolen vekket barna. Robert gned seg i øynene, lettet over at kaoset fra i går – ingen flere babyer – kanskje var over. En spesiell tristhet lå i luften, en følelse av at noe viktig snart skulle ta slutt. Da de kom ned til frokosten, fant de Sandånden, It, sammenkrøpet på stuegulvet, dekket av sand. Den virket mindre, gråere og utmattet. Barna stirret. «God morgen, It,» sa Cyril forsiktig. It gjespet, sand drysset fra værhårene. «God morgen,» mumlet It. «I dag er den siste dagen.» En stille sjokk spredte seg. Anthea spurte: «Den siste dagen for hva, It?» «Den siste dagen med ønsker,» svarte It, stemmen dyp og raspende. «Solen går snart ned, og da forsvinner jeg for lenge, kanskje for alltid. Mine krefter er snart brukt opp.» Barna hadde helt glemt det! It var bare her for sommeren. En klump dannet seg i Antheas hals. Jane begynte å gråte. «Å, It! Vi kommer til å savne deg!» hulket hun. Robert klappet henne på skulderen. «Men vi har ett ønske igjen! Ett siste ønske! Det må være det beste ønsket noensinne!» Alle øynene vendte seg mot It, som tenkte dypt. «Ja, ett ønske. Men det må gjøres før solen går ned,» sa den. «Husk hva som skjedde med de andre ønskene. Tenk dere godt om. Et ønske er mektig.» De hadde lært i sommer. Rikdom ga problemer, skjønnhet gjorde dem ukjente, vinger var vanskelig, og babyene var verst! Huset hadde vært fullt av skrikende småtroll. «Vi må ønske noe som er bra for alle,» sa Anthea. «Og som ikke kan gå galt,» la Cyril til. «Og som ikke lager flere problemer,» sa Robert. «Jeg vil ikke ha flere babyer,» hvisket Jane. Minuttene snek seg av gårde. Solen sank lavere. Foreldrene var på vei hjem. Hva var det viktigste, mest uselviske ønsket de kunne komme på? «Jeg vet det!» ropte Anthea plutselig, og øynene hennes lyste. «Vi må ønske at alle ønskene vi har hatt, og alle problemene de skapte, aldri har skjedd! At alt er akkurat som det var før vi møtte It! Som om vi bare har hatt en helt vanlig sommer!» Cyril, Robert og Jane så på hverandre. Det var en genial idé! Alle problemene ville bli borte. Det ville være som om sommeren bare hadde vært en helt vanlig, men likevel utrolig magisk, drøm, bare de fire og It hadde delt. «Er dere sikre?» spurte It, og så på dem med sine gamle, kloke øyne. «Da vil ingen huske meg heller. Ikke foreldrene deres, ikke naboene, ingen. Ikke dere selv, når dere blir voksne, vil dere huske meg eller våre eventyr. Er det det dere virkelig ønsker?» Det var et vanskelig valg. Å miste minnene om It? Om alle de spennende dagene? Det føltes nesten som å miste en venn. Men de skjønte det var det beste. Det var for alle. Foreldrene deres ville komme hjem til barna de kjente, uforandret av magi. Det var den snilleste og mest modne handlingen. «Ja, It,» sa Cyril bestemt, stemmen klar. «Vi ønsker at alle ønskene våre blir borte, og at alt blir som det var før vi møtte deg. Og at ingen, ikke engang vi, husker noe av det når vi blir voksne. Vi vil at alt skal være normalt for mamma og pappa.» It nikket sakte. «Det skal bli gjort. En stor takk for en interessant sommer, mine venner.» Sandånden strakte seg ut, og gned seg mot gulvet en siste gang. En liten sky av sand steg opp, snurret rundt, og la seg forsiktig ned igjen, som et teppe av flytende gull. Rommet fyltes med en svak duft av tørket gress, saltvann og sol. Barna visste at dette var farvel. De løp bort til It. Anthea ga den en forsiktig klem. Jane klappet den forsiktig på hodet, en tåre trillet ned kinnet. Robert og Cyril sa «Takk for alt, It. Vi kommer aldri til å glemme deg... selv om vi en dag gjør det.» It så på dem med sine gamle, rynkete øyne, fylt med visdom. «Lev vel, mine små venner. Kanskje vi møtes igjen en dag, når sanden kaller på nytt.» Så, mens solen begynte å dale utenfor, begynte It å falme. Først ble den gjennomsiktig, så til en virvelvind av glitrende sandkorn, som danset i sollyset et lite øyeblikk. Og så, var den borte. Bare en liten haug med fin, varm sand lå igjen på gulvet, som et siste minne. Barna sto stille. En merkelig ro og fred fylte rommet. De følte seg litt triste, men også uforklarlig lettet. Det var som om en magisk drøm hadde tatt slutt. De ryddet vekk sanden, og spiste frokosten sin i stillhet. Da foreldrene deres kom hjem den kvelden, var alt akkurat som det skulle være. Ingen husket noe spesielt fra sommeren, bortsett fra at det hadde vært en fin tid ved sjøen. Foreldrene fortalte glade om reisen sin, og barna lyttet, som om ingenting hadde skjedd. Men dypt inne i hjertene til de fire barna, fantes det et lite, hemmelig sted. Et sted hvor følelsen av en spesiell sommer, full av ville ønsker og magiske eventyr, alltid ville leve. Selv om detaljene en dag skulle blekne, ville følelsen av å ha opplevd noe helt, helt spesielt, alltid være der.
Avslutning
Og med det, er vår fortelling om 'Fem barn og It' over for denne gang. Tusen takk for at dere lyttet med og delte denne magiske reisen med oss. Vi håper dere koste dere like mye som vi gjorde! Husk at eventyrene finnes overalt, kanskje til og med i din egen hage. Hvem vet hvilke spennende historier dere kan finne på selv, eller oppdage neste gang? Gi Sonacasts beskjed hvis dere har noen tilbakemeldinger eller ideer. Vi setter stor pris på det. Ha en fantastisk, eventyrlig dag videre!
