Historie
Doktor Dolittle
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon til Doktor Dolittle
Har du noen gang ønsket å snakke med dyr? Tenk deg å forstå hva hunden din sier når den bjeffer, eller hva fuglene kvitrer om høyt oppe i trærne! I dag skal vi møte en helt spesiell mann som kunne nettopp det. Han het Doktor Dolittle, og han elsket dyr mer enn noe annet. Bli med oss på et fantastisk eventyr hvor vi oppdager hemmelighetene bak dyrenes språk. Gjør deg klar for en magisk reise fylt med snakkende dyr og utrolige opplevelser! Velkommen til Doktor Dolittles verden.
Møt Doktor Dolittle
Velkommen til Doktor Dolittles verden. Doktor Dolittle bodde i et lite hus i en koselig landsby som het Puddleby-on-the-Marsh. Han var en snill og litt spesiell mann. Han hadde en lang nese, et vennlig smil og øyne som alltid glitret når han så et dyr. Men det aller mest spesielle med Doktor Dolittle, det var at han elsket dyr mer enn noe annet. Huset hans var fullt av dem! Ikke bare hadde han en hund som het Jip, en katt som het Gub-Gub, og en papegøye som het Polynesia. Å nei! Der bodde også en liten hvit mus, en ugle som het Too-Too, og til og med en apekatt! Huset hans var mer som et lite dyrehjem, og Doktor Dolittle passet på dem alle. Han matet dem, snakket med dem, og han visste nøyaktig hva de trengte. Noen folk syntes han var litt rar, men dyrene elsket ham. Og det var det viktigste for Doktor Dolittle.
Polynesia og Dyrespråket
Doktor Dolittle hadde mange dyr rundt seg, men hans aller beste venn var en smart papegøye som het Polynesia. Polynesia var ikke en hvilken som helst papegøye. Hun var veldig, veldig gammel – kanskje over to hundre år! Og hun hadde reist jorden rundt. En dag satt Doktor Dolittle og Polynesia i hagen. Han ville så gjerne forstå hva dyrene sa. Han hørte bjeffing, mjauing og kvitring, men skjønte ikke ordene. Polynesia, den kloke papegøyen, så på ham. "Du vet," sa hun, "at dyr snakker sitt eget språk. Og jeg kan mange av dem!" Doktor Dolittle ble overrasket! "Kan du virkelig det, Polynesia?" spurte han. "Javisst!" sa Polynesia. "Jeg har bodd med sjøfolk, og de lærte meg å snakke menneskespråk. Men jeg har også bodd i jungelen, og der lærte jeg aper og elefanter! Og her i hagen din, snakker jeg med spurvene og ekornene hver dag." Fra den dagen av begynte Polynesia å lære Doktor Dolittle dyrespråk. Først lærte hun ham å forstå hva hundene bjeffet om – som når de ville leke. Så kattenes mjauing, som kunne bety alt fra "kos meg!" til "jeg er sint!" Og fuglene? De fortalte om de fineste bærene og hvor de beste ormene gjemte seg. Det tok litt tid, men Doktor Dolittle var en flink elev. Han lyttet nøye og øvde seg hver dag. Snart kunne han forstå nesten alle dyrene han møtte. Tenk deg det! Å kunne snakke med en mus om ost, eller en ugle som hvisket hemmeligheter om natten. Dette var starten på Doktorens største eventyr, for nå kunne han hjelpe dyr på en helt ny måte. Han var ikke lenger bare en lege, men en venn som forstod dem.
Kalles til Afrika
Han var ikke lenger bare en lege, men en venn som forstod dem. Og akkurat fordi han forstod dem, fordi han hadde lært dyrenes eget språk, var han den eneste som kunne hjelpe da en stor krise rammet dyr langt, langt borte. En kjølig høstmorgen, mens Kalle akkurat hadde avsluttet en vellykket operasjon på en liten mus med en brukket vinge, kom en utmattet stork flyvende inn gjennom vinduet hans. Storken, med øyne fulle av sorg og fjær rufsete etter en lang reise, landet tungt på skrivebordet og pep ut en historie Kalle aldri ville glemme. Det var historien om Afrikas hjerte, som var i ferd med å stilne. Dyrene i Serengeti og langt utover led av en underlig og dyp melankoli. De majestetiske løvene brølte ikke lenger med styrke, men med en dempet klagesang. De grasiøse sjiraffene strakte ikke lenger halsen mot solen med glede, men stod bøyd, som om byrden av himmelen hvilte på deres skuldre. Selv de lekne apekattene satt tause, med blanke øyne. Det var ingen synlig sykdom, ingen tørke som drepte gresset, men en usynlig sorg som bandt dem alle sammen. En frykt som hadde sneket seg inn i deres ånder og stjålet gleden deres. Kalle lyttet, hans eget hjerte fylt med en uventet tyngde. Han visste umiddelbart at dette var hans neste oppdrag. Det var ikke et spørsmål om å kurere en brukket vinge eller en sår pote; det handlet om å helbrede en hel verdensdel. Han pakket sin eldgamle legeveske, ikke med vanlige medisiner, men med sine mest dyrebare verktøy: et lyttende øre, et tålmodig hjerte, og sin urokkelige tro på at alle skapninger fortjener å leve et liv fylt med glede. Reisen var lang og strabasiøs. Gjennom ørkener og over fjell fløy han, båret av storken og andre fuglevenner som hadde hørt ropet om hjelp. Hver mil tok ham lenger bort fra det kjente, og dypere inn i en verden av vill skjønnhet og urovekkende stillhet. Da han endelig satte føttene på den afrikanske savannen, ble han møtt av et syn som skar ham i sjelen. En ensom elefantmor sto ved siden av sin kalv, begge med et blikk så tomt at det knapt var til å bære. Han gikk mot dem, sakte og forsiktig, og forsøkte å forstå. Først hørte han bare det tunge sukk av dyrenes fortvilelse, en kakofoni av uhørte klager som fylte luften som en tykk tåke. Men Kalle stengte ikke ørene. Han lyttet dypere, forbi smerten og forbi frykten. Han lyttet til de knuste minnene, til de tapte håpene, til den dype skammen som holdt dyrene fanget. Det viste seg at mennesker, gjennom uvitenhet og grådighet, hadde skremt dem. Ikke bare med jakt eller ødeleggelse av habitater, men med en konstant, underliggende trussel som hadde trengt inn i dyrenes kollektive bevissthet. De hadde mistet sin sang, sin indre melodi, den som bandt dem til jorden og til hverandre. De hadde begynt å tro at deres eksistens var en byrde, at deres stemmer ikke lenger var velkomne i den store orkesteret av livet. Kalle visste at medisinene hans ikke kunne hjelpe her. Han måtte gjenopplive selve livsgnisten. Han satte seg ned midt på savannen, omgitt av de tause skapningene, og begynte å snakke. Ikke på et menneskespråk, men med ord som kom fra hjertet, ord som handlet om respekt, om likeverd, om den uendelige verdien av hvert eneste liv. Han fortalte historier om styrke og mot, om gleden ved å løpe fritt under solen, om den dype forbindelsen de delte med hverandre og med planeten. Han minnet dem om deres egen skjønnhet, deres styrke, deres rett til å være. Og da han snakket, begynte noe å forandre seg.
Den Lange Sjøreisen
Og da han snakket, begynte noe å forandre seg. Dyrene lyttet ikke bare; de forsto. Og da de forsto Doktor Dolittle, forsto de også at han var en god mann, en mann som ville hjelpe. Budskapet om de syke apene i Afrika hadde nådd langt, og det var alvorlig. Det var en sykdom som spredte seg raskt, og apene trengte Doktor Dolittle. De trengte ham nå. Doktor Dolittle visste at dette var en lang og farlig reise. Afrika var langt, langt borte, over et stort og blått hav. Men han nølte ikke ett sekund. "Vi må dra!" sa han til dyrene sine. Det ble travelt i det lille huset i Puddleby. Dab-Dab, anden, var som vanlig sjef for pakkingen. Hun var så flink til å organisere! "Ikke glem legesakene, Doktor!" kaklet hun. "Og nok mat til Polynesia!" Polynesia, den smarte papegøyen, var allerede i gang med å planlegge ruten. Hun hadde reist mye i sitt liv og visste alt om stjerner og vind. "Vi trenger et skip," sa hun klokt. "Et solid ett, som kan tåle storm og bølger." Hunden Jip, som var en mester i å spore, luktet seg frem til de beste tauene og seilene. Og Grisen Gub-Gub, han sørget for at det ble nok deilige grønnsaker og frukt om bord. Alle hjalp til, store og små. De visste at dette var en viktig oppgave. En dag, etter mye leting, fant de et gammelt skip i havnen. Det var litt slitt, men med litt kjærlighet og noen nye planker fra Doktor Dolittle, ble det snart sjødyktig igjen. Endelig var dagen kommet! Morgenluften var frisk, og solen skinte på det blå vannet. Doktor Dolittle sto ved roret, med hatt og det store, vennlige smilet sitt. Rundt ham var hele reisefølget: Polynesia på skulderen, Dab-Dab ved føttene, Jip speidende over ripa, og Gub-Gub som allerede drømte om et eple til lunsj. Og så, med et siste vink til de få menneskene i Puddleby som hadde kommet for å se dem dra, satte de seil! Havet var stort og uendelig. Dagene gled over i hverandre, fylt med lyden av bølger som slo mot skipssiden og måkenes rop. Hver morgen spiste de frokost sammen på dekk. Dab-Dab var en fantastisk kokk, og selv om skipet vugget litt, klarte hun å lage de deiligste måltider. Doktor Dolittle brukte mye tid på å snakke med dyrene sine. Han lærte mer og mer om dyrespråket, og snart kunne han snakke flytende med fiskene som svømte forbi og fuglene som hvilte på masten. Tenk det! Å snakke med alle skapninger, store som små! Polynesia fortalte historier om sine tidligere reiser, om eksotiske land og rare dyr hun hadde møtt. Jip holdt vakt, alltid klar til å snuse opp en eventuell fare, eller bare en lekkerbit som hadde falt ned fra bordet. Gub-Gub spiste og sov, som griser ofte gjør, og drømte søte drømmer om mat. Ikke alle dager var solfylte og rolige, selvfølgelig. En ettermiddag kom en diger storm. Himmelen ble mørk, og bølgene vokste seg så høye som hus! Skipet ble kastet hit og dit, og det lynte og tordnet overalt. Men Doktor Dolittle var rolig. Han visste at han hadde de beste hjelperne. Polynesia ropte ut instruksjoner fra toppen av masten, og Dab-Dab sørget for at alle var trygge under dekk. Jip og Gub-Gub holdt seg tett sammen, litt redde, men fulle av tillit til Doktoren. Da stormen endelig la seg, og solen brøt gjennom skyene, var alle våte, men i god behold. Og tenk deg, rett etter stormen, svømte en hel familie med lekne delfiner rundt skipet! De hoppet og spratt i vannet, som om de feiret at de hadde overlevd stormen sammen. Doktor Dolittle snakket med dem, og de fortalte ham veien videre. Dagene ble til uker, og ukene ble til måneder. De reiste lenger og lenger sørover. Luften ble varmere, og solen skinte sterkere. Snart begynte de å se andre fugler, fugler de ikke hadde sett før, med fargerike fjær og rare rop. Polynesia forklarte at dette var fugler fra Afrika. De var nesten fremme! Spennende! Alle på skipet kjente en kriblende følelse i magen. Hva ville de se? Hvordan ville Afrika være? Ville apene vente på dem? En tidlig morgen, akkurat da solen var i ferd med å stå opp og farge himmelen oransje og rosa, ropte Jip fra baugen. "Land i sikte! Land i sikte!" Og der, langt borte i horisonten, kunne de se en grønn, disig stripe. Det var Afrika. Kontinentet der de syke apene ventet. Doktoren smilte. De hadde klart det. Den lange sjøreisen var snart over, og et nytt eventyr var i ferd med å begynne.
Syke Aper og En Plan
Endelig! Etter en lang, lang sjøreise, med bølger som danset og vinden som sang, kom skipet deres fram til Afrikas kyst. Solen skinte varmt, og luften var fylt med lyden av fremmede fugler og summende insekter. Doktor Dolittle, Polynesia papegøyen, Jipp hunden, Gub-Gub grisen, og alle de andre, sto på dekket og kikket ut. Der var det! Kontinentet de hadde seilt så langt for å nå. Så fort skipet la til kai, skyndte de seg i land. Og vet du hva? Nesten med en gang, hørte de det. En merkelig lyd fra jungelen. Det var ikke den glade, lekne lyden av aper som svingte seg i trærne. Nei, dette var en trist, svak klaging, en slags stønning. Aper overalt var syke. De lå på bakken under palmetrærne, og klamret seg til hverandre. Øynene deres var matte, og de var så, så slappe. Doktor Dolittle kjente med en gang at hjertet hans verket for de stakkars dyrene. Han tok med seg medisinvesken sin, som var full av alle mulige rare flasker og krukker, og fulgte etter den triste lyden, dypere inn i jungelen. Jipp løp foran, snuste i luften, mens Gub-Gub trippet ved doktorens side, litt bekymret. Polynesia fløy over dem, og holdt et skarpt øye med alt. Da de kom fram til en stor åpning i jungelen, ble synet enda tristere. Hundrevis, kanskje tusenvis, av aper var samlet. Noen hostet, andre skalv. Noen bare satt stille og stirret ut i luften. Det var en fryktelig sykdom som hadde rammet dem, og ingen visste hva de skulle gjøre. Doktor Dolittle bøyde seg ned ved en liten apebaby som klamret seg til moren sin. Han la en rolig hånd på den lille apens febervarme panne. Så snudde han seg mot Polynesia, som allerede snakket med apene på deres eget språk. "Hva er det, Polynesia?" spurte doktoren. "Kan du fortelle meg hva som har skjedd her?" Polynesia lyttet nøye, vridde hodet sitt på skrå, og oversatte så for doktoren. "De sier," begynte hun, "at det kom en forferdelig sykdom. Den startet med en liten hoste, så ble de febersyke, og nå er de bare svake og kan ikke leke lenger. De vet ikke hvor den kom fra, eller hvordan de skal bli friske." Doktoren sukket dypt. Dette var alvorlig. Han trengte å forstå nøyaktig hva slags sykdom det var. Så han begynte å snakke med dem selv, på apespråket han hadde lært så godt. Han spurte om de hadde spist noe uvanlig, om de hadde vært et spesielt sted, eller om noen nye aper hadde kommet til jungelen. Han spurte og lyttet, lyttet og spurte. Etter å ha snakket med mange aper, og undersøkt flere av dem, begynte Doktor Dolittle å forstå. Det var en type influensa, men en veldig spesiell en, som bare rammet aper. Den spredte seg raskt fordi apene liker å være tett sammen og klemme hverandre. Og den var veldig smittsom! "Vi må finne en måte å stoppe den på!" sa Doktoren. "Og vi må gjøre det raskt, før enda flere blir syke!" Men hvordan? Jungelen var så stor, og apene var så mange. Doktor Dolittle tenkte og tenkte. Han klødde seg i skjegget. Jipp la hodet på skrå og så opp på ham. Gub-Gub gryntet en liten oppmuntring. Plutselig lyste doktorens øyne opp. "Jeg har det!" utbrøt han. "Vi trenger en plan! Og jeg trenger all hjelp jeg kan få!" Han samlet alle dyrevennene sine rundt seg. "Hør nå godt etter," sa han. "Dette er hva vi skal gjøre. Først må vi lage en medisin. En medisin som kan hjelpe apene å bli friske igjen." Han fortalte dem hvilke planter og bær han trengte. "Polynesia, du er den smarteste av alle fuglene. Kan du fly høyt opp i trærne og finne de røde bærene med de glinsende bladene?" "Med glede, Doktor!" kvitret Polynesia og svirret opp i luften. "Jipp," fortsatte doktoren, "du har den beste nesen. Kan du snuse deg fram til de gule blomstene som lukter litt som honning?" "Voff! Ingen problem, Doktor!" sa Jipp og begynte å snuse energisk i bakken. "Gub-Gub," sa doktoren, "du er flink til å grave. Kan du hjelpe meg å finne de spesielle røttene som vokser dypt under jorden? De er litt knudrete og brune." Gub-Gub gryntet fornøyd. "Grynt, grynt! Jeg er klar, Doktor!" Og så var det alle de andre dyrene: krokodillen, uglen, til og med den lille musen. Alle fikk en oppgave, en liten del av den store planen. Doktor Dolittle forklarte at de måtte jobbe sammen, som et stort team, for å redde apene. Han trengte mange hender og poter og nebb og klør for å samle alt han trengte. Mens dyrene spredte seg ut i jungelen for å finne de spesielle ingrediensene, begynte Doktor Dolittle å forberede det han allerede hadde. Han tok fram en stor kjele fra medisinvesken sin. Han fant fram en liten morter og en pestle for å knuse blader. Han satte opp et lite bål. Det luktet snart av varme urter og jord. Han visste at tiden var knapp. Hver ape som ble frisk, var en seier. Planen var ikke bare å lage medisinen, men også å sørge for at alle apene fikk den. Og det var den vanskeligste delen. Tenk deg å gi medisin til tusenvis av aper som var redde og syke! Men Doktor Dolittle var ikke redd. Han hadde tro på seg selv, og han hadde tro på sine fantastiske dyrevenner. Sammen skulle de klare det. De ville bringe latteren og leken tilbake til apeskogen. Men ville planen virke? Og hvor lang tid ville det ta? Det måtte de finne ut.
Kuren og Takknemlige Aper
Jo da, kjære venner! Doktor Dolittles store, kloke plan virket! Den virket kjempegodt! Apene skulle bli friske igjen. Men hvordan gjorde de det? Hvor startet de? Først måtte de finne det aller beste stedet å lage et lite sykehus. Ikke et vanlig sykehus med hvite vegger og strenge regler, nei! Dette skulle være et koselig sykehus midt i jungelen, under de grønne bladene, med myke senger av mose og store, varme tepper. Doktor Dolittle og dyrevennene hans jobbet hardt for å få alt klart. Papegøyen Polynesia fløy frem og tilbake, og forklarte alle apene hva som skulle skje. «Ikke vær redde,» sa hun med sin klare stemme. «Doktor Dolittle er verdens snilleste lege, og han skal gjøre dere friske igjen.» Apene, som lå og frøs og hostet, lyttet nøye. De var så slitne og redde. De hadde aldri sett en lege før, og de forsto ikke helt hva denne rare mannen med hatten skulle gjøre. Men Doktor Dolittle, han var så rolig og snill. Han hadde med seg sine spesielle medisiner, som han hadde laget hjemme i Puddleby. En av medisinene var en vakker, rosa mikstur som smakte litt søtt, og litt som friske bær – kanskje litt som magi! Grisen Gub-Gub, som var veldig glad i mat, smakte forsiktig på den først for å forsikre seg om at den var god. «Mmm, denne kan de drikke!» gryntet han fornøyd. Hunden Jipp hjalp til med å bære varme tepper til de syke apene, og anda Dab-Dab sørget for at alle skåler og kopper var rene og pene. De jobbet alle sammen, som et ekte team, for å hjelpe Doktor Dolittle. Doktor Dolittle gikk fra ape til ape. Han la den store, varme hånden sin forsiktig på pannen deres for å kjenne om de hadde feber. Han lyttet til hosten deres. Han snakket rolig til dem, og Polynesia oversatte hvert eneste ord, så apene forsto at han bare ville hjelpe. Han ga dem den rosa medisinen, dråpe for dråpe, og han passet på at de fikk rikelig med varmt vann å drikke. Først var det vanskelig. Apene var så svake at mange av dem ikke orket å reise seg. Noen ville ikke ta medisinen. Men Doktor Dolittle ga seg ikke. Han var så tålmodig. Han sang til dem, fortalte morsomme historier om dyrene hjemme i England, og tegnet morsomme bilder i sanden. Han fikk dem til å smile, selv om de var syke. Dagene gikk. En dag, en liten ape, som hadde hostet mest av alle, sluttet å hoste så mye. Han begynte å kikke litt nysgjerrig rundt seg. Så, en annen ape begynte å klø seg bak øret, akkurat som friske aper gjør når de tenker på noe lurt! Sakte, men sikkert, begynte de syke apene å føle seg bedre. Feberen forsvant, hosten ble borte, og de triste øynene deres ble klare og fulle av gnist igjen. Snart kunne de spise litt frukt igjen. Og enda bedre: de begynte å leke! Først bare litt forsiktig, så mer og mer. De svingte seg i de lave grenene, hoppet fra tre til tre, og lo den glade, kvitrende apelatteren som hadde vært borte så lenge. Hele apeskogen fylles med lydene av glede og lek igjen. Doktor Dolittle smilte. Hans plan hadde virket! Alle apene var blitt friske. Nå var det en stor fest i jungelen! Apene hoppet og danset rundt Doktor Dolittle. De takket ham med hver eneste fiber i kroppen sin. De ga ham klemmer, strøk ham over håret, og brakte ham de søteste fruktene de kunne finne. Apekongen, en veldig gammel og vis ape med et langt, grått skjegg, kom bort til Doktor Dolittle. Han la en klok, rynket hånd på Doktor Dolittles skulder. «Du har reddet oss, gode Doktor Dolittle,» sa apekongen med en dyp stemme. «Du kom da vi trengte deg mest. Du har brakt solen tilbake til hjertene våre, og latteren tilbake til skogen vår. Hvordan skal vi noensinne kunne takke deg nok?» Doktor Dolittle, som var en beskjeden mann, sa at det var takk nok å se dem friske og glade igjen. Men apekongen ville gi ham en spesiell gave. En gave som var så sjelden og fantastisk at ingen andre i hele verden eide noe lignende. En gave som skulle hjelpe Doktor Dolittle når han kom hjem til England. Apekongen ville gi ham den utrolige skapningen som heter Pushmi-Pullyu. En skapning med to hoder, som kunne snakke alle dyrespråk, og som var så spesiell at den ville forandre Doktor Dolittles liv for alltid! Men hva er en Pushmi-Pullyu? Og hvordan skulle Doktor Dolittle få denne fantastiske gaven med seg hjem over havet? Det, kjære venner, det er en historie for neste gang!
Pushmi-Pullyu og Hjemreisen
Jo, kjære venner, en Pushmi-Pullyu er en skapning så sjelden, så uvanlig, at dere nesten ikke vil tro meg! Tenk dere en liten gaselle, men ikke bare med ett hode, nei! Den har to hoder! Ett hode foran, og ett hode bak! Og den er den eneste i hele verden som er akkurat sånn! Den er så unik som et snøfnugg med regnbuefarger! Jo, kjære venner, en Pushmi-Pullyu er en skapning så sjelden, så uvanlig, at dere nesten ikke vil tro meg! Tenk dere en liten gaselle, men ikke bare med ett hode, nei! Den har to hoder! Ett hode foran, og ett hode bak! Og den er den eneste i hele verden som er akkurat sånn! Den er så unik som et snøfnugg med regnbuefarger! Tenk dere det, barn! To hoder, på én kropp! Det ene hodet kikker alltid fremover, med nysgjerrige øyne og lange, fløyelsmyke ører som vrikker forsiktig i luften. Det andre hodet, som sitter helt bakerst, kikker alltid bakover! Det betyr at Pushmi-Pullyuen aldri behøver å snu seg for å se hva som skjer! Ingen overraskelser for denne lille krabaten, nei! Den kan se alt, hele tiden! For en smart liten skapning! Og hvordan beveger den seg da, lurer dere kanskje? Jo, det er det som er så morsomt! De to hodene er ofte uenige! Det ene hodet vil kanskje spise en deilig, saftig busk full av blader som vokser foran den. Men det andre hodet, vel, det vil kanskje smake på de søte bærene som henger på en gren bak den! Og så, blir det litt krangling! Ett hode drar fremover, og det andre drar bakover! Hva tror dere skjer da? Akkurat! Den står nesten stille! Eller den går i små, morsomme rykk og napp, litt som en liten dansebevegelse! Den ene gangen tar fremoverhodet et par skritt, og så drar bakoverhodet den andre veien! Til slutt må de bli enige, og da beveger Pushmi-Pullyuen seg sidelengs, eller de tar små, raske skritt, først fremover, så bakover, som en liten fjærball som spretter rundt. Den er så lett og grasiøs, med en myk, lysebrun pels, nesten som fløyel, og små, snille øyne som glitrer som to små stjerner. Fargene på pelsen er så nydelige, en blanding av gyllenbrun og kremhvit, med små, mørkere flekker som ser ut som små sjokoladebiter. Og hornene, hvis man kan kalle dem det, er små og vridde, som to små korketrekkere, og de er helt glatte og skinner i solen. Men det mest spesielle er lyden den lager. Den lager ikke en bjeffelyd som en hund, eller en mjauelyd som en katt. Nei, den lager en liten, forsiktig 'push-mii, pull-yuu'-lyd, nesten som den snakker til seg selv, eller til sine to hoder, for å bli enig om hvilken vei den skal gå! Doktor Dolittle, den kloke mannen som kunne snakke med alle dyr, møtte denne fantastiske skapningen dypt inne i Afrikas frodige jungel. Den var litt sjenert i begynnelsen, gjemte seg bak store, grønne blader, og kikket frem med sine to nysgjerrige ansikter. Doktor Dolittle, med sin vennlige stemme og sitt store, varme hjerte, fortalte Pushmi-Pullyuen at han var en venn, og at han gjerne ville hjelpe den. Og Pushmi-Pullyuen, som var vant til å være ensom fordi den var så annerledes, ble så glad for å høre dette. Den hadde aldri møtt noen som forstod den, eller som ville snakke med den på dens eget språk. Doktoren forklarte at han var på vei hjem, helt fra Afrika og tilbake til det lille huset sitt i Puddleby-on-the-Marsh i England. Og han trengte hjelp. Doktor Dolittle hadde nemlig brukt opp alle pengene sine på å reise til Afrika for å kurere syke aper. Han var helt blakk, og trengte en måte å tjene penger på for å komme seg hjem. Men hva kunne et dyr gjøre for å hjelpe en doktor med å tjene penger? Doktoren forklarte at hvis folk fikk se en så sjelden og fantastisk skapning som Pushmi-Pullyuen, ville de kanskje betale en liten slant for å se den. Bare bittelitt! Og Pushmi-Pullyuen, som var så snill og godhjertet, selv med sine to hoder som av og til kranglet, sa ja! Den ville gjerne hjelpe sin nye venn, Doktor Dolittle. Den ville gjerne vise seg frem for folk, selv om den var litt sjenert, hvis det kunne hjelpe doktoren med å komme seg hjem. Så, med Pushmi-Pullyuen gjemt forsiktig i en stor kurv, begynte den lange, lange hjemreisen. Det var ikke en enkel reise, for jungelen var full av utfordringer. Høye trær, tette busker, og elver de måtte krysse. Men med alle dyrevennene til Doktor Dolittle som hjalp til, kom de seg fremover, litt etter litt. Pushmi-Pullyuen var ofte litt engstelig, for den var ikke vant til å reise. Men doktoren snakket beroligende til den på dens eget 'push-mii, pull-yuu'-språk, og da følte den seg trygg. Den visste at doktoren ville passe på den. Og slik fortsatte de sin spennende ferd, skritt for skritt, mot det lille huset i Puddleby, med håp i sine hjerter og en veldig spesiell venn ved sin side. En Pushmi-Pullyu, så unik som en regnbue-snøfnugg, klar til å hjelpe sin venn hjem.
Takk for eventyret!
Tusen takk for at du lyttet til Doktor Dolittle og alle hans fantastiske venner i dag! Vi håper du koste deg med historien om Pushmi-Pullyu. La gjerne Sonacasts vite om du har noen tanker eller ønsker for nye eventyr. Hvem vet hvilke magiske skapninger du kan møte i fantasien din? Kanskje du vil tegne en egen snakkende papegøye, eller finne på dine egne spennende reiser? Husk, verden er full av under og eventyr. Ha en fantastisk dag! Vi gleder oss til neste gang!
