Historie
Den sveitsiske Robinson
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Tenk deg en storm! En sånn kjempetung storm med bølger store som fjell, som kaster et skip hit og dit. Midt i alt dette var en familie, trygt gjemt under dekk. Men da morgenen kom, våknet de til noe helt nytt. Skipet var borte, og de var på en ukjent øy, full av grønne trær og lyse blomster. Hva ville de finne der? Hvilke hemmeligheter ventet i den frodige jungelen? Bli med oss nå, og hør historien om familien som ble Den sveitsiske Robinson!
Skipbruddet og den mystiske øya
Familien våknet forsiktig opp på en myk sandstrand, solen varmet kinnene deres. Havet var rolig nå, men lenger ute lå det store skipet deres, knust og ødelagt, som en lekebåt noen hadde mistet. 'Vi er trygge,' sa pappa Robinson, og holdt mamma Robinson og de fire guttene, Fritz, Ernest, Jack og lille Francis, tett inntil seg. Sanden kilet mellom tærne deres. Øya rundt dem var et syn de aldri hadde sett før! Store palmer vaiet lett i vinden, og fargerike blomster lyste opp som små juveler mellom grønne busker. Det var som et hemmelig eventyrland, bare for dem! De visste at de måtte finne mat og et trygt sted å sove før mørket kom. Men først måtte de se om de kunne redde noe nyttig fra det ødelagte skipet. Med modige hjerter begynte de å speide langs strandkanten, håpet levende i brystet. Hva slags skatter ville bølgene ha skylt i land til dem?
Første utforskning og merkelige dyr
Familien jobbet hardt for å samle sammen alt som kunne være nyttig. De fant store tønner med vann, kasser fulle av verktøy, og til og med noen myke tepper som hadde fløtet i land. For en lettelse! Med disse skattene kunne de bygge et lite leir og holde seg varme om natten. Men eventyret hadde bare så vidt begynt. Far Robinson, som alltid var full av nysgjerrighet, bestemte seg for å utforske litt mer av øya. Han tok med seg de eldste guttene, Fritz og Ernest, mens mor og de yngste, Jack og Franz, ble igjen for å organisere funnene. Da de gikk vekk fra strandkanten, åpnet en helt ny verden seg for dem. Trærne var ikke som trærne hjemme. De hadde blader som glitret i alle regnbuens farger, og noen bar frukter som så ut som skinnende, lilla perler. Luften var tykk av duften av søte blomster, og lyden av ukjente fugler fylte skogen med en magisk sang. Plutselig stoppet Fritz og pekte. “Se der, far!” I skyggen av et gigantisk tre satt et dyr de aldri hadde sett før. Det var like stort som en liten ponni, men hadde en lang, myk hals og en fjærete hale som lignet en vifte. Øynene var store og glitret som smaragder, og nesen dens var formet som en liten trompet! Dyret så på dem med vennlige øyne og ga fra seg en lyd som hørtes ut som en blanding av en katt som maler og en vindklokke som klinger. Far Robinson smilte. “Dette er en venn, ser det ut til,” sa han. “Vi er nok ikke alene på denne øya. Tenk hvilke andre fantastiske skapninger som kan bo her!” Guttene var helt fra seg av begeistring. De visste at dette kom til å bli et uforglemmelig eventyr. Hva mer ville denne mystiske øya skjule for dem?
Et hjem i et tre
Etter den spennende dagen med å utforske og oppdage rare dyr, begynte solen å vandre ned mot horisonten. Fargene på himmelen var som et maleri, med rosa og oransje striper som blandet seg med dyp lilla. Men med skumringen kom også en ny bekymring. Hvor skulle familien overnatte? Øya var jo full av ukjente lyder og skapninger. De måtte finne et trygt sted, et hjem for natten. "Vi kan ikke sove på bakken," sa far, mens han så seg rundt med en alvorlig mine. "Det kan være farlig." "Se der, far!" ropte lille Fritz, og pekte. "Et kjempetre!" Og hvilket tre det var! Det var så stort at det nesten rørte ved skyene. Grenene var tykke som trestammer, og løvet var så tett at det så ut som en grønn, koselig hule. Det var som om naturen selv hadde bygget et slott, bare for dem! Hele familien gikk bort til det majestetiske treet. De så opp, opp, opp, og det kriblet i magen. "Tenk om vi kunne bo der oppe!" sa den yngste gutten, lille Ernest, og øynene hans glitret. Far smilte. "Det er en fantastisk idé, min lille eventyrer! Men hvordan skal vi komme oss opp?" De grublet litt, og så fikk far en lys idé. "Vi kan bruke tau og noen sterke grener til å bygge en slags stige," sa han. Og det var akkurat det de gjorde. Med mye samarbeid og litt snekring – heldigvis hadde de reddet noen verktøy fra skipet – begynte de å lage en trygg vei opp i det store treet. Det var ikke lett, men alle hjalp til. Fritz bar lette grener, Ernest fant fine blader til å pynte med, og de to eldre guttene, Jack og Franz, hjalp far med de tyngre løftene. Mor laget deilig mat nede på bakken så alle fikk energi. Endelig, etter mange timer med hardt arbeid, hadde de bygget en liten, men koselig plattform høyt oppe i treet. De dro opp tepper, puter og litt mat, og plutselig hadde de et helt nytt hjem! Det var som en drøm! Fra "trehuset" sitt kunne de se ut over hele øya. De kunne se det glitrende havet, de grønne junglene og de rare fjellene i det fjerne. "Her er vi trygge," sa mor, og strøk en av guttene over håret. "Ingen farlige dyr kan komme opp til oss her." Guttene var helt begeistret. De krøp sammen under teppene, og lyttet til de myke lydene fra jungelen under dem. Det var spennende, men også veldig trygt. De kunne høre en fugl synge en nattasang, og vinden som hvisket hemmeligheter gjennom bladene. Det var som om treet selv passet på dem. De visste at dette treet ville bli mer enn bare et sted å sove. Det ville bli deres borg, deres utkikkspost, og deres trygge havn på denne nye og spennende øya. Hver kveld ville de klatre opp, og hver morgen ville de våkne til solen som tittet inn mellom bladene. Hva slags eventyr ville neste dag bringe, nå som de hadde et helt eget hjem i et tre?
Jakt på mat og søte oppdagelser
Dagen etter, da solen tittet frem mellom de grønne bladene i det store trehuset deres, våknet familien Robinson til en ny og spennende dag. Magen romlet litt, for selv om de hadde spist litt av det de fant på skipet, begynte matlagrene å bli tomme. "Vi må ut og finne mat, mine kjære," sa pappa, mens han klappet mamma på skulderen. "Øya er full av overraskelser, og jeg er sikker på at den har mye godt å by på." Fritz, Ernest og Jack var allerede klare. De elsket å utforske! Jack, den yngste, hoppet og spratt. "Kan vi finne bananer, pappa? Eller kanskje noe som smaker som sjokolade?" Pappa lo. "Kanskje ikke sjokolade, lille venn, men vi skal lete etter søte og gode ting!" De klatret ned fra trehuset, forsiktig, en etter en. Mamma hadde en stor kurv hun bar på, og guttene hadde små poser de kunne fylle med skatter. De gikk dypere inn i skogen, der trærne var høye og tette, og luften var fylt med duften av blomster og fuktig jord. "Se der!" ropte Ernest, som alltid var den første til å oppdage noe nytt. Han pekte på et tre med store, runde, lilla frukter. De så ut som gigantiske plommer. Pappa undersøkte dem forsiktig. Han visste at man måtte være veldig forsiktig med ukjente frukter, for noen kunne være bitre eller til og med gjøre en litt syk. "Vi må smake veldig lite først," sa han. Han tok en liten bit. Først rynket han på nesen, så smilte han stort. "Den er god! Veldig søt og saftig!" Familien jublet, og snart fylte de kurven med de deilige lilla fruktene. De fortsatte turen, og snart hørte de en merkelig lyd. En slags summende lyd, som mange små musikere som spilte på bittesmå fioliner. BZZZZZZZ. "Hva er det?" hvisket Jack, og gjemte seg litt bak mamma. "Det er bier!" sa Fritz, den modigste. Han hadde lest om bier i en bok en gang. "Kanskje de har honning!" Familien fulgte lyden, dypere og dypere inn i skogen, forbi store bregner og blomster i alle regnbuens farger. Til slutt kom de til et veldig gammelt tre, med et stort hull i stammen. Ut og inn av hullet fløy hundrevis av bier, små, gule og svarte, travle som aldri før. "Se!" sa mamma, og pekte. "De lager honning inni der!" Pappa visste at bier kunne være litt sinte hvis man prøvde å ta honningen deres. "Vi må være lure," sa han. "Vi må finne en måte å få tak i honningen uten å skremme biene." De tenkte og tenkte. Hva skulle de gjøre? Jack fikk en idé. "Hva om vi lager litt røyk? Bestemor pleide å si at røyk gjorde biene søvnige!" Pappa syntes det var en veldig smart idé for en liten gutt. Han fant noen tørre blader og litt gammel mose, og med gnisten fra flintsteinen sin, klarte han å lage en liten, ulmende brann som sendte små røykskyer mot trehullet. Og jammen sant! Biene ble litt forvirret, og fløy roligere rundt. Noen av dem forsvant inn i hullet for å sove litt. Da så pappa sin sjanse. Han stakk forsiktig en lang pinne inn i hullet. Den kom ut igjen, dekket av den mest fantastiske, gyldne, klebrige honningen de noen gang hadde sett! "Honning!" ropte guttene i kor. "Søt, deilig honning!" De fant store blader som de brukte som små skåler, og pappa skrapte honningen ut med pinnen. Den smakte himmelsk! Søtere enn noe de hadde smakt før, og med en deilig duft av blomster og solskinn. De spiste og spiste, og til slutt var de klissete på fingrene og ansiktene, men veldig, veldig glade. "Dette er den beste honningen i hele verden!" sa Jack, og slikket seg rundt munnen. Mamma lo. "Det er nok fordi vi fant den selv, her på vår egen øy." De fylte de små posene sine med honning i store blader, og bar kurven med de lilla fruktene. På veien tilbake til trehuset fant de også noen saftige, røde bær som hang fra en busk. "Disse ser ut som små rubiner!" sa Fritz. De var veldig fornøyde med dagens fangst. De hadde funnet nok mat til flere måltider, og ikke minst, den fantastiske honningen! Da de klatret opp i trehuset sitt, var solen i ferd med å gå ned, og himmelen ble farget oransje og rosa. De visste at øya var full av farer, men også full av gaver. De måtte bare lete, utforske, og være litt smarte, akkurat som Jack med røyken. Hver dag var et nytt eventyr, en ny sjanse til å oppdage noe utrolig. Og med magen full av søt honning og deilige frukter, føltes verden litt tryggere og mye, mye mer magisk. Hvem vet hva mer øya ville avsløre i morgen?
Møte med vennlige skapninger
Den morgenen, da solen snek seg over tretoppene og vekket øya med et gyllent lys, våknet familien Robinson med en følelse av forventning. Magen var fortsatt glad etter all den søte honningen og de deilige fruktene fra dagen før. Fuglene kvitret en lystig melodi, og luften var frisk og full av duften av ukjente blomster. Hva ville øya vise dem i dag? De var alle spente på å finne ut av det. Pappa bestemte at de skulle utforske en ny del av skogen. En sti de ikke hadde sett før, lokket dem dypere inn blant de høye trærne. Fritz gikk først, forsiktig, men nysgjerrig. Ernst fulgte etter, og Jack, den yngste, prøvde å fange en glitrende sommerfugl som danset forbi. Mama så seg rundt med store øyne, for hvert blad, hver stein, hvert insekt var et lite under. Plutselig stoppet Fritz opp. Han pekte med fingeren, og alle ble helt stille. Lyden av noe som ruslet i buskene fikk hjertene deres til å banke litt fortere. Var det et vilt dyr? Noe de måtte være redde for? Men lyden var ikke farlig, den var forsiktig, nesten litt nølende. Og så, ut fra en tykk busk med store, røde bær, tittet et par store, brune øyne frem. Det var en skapning de aldri hadde sett før! Den var ikke stor, kanskje like høy som Jack. Pelsen var myk og skinnende, i en farge som minnet om en solnedgang – oransje med striper av dyp rød. Den hadde små, men sterke bein, og det merkeligste av alt: to ører som var formet som små blomsterblader, og som beveget seg uavhengig av hverandre, som om de lyttet til hver sin lyd. Fra halsen dens kom en myk, klirrende lyd, nesten som små bjeller. Jack, som var så full av mot, var den første til å bevege seg. Han tok frem en håndfull saftige bær han hadde plukket, og strakte hånden forsiktig ut. Skapningen rygget litt, men øynene var fulle av nysgjerrighet, ikke frykt. Den snuste forsiktig i luften, og så tok den et lite steg nærmere. Den lille bjelle-lyden ble litt høyere, som om den var glad. Den spiste bærene forsiktig fra Jacks hånd, og strøk den myke mulen sin mot den lille guttens fingre. Det var et magisk øyeblikk! Familien kalte den lille skapningen for «Blomstreøre», på grunn av de spesielle ørene. Blomstreøre var veldig vennlig. Den ble ikke redd da Ernst klappet den forsiktig på pelsen, og den lot til og med Fritz stryke den langs den glinsende ryggen. Mama og Pappa smilte til hverandre. Øya var virkelig full av underverk, og ikke alle var farlige. Noen var tvert imot fulle av varme og vennskap. Blomstreøre var ikke bare søt, den var også smart! Etter å ha spist bærene, snudde den seg og tok noen skritt dypere inn i skogen. Så stoppet den, snudde hodet og så på dem, som om den ville at de skulle følge etter. Først var de litt usikre, men så bestemte Pappa at de skulle følge den. Hvorfor ikke? Blomstreøre hadde vist seg å være en god venn. De fulgte etter den lille skapningen gjennom en tett del av skogen, der trærne var så høye at solen bare snek seg gjennom i små flekker. Blomstreøre hoppet lett over røtter og steiner, og den klirrende lyden fra halsen ledet dem fremover. Etter en stund kom de til en liten lysning. Og der, midt i lysningen, fosset en liten, krystallklar foss ned i en dam, omgitt av de grønneste planter de hadde sett. Vannet glitret i solen, og luften var fylt av en frisk, kjølig damp. De hadde funnet en ny, fantastisk kilde med ferskvann! Og det var takket være Blomstreøre. Familien drakk det deilige, kalde vannet, og de takket sin nye venn med klapp og mer frukt. Blomstreøre la seg ned ved føttene deres, som om den var en liten, trofast hund. Å finne mat var viktig, å bygge et hjem var viktig, men å finne venner på denne store, ukjente øya var kanskje det viktigste av alt. Med en ny venn ved sin side føltes øya enda mer som et hjem, et sted fullt av uventede gaver. Hvem visste hva mer denne magiske øya ville dele med dem i morgen?
Bygging av en liten båt
Etter en god natts søvn, der Blomstreøre snorket lett ved siden av Jakob, våknet familien med nye tanker i hodet. Morgensolen skinte gjennom palmene, og den lille apekatten, Blomstreøre, hoppet lekent rundt på gresset. Far, mor, Fritz, Ernest, Jakob og den lille Franz spiste en deilig frokost med frukter de hadde samlet. Men mens de spiste, var det en ting som stadig kom opp i samtalen. Hvordan skulle de klare å utforske mer av denne store øya, når de bare kunne gå langs land? «Tenk om vi kunne seile langs kysten,» sa Fritz, som alltid var full av eventyrlyst. «Vi kunne finne nye strender, kanskje til og med en hemmelig grotte!» Mor nikket. «Det hadde vært fint å fiske i dypere vann også,» sa hun, «og se hva som finnes rundt de der rare klippene vi så fra skipet.» Far smilte. Han hadde tenkt på det samme. «En båt!» utbrøt han. «Det er jo det vi trenger! En liten, solid båt som kan bære oss trygt over vannet.» Alle barna jublet! En båt! Tenk å skli over det blå vannet, kjenne brisen i håret og se øya fra en helt ny side. Blomstreøre kvittret glad og hoppet opp og ned, som om den forsto nøyaktig hvor spennende dette var. Men hvordan bygger man en båt uten verktøy og uten et skipsverft? Far forklarte at de måtte finne et stort, tykt tre. Et tre som var sterkt nok, men også mykt nok til å formes. «Vi må lage en kano,» sa han, «en sånn som urfolk har brukt i århundrer.» Dagen etter la hele familien ut på jakt etter det perfekte treet. Blomstreøre løp i forveien, klatret opp i trærne og speidet. Den pekte med en liten gren mot et enormt tre som lå veltet, sannsynligvis blåst ned i den store stormen som hadde ført dem til øya. Stammen var tykk og lang, og så ut som den var laget for å bli en båt! «Bra jobbet, Blomstreøre!» ropte Jakob. «Du er en ekte båtbygger-hjelper!» Familien samlet seg rundt det massive trestykket. Det var en stor jobb å skjære ut et stykke av stammen som var passe langt. Far og Fritz brukte de skarpe øksene de hadde reddet fra skipet, mens mor og de yngre guttene samlet sammen steiner, skarpe skjell og lianer. De jobbet og jobbet. Hakke, hogge, dra. Solen stekte, svetten rant, men ingen klaget. De visste hvor viktig dette prosjektet var. Da de endelig hadde et passende stykke trestamme, begynte den virkelige utfordringen: å hule den ut. Far hadde en lur idé. Han husket fra bøker at man kunne bruke ild til å hule ut tre. Så de laget små bål på overflaten av stammen, og når veden ble svidd og myk, skrapte de bort de forkullede bitene med de skarpe skjellene og steinene. Det var en langsom prosess. Skrap, skrap, skrap. Røyk steg opp i luften, og lukten av brent tre fylte jungelen. Blomstreøre syntes dette var veldig fascinerende. Den satt på en gren og så på, og noen ganger prøvde den å hjelpe til ved å dytte små kvister inn i ilden, noe som mest av alt fikk far til å le. Men da en bit av treet var litt for vanskelig å skrape ut, hoppet Blomstreøre ned og begynte å plukke bort små, løse biter med sine små, nevenyttige hender. «Se der!» ropte Franz. «Blomstreøre hjelper til på ordentlig!» Dagene gikk. En uke, så to. Hendene deres var såre, men motivasjonen var høy. Litt etter litt ble trestammen formet til en hul kano. De laget en liten kjøl under, og noen forsterkninger på sidene for å gjøre den stabil. Til slutt, da skroget var ferdig, måtte de finne en måte å flytte den tunge båten til vannet på. Det var nesten like vanskelig som å bygge den! Med tau laget av sterke lianer, og med alle mann, kvinne og barn som dyttet og dro, centimeter for centimeter, flyttet de den store kanoen. Blomstreøre dyttet også, med all sin lille styrke, og kvittret oppmuntrende. Endelig, etter mye strev, skled den tunge trestokken nedover stranden og – plask! – landet mykt i det grunne vannet. Den fløt! Den fløt som en kork! Hele familien jublet og klemte hverandre. Far løftet Franz opp på skuldrene. «Vi klarte det!» ropte han. «Vi har vår egen båt!» De ga den navnet «Den Lille Utforskeren». Far og Fritz hoppet først oppi, og med padleårer de hadde laget av flate trestykker, padlet de noen meter ut. Båten var stabil og reagerte godt på padlingen. Så var det mors tur, og deretter Ernest og Jakob. Til slutt fikk til og med lille Franz en tur, mens far holdt ham trygt i armene. Blomstreøre satt på kanten og så ut over havet, kanskje drømte den om de eventyrene de skulle oppleve sammen. Med «Den Lille Utforskeren» kunne de nå reise lenger, oppdage nye bukter og strender, og fiske mer enn de noen gang hadde drømt om. Øya føltes plutselig enda større, full av nye hemmeligheter som bare ventet på å bli funnet. Hvem visste hva de ville finne der ute på det store, blå havet, med sin lille, hjemmelagde båt?
Øyas hemmeligheter og en ny venn
Med "Den Lille Utforskeren" sjøsatt og klar, var spenningen til å ta og føle på. Hele familien ville ut på eventyr! Far kontrollerte seilet, mor pakket niste med deilige, tørkede frukter og ferskvann, og guttene, Fritz, Ernest, Jack og lille Franz, satt klare med store øyne, fulle av forventning. Blomstreøre, deres trofaste, snille geit, hoppet også ombord, som om den visste at noe spennende ventet dem. "Hvor skal vi dra i dag, far?" ropte Jack, ivrig. Far smilte. "I dag, kjære gutter, skal vi utforske den ukjente siden av øya! Vi skal se om vi kan finne noen av øyas hemmeligheter som ingen har sett før." "Jippi!" ropte Franz, og klappet i hendene. Den lille båten gled lett over de blå bølgene. Solen skinte, og det var en perfekt dag for oppdagelsesferd. De passerte lange strender med hvit sand, hvor rare skjell lå og glitret i solen. De så fargerike fisker hoppe opp av vannet, og noen ganger, langt borte, en stor sjøskilpadde som svømte rolig. Øya var enda større og vakrere enn de hadde forestilt seg fra land. Etter en stund oppdaget Fritz en liten bukt som var gjemt bak høye, grønne mangrovetrær. "Se der, far! En hemmelig inngang!" ropte han, og pekte. Far styrte båten forsiktig inn mellom trærne. Vannet ble roligere her, og luften føltes annerledes, litt kjøligere og fylt med duften av ukjente blomster. De befant seg i en liten, rund lagune, helt omkranset av trær. Midt i lagunen var det en liten øy med en merkelig formasjon av steiner. "For en fantastisk plass!" sa mor, og så seg rundt. "Det er som en hemmelig hage." Guttene hoppet ut av båten så snart den var trygt fortøyd, og løp mot den lille øya i midten. Steinene var ikke bare steiner; de dannet en slags port, dekket av mose og slyngplanter. Bak porten var det en sti som ledet inn i et mørkere, mer mystisk område. "Vær forsiktige, gutter," advarte far, men han var like nysgjerrig selv. De fulgte stien, og snart kom de til en stor, åpen lysning. Her var trærne utrolig høye, og noen av dem hadde blomster de aldri hadde sett før, i alle regnbuens farger. På bakken lå det merkelige frukter som glitret som juveler. Mens de utforsket, hørte Jack plutselig en liten lyd. "Hva var det?" hvisket han, og stoppet opp. Lyden kom igjen, en liten pipelyd, som om noe var i nød. De fulgte lyden, og bak en stor, rotete busk, fant de en liten, fargerik ape. Den var ikke større enn Franz' hode, med pels i nyanser av gull, grønt og blått, og øyne som var store og glitrende som små diamanter. Apen var tydeligvis skremt, og klamret seg fast til en gren. "Den er så søt!" hvisket Franz. "Men den ser ut til å ha vondt," sa Ernest, og la merke til at den ene armen til apen hang litt rart. Far gikk forsiktig nærmere. "Hei, lille venn," sa han rolig. "Ikke vær redd. Vi vil ikke skade deg." Apen så på dem med sine store øyne, og pipet igjen. Den virket så alene. Mor tok frem noen av de tørkede fruktene fra nisten. "Kanskje den er sulten," sa hun. Fritz, som alltid var modig, holdt frem en liten, søt frukt. Apen nølte litt, men så, med en forsiktig bevegelse, strakte den ut sin gode arm og tok frukten. Den spiste den raskt, og så opp på Fritz som om den takket ham. Da apen var ferdig, pep den igjen, og la hodet sitt mot sin skadede arm. "Jeg tror den har skadet seg," sa Jack. "Kan vi hjelpe den, far?" Far undersøkte apen forsiktig. "Ja, det ser ut som den har vridd armen sin. Vi kan nok spjelke den litt." Med mors myke tøystykker og noen tynne grener, laget far en liten spjelk til apens arm. Apen var utrolig rolig mens de jobbet, som om den forsto at de hjalp den. Da de var ferdige, slapp apen et lite, fornøyd sukk. Den klatret forsiktig opp på Fritz' skulder og gned kinnet sitt mot hans, som et lite takk. "Vi har fått en ny venn!" ropte Franz,. "Hva skal vi kalle den?" spurte Ernest. "Den er så fargerik," sa mor. "Kanskje Regnbue?" Guttene likte navnet. Så Regnbue ble apens navn. Regnbue var en leken og nysgjerrig liten skapning, som med en gang fant seg til rette med familien. Den hoppet og spratt rundt, selv med den spjelkede armen, og fikk guttene til å le med sine morsomme påfunn. De tilbrakte resten av dagen i den hemmelige lagunen, med Regnbue klatrende rundt. De oppdaget at steinene ikke bare var en port, men en del av en eldgammel sti som førte til en hule, hvor vannet glitret og fargerike krystaller vokste på veggene. Øya hadde virkelig mange hemmeligheter! Da solen begynte å gå ned, var det på tide å dra hjem. Regnbue fulgte dem til båten, og da Fritz skulle si farvel, hoppet den opp på skulderen hans igjen og nektet å gå av. "Jeg tror den vil være med oss hjem," sa Fritz, og klappet den forsiktig. Far og mor så på hverandre og smilte. "Vel, da har vi fått et nytt familiemedlem," sa far. Så Regnbue, den lille, fargerike apen med den spjelkede armen, ble med dem hjem i "Den Lille Utforskeren". På vei tilbake over havet, med stjerner som begynte å titte frem på himmelen, følte familien en ny glede. De hadde funnet en hemmelig del av øya, og de hadde fått en ny venn. Blomstreøre bukket mot Regnbue, som om den ønsket den velkommen til familien. Alt føltes litt mer magisk, litt mer komplett. Og de visste at med Regnbue ved sin side, ville det komme enda flere spennende eventyr.
Avslutning
Så, kjære venner, da er eventyret om Den sveitsiske Robinson og Regnbue over for denne gang. Tusen takk for at dere lyttet med oss! Vi håper dere har hatt det gøy og lært mye om vennskap og eventyr på den magiske øya. Kanskje dere har lyst til å dikte deres egne eventyr neste gang? Eller utforske enda mer med oss? Husk å fortelle Sonacasts hva dere syntes – vi elsker å høre fra dere! Nå er det tid for å drømme søte drømmer. På gjensyn!
