Historie
Den selviske kjempen
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang sett en kjempe? Ikke en sånn kjempe som er litt stor, men en KJEMPE-kjempe! I dag skal vi høre en historie om en veldig stor kjempe som hadde den vakreste hagen i hele verden. Men denne kjempen var ikke så snill. Han ville ikke dele hagen sin med noen, spesielt ikke med de små barna i landsbyen. Hva tror du skjedde da han stengte barna ute fra det magiske stedet? Bli med oss på et eventyr om vennskap, vinter og en hage som ventet på latter.
Kjempens vakre hage
Å, for en hage det var! Tenk deg det vakreste stedet du kan se for deg. Kjempens hage var akkurat sånn, bare enda finere! Den var så stor og grønn, med mykt, mykt gress som var perfekt å løpe barbeint på. Overalt blomstret det nydelige blomster i alle regnbuens farger – rødt, gult, blått og lilla. Og vet du hva? Der var det også tolv store ferskentrær som om våren dekket seg med rosa og hvite blomster. Når sommeren kom, hang det deilig, moden frukt fra grenene, klar til å spises! Fuglene kvittret så lystig i trærne at barna gjerne stoppet opp for å lytte til den søte musikken deres. Hver ettermiddag, når skolen var slutt, pleide barna fra landsbyen å snike seg inn der for å leke. De lo og løp, gjemte seg bak buskene og klatret litt i trærne. Det var deres helt egne, magiske lekeplass.
Vinteren som nektet å dra
Kjempen kom hjem etter syv lange år. Han hadde besøkt sin venn, og nå var han tilbake i sitt store slott. Da han kom fram, så han noe han slett ikke likte. Hva var dette for noe? Jo, det var barn! Barn som lekte i HANS hage! "Hva gjør dere her?" brølte kjempen med en stemme så dyp at bladene på trærne skalv. "Min egen hage er min egen hage! Ingen andre får leke her. Gå vekk!" Barna ble så redde at de løp sin vei så fort de bare kunne. De turte ikke se seg tilbake. Den selviske kjempen bestemte seg for å bygge en høy mur rundt hele hagen sin. En mur så høy at ingen lenger kunne klatre over eller se inn. Han satte også opp et stort skilt der det sto: "ADGANG FORBUDT. OVERTREDELSE MEDFØRER RETTSLIG FORFØLGELSE." Han tenkte nok at han var veldig smart. Nå kunne han ha hagen helt for seg selv. Nå var barna triste. De hadde ingen steder å leke lenger. De pleide å gå rundt den kalde, stygge muren og snakke om hvor vakker hagen hadde vært. De savnet blomstene og fuglesangen. Men kjempen brydde seg ikke. Våren kom overalt ellers. Overalt i landsbyen sprang blomstene ut. Fuglene sang glade sanger, og trærne kledde seg i nye, grønne blader. Men ikke i kjempens hage. Der var det fortsatt vinter. Snøen lå tykk på bakken, og frosten bet. Nordavinden bruste gjennom trærne og klagde. Våren nektet å komme til den selviske hagen. Fuglene ville ikke synge der, for det var ingen barn. Blomstene våget ikke å titte fram fra jorden. De visste at hagen var tom for glede. Den lille snøklokken som en gang prøvde å titte opp, så det stygge skiltet og krøp fort ned i jorden igjen. Vinteren ville rett og slett ikke dra. Den ble værende, som en påminnelse om kjempens kalde hjerte.
Et lite hull i muren
Og slik gikk dagene, den ene etter den andre. Vinteren hadde lagt et tykt, kaldt teppe over kjempens hage, og det så ikke ut til at den ville løfte det igjen. Snøen lå tung og hvit overalt, og den frøs til is på grenene til trærne. Ingen blomster våget seg frem, og ingen fugler kvittret. Det var så stille at du nesten kunne høre snøen falle. Kjempen selv satt ofte ved vinduet sitt, like mutt og alene som alltid. Han kikket ut på den livløse hagen sin, og klødde seg i skjegget. Hvorfor ville ikke våren komme? Han visste jo at det var vår i alle andre hager rundt omkring. Han hadde sett de små barna leke i parkene, han hadde hørt fuglene synge i naboens trær. Bare hans egen hage var fortsatt fanget i vinterens iskalde omfavnelse. Han skjønte det ikke. Men en dag, en helt vanlig dag, da kjempen satt og spiste sin ensomme frokost, skjedde det noe rart. Han hørte en lyd. Først var det bare en svak, liten tone, så svak at han nesten trodde han drømte. Men så ble den litt tydeligere. Det var som en fuglesang. En nydelig, klar fuglesang, full av glede og liv. Kjempen sperret opp øynene. Fuglesang? I _hans_ hage? Det var jo umulig! Han hadde ikke hørt en fugl synge der siden han jaget bort barna for lenge, lenge siden. Han la fra seg brødskiven sin med et dunk, og spratt opp fra stolen. Han skyndte seg til vinduet og kikket ut. Hvor kom lyden fra? Han speidet over den snødekte plenen, bort mot trærne som fortsatt var nakne og grå. Og der, midt i hagen, var det noe. Noe som beveget seg. Og det var ikke bare én fugl. Det var mange fugler! De fløy mellom grenene, sang for full hals, og det virket nesten som om de danset. Kjempen strakte hals og myset. Han gned seg i øynene. Hadde han spist for mye grøt? Var han syk? Dette var jo helt umulig. Fuglene kom ikke til hans hage. De visste at han var en slem kjempe. Men sangen fortsatte, og den var så fylt av glede at selv kjempens sure hjerte kjente et lite stikk. Et lite, bittelite stikk. Han måtte se nærmere. Han løp ned trappene – så fort en stor kjempe kan løpe – ut gjennom den store porten og inn i hagen. Det var kaldt ute, men han merket det nesten ikke. Han fulgte lyden, som nå var enda tydeligere. Sangen førte ham mot den delen av muren der han tidligere hadde funnet et lite skilt med «Adgang forbudt!». Men da han kom nærmere, så han noe enda mer forunderlig. I den store, tykke muren, som han selv hadde bygget for å holde alle ute, var det et lite hull. Bare akkurat stort nok til at en liten person kunne smyge seg gjennom. Og hva så han da han kikket gjennom det lille hullet? Han så barn! Ja, barn! Det var mange av dem. De hadde kommet seg inn i hagen hans, gjennom dette bittelille hullet han ikke hadde sett. Og der hvor barna var, der var det _vår_! Det var som et mirakel! I den ene enden av hagen, der barna lekte, var trærne dekket av friske, grønne blader. De bar vakre, rosa og hvite blomster. Gresset var grønt og mykt under føttene deres, og de små blomstene som snøklokker og krokus stakk hodene sine opp og smilte mot solen. Sommerfugler fløy lett mellom blomstene, og biene summet travelt. Fuglene som sang, satt i de blomstrende grenene og jublet over at våren endelig var kommet. Barna løp rundt, de lo og de ropte, og deres glade stemmer fylte luften med en melodi som var enda vakrere enn fuglesangen. De klatret i trærne, gjemte seg bak buskene, og trillet rundt på det grønne gresset. Men like ved, i den andre enden av hagen, der barna ikke hadde nådd enda, der var det fortsatt vinter. Snøen lå tykk, bakken var frosset, og trærne var nakne. Det var som om våren bare turte å komme dit hvor barnas glede varmet opp luften. Det var som om våren trengte barnas latter for å tørre å vise seg. Kjempen sto der og kikket på alt dette. Han så på barna som lo og lekte. Han så på trærne som blomstret. Han så på fuglene som sang. Og han kjente noe rart i brystet. Det var ikke den vanlige sure følelsen. Det var heller ikke den kalde ensomheten han hadde følt så lenge. Det var noe mykere. Noe varmere. «Hvorfor har jeg vært så dum?» mumlet kjempen for seg selv. «Nå forstår jeg hvorfor våren ikke ville komme. Den ventet på barna!» Han hadde jaget bort det aller viktigste i hagen sin: gleden, latteren, og de små føttene som løp. Han hadde bygget muren, ikke for å beskytte hagen, men for å stenge gleden ute. Han hadde vært så opptatt av å eie alt selv, at han hadde mistet det fineste som fantes. Kjempen kjente en tåre trille nedover det grove kinnet hans. Den var kald, men følelsen i hjertet hans var varmere enn den hadde vært på mange, mange år. Han visste hva han måtte gjøre. Han måtte rive ned muren. Han måtte slippe gleden inn. Han måtte la barna få leke i _hans_ hage, for alltid. Og da han tenkte den tanken, da han bestemte seg, da kjente han en varme spre seg gjennom hele kroppen, som om solen selv hadde tittet frem bak skyene, bare for ham.
Hjertet smelter og hagen blomstrer
Denne varmen, den var så deilig, så ulik alt annet kjempen hadde kjent på lenge. Den varmet ham helt inn i hjertet. Han visste hva han måtte gjøre. Med ett hoppet han ut av sengen, kledde på seg i full fart, og løp ned trappene, ut av slottet og rett bort til muren. Muren han selv hadde bygget så høyt og sterkt, for å holde gleden ute. Men nå skulle den rives ned! Han fant en stor, tung slegge i skjulet sitt, en sånn som lager masse 'dunk-dunk' når den slår. Og så begynte han. Dunk! Sa det da sleggen traff steinen. Dunk! Sa det igjen. Han slo med alle krefter, og bit for bit begynte den tykke muren å smuldre. Barna, som lekte på veien utenfor, hørte de rare lydene. De hadde aldri sett kjempen utenfor slottet sitt før. De stoppet å leke, og så på den store skikkelsen med store, redde øyne. Var kjempen sint? Skulle han jage dem igjen? Men kjempen jaget dem ikke. Han slo og slo, og snart var det et stort hull i muren. Et hull som var stort nok for alle barna å løpe igjennom! Han la fra seg sleggen og tok et dypt pust. Så, med et smil som strakte seg fra øre til øre – et smil de aldri hadde sett før – ba han dem komme inn. «Kom inn, kjære barn!» ropte han. «Kom og lek i hagen min!» Først var barna litt usikre. De sto der og kikket, som små mus på lur. Men så, da de så smilet hans og den åpne hagen, var det som om en tryllestav svingte i luften. Ett barn tok et steg. Så et til. Og så... vips! Løp alle barna inn i hagen, som en flokk små sommerfugler på jakt etter nektar. De lo og ropte, og hagen fylltes med den herligste lyden i hele verden: Barnelatter! Og vet du hva som skjedde da? Det var som om hagen selv hadde ventet på dette øyeblikket! Akkurat idet det første barnet løp inn, spratt de bare grenene til liv. Knoppene svulmet, og poff! Sprang de ut i nydelige blomster i alle regnbuens farger. Fuglene, som hadde vært tause så lenge, begynte å synge de vakreste melodier. Bjørketrærne ristet av seg all snøen, og små, grønne blader spretter fram overalt! Epletrærne fyllte seg med rosa og hvite blomster, som lover de søteste epler til høsten. Det var vår! Endelig var våren her, og den kom med et smell av farger og lyder! Kjempen sto der og så på alt sammen. Han hadde aldri sett hagen sin så levende, så full av glede. Det var tusen ganger vakrere enn da den bare var hans alene. Han så barna løpe rundt, klatre i trærne, plukke blomster. Han så dem leke gjemsel bak de store buskene. Han så gleden i ansiktene deres, og den gleden smittet over på ham. Kjempen kjente hjertet sitt fylles med en varme så stor at han trodde det skulle sprekke av lykke. Han gikk bort til det treet der den lille gutten ikke hadde klart å komme opp, og der vinteren hadde holdt stand lengst. Og hva så han? Jo, der sto den lille gutten! Han sto og så opp på treet, akkurat som før, med de samme triste øynene. Han var så liten at han ikke nådde opp til den laveste grenen. Kjempen bøyde seg ned. «Min lille venn,» sa han, med en stemme så mild at gutten nesten ikke kjente den igjen. «Vil du at jeg skal hjelpe deg opp?» Den lille gutten så opp på kjempen. Først var han litt redd, men så så han kjempens vennlige øyne og det store, varme smilet. Han nikket forsiktig. Kjempen løftet ham forsiktig opp, helt opp i treet. Og med ett, spratt treet ut i blomst! Det var dekket av hvite, duftende blomster, og små fugler sang fra grenene. Den lille gutten klemte kjempen hardt rundt halsen, og kjempen følte en kjærlighet han aldri før hadde kjent. Fra den dagen av var kjempen ikke lenger den selviske kjempen. Han var den vennlige kjempen, kjempens venn. Hver eneste dag etter skolen løp barna rett til kjempens hage. Og kjempen? Han satt der og så på dem, lekte med dem, og fortalte historier. Han var aldri alene lenger. Hagen hans var ikke bare en hage; den var et paradis, fyllt med latter, solskinn og den evige våren. Den var et bevis på at det å dele gleden med andre, er den aller største gleden man kan få. Og hver dag når barna løp inn i hagen, var det som om solen skinte enda litt sterkere, og fuglene sang enda litt vakrere, alt takket være en kjempe som hadde lært å dele sitt hjerte.
Avslutning
Tusen takk for at du lyttet til eventyret om den selviske kjempen! Var det ikke fint å se hvordan hjertet hans ble fylt med glede? Vi håper du koste deg. Hvis du har noen tanker eller ideer, la Sonacasts få vite det – vi elsker å høre fra deg! Nå kan du kanskje fortelle et eventyr selv, eller tegne en hage full av barn og en snill kjempe? Husk at det er så mye magisk å oppdage. På gjensyn!
