Historie
Den lykkelige prinsen
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Høyt over den travle byen sto en gang en skinnende statue. Alle kalte ham Den lykkelige prinsen, fordi han alltid smilte, dekket av gull og glitrende juveler. Men prinsen var ikke lykkelig lenger. Fra sin høye plass kunne han se alt det triste som skjedde nede på gatene. En kald kveld kom en liten svale flygende, på vei til varmere strøk. Den bestemte seg for å hvile ved føttene til statuen. Men hva var dette? Den lykkelige prinsen gråt! Hvorfor gråt en lykkelig prins? Bli med oss og finn ut svalens utrolige eventyr med prinsen.
Prinsen og Svalen møtes
Svalen var på vei sørover, for vinteren kom snart, og de andre svalene hadde allerede fløyet. Den var litt sen, og trengte et sted å sove for natten. Da den fløy over den store byen, så den den vakre statuen av Den lykkelige prinsen. Den var dekket av gull! "Perfekt!" tenkte svalen. "Her kan jeg sove trygt under prinsens føtter." Men akkurat da svalen skulle legge hodet under vingen, falt en stor, skinnende vanndråpe ned rett på den! "Hva er dette?" sa svalen forundret. "Det regner jo ikke!" Den så opp, og der, fra prinsens øyne, trillet det tårer. "Hvorfor gråter du?" spurte svalen. "Du er jo Den lykkelige prinsen!" Prinsen sukket tungt. "Jeg var lykkelig da jeg levde," sa han, "men nå kan jeg se all sorgen i byen."
Rubinen til den fattige syersken
spurte svalen. "Du er jo Den lykkelige prinsen!" Prinsen sukket tungt. "Jeg var lykkelig da jeg levde," sa han, "men nå kan jeg se all sorgen i byen." Svalen lyttet. Prinsen fortsatte, "Langt borte, i et lite hus, sitter en fattig syerske. Hun er så sliten. Hendene hennes er røde og såre etter å ha sydd fine kjoler for dronningens hoff." Svalen så opp på prinsen. "Barnet hennes er sykt," sa prinsen. "Det ligger og vrir seg i feber, og syersken har ikke penger til å kjøpe mat eller medisin. Hun kan ikke engang sy ferdig kjolen hun holder på med, for hun er så trøtt, og trådene hennes har gått tomme." Prinsen tenkte seg om et øyeblikk. "Kjære svale," sa han, "vil du ta den store, røde rubinen som sitter i sverdhåndtaket mitt? Fly med den til den fattige syersken. Da kan hun selge den, kjøpe mat og medisin, og fullføre arbeidet sitt." Svalen var en liten fugl, og Egypt ventet! Den ville så gjerne fly sørover med vennene sine. Men den så på prinsens triste ansikt, og visste at den måtte hjelpe. "Jeg skal gjøre det," sa svalen. Så svalen hakket forsiktig ut den store, skinnende rubinen fra prinsens sverd. Rubinen glitret som en liten, rød stjerne i svalens nebb. "Takk, lille venn," hvisket prinsen. Svalen fløy av sted. Den fløy over byens hustak, forbi høye kirker og travle gater. Til slutt fant den det lille, mørke huset der syersken bodde. Gjennom vinduet så svalen syersken. Hun lå ved bordet sitt, med hodet på armene, og sov. Hun var så utslitt. Det syke barnet lå i sengen og gned seg mot dynen. Svalen fløy inn gjennom et hull i taket. Den la den store, røde rubinen forsiktig på bordet, rett ved siden av syerskes synåler. Så fløy den ut igjen, og videre til prinsen, for å fortelle at oppdraget var utført.
Safirene til forfatteren og fyrstikkpiken
Da den lille svalen kom tilbake til den lykkelige prinsen, fortalte den alt om den lille syersken. «Barnet sover nå fredelig, og har det mye bedre,» kvitret svalen stolt. Prinsen lyttet og smilte. Det var så godt å kunne hjelpe. Men så så prinsen noe annet, noe som gjorde ham litt trist igjen. Han så en ung mann som satt ved et lite bord i et kaldt, mørkt rom. Mannen var en forfatter, og han prøvde å skrive en historie, et skuespill. Men han frøs sånn! Han hadde ingen ved å brenne i peisen, og magen hans var helt tom. Fingrene hans var stive og kalde, og han klarte ikke å holde pennen ordentlig. Han var så lei seg, og visste ikke hvordan han skulle klare å skrive ferdig historien sin. «Svale, lille svale,» sa prinsen med sin varme stemme. «Ser du den stakkars forfatteren der nede? Han fryser og sulter, og han kan ikke fullføre sitt vakre skuespill.» Svalen kikket ned og så den triste mannen. «Ja, jeg ser ham, Prinsen,» sa svalen. «I øyet mitt er det en skinnende safir,» fortsatte prinsen. «Den er så blå som himmelen og gnistrer som en liten stjerne. Vær så snill, ta den ut og bring den til forfatteren. Kanskje den kan hjelpe ham å kjøpe mat og ved, så han kan bli varm og skrive ferdig historien sin.» Svalen ble litt engstelig. «Åh, kjære prins,» sa den. «Jeg vil så gjerne fly til Egypt nå. Mine venner venter på meg ved Nilen, der solen alltid skinner og det er så varmt og deilig. Det begynner å bli så kaldt her oppe. Snart kommer vinteren!» «Vær så snill, lille svale,» svarte prinsen, «bli hos meg en natt til. Forfatteren trenger hjelp mer enn du aner. Han er så ensom og kald.» Svalen var en snill liten fugl, og den klarte ikke å si nei til den gode prinsen. «Greit da,» sa svalen, «jeg skal bli hos deg en natt til.» Så plukket svalen forsiktig ut den ene safiren fra prinsens øye. Den var så vakker, med en dypblå farge som et lite stykke av nattehimmelen. Svalen holdt den i nebbet og fløy raskt gjennom luften, over byens hustak, helt til den fant det lille, mørke rommet der forfatteren satt. Forfatteren var så opptatt med å prøve å skrive at han ikke merket svalen med en gang. Svalen fløy lydløst inn gjennom et lite hull i veggen og la den skinnende safiren forsiktig på bordet, rett ved siden av en tørr, gammel brødskorpe. Så fløy den ut igjen, like raskt som den kom, og videre til prinsen for å fortelle at oppdraget var utført. Forfatteren løftet hodet. «Åh, hva er dette?» sa han. Han så den vakre, blå stenen som lå der og glitret. «En safir!» ropte han. «Nå kan jeg kjøpe ved og mat! Nå kan jeg endelig fullføre skuespillet mitt!» Han var så glad og takknemlig, og visste ikke hvorfor denne fantastiske gaven hadde kommet til ham. Da svalen kom tilbake til prinsen, fortalte den om forfatterens glede. «Han er så lykkelig nå, Prinsen,» kvitret den. «Han smilte et så stort smil!» Prinsen smilte også. Han følte seg glad, selv om han nå bare hadde ett øye igjen. Han kunne fortsatt se litt ut over byen, og hjertet hans var fylt med varme. Men så så han noe annet. Ved gaten, et lite stykke unna, sto en liten jente. Hun var en fyrstikkpike, som solgte fyrstikker for å tjene noen småpenger. Men alle fyrstikkene hennes hadde falt ned i rennesteinen! De var våte og ødelagte, og hun kunne ikke selge dem. Den lille jenta gråt sårt. Hun visste at faren hennes kom til å bli sint på henne når hun kom hjem uten penger. Hun hadde ingen sko på beina, og hodet hennes var uten hatt. Hun frøs så fælt. «Svale, lille svale,» sa prinsen med en stemme full av medfølelse. «Ser du den lille jenta der nede? Hun gråter fordi alle fyrstikkene hennes er ødelagte. Hun har ingen penger å ta med hjem, og faren hennes vil slå henne. Hun er så kald og sulten, stakkars lille.» Svalen sukket. «Åh, Prinsen, øynene dine er det eneste du har igjen nå. Jeg kan ikke ta ut ditt andre øye. Jeg må reise til Egypt, det er så kaldt her.» «Vær så snill, lille svale,» sa prinsen, «bli hos meg bare en natt til. Hvis du tar ut mitt andre øye, vil den lille jenta kunne kjøpe nye fyrstikker og få litt mat. Hun er så fortvilet.» Svalen elsket prinsen veldig høyt nå. Den hadde sett all den godheten hans. Så, selv om den frøs og lengtet etter Egypt, sa den: «Jeg skal bli hos deg en natt til.» Svalen plukket ut den andre safiren fra prinsens øye. Nå var prinsen helt blind, men han smilte likevel, fordi han visste at han kunne hjelpe. Svalen fløy ned til den lille jenta. Hun satt på fortauet og gråt, med hodet i hendene. Svalen snek seg ned og la den glitrende safiren forsiktig i den lille, kalde hånden hennes. Den lille jenta kikket opp. Hun så den vakre, blå steinen i hånden sin. «Åh!» ropte hun, «en nydelig bit av glass!» Hun visste ikke at det var en verdifull safir, men hun var så glad. Nå kunne hun kjøpe nye fyrstikker, og kanskje til og med en varm bolle. Hun sluttet å gråte og løp glad hjemover. Da svalen kom tilbake til prinsen, fortalte den alt. «Hun smilte, Prinsen! Hun sluttet å gråte og løp hjemover med et stort smil!» Prinsen følte seg varm innvendig, selv om han nå ikke kunne se noe som helst. «Takk, min lille venn,» sa han. «Du er en så god og snill fugl.» Svalen krøp sammen ved prinsens føtter. «Nå som du er blind, vil jeg bli hos deg for alltid,» kvitret den. Den visste at vinteren var rett rundt hjørnet, men den kunne ikke forlate sin kjære, blinde prins.
Gullet til de fattige og svalens offer
Svalen holdt ord. Den forlot ikke Den lykkelige prinsen, selv da vinteren kom snikende, og dagene ble kortere og kaldere. Kulden bet i vingene, og den lille kroppen frøs, men svalen klamret seg til løftet sitt. Den fløy rundt prinsen, fortalte ham historier om de varme landene den hadde sett – om palmer som svaiet i vinden, om vakre, fargerike blomster, og om de store elvene der flodhestene badet late og glade. Prinsen, som ikke lenger kunne se, lyttet med et smil. Han var så glad for å ha en så lojal og modig venn ved sin side. Men prinsens hjerte, selv om det var av bly, var fortsatt tungt. Han kunne ikke se, men han kunne høre alt som skjedde i byen under ham. Han hørte barn som gråt av sult i de kalde, mørke smugene. Han hørte de fattige som hostet og frøs i sine fillete klær, uten nok mat eller varme. Han visste at det var så mye lidelse der ute, og hans egen prakt føltes meningsløs. «Kjære svale,» sa prinsen en dag, hans stemme fylt med omsorg, «du har tatt rubinen fra sverdet mitt og safirene fra øynene mine. Nå ber jeg deg om enda en ting, den aller siste.» «Hva er det, min prins?» spurte svalen, og krøp nærmere, følelsen av en illevarslende tyngde i luften. «Jeg er dekket av rent, glinsende gull,» sa prinsen. «Fra topp til tå er jeg kledd i de fineste gullblader. Ta av meg blad for blad med gull, kjære svale, og gi det til de fattige. Gull er mer verdifullt enn noe annet for dem nå, og jeg er sikker på at det vil varme og mette dem.» Svalen nølte. Den visste at hvis den gjorde det, ville prinsen miste all sin fantastiske skjønnhet og prakt. Han ville ikke lenger være Den lykkelige prinsen som glitret i solen. Men den visste også hvor stort og uselvisk prinsens hjerte var. Svalen kunne ikke nekte sin venn. Med tårer i øynene og et bankende hjerte begynte den lille svalen jobben. Den hakket forsiktig av små gullblader fra prinsens kropp med sitt lille nebb. Ett etter ett løsnet de, og statuen som før var så skinnende og gyllen, begynte å bli matt og grå. Det var som om den mistet sin magi. Svalen tok gullbladene og fløy ut i den kalde, snødekte byen. Den så små barn med bleke ansikter og tynne ben, som lekte i snøen, men de var så tynne og hadde bare fillete klær som ikke holdt dem varme. Den så mødre som satt med sine syke barn i kalde, trekkfulle rom, uten varme, uten mat, og uten håp. Hver gang svalen fant en som trengte hjelp, slapp den et lite gullblad ned – forsiktig, som et lite, gyllent snøfnugg. Barna plukket det opp med store øyne og trodde det var en gave fra himmelen, en magisk mynt som plutselig hadde dukket opp. Mødrene brukte det til å kjøpe varm mat og ved til å fyre i ovnen, og de smilte og lo for første gang på veldig lenge, takket være prinsens gave. Svalen fløy frem og tilbake, frem og tilbake, fra prinsen til byen, dag etter dag, med sin lille last. Den ga bort prinsens gull, bit for bit, til den siste glimtet var borte. Snart var hele prinsen kledd i grått, nesten som en vanlig, gammel statue. Han sto der uten rubin, uten safirer, og uten et eneste gullblad. Men svalen brydde seg ikke om det. Den visste at prinsens skjønnhet nå var på innsiden, i hans store, varme hjerte. Men kulden ble verre og verre. Vinteren hadde virkelig kommet for fullt, med bitende vind og tykk snø. Svalen, som var vant til varme strøk og solskinn, begynte å fryse mer og mer. Den lille kroppen skalv ukontrollert, og den hadde vanskelig for å fly. Kreftene sviktet, men den fortsatte å levere ut de aller siste gullbitene, så lenge den hadde et snev av styrke. Til slutt var all gullet borte, og prinsen sto der, grå og naken, men med et hjerte som strålte av kjærlighet. Svalen, derimot, var fullstendig utmattet. Den visste at slutten var nær, at den snart ikke lenger ville orke å fly. Den fløy opp til prinsens skulder en aller siste gang. «Farvel, kjære prins,» hvisket den. «Vil du kysse meg?» Prinsen var uendelig trist. «Jeg er glad du skal reise til Egypt, min lille svale. Du har blitt her altfor lenge. Kyss meg på leppene, for jeg elsker deg så høyt.» «Jeg skal ikke til Egypt,» sa svalen, «jeg skal til Dødens hus. Døden er en bror av Søvnen, er det ikke?» Og svalen kysset Den lykkelige prinsen på leppene. I det samme øyeblikket falt den døde ned ved føttene hans. Prinsen kjente en merkelig, høy lyd fra innsiden av statuen, nesten som om noe viktig var gått i stykker. Det var hans blyhjerte som sprakk i to. Det var fordi han var så lei seg for at hans gode venn var død. Den lille svalen hadde ofret alt for ham og de fattige. Og der sto statuen, grå og kjedelig, uten rubin, uten safirer, og uten gull. Og ved dens føtter lå den lille, døde svalen. Det var en trist, men også en vakker dag i byen.
Avslutning
Tusen takk for at du var med oss på dette eventyret om Den lykkelige prinsen. Vi håper du likte historien vår. La gjerne Sonacasts få vite hva du synes, eller om du har en egen idé til et eventyr! Kanskje du kan tegne Den lykkelige prinsen, eller fortelle din egen historie med en liten svale? Husk å utforske all den magien som finnes rundt deg hver dag. På gjensyn, kjære lytter!
