Historie
De tre bukkene Bruse
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang krysset en knirkende bro? Tenk deg nå at under den broen bor det et stort, stygt troll! I dag skal vi reise til en grønn, frodig eng langt oppe i fjellet, men for å komme dit må vi over en elv. Og på den eldgamle broen venter et møte med noen veldig sultne bukker og en skummel, men ikke så smart, skapning. Er du klar for eventyr?
De Tre Bukkene og Broen
Ja, jeg håper du er klar! For nå skal vi møte dem. Det var en gang tre bukker som skulle til seters for å gjøre seg fete. De het alle sammen Bruse. Først var det Lille Bukken Bruse. Han var så liten at han nesten ikke syntes. Så kom Mellomste Bukken Bruse, som var litt større og hadde et par fine horn. Og til slutt kom Store Bukken Bruse, stor og staut med lange, kraftige horn. De elsket å spise det saftige gresset oppe på fjellet. Men for å komme dit, måtte de krysse en elv. Og over elven lå en gammel trebro. Lille Bukken Bruse, den minste av dem, bestemte seg for å gå først. Han var så sulten at magen rumlet! Tripp trapp, tripp trapp, sa det da han gikk over broen. Bare de tynne små beina hans laget en lyd. Hvem var det som trippet på min bro? brummet en dyp, grov stemme under broen. Lille Bukken Bruse ble litt redd, men han svarte modig tilbake.
Den Minste Bukken Møter Trollet
«Det er bare meg,» sa den minste Bukken Bruse, «jeg som er så liten og tynn og skal til seters og gjøre meg fet.» «Neei, du er ikke så liten at jeg ikke kan spise deg!» brummet trollet, og stakk sin store, rufsete nese frem fra under broen. Øynene hans glødet som to glødende kull, og tennene var lange og gule. «Nå tar jeg deg!» Den minste Bukken Bruse ristet på hodet. «Å, nei, du kan ikke ta meg! Jeg er altfor liten! Hvis du venter litt, så kommer den mellomste Bukken Bruse etter meg. Han er mye større og tykkere enn jeg. Han er verdt å spise, han!» Trollet klødde seg i sitt store, grønne hode. «Mmm, større og tykkere, sier du?» Det var tydelig at trollet likte tanken på en skikkelig stor og saftig bukkelunsj. «Jaja, da får du bare gå da,» sa trollet til slutt, med en gnuen i stemmen. «Skynd deg over, og send meg broren din!» Så trippet den minste Bukken Bruse over broen, så fort beina hans kunne bære ham. Han snudde seg ikke en eneste gang for å se om trollet ombestemte seg. Han var så glad for å ha kommet seg over at han nesten glemte hvor skummelt det hadde vært. Og på den andre siden ventet det friske, grønne gresset, som han lengtet etter å spise og gjøre seg stor og sterk av. Han hoppet og spratt, og gresset smakte bedre enn noen gang. Nå var veien fri for ham, og han kunne spise seg god og mett. Men hvem kom trippende på broen etterpå, mon tro?
Den Mellomste Bukken og Trollets Frustrasjon
Og ganske riktig, etter en stund, da den minste bukken Bruse var trygt på den andre siden og mesket seg med grønt, saftig gress, kom det en annen lyd fra broen. Tripp-trapp, tripp-trapp, tripp-trapp! Den var litt tyngre, litt dypere enn den forrige. Det var den mellomste bukken Bruse som var på vei! Han hadde sett sin lillebror sprette over broen, og nå var det hans tur til å krysse den svingete veien over fossen. Den mellomste bukken var en staselig kar. Ikke så liten som lillebroren, men heller ikke kjempestor. Han hadde fin, brun pels og horn som var akkurat passe store til å klø seg på ryggen med. Og i likhet med lillebroren, var han veldig, veldig sulten. Gresset på deres side av elven var spist opp, og på den andre siden lokket det med deilig, ferskt, grønt gress som skinte i solskinnet. Han ville så gjerne over! Så han satte fot på broen. Tripp-trapp, tripp-trapp, tripp-trapp! Det knirket i treverket, og det ristet litt i plankene. Lyden bar langt over fossens brusen, og rett ned til trollet som fortsatt satt under broen. Trollet hadde akkurat sluttet å mumle for seg selv om den lille, frekke bukken som hadde lurt ham. Nå spisset han ører. Hva var dette for en lyd? Det var jo tyngre! Større! Han smilte et sleipt smil. Aha, tenkte trollet, nå kommer det kanskje en skikkelig munnfull! Plutselig reiste trollet seg med et brak. “Hvem er det som tripper på broen min?” brølte han med en stemme som fikk vannet i fossen til å skvette og de gamle trærne til å skjelve. Han stakk sitt store, grønne hode, med øyne store som tekopper og nese som en potet, opp fra under broen. De lange, spisse tennene hans lyste hvitt i mørket. Den mellomste bukken stoppet brått. Han skalv litt i knærne, for trollets stemme var virkelig skummel. Men han var også en modig bukk, og han visste hva han ville. Han ville spise det grønne gresset! Så han tok seg sammen og svarte: “Det er den mellomste bukken Bruse, det, som skal over og spise seg feit!” Trollet rynket brynene. “Åh, er det du, din rakker?” freste han. “Nå kommer jeg og tar deg! Jeg skal spise deg hel, med horn og bein og alt sammen!” Han tok et skritt mot broen, og broen knirket faretruende under hans tunge føtter. Den mellomste bukken var smart. Han hadde jo hørt hva lillebroren hadde sagt til trollet. Og han visste at trollet elsket mat, spesielt stor og feit mat. Så han sa, med en stemme som kanskje var litt skjelvende, men likevel klar: “Å, nei, ta meg ikke! Jeg er bare en liten mellomstor bukk, jeg. Jeg er ikke verdt bryderiet ditt. Vent heller litt, for etter meg kommer storebroren min, han er mye, mye større og feitere enn meg! Han er så stor at han rister i hele broen når han går, og han har horn som kan stange deg rett ned i elva!” Trollet stoppet opp. Han gnidde seg på haken med en stor, knudrete finger. Enn så stor som denne mellomste bukken var, virket han litt mager i trollets øyne. Og denne bukken sa jo at det kom en enda større en! Tanken på en kjempefeit bukk fikk trollets mage til å rumle. Han begynte å sikle litt. “Mmm,” mumlet trollet. “Ennå større, sier du? Feitere?” Han så på den mellomste bukken, så på broen, og så på den andre siden av elven hvor det grønne gresset ventet. Han tok en rask beslutning. “Vel, da får du bare gå, da,” sa trollet. “Men skynd deg! Og jammen meg håper jeg storebroren din er så feit og god som du sier!” Den mellomste bukken Bruse trengte ikke å bli fortalt det to ganger. Han spente beina under seg og løp over resten av broen, tripp-trapp, tripp-trapp, tripp-trapp! Han var så glad for å være i sikkerhet. Han hoppet og spratt over til den andre siden, der lillebroren hans ventet, fremdeles mett og fornøyd. Sammen begynte de to bukkene å spise av det deilige, grønne gresset. De tygget og gresset, og magene deres ble rundere og rundere. De var så lykkelige over å ha kommet seg trygt over broen. Men under broen satt trollet. Han var litt sur, for han hadde latt to måltider glippe. Men han var også veldig spent. Nå måtte det snart komme en skikkelig storbukk! En som var så stor at han ikke kunne la ham slippe unna. Han gned seg i hendene og ventet. Han ventet og ventet, og hver gang han hørte en liten lyd, spisset han ører. Han var sikker på at nå, nå kom den største og feite bukken! Han var så sulten, og tanken på en skikkelig stor og saftig bukk fikk tennene hans til å klirre. Hva tror dere skjer når den største bukken Bruse kommer trampende?
Den Største Bukken Tar Kampen
Hva tror dere skjer når den største bukken Bruse kommer trampende? Jo, mens trollet satt der og gomlet på en gammel gren, og tennene hans klirret av en grådig forventning, hørte han plutselig en lyd. En mye, mye dypere lyd enn den han hadde hørt fra de to små forrige bukkene. Det var ikke bare "tripp-trapp-tripp-trapp" lenger. Nei, dette var et ordentlig "TRAMPE-TRAMPE-TRAMPE-TRAMPE!" Lyden var så tung og mektig at hele den gamle trebroen ristet i sine sammenføyninger. Vannet under broen skvulpet opp langs kantene. Bladene på trærne dirret. Det var som om et lite jordskjelv var på vei! Hvem andre kunne det være enn den aller, aller største bukken Bruse? Han var så kolossal at han nesten fylte hele broen fra side til side. Hornene hans var lange, tykke og skinnende, som store, buede greiner. Pelsen hans var tykk, rufsete og varm, full av små kvister. Han hadde kraftige ben med store klover som lagde de dype, rungende lydene. Og øynene hans glimtet! De glimtet med både klokskap, litt rampete mot, og en urokkelig vilje. Han var ikke redd! Neida, han var en skikkelig tøffing, denne største bukken Bruse. Han visste akkurat hva som ventet ham under broen. Brødrene hans hadde jo fortalt ham alt, med litt skjelvende stemmer og store, redde øyne. Under broen satt trollet. Han hadde hørt den minste bukken, og han hadde hørt den mellomste bukken. Og nå! Nå kom den største! Nå kom godbiten! "Javisst!" brummet trollet, og en ekkel, slimete glede spredte seg i ham. "Nå kommer storbukken! Nå skal jeg endelig bli skikkelig, ordentlig mett!" Han gnidde seg i de store, klorete labbene sine, og flekket tenner så det knaste. Han var så ivrig at det rant litt tykt, grønt sikkel fra munnvikene hans, og en fryktelig lukt spredte seg rundt ham. Den største bukken var jo den aller beste – mest kjøtt, mest smak, mest alt! Den største bukken Bruse kom trampende over broen. "Trampe-trampe-trampe-trampe!" Hver gang han satte en klov ned, sviktet treverket under ham med en dyp knirk. Og så, akkurat da han var midt på broen, kom trollet opp! "Rooooarrrr!" brølte trollet, og stemmen hans fikk luften til å vibrere. Han var enda større og skumlere enn den minste og den mellomste bukken hadde beskrevet. Øynene hans var ildrøde, som glødende kull. Nesen hans var knudrete, grønn og full av vorter. Og munnen hans! Den var som en mørk, gapende hule, med spisse, gule tenner som så ut som små, farlige dolker. Han strakk ut en lang, kloret klo og sperret veien for bukken. "Hvem er det som tramper på min bro?" brølte trollet, stemmen hans dyp som torden som ruller over fjellene. Men den største bukken Bruse var ikke redd. Ikke et eneste øyeblikk! Han så rett på trollet, med sine modige og faste øyne, og svarte med en dyp og rungende stemme: "Det er den største bukken Bruse som tramper på din bro! Og jeg er på vei til seters for å gjøre meg fet!" Trollet lo en stygg, hes latter som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen. "Aha! Da skal jeg komme og ta deg! Og spise deg! Og spise deg opp, til den aller siste beinsplint!" "Kom du bare!" sa den største bukken, og senket hodet litt, slik at de lange, spisse, farlige hornene hans pekte rett mot trollet, klare til kamp. "Jeg er sterkere enn deg! Og jeg er ikke redd!" Trollet nølte et øyeblikk. Denne bukken var annerledes. Han var ikke redd. Tvert imot, han så sint og bestemt ut. Men trollet var jo et sultent, dumt troll, og han var så sulten! Så han kastet seg fremover mot den store bukken med et rasende brøl. Men den største bukken Bruse var klar. Han var ikke bare stor og sterk, han var også smart og lynrask! Med all sin veldige styrke, og med et kraftig "MØØØ!" som ristet i luften, stormet han mot trollet. Han brukte hodet sitt som et mektig våpen, de lange, spisse hornene først, som to blanke spyd! KRAAAASJ! Hornene traff trollet, midt i den store, ekle magen! Trollet hylte! Det var et grusomt hyl, fullt av smerte og total overraskelse. Den største bukken stanget og stanget igjen. Han traff trollet i siden, så på hodet, og ga det et siste, kraftig støt som fikk det til å miste fotfestet helt. Trollet snublet bakover. Han prøvde å klore seg fast, men klovende til bukken var for sterke, for nådeløse. Til slutt mistet trollet balansen fullstendig. Med et KNAAAASJ! av treverk og en enorm, plaskende lyd, falt trollet ned fra broen! Rett ned i den dype, kalde, strømmende elven under! Vannet sprutet høyt opp i luften. Trollet forsvant ned i dypet, for alltid. Han dukket aldri mer opp! Borte var han! Den største bukken hadde vunnet! Med et par siste, triumferende "trampe-trampe"-trinn, krysset den største bukken Bruse resten av broen. Han hadde klart det! Han hadde beseiret det fæle trollet, en gang for alle! Broen var nå trygg. På den andre siden ventet de to brødrene hans. Den minste bukken Bruse og den mellomste bukken Bruse. De hadde gjemt seg bak noen store steiner, med hjertene som banket som små trommer. Da de så den største bukken komme trygt over, hoppet de opp! "Jippi!" ropte den minste bukken, og danset rundt på stedet. "Du klarte det!" sa den mellomste bukken, og klappet broren sin på den tykke pelsen. Alle tre bukkene Bruse var nå på den andre siden av elven. Og der, der var det grønne, saftige gresset! Det var så grønt og frodig som de hadde drømt om. De begynte å spise med en gang. Mmm! Gresset smakte himmelsk! Det var akkurat det de trengte etter den lange reisen. De spiste og spiste. De spiste så magene ble store og runde og fulle av deilig, grønt gress. Og trollet? Vel, trollet ble aldri sett igjen. Borte var han! Og de tre bukkene Bruse kunne leve i fred. De kunne krysse broen når de ville, uten frykt. De kunne spise det deiligste gresset så mye de ville, hver eneste dag. Og de levde lykkelige i alle sine dager. Tenk så modig den største bukken var! Og tenk så glad den minste og den mellomste bukken var for å ha en så tøff og sterk storebror!
Avslutning
Og slik endte eventyret om de tre bukkene Bruse, som levde lykkelig alle sine dager på den grønne engen. Håper du koste deg med fortellingen! Vi vil gjerne høre hva du syntes. Gi Sonacasts beskjed om du har tilbakemeldinger eller ønsker. Kanskje du kan drømme deg bort og finne på et helt nytt eventyr selv? Med snakkende dyr eller magiske ting? Takk for at du lyttet til oss i dag. Ha en riktig fin og eventyrlig dag! Vi sees snart igjen!
