Historie
De tolv ville ender
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva som skjer når prinser blir forvandlet til ville dyr? Vel, i dag skal vi dykke ned i et magisk norsk eventyr om tolv modige brødre og deres søster, som må kjempe mot en ond stemor. Bli med oss på en reise full av trolldom, mot og kjærlighet, der en ung jente må sy tolv skjorter av brennesle for å redde sine brødre. Vil hun klare det? Og hva skjer hvis hun sier et eneste ord?
Prinsen og den onde stemoren
Først var det en gang en god konge som bodde i et vakkert slott. Han var så glad i sine tolv flinke sønner! Guttene løp og lekte i hagen hver eneste dag, og slottet var alltid fullt av latter og glede. Men en dag ble kongen trist, for dronningen, deres mor, ble syk og døde. Kongen savnet henne sårt, og guttene savnet sin snille mor. Etter en stund fant kongen en ny dronning. Hun var veldig vakker, med skinnende hår og glitrende øyne. Men inni seg var hun ikke like snill. Hun likte ikke de tolv guttene i det hele tatt. De var altfor bråkete, syntes hun, og tok for mye plass. Hun ville bare ha kongen for seg selv. Så hun begynte å tenke på en ond plan for å bli kvitt dem. Hva kunne det være, tro?
Søsteren og den grusomme forbannelsen
Vel, den onde stemoren ventet til solen hadde gjemt seg bak de høyeste fjellene, og natten senket seg over det store slottet. Hun snek seg inn i prinsenes soverom hvor de sov søtt og drømte om eventyr. Med et ondt glimt i øynene tok hun frem en liten, glitrende tryllestav. Hun hvisket noen rare, hemmelige ord. "Schwupp-di-wupp! Fra prinser til ville ender, flaksende og fri!" I neste øyeblikk fyltes rommet av en forvirret kakling og et vilt vingespenn. Der prinser hadde sovet, lå nå seks små, grå ender, forvirret og redd. De flakset med vingene sine, så på hverandre med små, gule øyne og forsøkte å skjønne hva som hadde skjedd. Men før de rakk å tenke en eneste prins-tanke, åpnet vinduet seg på magisk vis, og den onde stemoren lo en slem, hemmelig latter. "Fly, små ender, fly langt bort fra dette slottet!". Og ut i den mørke natten, forsvant de seks små endene, med bankende hjerter og forvirrede kvekk. Nøyaktig som hun ville. Neste morgen, da solen forsiktig tittet over slottsmurene, våknet den lille søsteren, prinsesse Luna. Hun sprang glad inn på brødrenes soverom, klar for å vekke dem til en ny dag med lek og moro. Men rommet var tomt. Sengene var pent redd opp, men ingen små prinser sov der. "Brødre?" ropte hun, og stemmen hennes skalv litt. Hun lette under sengene, bak gardinene, men ingenting. Bare stillhet. En kald klump vokste i magen hennes. Hvor kunne de ha blitt av? Hun gikk fortvilet gjennom slottet, helt til hun hørte den onde stemorens stemme fra tronsalen. "Endelig er de borte!" sa stemoren med en iskald tone. "Nå er jeg dronning uten noen som står i veien." Luna gjemte seg bak en stor søyle og lyttet. "Og de dumme endene kommer aldri tilbake!". Da forstod Luna alt. Hjertet hennes sank, og tårene trillet nedover kinnene. Endene... hennes brødre var forvandlet til ender! Men sorgen ble raskt til en brennende besluttsomhet. Hun ville finne brødrene sine, uansett hvor langt hun måtte dra. Hun tørket tårene, og bestemte seg for at hun skulle bryte forbannelsen.
Reisen til brennesleskogen
Etter at den stakkars prinsessen hadde tørket tårene sine, visste hun at hun måtte være sterk. Hun måtte finne brødrene sine! Uansett hva det kostet, skulle hun bryte den vonde forbannelsen. Hun pakket en liten niste med brød og ost, ga et siste blikk til det store slottet, og snek seg ut i den store, vide verden. Hun gikk og gikk, dag etter dag, gjennom grønne enger og over høye fjell. Solen varmet henne om dagen, og stjernene lyste vei om natten. Hun var alene, men i hjertet bar hun på en stor kjærlighet til brødrene sine, og den kjærligheten ga henne mot. Hun spurte alle hun møtte: "Har du sett tolv ville ender, som kanskje er prinser?" Men ingen hadde sett dem. Noen ristet på hodet, andre sukket. En kveld, da solen farget himmelen oransje og rosa, kom hun til en gammel, mørk skog. Trærne sto så tette at de nesten hvisket hemmeligheter til hverandre. Bladene raslet i vinden som om de fortalte gamle historier. Hun følte at dette var et spesielt sted. Kanskje var det her hun skulle finne et svar? Dypt inne i skogen, forbi mosegrodde steiner og klukkende bekker, åpnet skogen seg plutselig opp til en liten lysning. Og der, midt i lysningen, vokste det en stor, stor busk. Men det var ingen vanlig busk. Det var en busk full av brennesler! Høye, grønne brennesler som stakk og klødde bare man så på dem. Og midt i brenneslene, som om de vokste rett ut av dem, sto tolv små, grå steiner. Prinsessen følte et lite stikk i hjertet. Kunne dette være et tegn? Hun torde nesten ikke håpe. Plutselig, fra den tykkeste delen av brennesleskogen, hørte hun en svak lyd. "Pssst...". Hun snudde seg, og der, på en mosegrodd stein, satt en liten, grå ugle med store, kloke øyne. Uglen blunket sakte, og sa med en gammel, raspende stemme: "Velkommen til brennesleskogen, du modige prinsesse. Jeg har ventet på deg." Prinsessen ble så overrasket at hun nesten mistet munn og mæle. "Du vet hvem jeg er?" spurte hun. "Og du vet hvorfor jeg er her?" Uglen nikket langsomt. "Ja," sa den. "Jeg vet alt. Dine brødre, de tolv prinsene, er fanget i en ond forbannelse. De er de tolv ville endene du leter etter. Og de små steinene i brenneslene, de er deres hjerter, som venter på å bli fri." "Men hvordan kan jeg bryte forbannelsen?" spurte prinsessen, stemmen hennes var bare et lite pip. Uglen så alvorlig på henne. "Det er en lang og vanskelig oppgave," sa den. "Du må plukke alle brenneslene i denne skogen. Med dine egne hender. Så må du stampe dem myke, spinne tråd av dem, og strikke tolv skjorter. En til hver av dine brødre." Prinsessen lyttet med store øyne. "Det skal jeg gjøre!" sa hun med en gang. "Men det er mer," sa uglen, "og dette er det viktigste av alt. Fra det øyeblikket du begynner å plukke den første brenneslen, og helt til du har strikket den siste masken på den tolvte skjorten, må du ikke si et eneste ord. Ikke et eneste pip, ikke et sukk. Hvis du sier noe som helst, vil forbannelsen aldri brytes, og dine brødre vil forbli ender for alltid." Prinsessen kjente en klump i halsen. Ikke snakke? Det ville bli så vanskelig! Tenk om hun trengte hjelp? Tenk om hun ble redd? Men så tenkte hun på brødrene sine, de som fløy rundt som ville ender, og hun visste at hun måtte klare det. Hun nikket bestemt til uglen. "Jeg forstår," tenkte hun i sitt stille sinn, siden hun ikke kunne snakke høyt. "Jeg skal være stille. Jeg skal klare det for brødrene mine." Uglen smilte et lite ugle-smil. "Modig er du, lille prinsesse. Lykke til på din ferd." Og så, med et lett vingeslag, forsvant uglen inn i skogens skygger. Prinsessen sto alene igjen i lysningen, omgitt av de stikkende brenneslene. Hun bøyde seg ned, forsiktig først, og så med mer og mer mot. Hun stakk hendene inn i de grønne bladene, og kjente det brenne på fingrene. Au! Det gjorde vondt! Men hun klaget ikke. Hun bet tennene sammen. Dette var bare starten. Hun begynte å plukke, en etter en, de grønne, stikkende brenneslene. Hver brennesle hun plukket, var et lite skritt nærmere å redde brødrene sine. Dagen gikk over i kveld, og kvelden ble til natt. Prinsessen satt der, stille som en mus, og plukket og plukket. Hennes lange, vanskelige reise hadde nettopp begynt.
Kampen mot tiden og trolldommen
Prinsessen plukket videre, dag etter dag. Fingrene hennes var fulle av vonde blemmer og sår. Brenneslene brant og stakk, men hun visste at dette var prisen for å redde brødrene sine. Hun måtte bare holde ut. Ikke en eneste gang klaget hun, ikke en eneste tåre felte hun over smerten. Hennes hjerte var fylt av kjærlighet til brødrene, og det ga henne styrke. Og det var en annen ting hun måtte huske på. En veldig, veldig viktig ting. Den kloke, gamle damen i skogen hadde sagt at prinsessen ikke måtte snakke. Ikke et eneste ord! Ikke før den aller siste skjorten var strikket ferdig. Ikke et pip, ikke et sukk, ikke en liten latter. Hvis hun snakket, ville trolldommen aldri kunne brytes. Brødrene hennes ville forbli ville ender for alltid. Så prinsessen var stille som en liten mus, og hun jobbet og jobbet. En dag, da solen sto høyt på himmelen og prinsessen satt dypt inne i brennesleskogen, travelt opptatt med å plukke, hørte hun en lyd. Det var lyden av hestehover som kom nærmere. Hun ble litt redd. Hvem kunne det være? Hun gjemte seg bak en stor busk, for hun ville ikke at noen skulle se henne med de rare brenneslene og de vonde fingrene. Men hesten kom nærmere, og snart sto den rett foran henne. På hesteryggen satt en kjekk, ung prins. Han var på jakt, og han hadde ridd seg vill i skogen. Da han så den lille skikkelsen bak busken, ble han nysgjerrig. Han hoppet av hesten sin og gikk bort for å se hvem som gjemte seg der. Han fant prinsessen. Hun var så vakker, selv med skitne hender og rufsete hår. Men hun så så trist ut, og fingrene hennes var så røde og hovne. "Hvem er du, unge pike?" spurte prinsen vennlig. "Og hvorfor sitter du her alene i skogen med disse brennende plantene?" Prinsessen kunne ikke svare. Hun ristet bare sakte på hodet. Hun pekte på brenneslene, og så på de såre fingrene sine. Prinsen forsto at hun hadde det vondt, og han syntes veldig synd på henne. Han så at hun var for fin til å sitte i en skog helt alene. "Kom med meg," sa han. "Jeg skal ta deg med til slottet mitt. Der vil du få mat og et varmt sted å hvile. Du trenger ikke å være redd." Han løftet henne forsiktig opp på hesten sin, og prinsessen holdt fast. Hun var glad for å komme bort fra brenneslene, men hun var også redd. Hun kunne ikke snakke! Hvordan skulle hun forklare hva hun gjorde? Hvordan skulle hun fortsette å strikke? På slottet ble prinsessen tatt godt vare på. Men hun sa fortsatt ingen ting. Prinsen prøvde å snakke med henne, men hun svarte aldri. Hun bare smilte forsiktig, eller ristet på hodet, eller pekte. Han ble mer og mer fascinert av denne mystiske jenten som ikke kunne snakke. Etter hvert ble han så glad i henne at han ville gifte seg med henne. Men da ble den onde dronningen, som var stemoren hans, veldig sint. Hun likte ikke den stille prinsessen. "Hvem er denne jenten som ikke snakker?" spurte hun. "Hun er sikkert en heks, eller så har hun noe å skjule. En ordentlig prinsesse snakker!" Dronningen prøvde å overbevise prinsen om at prinsessen var farlig, men han ville ikke høre. Han hadde bestemt seg. Han ville gifte seg med prinsessen, uansett om hun snakket eller ei. Så prinsessen flyttet inn i slottet. Hun fikk et vakkert rom, men det viktigste for henne var at hun kunne fortsette arbeidet sitt. Hver kveld, når alle hadde lagt seg, tok hun frem brenneslene sine. Forsiktig, med de såre fingrene sine, begynte hun å strikke de grove trådene til myke skjorter. Hun strikket og strikket i stillhet, mens månen lyste inn gjennom vinduet. En skjorte ble ferdig, så en til, og en til. Det var tolv brødre, så hun trengte tolv skjorter. Tidende gikk. Dagene ble til uker, og ukene til måneder. Prinsessen strikket med kjærlighet, men det gikk sakte. Det var vanskelig arbeid, og hun måtte være så forsiktig så ingen så hva hun gjorde. Den onde dronningen fulgte med henne hele tiden, og ventet på en mulighet til å avsløre henne. Endelig var elleve skjorter ferdige. Bare én skjorte igjen! Prinsessen var så sliten, og fingrene hennes var så vonde. Men hjertet hennes var fylt av håp. Snart, snart ville brødrene hennes være trygge igjen. Men den onde dronningen hadde ikke gitt opp. Hun la en ond plan. En natt, da prinsessen satt og strikket på den siste skjorten, snek dronningen seg inn på rommet hennes. Hun så de rare brennesleskjortene, og hun smilte stygt. Dronningen fortalte kongen, altså prinsens far, at prinsessen var en farlig heks som drev med mystiske ting om natten. Kongen ble veldig redd og sint. Han stolte på sin dronning, og han trodde på henne. Han ville ikke at sønnen hans skulle gifte seg med en heks. Så han bestemte at prinsessen skulle brennes på bålet for trolldom! Prinsen var fortvilet. Han elsket prinsessen sin, og han visste at hun ikke var en heks. Han tryglet faren sin, men kongen hadde tatt sin avgjørelse. Dagen for straffen ble satt. Det var bare en natt igjen, en eneste natt, før solen ville stå opp for siste gang for prinsessen. Prinsessen ble ført til et mørkt fangehull. Men selv der, i den kalde og skumle cellen, nektet hun å gi opp. Hun visste at hun måtte fullføre den siste skjorten. Uansett hva. Med skjelvende hender, og med tårer som trillet nedover kinnene, fortsatte hun å strikke. Tiden var i ferd med å renne ut. Ville hun rekke det? Ville brødrene hennes komme tilbake?
Avslutning
Og slik endte historien om De tolv ville ender! Tusen takk for at du ville lytte til eventyret vårt i dag. Vi håper du hadde det gøy og at du kanskje drømmer om dine egne magiske historier nå, fulle av snakkende dyr og spennende reiser. Det er så mange eventyr å utforske! Har du noen tanker eller tilbakemeldinger, så la gjerne Sonacasts få vite det. Vi gleder oss til å høre fra deg! På gjensyn, kjære lytter.
