Historie
Askepott
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang drømt om at noe helt magisk skulle skje? En dag som er helt vanlig, men så plutselig forandrer alt seg til et eventyr? I dag skal vi høre om en jente som het Askepott. Hun hadde det ikke alltid så lett, men hun holdt fast ved håpet sitt. Du skal få bli med på en spennende reise der du møter slemme stemorsøstre, en god fe, og kanskje til og med en ekte prins! Bli med og opplev Askepotts fantastiske fortelling.
Del 1: Askepotts vanskelige liv
Askepott bodde sammen med faren sin. Moren hennes hadde dessverre gått bort, og det var veldig trist for den lille jenta. Etter en stund giftet faren hennes seg igjen med en dame som hadde to døtre. Askepott håpet at hun skulle få en fin ny familie, men akk nei. Den nye stemoren og de to stesøstrene var ikke snille i det hele tatt. De var sjalu på Askepotts godhet og skjønnhet. Askepott bodde sammen med faren sin. Moren hennes hadde dessverre gått bort, og det var veldig trist for den lille jenta. Etter en stund giftet faren hennes seg igjen med en dame som hadde to døtre. Askepott håpet at hun skulle få en fin ny familie, men akk nei. Den nye stemoren og de to stesøstrene var ikke snille i det hele tatt. De var sjalu på Askepotts godhet og skjønnhet. De tvang henne til å gjøre alt det kjedelige og vanskelige arbeidet i huset. Askepott måtte vaske gulv, skrubbe kjeler og rydde opp etter alle de andre, fra morgen til kveld. Mens stesøstrene lekte og koste seg, jobbet Askepott uten stopp. Hun fikk ikke sove i en varm seng. I stedet måtte hun krølle seg sammen ved peisen, og våknet ofte dekket av aske. Derfor kalte alle henne Askepott.
Del 2: Det magiske ønsket
Askepott var så lei seg. Hun savnet mammaen sin så veldig, mammaen som alltid var så snill og god. Hver dag, når alle andre sov eller var ute og moret seg, snek Askepott seg ut i den stille hagen. Der, under et stort, gammelt tre, hadde mammaen hennes funnet sin hvile. Askepott hadde plantet en liten hasselgren på graven og vannet den med tårene sine. Over tid vokste den lille grenen til et vakkert tre, fullt av grønne blader. Og vet dere hva? Hver gang Askepott kom til treet, fløy en liten, hvit fugl dit. En fugl med øyne som glitret som stjerner. Fuglen satte seg på en gren rett over henne og lyttet. Askepott fortalte alt – om de slemme stesøstrene, om den travle jobben, og om hvor alene hun følte seg. Hun hvisket til fuglen: 'Å, kjære fugl. Jeg ønsker meg bare litt glede. Kanskje en fin kjole? Eller bare en liten stund med fred?' Den lille fuglen vippte på hodet. Den kvitret en vakker melodi, som om den forsto hvert eneste ord. Så fløy den rundt treet, og plutselig! – falt det noe ned fra grenene. Hva tror dere det var? Det var ikke et blad! Det var en helt nydelig, glitrende kjole, finere enn Askepott noen gang hadde sett! Den var like vakker som solnedgangen, med farger som danset og glitret. Og ved siden av den, et par skinnende små sko! Askepott kunne nesten ikke tro sine egne øyne! Var det et ønske som gikk i oppfyllelse? Den lille fuglen sang en siste trall, som om den sa: 'Dette er din sjanse, Askepott! Din magiske gave!' Askepott tok forsiktig på den myke kjolen. Hun drømte om en dag hun kunne føle seg vakker og fri, akkurat som fuglen i luften. Hun pakket kjolen og skoene forsiktig inn og gjemte dem på et hemmelig sted. Hun visste ikke når hun skulle bruke dem, men hjertet hennes fyltes med et lite håp. Et håp om at hennes vanskelige liv kanskje ikke ville vare evig.
Del 3: Ball på slottet
Og snart skulle Askepotts håp få en liten, gnistrende sjanse til å blomstre. En solfylt morgen kom det en stor og spennende nyhet til landsbyen. En kongelig budbringer ropte ut at prinsen skulle holde et storslått ball på slottet! Alle jenter i kongeriket var invitert. Det var en mulighet til å danse med prinsen selv! I Askepotts hus var det en voldsom oppstandelse. Stemor og stesøstrene, Anastasia og Drizella, ble helt ville av glede. De snakket om kjoler, frisyrer og hvem som ville være den vakreste. «Jeg skal ha den fineste kjolen!» sa Anastasia. «Nei, jeg skal ha den fineste!» svarte Drizella. Stemor, med et lurt smil, lovet dem de flotteste stoffene og de dyreste båndene. Dagene før ballet ble fylt med sying, prøving og skravling. Askepott måtte hjelpe dem. Hun løp og hentet silkebånd, strøk kjoler og flettet stesøstrenes lange hår. Hun jobbet fra morgen til kveld, mens hun hørte dem fnise og drømme om prinsen. Askepott drømte også. Hun drømte om å få danse, om å kjenne følelsen av en myk kjole svinge rundt seg, om å glemme alt det triste for bare en kveld. Men stemoren ville ikke høre snakk om at Askepott skulle få dra. «Du?» sa hun. «Du er dekket av aske og lukter av kjøkkenrøyk! Dessuten har du ingen kjole, og ingen sko! Du kan ikke dra på ball!» Stesøstrene lo. «Og dessuten,» fortsatte stemoren, «er det altfor mye å gjøre her hjemme. Kjøkkenet må vaskes, gulvene må skures, og jeg vil ha nybakte kaker til vi kommer hjem.» Askepott sukket tungt. Hun visste at det var umulig. Men likevel, da den store kvelden kom og stemor og stesøstrene dro av sted i den fineste vognen, kledd i skinnende kjoler, kunne Askepott ikke la være å håpe. Hun gikk ut i hagen, bort til den lille hasselbusken som hadde vokst på morens grav. «Å, kjære, kjære busk,» sa hun, og tårene trillet nedover kinnene hennes. «Jeg ønsker så inderlig å dra på ball. Jeg vil så gjerne få oppleve litt glede, bare for en kveld.» Plutselig, begynte bladene på hasselbusken å glitre. En myk, varm glød kom fra grenene, og de små fuglene som alltid var der, fløy ned og kvitret rundt henne. De sa ikke ord, men Askepott forsto. De minnet henne om den vakre kjolen og de skinnende skoene hun hadde gjemt. Med et hjerte som banket av spenning, løp Askepott tilbake inn i huset. Hun fant frem den nydelige sølvkjolen og de små, glitrende skoene. Kjolen var som vevd av måneskinn og stjernestøv, og skoene var så lette at hun nesten ikke kjente dem på føttene. Da hun tok den på, føltes det som om all asken og tristheten falt av henne. Hun var ikke lenger Askepott, men en strålende, vakker jente. «Men hvordan skal jeg komme meg til slottet?» tenkte hun. I det samme, som om tankene hennes ble hørt, kjente hun en letthet i kroppen. Det var som om hun fløy bortover stien, raskere enn vinden, mot det store, skinnende slottet. Da Askepott kom inn i den store ballsalen, ble det helt stille. Alle snudde seg for å se den ukjente skjønnheten. Hun var kledd i en så nydelig kjole at ingen hadde sett maken. Håret hennes var flettet med små, glitrende blomster, og øynene hennes strålte som to stjerner. Ikke engang stemoren eller stesøstrene kjente henne igjen. De bare hvisket om hvem den vakre fremmede kunne være. Prinsen selv, som hadde danset med mange av jentene, fikk øye på henne. Han glemte alle de andre. Han gikk rett bort til henne, bøyde seg dypt og spurte om hun ville danse. Askepott nikket, og prinsen ledet henne ut på gulvet. De danset og danset. Askepott følte seg som den lykkeligste jenta i hele verden. Prinsen holdt henne fast og ville ikke danse med noen andre. Han var så betatt av henne at han ikke slapp hånden hennes et sekund. Hver gang en annen prøvde å be henne opp til dans, sa prinsen vennlig, men bestemt: «Hun danser med meg.» Timene fløy av sted som sommerfugler. Askepott glemte tid og sted, glemte alt om det triste livet hjemme. Hun lo og smilte, og kjente gleden boble i seg. Men så, da klokken nærmet seg midnatt, hørte hun et lite dunk i hjertet. Hun husket at magien bare varte til klokken slo tolv. Med et lite rykk sa hun til prinsen, at hun måtte gå. «Vent!» ropte prinsen. «Hvorfor så fort? Hva heter du?» Men Askepott bare løp. Hun løp ned de store trappene, ut gjennom portene, og forsvant ut i natten så raskt som en drøm. Prinsen løp etter henne, men hun var altfor rask.
Del 4: Den glemte skoen og lykkelig slutt
Prinsen sto alene. Han var så lei seg, så forvirret, hjertet dunket av lengsel etter jenta som hadde forsvunnet. Han hadde løpt etter henne, ropt hennes navn i den mørke natten, men forgjeves. Hvem var hun? Hvor hadde hun blitt av? Han visste bare at han måtte finne henne igjen. Han så ned, og der, midt på de store, blanke trappetrinnene, glitret noe svakt i månelyset. En liten, gjennomsiktig glassko, akkurat som om den var laget av tusen stjerner! Askepott hadde mistet den i all hastverket da hun flyktet fra ballet. Prinsen bøyde seg ned og plukket den forsiktig opp. Den var så liten og vakker, et perfekt kunstverk i glass, og den passet akkurat i håndflaten hans. "Denne skoen," tenkte han, mens han holdt den nært sitt bryst, "denne skoen skal hjelpe meg å finne henne! Jeg vil gifte meg med jenta som eier denne skoen!" Neste morgen, da solen skinte varmt over slottet og vekket kongeriket, var Prinsen fast bestemt. Han sendte ut budbringere, de raskeste rytterne og de mest pålitelige tjenerne, til alle kroker og kriker av det store kongeriket. Budskapet var klart og spredte seg som ild i tørt gress: "Prinsen vil gifte seg med den jenten hvis fot passer perfekt i denne glasskoen!" Alle jentene i landet ble spente, ja, de danset av glede! Tenk om det var *deres* fot som passet den lille, magiske skoen! De ventet i spenning, med nyvaskede føtter og bankende hjerter, mens prinsens menn reiste fra hus til hus, med den lille glasskoen trygt plassert i en silkepute. Etter mange dager, fylt med leting og skuffelse, kom de endelig til huset der Askepott bodde sammen med sin stemor og sine to stesøstre. Stesøstrene og stemoren var i ekstase! "Ååååh, dette må være meg!" ropte den eldste stesøsteren, Anine, og trampet i gulvet av utålmodighet. "Nei, det er meg!" sa den yngste, Pernille, og dyttet søsteren til side. Stemoren smilte sitt sleipe smil. "Selvfølgelig er det en av dere, mine vakre døtre, som passer skoen. Askepott, du holder deg i bakgrunnen! Din plass er i kjøkkenet!" Askepott sto i et hjørne, kledd i sine gamle, skitne klær, og så på. Hjertet hennes banket hardt, for hun visste at det var *hennes* sko, den hun hadde mistet. Den eldste stesøsteren, Anine, prøvde først. Hun satte seg ned med et brak, og forsøkte å presse sin store fot inn i den lille, fine glasskoen. Hun presset og klemte, vridde og vendte, men foten hennes var altfor stor. "Press hardere!" sa stemoren, nesten skrek. "Klem den inn! Du *må* få den til å passe!" Anine prøvde så godt hun kunne, ansiktet ble rødt og svetten rant, men det nyttet ikke. Foten hennes var rett og slett for stor for den lille, elegante skoen. Den sprakk nesten, akkurat som om glasset ville gi etter! Så var det Pernilles tur. Hun var litt mindre, og trodde hun hadde en sjanse. Men selv om hun presset med all sin kraft, var foten hennes også for stor. "Åh, det er så sårt!" klagde hun, mens hun vridde på foten og nesten gråt av frustrasjon. Stemoren ble rasende. "Dette går ikke! Vi *må* få den til å passe!" Hun tok frem en skarp kniv, nesten skjult i hånden. "Klipp av tåen din, Pernille! Du trenger den ikke for å bli dronning! En dronning går ikke rundt barfot!" Prinsen menn så forskrekket på. "Nei, fru! Det kan De ikke gjøre!" sa de bestemt. "Skoen må passe perfekt, uten at noe er klippet av! Prinsen har gitt klare ordre!" Pernille gråt, men skoen passet ikke. Mens stesøstrene pustet og peste og klagde, tok Askepott et lite steg frem. "Kanskje jeg kan prøve?" spurte hun forsiktig, stemmen nesten en hvisken. Stesøstrene brast ut i hånlig latter. "Du?" ropte Anine, så høyt at det gynget i huset. "Du, den skitne Askepott, skal prøve prinsens sko? Hah! Det er det dummeste jeg har hørt!" "For en latterlig idé!" sa Pernille. "Din fot er jo enda større enn våre, full av sprekker og skitt fra alt arbeidet!" Men prinsens menn var pliktoppfyllende. "Alle jenter i riket skal få prøve," sa de med en autoritær stemme. "Også du, unge dame." Stemoren prøvde å protestere, hun skjønte at noe var i ferd med å skje, men det nyttet ikke. De var her på prinsens befaling, og ingen kunne nekte dem. Askepott satte seg ned på en liten krakk, og rakte frem sin lille, rene fot. Prinsens tjener tok forsiktig glasskoen. Han førte den mot Askepotts fot. Og den gled rett på! Den passet perfekt, så nøyaktig at det var som om skoen var laget bare for henne, fra glassets glans til hælens kurve. Stesøstrene og stemoren stirret med åpne munner. De var målløse, ansiktene stivnet i sjokk. "Det er... det er umulig!" stammet stemoren, stemmen skjelvende av vantro. Askepott smilte sitt vakreste smil. Og så rakte hun inn under den skitne kjolen sin, og trakk frem den andre glasskoen! "Denne har jeg også," sa hun, mens hun holdt den frem for dem å se. Nå var det ingen tvil. Prinsen menn skjønte det med en gang. Det var *henne*, jenta fra ballet, den vakreste av dem alle! Akkurat da kom Prinsen selv ridende opp til huset! Han hadde fulgt etter mennene sine, så spent var han på å finne jenta med skoen. Han så Askepott, kledd i de enkle klærne, men med en glassko på foten og den andre i hånden. "Det er deg!" ropte han, hans hjerte fylt med glede og lettelse. "Du er jenta fra ballet! Jeg har funnet deg!" Han visste med en gang at det var henne, selv om hun ikke hadde på seg den fantastiske kjolen. Ansiktet hennes, øynene hennes, smilet hennes – alt var akkurat slik han husket det. Prinsen tok Askepotts hånd og kysset den mykt. Stesøstrene og stemoren prøvde å si noe, å protestere, å klage, men Prinsen brydde seg ikke. Han løftet Askepott opp på sin egen, staselige hest, og sammen red de tilbake til slottet, mens folk jublet langs veien. Og der, på slottet, var det en storslått fest! Enda større og mer strålende enn den første. Askepott og Prinsen giftet seg. Hun ble dronning, og Prinsen ble konge. Og de levde lykkelig alle sine dager. De regjerte landet med kjærlighet og rettferdighet, alltid med et smil, og de glemte aldri musene og fuglene som hadde hjulpet henne. Stesøstrene og stemoren? Vel, de fikk aldri mer lov til å komme på slottet. De måtte jobbe hardt hver eneste dag, akkurat som de hadde fått Askepott til å gjøre, og de var aldri lykkelige igjen. Men Askepott og Prinsen, de bygget et vakkert liv sammen, og av og til, når vinden blåste gjennom slottsparken, kunne man høre en liten melodi, som om små fugler sang om den vakre jenta som fant lykken med en glassko.
Avslutning
Og slik endte eventyret om Askepott, med glede og sang! Takk for at dere lyttet så godt. Vi håper du koste deg like mye som Askepott gjorde på ballet. Hvorfor ikke finne på din egen magiske historie nå, eller utforske flere spennende fortellinger sammen med Sonacasts? Gi oss gjerne beskjed om hva du synes – vi elsker å høre fra dere! Husk at magi finnes overalt, hvis du bare leter litt. Ha det bra for nå!
