Historie
Askeladden og sølvendene
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva som skjer når en modig liten gutt møter et digert, dumt troll? Forestill deg en verden der ender er laget av skinnende sølv, og et slemt troll gjemmer dem dypt inne i fjellet. I dag skal vi dykke ned i en tidløs norsk fortelling om Askeladden, den yngste av tre brødre, som trosser farer for å redde familiens lykke. Hør hvordan han med list og mot overvinner det store trollet. Bli med på et spennende eventyr!
Brødrene på gården
Langt, langt borte, i en liten dal omringet av grønne åser og dype skoger, bodde det en gang en familie på en koselig gård. Der bodde far og mor, og de hadde tre sønner. Den eldste broren het Per, og han var sterk som en okse! Han elsket å jobbe hardt på gården, bære tunge ting og vise frem musklene sine. Den mellomste broren het Pål, og han var smart som en rev! Han leste bøker hele dagen og tenkte ut lure planer for alt. Men så var det den yngste, vår lille Askeladd. Han var ikke så sterk som Per, og ikke så smart som Pål, men Askeladden var alltid glad. Han satt ofte ved peisen og plukket i asken, derav navnet sitt. De andre brødrene lo litt av ham, for Askeladden så alltid ut til å drømme seg bort.
Per og Pål prøver lykken
Per og Pål, de to eldste brødrene, syntes de var veldig smarte og sterke. En dag sa Per, den eldste, med en stemme: 'Jeg skal ut og prøve lykken! Jeg skal nok finne de sølvendene og bli rik!' Han tok med seg en stor nistepakke og marsjerte av gårde. Etter en stund møtte han en gammel, bitteliten kone ved veien. Hun var krumrygget og så sliten ut. Kona spurte: 'Kan du gi meg en bit av nisten din, snille gutt? Jeg er så sulten.' Men Per bare fnyste. 'Hvorfor skulle jeg dele med deg, din gamle skreppe? Jeg trenger alt selv!' sa han og gikk videre uten å se seg tilbake. Han kom til trollets hule, men da trollet kom ut, så stort og skummelt ut, ble Per så at han mistet både nisten og vettet, og løp hjem igjen så fort han bare kunne. Han kom hjem pustende og var helt skjelven. Pål, den mellomste broren, ristet på hodet av Per. 'Du er jammen en feiging! Jeg skal nok klare det!' ropte han. Pål tok også med seg niste og la i vei. Snart møtte også han den samme lille, gamle konen. Hun spurte svakt: 'Å, er du snill og deler litt av maten din med meg? Jeg har ikke spist på lenge.' Men Pål var like hovmodig som broren. 'Nei, nei! Jeg skal ikke dele noe med deg! Jeg skal selv ha alt!' svarte han og skyndte seg forbi. Også Pål kom til trollets hule. Men da trollet brølte, og viste sine lange tenner, ble Pål så redd at han snudde på flekken. Han sprang tilbake raskere enn han noensinne hadde løpt før, og kom hjem og var helt stum. De to brødrene, Per og Pål, var nå tilbake på gården. Ingen sølvender, ingen rikdom. Bare tomme hender og litt sure miner. De skjønte ikke hvorfor det hadde gått så galt. De var jo så sterke og smarte, syntes de. Men de hadde glemt en viktig ting: å være god mot andre. Og hva skulle nå skje? Skulle ingen få tak i de glitrende sølvendene? Alle så på Askeladden, som fremdeles satt rolig ved peisen, og kanskje drømte om noe helt annet.
Askeladden drar av sted
Og slik satt Askeladden der, mens Per og Pål reiste tilbake, sure og skuffede. De hadde jo ikke klart å få tak i sølvendene. Alle var triste og tenkte at trollet aldri kom til å miste sine skatter. Men Askeladden, han satt bare og stirret inn i flammene, som om han så en hel annen verden der inne. Kanskje var det akkurat det han gjorde. Han hadde en bestemt følelse inni seg. Han måtte dra. Han måtte prøve. Kanskje han kunne finne en annen vei. En bedre vei. Han ville ikke bare ha gull og skatter; han ville se hva som var der ute. Og kanskje hjelpe litt. Hvem visste? Eventyret ventet. Det kunne han kjenne. Han måtte bare komme seg av sted. Nå. Ikke et øyeblikk å miste! Eventyret kalte! Og Askeladden var klar! Ja! Klar som en… Askeladd! Og det er jo ganske klar, det! Hehe. Han smilte litt for seg selv. Han visste at dette var hans tur. Hans eventyr. Hans mulighet til å vise hva som bodde i ham. Og det var ikke bare aske og peissot. Nei, det var noe helt annet. Noe spesielt. Noe som ingen hadde sett før. Og det skulle han snart vise dem. Alle sammen. Men først måtte han komme seg av sted. Og det skulle han! Nå! Absolutt nå! Og så, med det, var han klar. Og ingen skulle stoppe ham nå. Ikke engang trollet! Absolutt ingen! Han var rett og slett klar for eventyret. Han var klar for å vise dem. Han var rett og slett klar for eventyret. Han var klar for å vise dem. Mens Per og Pål snorket tungt i sengene sine, drømte om gull og ære de aldri ville få, snek Askeladden seg ut av den lille hytta. Månen skinte blekt på den stille gårdsplassen, og den eneste lyden var en ugle som tutet langt borte i skogen. Han hadde ingen fin hest, ingen skinnende rustning, ikke engang et skarpt sverd. Bare en gammel, slitt ransel på ryggen, en kjepp han hadde funnet i skogen, og et hjerte fylt med mot og nysgjerrighet. Og kanskje en liten bit tørt brød i lomma, i tilfelle magen begynte å knurre. Han smøg seg forbi fjøset, der kuene sto og tygget drøv i halvsøvne, og ut gjennom den knirkende porten. Han så seg ikke tilbake. Det var ingen grunn til det. Hans eventyr lå foran ham. Stien var smal og mørk da han bega seg inn i den tette granskogen. Trærne strakte seg som lange, svarte fingre mot himmelen, og skyggene danset rundt ham som spøkelser i måneskinnet. Men Askeladden var ikke redd. Han hadde tilbrakt utallige timer i denne skogen, fisket i bekkene og plukket bær. Han visste at den rommet mer enn bare mørke; den rommet også hemmeligheter og undere. Etter en stund kom han til en liten lysning. Midt i lysningen sto et gammelt, krokete eiketre, og under det satt en liten, grå mus og pep ynkelig. Musen hadde satt labben fast i en rot og klarte ikke å komme seg løs. Askeladden knelte forsiktig ned. «Hysj, lille venn,» sa han, «jeg skal hjelpe deg.» Med varsomme fingre fjernet han roten som klemte musens labb. Musen tittet opp på ham med sine små, blanke øyne, kvitterte med et par takknemlige pip, og forsvant så raskt som et glimt inn i undervegetasjonen. Askeladden smilte. En god gjerning var alltid en god start på dagen, eller natten, som det var nå. Da han reiste seg, la han merke til noe som glitret i mosekanten der musen hadde sittet. Det var en liten, vakker stein, som et øye som reflekterte måneskinnet. Han plukket den opp og puttet den i lomma. Man vet aldri når en skinnende stein kan komme til nytte. Timer gikk, og skogen ble tettere og mer fremmed. Lyden av ugler ble erstattet av mer uhyggelige knirk og sus. Luften ble tyngre, og den søte lukten av furu ble blandet med en merkelig, svovelaktig duft – lukten av noe gammelt, noe mektig, noe trolsk. Han visste at han nærmet seg. Snart var han ved foten av det bratte fjellet hvor trollets borg lå. En dyster, svart silhuett som ruvet mot den første gryende morgenhimmelen. Det var et skremmende syn, men Askeladden kjente ingen frykt. Bare en brennende spenning. Han hadde kommet for å se, for å forstå, og kanskje, bare kanskje, for å vinne. Han tok et dypt åndedrag, grep kjeppen sin fastere, og begynte å klatre. Eventyret var ikke lenger en fjern drøm; det var rett foran ham, ventende på ham. Og han var klar!
Sølvendene og trollets nederlag
Askeladden klatret og klatret oppover den bratte fjellsiden, som virket å nå helt til skyene. Hver gang han trodde han var fremme, var det nye topper å forsere. Kjeppen hjalp ham å holde balansen. Solen dalte, luften ble kjøligere, og mørket snek seg inn mellom grantrærne. Men Askeladden ga ikke opp; han visste et eventyr ventet på toppen. Endelig, etter lang klatring, kom han til en flat avsats. Her var det bare nakne steiner og en stor, mørk huleåpning som gapte som en sulten munn. En uggen, trollsk lukt hang i luften. Askeladden svelget. Dette måtte være trollets hjem. Hjertet hans banket raskere. Han listet seg mot huleinngangen, så forsiktig som en mus. Det var helt stille, bare vinden som hvisket mellom steinene. Men fra dypet hørte han en uhyggelig snorkelyd. GRRRR-PUFFF! Trollet sov! Dette var hans sjanse! Askeladden kikket inn. Hulen var stor og mørk, men et svakt lys avslørte en enorm skikkelse. Det var trollet, stort som et hus, med nese som en agurk og ører som kålhoder. Og i et annet hjørne, så Askeladden dem! De glitret og skinte i halvmørket, som små, levende stjerner! Det var sølvendene! De sto der, fortryllet. Askeladden visste han måtte være lur. Han kunne ikke bare løpe inn. Trollet ville våkne, og da ville Askeladden havne i trollets kjele. Han måtte vekke trollet, men på en måte som ga ham overtaket. Han tok en glatt stein fra lommen og kastet den forsiktig inn i hulen. Pling! Steinen traff en av trollets klønete tær. GRRRR-HUMPF! Trollet rørte på seg. Det brummet og gned seg i øynene med en stor, hårete neve. "Hvem er der? Hvem tør å forstyrre den store Trollet?" Stemmen drønnet gjennom hulen. Askeladden trådte frem, med et lurt smil. "God dag, store Trollet," sa han klart. "Jeg er Askeladden, og jeg har kommet for å se på sølvendene dine. Jeg har hørt så mye om dem." Trollet glante. Øynene var gule og glødde. "Åja, du har hørt om dem? De er mine! Min skatt!" Trollet slo neven i bakken, og det ristet. "Å, jeg vet de er dine," sa Askeladden, "men jeg har hørt at du også er den smarteste og sterkeste i hele fjellet. Og jeg lurer på... hvordan klarer du å holde på alle disse sølvendene? De er så livlige! De ser ut som de vil fly av gårde!" Trollet hevet hodet og gliste. Askeladden hadde truffet en nerve; trollet elsket å skryte. "Hehe! Du har rett, lille Askeladd! Jeg er både smart og sterk! Jeg holder dem med den sterkeste magiske kraften i fjellet! En sang! En trollets vuggesang som holder dem i dyp søvn!" Askeladden lot som han ble kjempeimponert. "En sang? En trollets vuggesang? Det må være den mest fantastiske sangen i verden! Jeg har aldri hørt en ordentlig troll-sang før! Kunne du... kunne du kanskje synge den for meg, store Trollet? Bare et lite vers, så jeg kan forstå din utrolige kraft?" Trollet ble over seg av smiger. Ingen hadde spurt det om å synge før! Det reiste seg, slikket seg rundt munnen, og justerte sine store ører. "Javel da, lille Askeladd," brummet det. "Men du må love å være helt stille! Det er en magisk sang!" Askeladden nikket ivrig. "Helt stille, jeg lover!" Trollet tok en dyp pust, lyste opp i ansiktet, og begynte å synge. Og for en sang det var! "Grrr-grrr-dum-dee-dum, sølvender, kom! Sov nå trygt, min skatt! Trollet passer på, ingen slipper ut, Grrr-grrr-dum-dee-dum, ingen tull!" Trollets øyne lukket seg mens det sang, og det vugget fra side til side. Sangen var ikke pen, men den var veldig, veldig høy og full av trollets stolthet. Mens Trollet sang med lukkede øyne, helt oppslukt av sin egen stemme, listet Askeladden seg forsiktig forbi den sovende giganten. Hvert skritt var så lett at selv ikke en fjær ville merke det. Han kom seg bort til sølvendene, som fortsatt sto der, glitrende og vakre. Han strakte ut hånden, forsiktig, og grep tak i en av endene. Den var kjølig og glatt i hånden hans. Han tok en til, og en til, og en til! Han fylte lommene sine, så skjorten sin, og klemte til slutt de siste under armene. Han hadde alle sølvendene! Han hadde klart det! Nå måtte han ut! Han begynte å liste seg mot huleåpningen, fortsatt med trollets brummende sang i ørene. Men så, akkurat da han var nesten ute, snublet han i en løs stein! Klank! En av sølvendene i lommen falt ut og traff bakken med en liten klirr. Trollet stoppet å synge. Øynene spratt opp. Det kikket rundt seg, forvirret, og så ned på den lille sølvanden på bakken. Så så det på Askeladden, som sto der med lommene fulle og armene fulle av glitrende ender. "HVA?!" brølte trollet. "MINE SØLVENDER! DU LURING! DU VILLE STJELE DEM! NÅ SKAL JEG TA DEG!" Trollet reiste seg med et voldsomt brøl, fjellet ristet, og det tok et langt skritt mot Askeladden. Men Askeladden var rask! Han visste han ikke kunne kjempe mot et så stort troll. Han hadde en annen plan. Han snudde seg, løp ut av hulen og nedover den bratte stien så fort han kunne. Trollet kom etter, dundrende og brølende, og hver gang det tok et skritt, falt steiner ned fra fjellsiden. Det var som et lite jordskjelv! "KOM TILBAKE, LILLE TYV! KOM TILBAKE MED ENDENE MINE!" Askeladden løp for livet, sølvendene klirret. Han visste trollet ikke var like raskt som ham, og det var heller ikke vant til å løpe nedover bratte fjellsider. Trollet var tungt og klønete, og det snublet og skled. Askeladden kom til et sted hvor stien var veldig smal, med et stup på den ene siden. Han så en stor, løs stein rett ved kanten. Han hadde en idé! I det trollet kom dundrende bak ham, tok Askeladden tak i den store steinen og dyttet den med all sin kraft utfor stupet. Steinen dundret nedover fjellsiden. Bak den kom trollet, som hadde løpt så fort at det ikke klarte å stoppe. Det skled, mistet balansen, og med et siste, forferdelig "NEEIIII!", falt det etter steinen, ned i dypet. Så ble det helt stille. Ingen brumming, ingen dundring. Bare vinden som suset forsiktig. Askeladden pustet lettet ut. Trollet var borte, beseiret av sin egen klossethet og Askeladdens kløkt. Han klemte sølvendene tett inntil seg. De glitret i det svake måneskinnet som skimtet over fjelltoppene. Han hadde ikke bare vunnet eventyret; han hadde reddet endene og fjellet fra det dumme trollet. Han hadde vært modig og smart, og nå var det på tide å reise hjem. Med lommene fulle av glitrende sølvender!
Avslutning
Og slik endte eventyret om Askeladden og de magiske sølvendene. Takk for at du lyttet! Vi i Sonacasts vil gjerne høre hva du syntes. Gi oss gjerne en tilbakemelding! Kanskje du kan tegne Askeladden med sølvendene? Eller finne på et helt nytt eventyr selv? Verden er full av spennende historier, både de vi forteller og de du lager i fantasien din. Ha en super dag, og på gjensyn!
