Historie
Anne fra Bjørkely
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang drømt deg bort til en verden full av eventyr og fargerike tanker? Vel, da skal du møte Anne! En liten jente med ildrødt hår og en fantasi så stor som himmelen selv. Hun har ingen familie, men et hjerte fullt av håp. Bli med oss til det vakre Bjørkely, et sted hvor hverdagslige ting blir til magi, og hvor et uventet møte vil forandre alt. Er du klar for en fortelling om vennskap, fantasi og å finne sin egen plass?
Ankomst til Bjørkely
Så der satt hun, Anne, på det store toget som dampet og suste av gårde. Hun så ut av vinduet, og hver eneste trestamme og hver lille bekk langs veien ble til noe magisk i hodet hennes. Kanskje bodde det små, snille feer i den skogen? Og var den bekken et sted hvor vannnymfene danset? Toget rullet og rullet, forbi grønne åser og blomstrende enger, helt til det stoppet ved en bitte liten stasjon. Der sto en snill, eldre mann. Han hadde rufsete hår og virket litt sjenert. Dette var Matthew Cuthbert, som skulle hente Anne til Bjørkely. Anne hoppet ut av toget, og øynene hennes glitret. Endelig skulle hun få se sitt nye hjem! Matthew smilte forsiktig, og sammen gikk de mot den lille hestekjerrren som ventet. Veien til Bjørkely var en eventyrreise i seg selv. Solen varmet kinnene hennes, og luften duftet av furu og villblomster. Snart skulle de være fremme, ved huset med det grønne taket, hvor et helt nytt liv ventet.
En Uventet Jente
Etter det som føltes som en lang, men spennende reise, ankom Matthew og Anne endelig Bjørkely. Huset lå der, koselig og hvitmalt, omgitt av en hage full av blomster og store, gamle epletrær. Anne kikket ut, øynene hennes store og fulle av forventning. Det var som et bilde fra en av eventyrbøkene hun drømte om. En kvinne stod og ventet ved døren. Hun hadde et litt alvorlig ansikt og virket veldig organisert. Dette var Marilla Cuthbert. Hun hadde sendt Matthew til stasjonen for å hente en liten gutt som skulle hjelpe til på gården. Men der, ved siden av Matthew, stod en liten jente med flammende rødt hår og store, klare øyne. Marilla rynket pannen. "Hvem er dette, Matthew?" spurte hun, stemmen hennes litt stram. "Hvor er gutten?" Anne kjente en liten klump i magen. Hun hadde vært så glad for å komme hit! Var hun ikke velkommen? "Dette er jenta de sendte, Marilla," sa Matthew litt brydd. Anne åpnet munnen og begynte å snakke med en gang, før noen kunne stoppe henne. "Å, jeg er så glad for å være her! Huset er så vakkert, og alle trærne! Er de epletrær? Jeg har alltid drømt om å bo et sted med epletrær. Og hagen, den ser ut som et eventyr!" Marilla sukket dypt. Dette var slett ikke det hun hadde forventet. En jente! Og en som snakket så mye. Hun måtte tenke. Hva skulle de gjøre nå? Etter det som føltes som en lang, men spennende reise, ankom Matthew og Anne endelig Bjørkely. Huset lå der, koselig og hvitmalt, omgitt av en hage full av blomster og store, gamle epletrær. Anne kikket ut, øynene hennes store og fulle av forventning. Det var som et bilde fra en av eventyrbøkene hun drømte om. En kvinne stod og ventet ved døren. Hun hadde et litt alvorlig ansikt og virket veldig organisert. Dette var Marilla Cuthbert. Hun hadde sendt Matthew til stasjonen for å hente en liten gutt som skulle hjelpe til på gården. Men der, ved siden av Matthew, stod en liten jente med flammende rødt hår og store, klare øyne. Marilla rynket pannen. "Hvem er dette, Matthew?" spurte hun, stemmen hennes litt stram. "Hvor er gutten?" Anne kjente en liten klump i magen. Hun hadde vært så glad for å komme hit! Var hun ikke velkommen? "Dette er jenta de sendte, Marilla," sa Matthew litt brydd. Anne åpnet munnen og begynte å snakke med en gang, før noen kunne stoppe henne. "Å, jeg er så glad for å være her! Huset er så vakkert, og alle trærne! Er de epletrær? Jeg har alltid drømt om å bo et sted med epletrær. Og hagen, den ser ut som et eventyr!" Marilla sukket dypt. Dette var slett ikke det hun hadde forventet. En jente! Og en som snakket så mye. Hun måtte tenke. Hva skulle de gjøre nå? En ung jente, og attpåtil en som snakket uten stopp, var ikke det de trengte på Bjørkely. De trengte sterke hender for å hjelpe med gårdsarbeidet, ikke en som drømte seg bort blant epletrærne. Men hva skulle de gjøre? Sende henne tilbake? Tanken føltes brått litt hard, selv for Marilla.
Anne Får Bli
Tanken føltes brått litt hard, selv for Marilla. Hun så på den vesle jenta, som nå satt stille, med store øyne som speilet all usikkerheten i verden. Anne var kanskje snakkesalig og fantasifull, men hun var også veldig, veldig liten. Og så alene. Matthew, som vanligvis var så stille at man nesten måtte hviske for å høre ham, tok mot til seg. «Marilla,» sa han forsiktig, stemmen nesten like tynn som et spindelvev, «jeg tror hun burde få bli.» Marilla snudde seg brått. «Bli? Matthew Cuthbert, har du mistet forstanden? Hun er en jente! Vi trengte en gutt! En som kan hjelpe til med det tunge arbeidet på gården, ikke en som dikter historier om trærne og kaller blomstene for 'Prinsesse Rosamund'! Uff!» Matthew rynket pannen. Han visste han ikke var god med ord. «Men…» begynte han, «hun er så… livlig. Huset har aldri vært så… fullt av lyder. Kanskje det ikke er så dumt med en jente, likevel?» Han kikket på Anne, som nå holdt pusten, ansiktet blekt av spenning. Anne hadde aldri ønsket noe så mye som å få bli. Bjørkely, med sine hvite vegger og grønne enger, var som et drømmeslott. Hun hadde allerede funnet på navn til alle epletrærne i hagen – de var hennes nye venner! Og sjøen som glitret i det fjerne, den ville hun utforske. Tenk om hun kunne sitte der og dikte historier hele dagen! Marilla sukket dypt. En lang, veldig lang sukk. Hun så på Matthew, som så ut som en våt hundevalp. Og så på Anne, som så ut som en liten, rødhette-kledd fugl som ventet på å få fly ut av buret. Marilla var streng, ja. Men hun hadde også et hjerte. Et hjerte som banket litt fortere når hun så Annes håpefulle blikk. «Vel,» sa Marilla, og ordene kom ut litt mykere enn hun hadde tenkt, «hun kan ikke bli og være Anne Shirley uten regler. Hun må lære seg å være pliktoppfyllende, og hun må slutte å dagdrømme så mye.» Anne stivnet. Hadde hun hørt riktig? Fikk hun lov til å bli? Et smil bredte seg sakte over ansiktet hennes, først lite, så større og større, til det lyste opp hele rommet. «Å, Marilla! Matthew! Jeg skal være så flink! Jeg skal jobbe hardt, jeg skal aldri mer dagdrømme… kanskje bare litt! Jeg lover! Og jeg skal elske Bjørkely av hele mitt hjerte! Jeg skal kalle deg 'min kjære Marilla' og deg 'min herlige Matthew'!» Marilla måtte nesten smile selv, selv om hun prøvde å se streng ut. Det var umulig å ikke bli litt sjarmert av Annes begeistring. Matthew smilte for første gang på lenge, et bredt, fornøyd smil som krøllet seg rundt øynene hans. Han klappet Anne forsiktig på skulderen. «Velkommen hjem, Anne,» hvisket han. Og slik ble det. Anne Shirley, den rødhårede jenta med den store fantasien og de altfor mange ordene, fikk bli på Bjørkely. Marilla ga henne en kopp med varm melk og en skive brød med smør. Anne spiste den sakte, hver bit smakte som ren glede. Nå var hun ikke lenger en foreldreløs jente uten et hjem. Nå var hun Anne fra Bjørkely. Samme kveld, da månen skinte som en stor, hvit perle på himmelen, sto Anne ved vinduet på sitt nye rom. Det var ikke et fint rom, bare enkelt, men det var hennes. Hun kunne se trærne i eplehagen danse forsiktig i vinden. Hvert tre hadde sitt eget navn nå: «Dronning Mab», «Prinsessesøster Luna», «Den Kloke Gamle Eika». Hun lukket øynene og forestilte seg at de hvisket god natt til henne. Hun lurte på hva morgendagen ville bringe. Kanskje ville hun finne en magisk bekk? Eller snakke med en vennlig ekornfamilie? Med Anne på Bjørkely ville ingenting lenger være kjedelig. Det var en helt ny begynnelse, fylt med muligheter og eventyr. Og selv Marilla, som lå i sin egen seng, kjente en liten, varm følelse i brystet. Kanskje, bare kanskje, ville denne rødhårede virvelvinden bringe litt glede inn i det stille huset. Det var i hvert fall det Matthew trodde. Og Marilla, hun var ikke helt uenig, selv om hun aldri ville innrømme det høyt. Annes eventyr på Bjørkely hadde så vidt begynt. Og snart skulle hun møte en helt spesiell venn som ville dele mange av de morsomme eventyrene hennes.
Diana og Den Røde Saften
Annes eventyr på Bjørkely hadde så vidt begynt, og hun var så full av glede over alt det nye. Men en ting manglet fortsatt i hjertet hennes. Hun lengtet etter en sjelevenn, noen å dele sine hemmeligheter og drømmer med. Marilla, som så dette, bestemte seg for at det var på tide for Anne å møte nabojenta. «Anne,» sa Marilla en morgen, «Du kan gå bort til Barry-huset i dag. Fru Barry har en datter som heter Diana. Jeg tror dere to vil komme godt overens.» Annes øyne lyste opp som to små stjerner. «Å, Marilla! En venn! En ekte venn!» Hun klemte Marilla hardt, før hun løp for å finne sin peneste kjole. Marilla smilte litt for seg selv. Kanskje det ikke var så dumt å ha Anne her, tross alt. Da Anne kom fram til det hvite huset med de grønne vinduskarmene, var hun nesten andpusten av spenning. En jente med mørkt, glatt hår og store, brune øyne åpnet døren. Det var Diana. Hun var omtrent like gammel som Anne, og så like nysgjerrig ut. «Hei,» sa Anne, litt sjenert først, men så tok fantasien over. «Jeg heter Anne Shirley, og jeg har kommet for å spørre om du vil være min sjelevenn?» Diana lo, en liten, vennlig latter. «Jeg heter Diana Barry, og jeg vil gjerne være din venn!» Og slik begynte et eventyr av et vennskap. Anne og Diana brukte dagene sine på å utforske skogen bak Bjørkely, som Anne døpte for «Den fortryllede skogen». De fant en bekk som de kalte «De glitrende vanns bekken», og en stor, gammel bjørk som ble «Hemmelighetstreet». Under Hemmelighetstreet delte de historier og løfter, og Anne fortalte Diana om all den magien hun så rundt seg. Diana lyttet, og snart begynte hun også å se den magien. En ettermiddag, noen uker senere, sa Marilla til Anne: «Anne, jeg har laget en deilig bringebærsaft. Kanskje du kan invitere Diana over på te i morgen? Da kan dere smake den sammen.» Anne var overlykkelig. En ekte tefest med sin sjelevenn! Hun løp til Diana for å invitere henne. Neste dag, da Diana kom, hadde Anne dekket et lite bord i stuen med Marillas fineste kopper. Marilla hadde satt fram en flaske med en dyp rød væske og fortalt Anne at det var bringebærsaften. «Dette er den deiligste bringebærsaften i hele verden!» sa Anne til Diana, og skjenket en stor kopp til henne. «Du må smake!» Diana nippet til saften. «Mmm, den er litt annerledes enn mammas bringebærsaft,» sa hun, men drakk likevel. Anne skjenket en kopp til, og så en til. De lo og pratet, og Diana ble stadig mer fnisete. Ansiktet hennes ble litt rødt, og øynene glitret på en rar måte. Til slutt var Diana veldig, veldig glad og lo av nesten alt Anne sa. Hun snublet litt på vei ut døren da hun skulle hjem. Anne tenkte ikke så mye over det. Hun var bare glad for at Diana hadde likt saften så godt. Men da Diana kom hjem, var fru Barry slett ikke glad. Diana var trøtt og ustødig, og luktet rart. Fru Barry fant ut at Anne hadde gitt Diana ripsvin, ikke bringebærsaft! Marilla hadde satt fram feil flaske! Fru Barry var rasende. Hun marsjerte rett over til Bjørkely med Diana ved sin side, og kjeftet på Marilla. «Min datter er full!» ropte hun. «Og det er din Annes feil! Hun har gitt min søte Diana alkohol!» Marilla ble sjokkert da hun forsto hva som hadde skjedd. Det var en fryktelig feil, men fru Barry var ikke til å rikke. «Diana får aldri mer leke med Anne!» sa hun bestemt. «Aldri, aldri mer!» Annes hjerte sank som en stein. Hennes sjelevenn! Hun hadde mistet Diana. Alt var hennes feil. Hun hadde bare ment å være snill, men nå var det over. Ingen flere eventyr i Den fortryllede skogen, ingen flere hemmeligheter under Hemmelighetstreet. Anne gråt hele natten, og det føltes som om verden hadde blitt grå og trist. Ville hun noensinne få en sjelevenn igjen?
Skole og En Ny Venn
Anne hadde grått seg gjennom natten, og da den nye dagen grydde, føltes verden fortsatt litt grå. Hun savnet Diana så uendelig mye. Det var som om en del av hjertet hennes var borte, gjemt et sted i en krukke med rød saft. Men Marilla hadde sagt at Anne skulle begynne på skolen. Og selv om Anne var lei seg, var det noe med tanken på skolen som glitret som en liten stjerne langt, langt borte. Nye bøker! Nye historier! Kanskje til og med... nye venner? Tanken var skremmende, men også litt spennende. Kanskje kunne skolen hjelpe henne med å glemme den triste saft-hendelsen. Kanskje kunne hun finne en annen sjelevenn der? Men det var umulig å erstatte Diana, det visste hun. Diana var Diana, og Anne elsket henne. Det var bare ingen tvil om det. Den første skoledagen kom, og Anne var både nervøs og spent. Hun hadde på seg den fineste kjolen hun hadde, en enkel, men ren kjole som Marilla hadde sydd til henne. Håret var fortsatt rødt, og hun ønsket så inderlig at det var gyllenbrunt, men hun visste at hun måtte være tålmodig. Mirakler tok tid. Og så var det frisyren! Marilla hadde flettet det i to stramme fletter, som to tykke rep nedover ryggen hennes. Anne ville heller hatt det løst, svingende som en flagrende flamme rundt ansiktet hennes, men Marilla hadde bestemt. Skole var alvor. Veien til skolen var lang, men full av vakre ting å se. Blomster som nikket i vinden, trær som hvisket hemmeligheter til hverandre, og bekker som sang små sanger. Anne, med sitt rike fantasyliv, forestilte seg at blomstene heiet på henne, og at bekkene sang sanger om nye eventyr. Hun følte seg fortsatt litt alene, men naturen var alltid en god venn. Da hun endelig så den lille, hvite skolebygningen, kjente hun et sug i magen. Det var som et lite pepperkakehus, men uten pepperkaker. Bare spente barnestemmer som boblet ut. Inne var det litt støyete, men også fylt med en spesiell lukt av kritt, tre og gamle bøker. Frøken Muriel Stacy var en snill og tålmodig lærerinne. Hun hadde et varmt smil og øyne som glitret når hun snakket om bøker. Anne falt nesten øyeblikkelig for henne. Frøken Stacy så ut som en fe, tenkte Anne. En klok og snill fe som kunne vise henne alle verdens hemmeligheter. Hun plasserte Anne ved en pult sammen med mange andre jenter. Det var så mange nye ansikter! Alle så på henne med nysgjerrige øyne. Anne følte seg litt som en rar fugl i en flokk med svaler. De fleste jentene var stille og litt sjenerte, men Anne, som alltid, klarte ikke å holde tankene sine helt for seg selv. Plutselig, mens frøken Stacy forklarte om tall, skjedde det noe uventet. En gutt med lyst, rampete hår og et smil som var litt for selvsikkert, lente seg frem fra pulten sin og hvisket,
Små Ulykker
Frøken Stacy snakket om hvor spennende tall var, og hvordan de kunne hjelpe oss å telle stjernene og dagene. Anne satt og drømte seg bort, og forestilte seg at tallene var små, glitrende feer som danset i luften. Men plutselig ble drømmen brutt. En gutt med mørkt, krøllete hår, som het Gilbert Blythe, lente seg frem og dro lett i Annes lange, røde flette. "Gulerot! Gulerot!" hvisket han, høyt nok til at flere hørte det, og gliste rampete. Anne hatet å bli ertet for håret sitt mer enn noe annet i hele verden. Først ble hun rød i ansiktet, så ble hun blek, og så lynrød igjen. Ansiktet hennes var fylt av en sinne hun sjelden hadde kjent maken til. "Du er en slem, slem gutt!" ropte Anne, og uten å tenke seg om, slo hun Gilbert i hodet med skiferen sin. Det sa et lite dunk! Gilbert ble helt overrasket, og de andre barna gispet. Frøken Stacy, som hadde sett alt, sukket dypt. "Anne Shirley," sa hun. "Slik oppførsel er ikke tillatt. Du må sitte helt foran ved pulten min resten av dagen." Anne gikk, med hodet høyt hevet, men inni seg var hun et eneste stort kaos av skam og raseri. Hun nektet å se på Gilbert, og lovet seg selv at hun aldri, aldri skulle snakke med den slemme gutten igjen. Aldri! Dager gikk, og Anne var fortsatt lei seg for håret sitt. "Å, Marilla," sa hun en kveld. "Jeg skulle ønske håret mitt var svart som natten, eller brunt som en skog. Rødt hår er så... kjedelig!" Marilla bare ristet på hodet. "Du er fin som du er, Anne. Det er viktigere hva som er inni hodet ditt, enn hvilken farge håret ditt har." Men Anne var ikke overbevist. Hun ville ha vakkert, mørkt hår, akkurat som dronningene i eventyrene hennes. En dag, da Anne var i butikken for Marilla, så hun en liten flaske med en spesiell etikett: "Magisk Hårfarge – gjør rødt hår kullsvart!" Hjertet hennes hoppet av glede. Dette måtte være løsningen! Tenk deg Anne, med vakkert, glinsende svart hår! Hun kjøpte flasken i all hemmelighet, og gjemte den godt. Samme kveld, da Marilla var ute, snek Anne seg til kjøkkenet. Hun leste instruksjonene nøye, blandet fargen og begynte å smøre den i håret sitt. Det luktet litt rart, men det var sikkert bare magien som virket! Hun lot det virke lenge, akkurat som det sto på flasken, og drømte om sitt nye, elegante utseende. Da hun skylte ut fargen, ventet hun spent. Men da vannet rant av, og hun så seg i speilet, slapp hun et lite skrik! Håret hennes var ikke svart som natten. Det var ikke brunt som en skog. Håret hennes var... GRØNT! Et skikkelig gressgrønt, som om hun hadde puttet hodet i en bøtte med alger. "Å, nei!" hulket hun. Marilla kom hjem litt senere, og da hun så Anne, med det ulykkelige, grønne håret sitt, visste hun ikke om hun skulle le eller bli sint. Hun prøvde å vaske det ut, med såpe og vann, med eddik, med alt hun kunne finne. Men det grønne ville ikke gi seg. Til slutt var det bare én ting å gjøre. Marilla måtte klippe av Annes hår. Kort, kort, kort. Anne gråt i mange timer. Håret var hennes ære, og nå var det borte, erstattet av en liten, rufsete grønn stubb. "Jeg vil aldri bli lykkelig igjen!" utbrøt hun. Marilla trøstet henne, og sa at håret ville vokse ut igjen, og at grønt hår var i alle fall veldig unikt. Dette var Annes første store lærepenge om å prøve å endre den man er. Men Annes små ulykker tok ikke slutt der. Noen uker senere skulle fru Allan, presten sin kone, komme på besøk. Marilla var borte for å hjelpe en nabo, og Anne skulle bake en kake til ettermiddagsteen. Hun var så stolt! Hun hadde lært å bake, og ville gjerne vise Marilla hvor flink hun var. Marilla hadde sagt hun skulle bruke vaniljeessens for å få kaken til å smake ekstra godt. Anne fant en flaske på hyllen. Den var liten, med en pen etikett. "Dette må være vanilje!" tenkte hun, og helte en generøs skvett oppi kakerøren. Hun rørte godt, og satte kaken i ovnen. Det luktet litt annerledes enn hun husket vanilje skulle lukte, men hun tenkte ikke mer over det. Da kaken var ferdig, så den helt nydelig ut. Gyllenbrun og deilig. Fru Allan kom, og de satte seg ned med te og kake. Fru Allan tok en bit, smakte, og fikk en merkelig rynke i pannen. Hun prøvde å smile, men det gikk nesten ikke. "Å, denne kaken er... interessant," sa hun, og prøvde å svelge. Marilla tok også en bit. Øynene hennes ble store. "Anne! Hva har du puttet i denne kaken?" spurte hun, mens hun nesten hostet. Anne ble forvirret. "Vanilje, Marilla! Akkurat som du sa!" Marilla tok flasken fra hyllen. "Anne, dette er liniment!" Liniment var en sterk olje man smurte på vonde muskler, og absolutt ikke noe man skulle spise! De klarte ikke å la være å le. Fru Allan lo så tårene trillet, og Marilla ristet på hodet, men med et stort smil. "Du er en kilde til overraskelser, Anne Shirley," sa hun. Anne var litt flau, men hun lo med dem. Det var nok en liten ulykke, men denne gangen endte det bare med latter og en historie de kunne fortelle om igjen og om igjen. Disse små ulykkene var bare en del av Annes fantastiske reise på Bjørkely.
Forståelse og Tilgivelse
Anne og Diana var, som dere vet, de aller beste vennene. De delte hemmeligheter og lo så magene ristet over små ulykker. Men selv de beste venner kan av og til havne i litt trøbbel, spesielt når fantasien løper løpsk, slik den ofte gjorde for Anne. En dag fikk Anne en fantastisk idé! Hun ville invitere Diana på teselskap hjemme på Bjørkely. Ikke et vanlig teselskap, men et helt spesielt et, med den mest magiske drikken Anne kunne tenke seg å servere. Marilla hadde nettopp laget en stor kanne med en glitrende, mørkerød væske. Den sto så fristende på kjøkkenbenken. Anne visste ikke helt hva det var, men den så ut som den aller fineste bringebærsaft – kanskje til og med en hemmelig eventyreliksir! Hun var sikker på at denne drikken ville gjøre teselskapet uforglemmelig. «Tenk om det er fe-drikk!» hvisket hun til sin egen skygge. «Tenk om den gir oss vinger eller lar oss snakke med ekorn!» Da Diana kom, var Anne ivrig. «Diana, min kjæreste venn,» sa Anne, «jeg har forberedt en helt spesiell overraskelse til deg! En forfriskende drikk, som smaker av sommer og hemmelige eventyr!» Diana ble glad, for hun elsket Annes overraskelser. Anne helte i glassene, og den dype rødfargen lyste i ettermiddagssolen. De skålte og drakk. Diana, som syntes den smakte litt uvant, men likevel spennende, drakk flere glass. Anne var så stolt over å være en så god vertinne. Men etter en stund begynte noe merkelig å skje med Diana. Hun ble rar i blikket, lo litt for høyt, og vinglet da hun skulle reise seg. «Jeg føler meg så… svimmel, Anne,» sa Diana. «Og så veldig trøtt.» Anne ble plutselig veldig bekymret. Hva var det som skjedde? Diana var blek og ville bare sove. Anne forsto at noe var helt galt. Hun måtte få Diana hjem med en gang. Hun fulgte Diana hjem, og det var en mye vanskeligere tur enn den pleide å være. Da Diana endelig var hjemme, krøp hun rett til sengs og sovnet dypt. Men Fru Barry, Dianas mor, var ikke blid da hun fant datteren sin sovende og uvel. Da hun hørte at Diana hadde drukket mye av Annes «bringebærsaft», ble hun rasende. Hun marsjerte rett over til Bjørkely, og ansiktet hennes var like tordenskyet som en stormdag i oktober. Fru Barry trodde Anne hadde gjort det med vilje! Hun var overbevist om at Anne var en uansvarlig jente som hadde forgiftet datteren hennes med vilje. Marilla lyttet til Fru Barrys sinte ord med et ansikt som ble strammere og strammere. Da Fru Barry var ferdig, og etter å ha forsikret seg om at Diana var trygg, snudde Marilla seg mot Anne. «Anne Shirley,» sa Marilla, og stemmen hennes var så alvorlig at Anne kjente en klump i magen. «Hva har du gjort? Den røde drikken var ikke bringebærsaft. Det var min spesielle hjemmelagde ripsvin, en drikk kun for voksne!» Anne følte at bakken forsvant under føttene hennes. Hun hadde ikke visst det! Hun hadde bare trodd det var en deilig saft. Tårene begynte å trille nedover kinnene hennes. «Jeg ville ikke… jeg ville bare…» hulket Anne. «Jeg trodde det var magisk bringebærsaft!» Fru Barry nektet å høre på Annes forklaringer eller unnskyldninger. «Fra nå av,» sa hun bestemt, «får ikke Diana leke med Anne Shirley lenger! Dere er ikke venner!» Disse ordene traff Anne som et lyn fra klar himmel. Ikke leke med Diana? Ikke være venner? Det var den verste straffen hun kunne tenke seg. Hjertet hennes var knust. Dagene uten Diana var lange og grå. Anne så Diana hver dag på skolen, men de fikk ikke snakke sammen. Fru Barry passet på, og Diana visste at hun måtte adlyde moren sin. Anne savnet Dianas latter og deres hemmelige samtaler mer enn noe annet. Hun forsto nå hvor alvorlig hennes feil hadde vært, selv om hun ikke hadde ment noe vondt. Marilla, som ofte var streng, så Annes dype anger og sorg. Hun visste at Anne hadde lært en lekse. Men Fru Barrys hjerte var fortsatt hardt. Så, en iskald vinternatt, skjedde det noe som skulle forandre alt. Dianas lille lillesøster, Minnie May, ble plutselig veldig, veldig syk. Hun fikk krupp, en skummel hoste som gjorde det vanskelig å puste. Fru Barry var helt fra seg av fortvilelse. Matthew red så fort han kunne for å hente legen, men legen bodde langt unna, og veiene var snøfylte og glatte. I det øyeblikket Fru Barry nesten ga opp håpet, stormet Anne inn døren. Anne, som en gang hadde bodd på barnehjemmet, hadde sett barn med krupp før. Hun visste hva hun måtte gjøre! Hun var ikke redd. Med raske bevegelser tok hun ansvar. Hun varmet vann, ga Minnie May riktig medisin som Fru Barry hadde stående, og pakket den lille jenta inn i varme tepper. Hun satt ved Minnie Mays side hele natten, og passet på at hun pustet, og ga henne trøst og trygghet. Anne holdt hodet kaldt, og snart begynte Minnie May å puste lettere. Da legen endelig kom om morgenen, var den verste faren over. «Denne jenta har reddet Minnie Mays liv,» sa legen, og han så på Anne med stor beundring. Fru Barrys øyne fylte seg med tårer – ikke av sinne nå, men av dyp takknemlighet. Hun hadde tatt feil av Anne. Anne var ikke en slem jente; hun var en modig og godhjertet jente. Fru Barry omfavnet Anne. «Jeg er så lei meg, Anne,» sa hun. «Jeg har vært så urettferdig. Dere får være venner igjen, du og Diana!» Annes ansikt lyste opp som solen etter en lang regnværsdag. Hun hadde fått tilbake sin beste venn! Den natten lærte Anne en viktig lekse om ikke å blande seg inn i ting hun ikke forsto, men hun lærte også at sann forståelse og tilgivelse kan vokse ut av de vanskeligste situasjoner. Og at en modig handling kan vise hvem man virkelig er, dypt inni hjertet. Marilla, selv om hun aldri sa det høyt, var utrolig stolt av sin lille Anne. Og på Bjørkely var alt tilbake til slik det skulle være, med latter og glede, og to jenter som var de aller beste venner igjen.
Avslutning
Og det var slutten på dagens eventyr fra Bjørkely! Takk for at du lyttet så fint. Vi håper du koste deg like mye som Anne og alle hennes venner. Kanskje du kan tenke deg dine egne magiske historier nå, eller tegne hva du så for deg? Hvis du har noen tanker eller ideer, vil Sonacasts gjerne høre fra deg! Bare spør en voksen om hjelp. Ha en riktig, riktig fin dag, og vi snakkes snart!
