Historie
Alice i eventyrland
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Hva ville du gjort hvis du så en hvit kanin med en vest, som ropte 'Å, kjære, å kjære, jeg kommer for sent!'? Jo, du ville nok fulgt etter! Velkommen til 'Alice i eventyrland', en magisk reise hvor ingenting er som det skal være. Bli med Alice når hun faller ned i et hull, møter snakkende dyr og oppdager en verden full av undere og rare skapninger. Klarer hun å finne veien hjem? Dykk inn i dette fantastiske eventyret med oss!
Kaninen og Hullet
En solfylt dag satt Alice ved elvebredden med søsteren sin, litt lei av en bok uten bilder eller morsomme samtaler. Plutselig, løp en hvit kanin med rosa øyne forbi! Den mumlet: 'Å kjære, jeg kommer for sent!' og tok frem en klokke fra vestlommen. Alice hadde aldri sett en kanin med vest og klokke, så hun ble veldig nysgjerrig. Uten å tenke, fulgte hun etter, rett over engen. Kaninen hoppet ned i et stort hull under en hekk. Alice dyttet seg inn, uten tanke på å komme opp igjen! Og så – plopp! – falt hun, dypt, dypt ned, som om det aldri ville ta slutt. Det var som en lang, mørk tunnel. Mens hun falt, fløy gjenstander forbi: bokhyller, kart og skap! 'Kommer jeg til jordens midtpunkt?' tenkte Alice. Hun visste ikke hva som ventet, men falt fortsatt!
Drikk Meg og Spis Meg
Endelig landet Alice! Ikke med et brak, men helt forsiktig, som et blad som daler ned. Hun var ikke lenger i en brønn, men i en lang, lang gang med mange dører. Alle dørene var låst! Å, så frustrerende! Hun prøvde hver eneste dør, men ingen av dem ville åpnes. Så fikk hun øye på noe spesielt. På et lite glassbord sto en bitteliten gullnøkkel! Og like ved, gjemt bak et teppe, var det en bitte, bitte liten dør! Den var så liten at Alice måtte legge seg flat for å se gjennom den. Gjennom døren skimtet hun en nydelig hage full av vakre blomster og grønne trær. "Åh, hvis jeg bare kunne komme meg ut i den hagen!" sukket Alice. Hun tok nøkkelen og prøvde den i den lille døren. Klikk! Den passet! Men Alice var altfor stor. Hun kunne aldri komme seg gjennom den døren. På glassbordet fant hun nå en flaske hun ikke hadde sett før. Den var merket med ordene: "DRIKK MEG". "Mon tro hva som skjer hvis jeg drikker denne?" mumlet Alice. Hun luktet forsiktig på den, og den luktet deilig – som kirsebær og karamell og varmt eplepai! Så tok hun en liten slurk. Og en til! Og en til! Plutselig begynte hun å krympe! Mindre og mindre ble hun, helt til hun var akkurat passe stor for den lille døren. "Hurra!" ropte hun. Men da hun skulle ta nøkkelen fra bordet, var bordet blitt altfor høyt! Å nei! Nøkkelen var utenfor rekkevidde. Alice begynte å gråte en liten skvett. Hva skulle hun gjøre nå? Og der, rett ved føttene hennes, lå en liten kake. På kaken sto det med rosiner: "SPIS MEG". Hun tok en bit, og deretter en til. Og da begynte hun å vokse! Høyere og høyere, helt til hodet hennes nesten nådde taket i gangen. Nå var hun altfor stor igjen! Og nøkkelen? Fremdeles for langt unna på det høye bordet.
En Merkelig Samling
Alice sukket. Hun var kjempehøy igjen, hodet skrapte i taket, og nøkkelen lå uoppnåelig langt nede. Tårene rant, ikke bare en dam, men et helt hav samlet seg rundt føttene hennes. Gulvet forsvant under et teppe av glitrende tårer som vokste til en stor, salt innsjø. Så, like plutselig, begynte Alice å krympe igjen. Kanskje var det viften, kanskje magi. Uansett årsak, ble hun mindre og mindre, og før hun visste ordet av det, plasket hun ned i sin egen, kalde tåresjø, og måtte svømme for å holde seg flytende. Mens hun svømte, fikk hun øye på en liten, brun mus som også plasket engstelig i vannet. «Åh, Mus!» sa Alice. «Hvordan kommer vi oss ut herfra?» Musen svarte ikke, og Alice skjønte at den kanskje ikke forsto engelsk, eller fransk. Alice glemte å gråte og lo litt av seg selv. Snart kom flere skapninger plaskende ned i tåresjøen: en Dodo, en Lory, en ørnunge og en and. De så alle ut som om de hadde falt fra et veldig høyt sted. En hel liten samling våte og forvirrede dyr svømte rundt i Alices tårer. «Vi må komme oss på land!» sa Alice. Musen svømte bestemt mot land, og de andre fulgte etter. Snart var de oppe på en liten haug, dryppende våte og skjelvende av kulde. «Jeg er så kald og våt!» sa Lory. Musen prøvde å holde et langt og tørt foredrag om 'Vilhelm Erobreren', men det hjalp dem ikke å bli tørre. Det var bare masse lange ord ingen forsto. Da fikk Dodoen en idé! «Det beste for å bli tørr er en Kaukusløp!» «En Kaukusløp?» spurte Alice. «Jo,» sa Dodoen, «først markerer man en bane. Så begynner alle å løpe når de vil, og slutter når de vil. Og alle vinner!» Det hørtes rart ut, men de var så kalde at de ville prøve. Dodoen tegnet en kronglete bane i gresset. Alice og dyrene begynte å løpe i sirkler og på kryss og tvers. Det var et skikkelig virvar! Men etter en stund følte de seg tørre. All løpingen og vinden hadde tørket klærne og fjærene deres. «Så, hvem vant?» spurte Alice. «Alle vant!» ropte Dodoen. «Og alle fortjener en premie!» Dodoen delte ut små drops til dyrene, som Alice hadde hatt i lommen. Alice fikk et fingerbøl. Alle var fornøyde. De satt der i solen, varme og tørre, og Alice begynte å fortelle om katten sin, Dinah. «Åh, Dinah er så flink til å fange mus!» sa hun. «Og hun elsker å spise fugler!» Men da Alice sa dette, skjedde det noe rart. Musen spratt opp og løp av gårde. Lory og Anden fløy opp med et forskrekket skrik, og Ørnungen gjemte seg. Dyrene likte ikke å høre om katten som spiste mus og fugler. Alice prøvde å forklare at Dinah var snill, men det var for sent. Dyrene løp og gjemte seg, og snart var Alice alene igjen på den store, grønne engen. Hun hadde skremt dem bort! Nå var hun alene i Eventyrland, men det varte ikke lenge, for snart skulle et nytt eventyr begynne…
Larven og Soppen
Alice satt helt alene på den store, grønne engen. Hun hadde skremt bort alle dyrene, og lengtet hjem, men visste ikke hvordan hun skulle komme seg tilbake. Alt var så rart her i Eventyrland, og hun var så usikker på hvem hun egentlig var. "Hvem er jeg?" høyt for seg selv. "Jeg er ikke den samme som i morges. Jeg har forandret meg så mange ganger at jeg nesten ikke husker hvem jeg var. Er jeg Alice? Eller er jeg en helt annen?" Hun følte seg og litt ensom. Mens hun vandret, la hun merke til noe uvanlig. Foran henne sto en kjempehøy sopp, nesten som et tre! På toppen, satt en stor, blå larve. Larven røkte rolig en lang vannpipe, sendte ut røykskyer, og virket, uberørt av verden. Alice stoppet og så på den merkelige, tykke, blågrønne skapningen med kloke øyne. Den kikket ikke engang opp da Alice nærmet seg. Til slutt, etter en lang og stille stund, tok larven pipen ut av munnen og spurte, med en søvnig, men bestemt stemme: "Hvem... er... du?" Alice ble overrasket. "Jeg... jeg vet nesten ikke, herr Larve," svarte hun. "Jeg vet hvem jeg var i morges, men jeg tror jeg har forandret meg flere ganger siden da." Larven rynket pannen. "Hva mener du med det?" "Jeg kan ikke forklare det tydeligere," sa Alice. "Å være så mange forskjellige størrelser på én dag er så veldig forvirrende!" "Det er ikke forvirrende i det hele tatt," sa larven. "Joda," mente Alice. "For meg er det det! Og jeg kan heller ikke huske det jeg pleier å kunne. Jeg prøvde å fortelle en historie, men ordene ble helt feil." Larven gjespet. "Fortell meg hvem du er først." "Jeg forteller deg at jeg ikke vet," sa Alice. "Det er så vanskelig å være så liten som jeg er nå, og ikke vite om jeg noen gang vil bli stor igjen." "Er det det som er problemet?" sa larven og tok en dyp røyksky. "At du er liten?" "Ja," sa Alice. "Jeg vil gjerne bli litt større, herr Larve, for åtte centimeter er en grusom høyde å være på." "Det er en utmerket høyde å være på!" sa larven, som selv var nøyaktig åtte centimeter lang. Alice sa ingenting. Etter en stund tok larven pipen ut av munnen igjen og sa: "Du kommer til å forandre deg." "Det vet jeg," sa Alice. "Jeg skulle ønske jeg slapp å forandre meg så ofte. Jeg vil bare bli min vanlige størrelse igjen." "Hvilken størrelse ønsker du å være?" spurte larven. "Åh, jeg bryr meg ikke så mye om størrelse," svarte Alice, "bare jeg slipper å forandre meg hele tiden. Men jeg vil gjerne bli litt større enn jeg er nå." "Er du fornøyd med åtte centimeter?" spurte larven. "Nei, absolutt ikke," sa Alice. "Jeg vil gjerne være litt større enn det." "Vel," sa larven, "på den ene siden av soppen... vil den gjøre deg større, og på den andre siden... vil den gjøre deg mindre." Med det puttet den pipen tilbake i munnen og begynte å røyke igjen, som om ingenting hadde skjedd. Alice så på soppen. Den var rund, og hun skjønte ikke helt hvilken "side" larven mente. Så strakte hun forsiktig ut hånden og brøt av en liten bit fra den ene siden. Hun tok en liten smak. Før hun visste ordet av det, begynte hun å vokse lynraskt! Halsen trakk seg sammen, og hun måtte bøye hodet for å nå bakken. "Oi, oi!" sa Alice. "Dette var visst feil side!" Hodet hennes strakte seg opp over de høyeste trærne, og hun så ned på sine føtter som nå var langt, langt under henne. Hun måtte raskt ta en bit fra den andre siden. Hun strakte ut hånden og tok en bit fra den andre kanten av soppen. Denne gangen begynte hun å krympe! Hun ble mindre og mindre, og snart var hun så liten at hun nesten ikke kunne se gresset. "Å nei, nå ble jeg altfor liten igjen!" Alice skjønte nå hvordan det fungerte. Hun måtte spise biter fra soppen for å justere størrelsen. Sakte, men sikkert, med mange små biter og forsiktige smakinger, fant Alice en fin og behagelig størrelse. Hun var ikke for stor, og ikke for liten. Akkurat passe. Hun sto der, en behagelig høyde, og smilte. Endelig var hun tilbake til en størrelse hun kunne kjenne igjen. Men soppen hadde fortsatt mer magi igjen. Alice tok vare på to små biter – en fra hver side – i lommen sin. Man visste jo aldri når man kunne trenge å endre størrelse igjen i Eventyrland! Hun så seg rundt, og lurte på hvilket eventyr som ventet henne nå.
Hertuginnen og Katta
Alice sto der, med soppbitene trygt i lommen, og lurte på hva som ventet henne rundt neste sving. Eventyrland var virkelig fullt av overraskelser! Plutselig fikk hun øye på et lite hus i det fjerne. Det så litt rart ut, som alt annet her. Døren til huset var voktet av to pussige lakéier. Den ene var kledd i full uniform, men hadde et fiskehode! Den andre var kledd likt, men hadde et froskehode. De stod der, stive som stokker, og holdt en stor invitasjon i hånden. Hvem sender vel en invitasjon med en fisk og en frosk, tenkte Alice. Hun gikk nærmere for å høre hva de sa. Fiske-lakéien bukket dypt for froske-lakéien og sa med en høytidelig stemme: «Til Hertuginnen. En invitasjon til Kroket fra Hjerterdronningen.» Froske-lakéien bukket tilbake, like dypt, og sa: «Fra Hjerterdronningen. En invitasjon til Kroket for Hertuginnen.» De gjentok de samme ordene om og om igjen. Det var jo helt tullete! Alice prøvde å åpne døren, men den var låst. Hun banket forsiktig. Etter en lang stund åpnet froske-lakéien døren litt på gløtt og sa med en monoton stemme: «Det er ingen vits å banke. Jeg sitter her ute på den samme siden av døren som deg.» Alice ble litt forvirret, men hun visste at i Eventyrland måtte man bare prøve seg fram. Til slutt klarte hun å snike seg inn i det rare huset. Hun befant seg i et kjøkken fullt av røyk. Det var en tykk tåke av pepper i luften, og det fikk Alice til å nyse med en gang. Atsjo! Atsjo! Kokka var travelt opptatt med å kaste kasseroller og tallerkener rundt seg. Midt i all ståheien satt Hertuginnen, en stor og sint dame, og gynget et lite barn. Hun var ikke særlig vennlig, og stemmen hennes var skarp som en kniv. «Pepper får alle til å nyse!» ropte hun, mens hun selv nyset høylytt. Barnet i armene hennes gråt og nyset i ett sett. Atsjo! Atsjo! Det var et fryktelig bråk. Men Alice oppdaget noe enda merkeligere. I den ene enden av rommet, sittende på en kasse, var det et digert smil! Det hang der i luften, og under det var det en katt. Det var Cheshire-katten! Den smilte så bredt at Alice nesten ikke kunne tro det. Hertuginnen var så opptatt med å kjefte på kokka og synge en nifs vuggevise om griser til det nysende barnet, at hun knapt la merke til Alice. «Det barnet mitt nyser så fælt,» sa hun til slutt, «fordi det er så mye pepper i luften. Og griser nyser alltid så mye, gjør de ikke?» Alice visste ikke hva hun skulle svare. Hun hadde aldri hørt om et barn som nyset fordi det var en gris. Men hun la merke til at barnet begynte å se litt pussig ut. Ansiktet ble bredere, nesen ble litt mer som en snute, og den lille stemmen begynte å grynte! Hertuginnen ble lei av barnet og kastet det brått til Alice. «Her, du kan passe på det! Jeg skal ut og spille kroket med Dronningen!» sa hun, og forsvant ut døren i et rasende tempo. Alice stod der med det lille barnet i armene. Det var så forvirret og gråt og gryntet i ett sett. Jo mer hun så på det, jo mer grisete ble det! Pelsen vokste ut, og beina ble korte og tykke. Til slutt var det ingen tvil. Barnet hadde blitt til en liten gris! Alice, som ikke visste hva hun skulle gjøre med en babygris, tok den forsiktig med seg ut i hagen. Der satte hun den ned på gresset. «Du er nok bedre tjent med å være en gris i en skog enn et barn her i verden,» sa Alice til den lille grisen, som fornøyd gryntet og forsvant inn blant trærne. Akkurat da dukket Cheshire-kattens smil opp igjen. Det hang der i luften, bare smilet, før resten av katten sakte dukket opp. «Hvor skal du hen?» spurte katten med en rolig stemme. Alice ble vant til at katten bare dukket opp. «Jeg vet ikke helt,» svarte Alice. «Jeg har vært hos Hertuginnen, men hun er så sint.» «Det er sant,» sa katten og smilte enda bredere. «Hvor vil du egentlig gå?» «Jeg bryr meg ikke så mye om hvor,» sa Alice, «bare jeg kommer et sted.» «Da spiller det ingen rolle hvilken vei du går,» sa katten klokt. «Bare du går lenge nok, kommer du et sted.» «Men jeg vil gjerne vite hvilken vei jeg skal ta for å komme til noen interessante folk,» sa Alice. «Vel,» sa katten, «den veien der borte bor en hattemaker. Og den veien der borte bor en mars-hare. Begge er gale.» Alice visste ikke helt hva hun skulle velge, men hun likte ikke tanken på å være med en gal hattemaker eller en gal mars-hare. «Er du sikker på at de er gale?» spurte hun. «Helt sikker,» sa Cheshire-katten og forsvant sakte, bare smilet ble igjen.
Hattemakerens Teselskap
Alice sto alene, med bare Cheshire-kattens smil som sakte forsvant i luften. Hun klødde seg bak øret. Gale, sa katten. Betydde det at de var morsomme gale, eller skumle gale? Hun bestemte seg for å finne ut av det selv. Eventyrland var jo fullt av rare ting, så hvorfor ikke et te-selskap med gale skapninger? Hun fulgte stien katten hadde pekt ut, en sti som snodde seg gjennom en liten, magisk skog med trær som nesten hvisket hemmeligheter til hverandre. Snart kom hun til en lysning. Der, under et stort eiketre, sto et uhyre langt bord. Det var dekket med kopper og tefat, og fat med kaker og syltetøy så langt øyet kunne se. Men det var noe rart med det. Bare tre gjester satt ved det enorme bordet, selv om det var plass til minst tjue! Og hvem var de? Jo, der satt den litt skjeve Hattemakeren, med en kjempehatt på hodet som det sto «10/6» på. Ved siden av ham satt Mars-haren, med lange ører og et travelt uttrykk. Og mellom dem, nesten gjemt i en stor tekopp, lå syvsoveren, dypt i søvn. Han snorket så vidt hørbart. Alice gikk nærmere. «Ingen plass!» ropte Mars-haren og Hattemakeren i kor, så fort Alice kom i syne. Men Alice kunne jo se at det var massevis av plass! Hun bestemte seg for å ikke bry seg om uhøfligheten deres og trakk en stol helt i enden av bordet. «Takk,» sa hun og satte seg. «Ville du ha litt vin?» spurte Mars-haren, og pekte på en tom flaske. Alice så seg rundt. Det var ingen vin der. «Jeg kan ikke se noen vin,» svarte hun. «Det er fordi det ikke er noen,» sa Mars-haren fornøyd, og gliste. Alice ble litt forvirret. «Hvorfor tilbyr du det da?» spurte hun. «Det er ikke høflig å sitte ved et te-selskap uten å bli tilbudt noe,» svarte Mars-haren skuldertrekkende. Alice sukket. Dette var akkurat så tåpelig som hun hadde forventet. «Jeg synes du burde lære å ikke gjøre personlige bemerkninger,» sa hun til Mars-haren. «Det er veldig uhøflig.» Mars-haren bare gjespet. «Du burde ikke si at du ikke liker et spørsmål før du vet hva det er,» sa Hattemakeren, som hadde fulgt med på samtalen. «Ok da,» sa Alice. «Hva er det?» Hattemakeren så på henne med et lurt blikk. «Hvorfor er en ravn som en skrivepult?» Alice tenkte og tenkte. Dette var en morsom gåte! «Jeg tror jeg kan løse den,» sa hun etter en stund. Hattemakeren og Mars-haren ventet spent. «Har du tenkt på det enda?» spurte Hattemakeren utålmodig. «Nei, jeg gir meg,» sa Alice. «Hva er svaret?» Hattemakeren ristet på hodet. «Jeg har ikke den fjerneste anelse,» sa han. Mars-haren lo høyt. Alice ble litt irritert. «Jeg synes dere burde slutte å kaste bort tiden med gåter uten svar!» sa hun. Hattemakeren ga henne et alvorlig blikk. «Hvis du visste hva Tid var, ville du ikke snakket om å kaste den bort,» sa han. Han forklarte at han hadde kranglet med Tid, og nå var det alltid te-tid for dem. Derfor satt de alltid ved bordet og flyttet seg bare en plass når de var ferdige med tekoppen sin. Og det var det de gjorde. Akkurat da de var ferdige med å snakke om Tid, reiste Hattemakeren seg og ropte: «Bytt plass!» Og så byttet de alle plass, til og med syvsoveren som ble løftet og flyttet uten å våkne skikkelig. Alice måtte også flytte, og nå satt hun ved siden av Mars-haren. Hattemakeren sa: «Fortell en historie!» til syvsoveren. Syvsoveren gned seg i øynene. «Jeg har ikke noen historie,» sa han og gjespet. «Jo, du har!» ropte Mars-haren. «Fortell om de tre små søstrene som bodde i en sirupsbrønn!» Alice lo. En sirupsbrønn? Det var det dummeste hun hadde hørt. Syvsoveren begynte å fortelle, med lukkede øyne. «De tre små søstrene het Elsie, Lacie og Tillie, og de bodde i en brønn. Og de lærte å tegne alt som begynner med M.» Hattemakeren avbrøt. «Hvorfor med M?» Alice lurte også på det. Syvsoveren svarte at det var fordi de levde av sirup, og sirup begynner med M. Men det var jo ikke sant! Sirup begynner med S, ikke M! Alice prøvde å rette på ham, men Hattemakeren og Mars-haren var opptatt med å krangle om en smørbrødskive. Syvsoveren fortsatte å mumle om M-ord og sirup, mens han nesten falt i søvn igjen. Alice ristet på hodet. Hun forsto ingenting av det de sa, og de virket ikke til å bry seg om å forstå hverandre heller. Jo lenger hun satt der, jo mer forvirret og irritert ble Alice. De var så uhøflige, og de sa så mange tåpelige ting som ikke ga mening. Hun prøvde å stille et seriøst spørsmål, men de bare fniste og byttet plass igjen. Alice så at syvsoveren var i ferd med å sovne midt i en setning om kaker som levde i en kakeboks. «Dette er det dummeste te-selskapet jeg noen gang har vært på!» sa Alice høyt, men de hørte henne knapt. Hun reiste seg fra stolen. «Jeg går!» sa hun. Ingen svarte. De var for opptatt med å prøve å putte syvsoveren ned i tekanne. Alice snudde seg og gikk. Hun så seg ikke tilbake. Hun syntes det var det mest meningsløse te-selskapet hun noen gang hadde opplevd, og hun var glad for å være borte fra de gale skapningene. Hun lurte på hva hun ville finne neste gang. Kanskje noe som ga litt mer mening? Eller kanskje ikke.
Hjerterdronningens Hage
Hun lurte på hva hun ville finne neste gang. Kanskje noe som ga litt mer mening? Eller kanskje ikke. Alice vandret videre, gjennom en mørk hekk, og plutselig befant hun seg i en nydelig, men veldig uvanlig hage. Alt var så vakkert, med blomster i alle regnbuens farger, men noe var litt rart. Ved en rosebusk sto tre hagearbeidere, som så ut som spillekort! De var kledd som spar-to, spar-fem og spar-sju. De var i full gang med å male hvite roser røde. Alice var veldig nysgjerrig. 'Hvorfor maler dere rosene?' spurte hun høflig. Spar-to sukket dypt. 'Jo, frøken,' sa han, 'vi har gjort en forferdelig feil. Vi skulle ha plantet røde roser her, men vi plantet hvite. Og hvis Hjerterdronningen finner ut av det, så kapper hun hodene våre av!' Nettopp da hørte de en fjern trompetlyd. Hagearbeiderne kastet seg ned på bakken med ansiktene i grusen. 'Det er Dronningen!' hvisket spar-sju skremt. Alice kikket seg rundt. Først kom ti soldater, som også var spillekort, så ti kongelige barn kledd i hjerter, og deretter kom gjester, hertuginner, og til slutt... Hjerterdronningen selv! Hun kom gående stolt, ved siden av Hjerterkongen. Dronningen hadde et veldig strengt ansikt, og hun så ikke ut som en som likte å le. Hun hadde på seg en rød og svart kjole, og en krone full av glitrende hjerter. Hjerterkongen, derimot, så litt mer snill ut, men han turte tydeligvis ikke å si imot Dronningen. Hjerterdronningen var kjent for å være veldig, veldig sint. Og hennes favorittuttrykk var: 'Kapp hodet av ham!' Dronningen stoppet foran rosebusken. 'Hvem er det som ligger der?' spurte hun med en skarp stemme. Hagearbeiderne skalv av skrekk. 'Det er bare mine hagearbeidere, Deres Majestet,' sa Hjerterkongen forsiktig. 'Reis dere opp!' befalte Dronningen. Da de reiste seg, så Dronningen de halvmaltede rosene. Ansiktet hennes ble mørkerødt. 'Hva er dette?!' brølte hun. 'Hvite roser malt røde! Kapp hodet av dem alle!' Alice ble forskrekket. 'Å nei, det kan hun ikke gjøre!' tenkte hun. Raskt gjemte hun de tre hagearbeiderne bak seg. Hjerterdronningen stirret på Alice. 'Hvem er du?' spurte hun kaldt. 'Jeg er Alice,' svarte Alice modig, selv om hun var litt redd. 'Og de gjorde bare en feil!' Dronningen løftet haken. 'Ingen snakker til Dronningen på den måten! Kapp hodet av henne også!' Men Hjerterkongen hvisket noe i øret hennes, og Dronningen sa: 'Vel, vel. Vi skal spille krokett først. Kom og spill!' Og så marsjerte hele følget videre. Alice fulgte etter, litt forvirret, men også veldig nysgjerrig. Krokettbanen var det merkeligste hun noen gang hadde sett. Den var humpete og full av blomsterbed. Og det som var enda merkeligere, var krokettkøllene! De var levende flamingoer! Og krokettballene? Jo, de var små, levende pinnsvin! Portene var soldater som bøyde seg i to. Spillet begynte. Men det var et forferdelig rot. Alle spilte samtidig, uten å vente på tur. Flamingoene strakte halsen mot himmelen og nektet å være krokettkøller. Pinnsvinene løp avgårde når de skulle slås. Soldatene flyttet på seg når ballene kom mot dem. Hjerterdronningen løp rundt og ropte: 'Kapp hodet av ham! Kapp hodet av henne!' hver gang noen ikke gjorde akkurat som hun ville. Alice prøvde å spille, men det var umulig. Flamingoen hennes vred seg og kikket på henne med et klagende blikk. Pinnsvinet hennes rullet seg sammen og nektet å bevege seg. Det var så forvirrende og så urettferdig. Hvordan kunne noen spille et slikt spill? Plutselig så Alice et kjent smil sveve i luften. Det var Cheshirekatten! Bare smilet først, så øynene, og så resten av ansiktet, og til slutt hele katten. 'Hvordan liker du spillet?' spurte katten med en munter stemme. 'Jeg liker det ikke i det hele tatt,' sa Alice. 'Alle krangler, og Dronningen vil bare kappe hodene av alle. Det er ingen rettferdighet her.' Katten gjespet. 'Vel, det er Eventyrland,' sa han. 'Hva forventet du?' Hjerterdronningen oppdaget Cheshirekatten. 'Hvem snakker du med, jente?' ropte hun. 'En venn,' svarte Alice. 'Jeg ser ingen venn!' sa Dronningen, som ikke kunne se katten helt ennå. 'Jeg skulle ønske du ikke dukket opp og forsvant sånn hele tiden,' sa Alice til katten. 'Det er forvirrende.' Cheshirekatten forsvant sakte, startende med haletippen, så ørene, og til slutt bare smilet som hang igjen i luften. Dronningen ble rasende. 'Kapp hodet av den katten!' ropte hun. Men hvordan kapper man hodet av et smil? Hjerterkongen foreslo å spørre bøddelen om råd, men det hele ble bare en stor diskusjon og enda mer forvirring. Alle glemte krokettspillet. Alice sto midt i alt kaoset, og hun følte seg mer forvirret enn noensinne. Var det absolutt ingenting som ga mening i Eventyrland? Hun begynte å lengte hjem.
Avslutning
Og slik endte vår lille historie om Alice for denne gang. Tusen takk for at du lyttet! Vi håper du koste deg like mye som Alice gjorde på sin reise. Kanskje du kan tegne din egen eventyrverden, eller fortelle om et sted du har drømt om? Vi elsker å høre fra deg, så la gjerne Sonacasts vite hva du synes, og om du har noen gode ideer. Til neste gang, ha det gøy med å utforske dine egne fantastiske historier!
