Historie
Alice gjennom speilet
30 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Har du noen gang lurt på hva som finnes bak speilet? En verden som er helt lik, men likevel helt annerledes? Bli med Alice når hun klatrer gjennom et magisk speil og oppdager en utrolig verden der blomstene kan snakke, sjakkbrikkene går rundt, og du kan møte en dronning bare ved å gå over et sjakkbrett! Hva vil Alice finne på den andre siden? Og hvordan skal hun komme seg hjem igjen? Lytt og finn ut i dagens eventyr: Alice gjennom speilet!
Gjennom Speilet
Så, Alice klatret forsiktig, først med én fot, så den andre, rett inn i det glitrende speilet! Og vips! Før hun visste ordet av det, var hun på den andre siden. Rommet var nesten likt hennes eget soverom, men alt var bakvendt! Tenk deg det! Bøkene sto på hyllene, men bokstavene var snudd! Klokken på veggen gikk baklengs, og bildene på veggen... de var levende! En liten gutt på et maleri smilte og vinket til henne. Hennes lille svarte katt, Kitty, som hadde sittet og sett på, var plutselig blitt en stor, svart dronningkatt på peishyllen, som gjespet majestetisk. Alice fniste, en liten glad latter. Dette var jo helt utrolig! Hun løp bort til vinduet, som nå var annerledes. Utenfor så hun en vakker, grønn hage, full av fargerike blomster og rare trær. Men vent litt, blomstene... de beveget seg! Og hvisket de til hverandre, nesten som små hemmeligheter?
Den Levende Hagen
Alice strakte ut en hånd, nesten som for å ta på en av de store, røde tulipanene. 'Snakker dere?' hvisket hun, øynene store av overraskelse. Og som om et tryllestøv hadde landet på dem, snudde en stor, stripete Tigerlilje hodet mot henne. 'Selvfølgelig snakker vi,' sa den, 'når det er noen å snakke med!' Alice lo en liten latter. 'Men jeg visste ikke at blomster kunne snakke!' 'Vel, nå vet du det!' svarte en stor, rød Rose, som så litt viktig ut. 'Du ser ganske uskyldig ut for å være en blomst. Hvor kommer du fra, lille du?' 'Jeg er ikke en blomst,' svarte Alice høflig, 'jeg er en liten jente.' Flere blomster bøyde seg ned for å se bedre på henne. En rekke små tusenfryd begynte å fnise. 'En jente! Så morsomt! Har hun kronblader? Eller stilk?' Tigerliljen snakket igjen, 'Ikke vær så rampete, små tusenfryd! Hun er kanskje annerledes, men hun er jo her.' Den snudde seg mot Alice igjen. 'Hvorfor står du og ser på oss? Har du ikke noe bedre å gjøre?' Alice følte seg litt forlegen. 'Jeg… jeg ville bare se den vakre hagen. Alt er så annerledes her inne.' 'Annerledes enn hva?' spurte Rosen. 'Er ikke hagene der du kommer fra levende? Snakker ikke blomstene?' Alice ristet på hodet. 'Nei, ikke der jeg kommer fra. Der er blomster stille og står bare pent og ser fine ut.' 'Så kjedelig!' sa en liten blå forglemmegei. 'Tenk å være en blomst som ikke kan fortelle historier eller synge små sanger!' Alice smilte. Denne hagen var virkelig magisk! Hun lurte på hva mer som kunne snakke her. Kanskje trærne? Eller gresset? Hvert blad, hver blomst, virket å ha en egen hemmelighet å fortelle. Hun tok et skritt videre inn i den snakkende hagen, klar for nye eventyr.
Sjakkbrett-verdenen
Alice hadde gått inn i den snakkende hagen, og for hvert skritt hun tok, føltes det som om bakken under føttene hennes forandret seg. Stiene var så rette, og blomsterbedene var så nøyaktig firkantede. Det var ikke som en vanlig hage i det hele tatt. Alice så seg rundt, med øynene vidåpne. «Men... dette er jo ikke en hage,» mumlet hun for seg selv. «Dette er jo... et gigantisk sjakkbrett!» Og det var det! Overalt hvor hun så, var det store, firkantede ruter, noen gressgrønne, andre fylt med blomster i alle regnbuens farger. Alice kunne nesten se de sorte og hvite feltene, bare at de var mye, mye større og mye mer levende. Hun følte seg plutselig veldig liten, som en brikke på et spill. Var hun det? Like plutselig som tanken kom, sto en høy dame rett foran henne. Hun var kledd i en glitrende rød kjole, med en staselig rød krone på hodet, og bevegde seg med bestemte, nesten hakkete skritt, akkurat som en sjakkbrikke. «Velkommen, lille bonde!» sa Den Røde Dronningen, for det var nettopp det hun var. «Du er en hvit bonde, og for å bli en dronning må du krysse hele brettet!» Alice ble helt forskrekket. «En bonde? Jeg?» utbrøt hun. «Men... hvordan spiller man dette spillet?» Den Røde Dronningen smilte nesten, men bare nesten. «Å, det er enkelt nok! Du starter på den andre ruten, og derfra beveger du deg fremover. Ett skritt om gangen, eller to om du er ekstra modig på ditt første trekk. Og hvis du når den åttende ruten, da blir du en dronning, akkurat som meg!» Hun pekte med en rød hanske over det enorme sjakkbrettet, og Alice så rekker av blomster, små bekker og til og med bittesmå skoger som dannet rutene. «Men jeg er jo allerede på brettet,» sa Alice. «Hvilken rute er jeg på nå?» «Du er på andre rute, min kjære,» svarte Den Røde Dronningen. «Og du har syv ruter igjen å krysse. Vi må skynde oss, for dette spillet er alltid i gang!» Hun tok tak i Alices hånd, og før Alice visste ordet av det, beveget de seg fremover, ett skritt for dronningen og to for Alice, over den første store ruten. Den første ruten var en blomstereng. De gikk gjennom høye, syngende smørblomster og over blader som hvisket hemmeligheter. Alice måtte løfte føttene høyt for å ikke tråkke på de små, snakkende insektene som kravlet rundt. «Hvert felt er et lite rike,» forklarte Dronningen. «Du må aldri glemme hvilken rute du er på, for hver rute har sine egne regler!» På den neste ruten var det en liten bekk som sildret. Alice måtte hoppe over den, og vannet sprutet opp på kjolen hennes. De møtte en liten grønn frosk som satt på en liljeblad og leste en avis. Han så ikke ut til å bry seg om at to store sjakkbrikker kom hoppende forbi. Alice lo. Dette var jo det mest fantastiske spillet hun noen gang hadde spilt! Hun var en bonde, på vei til å bli en dronning, og eventyret hadde bare så vidt begynt!
Den Hvite Dronningen og Humpty Dumpty
Alice fortsatte å vandre over det rutete landet. Hvert skritt føltes som å flytte en brikke på et kjempestort sjakkbrett, og hver rute bød på et nytt eventyr. Hun var en bonde, på vei til å bli en dronning, og kriblet av spenning over hvem hun ville møte. Forbi grønne trær og blomstrende busker gikk Alice, nysgjerrig og uredd. Så, på en gresslette, satt den Hvite Dronningen. En dame med hvitt hår som uglefjær, og klær som flagret, mumlet forvirret til seg selv. «Unnskyld meg,» sa Alice forsiktig. «Går det bra med deg?» Dronningen så opp, blikket fjernt. «Åh, åh, åh!» sa hun. «Jeg har blitt stukket av en tornebusk! Og jeg har mistet kammen min!» Alice ble forvirret. «Har du nettopp blitt stukket? Jeg ser ingen tornebusker her.» «Nei, ikke nå,» svarte Dronningen. «Men jeg skal bli stukket! Og så skal jeg gråte så mye!» Alice forsto at Dronningen levde livet baklengs; hun husket fremtiden og glemte fortiden. «Du må være den Hvite Dronningen,» sa Alice. «Jeg heter Alice.» «Ja, jeg er Dronningen,» sa hun, som om hun akkurat kom på det. «Jeg har akkurat vært veldig kald! Og jeg kommer til å spise brød og smør!» «Du burde øve deg på å tro på umulige ting,» sa Dronningen plutselig. «Jeg har noen ganger trodd på så mange som seks umulige ting før frokost!» Alice fant tanken morsom. Men før hun rakk å spørre mer, begynte Dronningen å løpe, svevde over gresset, og forsvant bak en haug. Alice ristet på hodet og fortsatte sin vandring. Hun kom til en tykk skog, og der, på en mur, satt en stor, rund figur. Det var ingen tvil: Humpty Dumpty! Han var formet som et kjempestort egg med armer og ben, og et stolt ansikt. Han balanserte på den høye muren, som om han kunne falle når som helst. «God morgen,» sa Alice. Humpty Dumpty så ned med et overlegent blikk. «Jeg har sett mange som deg. Hva vil du?» Alice forklarte at hun var på vei gjennom sjakkbrett-landet. «Sjakkbrett-land, ja,» mumlet Humpty Dumpty. «Jeg sitter her på en vegg, som du ser. Det er en veldig viktig vegg.» «Ja, det er den,» sa Alice. «Jeg håper du ikke faller ned.» Humpty Dumpty fnyste. «Jeg faller aldri ned,» sa han stolt. «Kongen og alle hans menn kunne ikke sette meg sammen igjen om jeg falt ned, men jeg faller aldri!» Alice la merke til hans særegne bruk av ord. «Når jeg bruker et ord,» sa Humpty Dumpty, «så betyr det akkurat det jeg vil at det skal bety – verken mer eller mindre.» Alice rynket pannen. «Men spørsmålet er,» sa hun, «om du kan få ord til å bety så mange forskjellige ting.» «Spørsmålet er,» svarte Humpty Dumpty, «hvem som er sjef. Det er alt.» Alice spurte om han kunne forklare et vanskelig dikt hun hadde lest. «Åh, det diktet,» sa Humpty Dumpty, og rettet litt på seg. «Det er et fantastisk dikt. Jeg skal forklare det for deg, ord for ord.» Så resiterte han: «Det var bråveslig i skumringen; de glatte borene virret og vimet i vangen; alle mimgre var da usynlige, og mome ropenes pip var nær.» «Bråveslig betyr ‘brå og vemmelig’,» forklarte Humpty Dumpty. «Og ‘glatte borer’ er en type gris med lange klør. Du skjønner?» Alice nikket, selv om hun slet med å forstå. Humpty Dumpty fortsatte å forklare hvert rare ord i diktet, som om det var det mest naturlige i verden. «Så nå vet du det,» sa Humpty Dumpty til slutt. «Nå forstår du alt. Og nå er det på tide at du går videre.» Alice takket ham, hodet hennes surret. Hun tenkte på Dronningen som levde baklengs, og Humpty Dumpty som bestemte hva ord skulle bety. Dette sjakkbrett-landet var fylt med de underligste skapninger! Hun var nesten halvveis over brettet nå, og dronning-ruten føltes stadig nærmere. Hun smilte. Eventyret var langt fra over!
Løven og Enhjørningen
Alice trampet videre over det store sjakkbrettet. Hvert skritt førte henne nærmere den åttende ruten, der hun skulle bli dronning. Rundt henne danset de rutete feltene, grønne og gyldne, som et teppe laget av solskinn og skygge. Hun krysset en liten bekk og fant seg plutselig inne i en ny, fortryllende skog. Trærne her var ikke helt som trær; de hadde blader som glitret i alle regnbuens farger, og noen så ut som om de var laget av sukkergodteri! Det luktet søtt av bringebær og karamell. Alice stakk ut en liten finger og rørte ved en gren. Den var myk og klebrig! Hun smilte, men så hørte hun noe. En merkelig lyd kom fra dypere inne i skogen. Det var som en blanding av et dypt brøl og en høy, skingrende latter. Knasende grener og dype dunk, som om noe stort beveget seg veldig, veldig fort. Alice snek seg forsiktig fremover, gjemte seg bak et spesielt stort sukkergodteri-tre, og kikket frem. Der, midt på en åpen lysning, sto to av de mest fantastiske skapningene hun noensinne hadde sett! En Løve, stor og majestetisk, med en manke som var like gyllen som solen selv, og en Enhjørning, hvit som nysnø, med et langt, spiralformet horn som glitret magisk i lyset. Og gjett hva de gjorde? De sloss! Eller, de kranglet, men på en veldig alvorlig måte. Løven brølte og dyttet Enhjørningen med den store poten sin, og Enhjørningen stanget med hornet sitt og skyvde Løven tilbake. De beveget seg rundt i en sirkel, den ene tok en sving, så den andre. De vekslet på å falle, rulle rundt og sprette opp igjen, alltid tilbake til kampen. Alice visste om en gammel barnerim som sa at Løven og Enhjørningen kjempet for kronen. Var det derfor de kranglet her også? Det virket så rart! Det var ingen krone å se, bare massevis av skinnende blader og de søte, duftende trærne. Akkurat da, mens Løven presset Enhjørningen opp mot en blåbærbusk, kom en gruppe små menn løpende ut fra skogen. De bar på en stor, skinnende kake. Eller, det så ut som en kake, men det var en plommebudding! Og de bar den med seg, som om den var den viktigste skatten i hele verden. «Stopp!» ropte en av de små mennene. «Tid for pudding!» Løven og Enhjørningen stoppet umiddelbart å sloss. De så på hverandre, så på puddingen, og så på Alice som gjemte seg bak treet. Alice rødmet litt da hun skjønte at de hadde sett henne. De små mennene la den store plommebuddingen ned på bakken foran Løven og Enhjørningen. Og så skjedde det rareste! De begynte å servere den. Men ikke slik man vanligvis serverer pudding. Først løftet de den opp, viste den frem, og Løven og Enhjørningen bukket dypt for den. Så satte de den ned igjen. «Men…» mumlet Alice til seg selv, «hvorfor kutter de den ikke opp? Man skal jo spise pudding!» En av de små mennene, som hadde et veldig forvirret ansikt og store briller, så på Alice. «Man må servere den FØR man kutter den opp, lille frøken,» sa han. «Det er en gammel tradisjon her i Skogens Dronningrike. Først hedrer vi puddingen, så kutter vi den.» Alice nikket sakte. Alt var jo annerledes her. Akkurat da kom det enda flere menn, løpende og pesende. Disse var enda mer forvirrede enn de første. De så ut som de var budbringere. «Kongen sender sine hilsener!» ropte en av dem. «Og han vil vite… han vil vite om dere fortsatt sloss!» Løven og Enhjørningen så på hverandre, så på puddingen, og så tilbake på budbringerne. «Vi har akkurat tatt en pause for pudding,» sa Løven. «Men vi skal snart fortsette!» Enhjørningen nikket alvorlig. Budbringerne noterte det ned på lapper som var så store at de nesten ikke klarte å holde dem. Alice ristet lett på hodet. Det var så mye tull og tøys her. Hun snek seg stille vekk fra lysningen mens Løven og Enhjørningen begynte å diskutere hvem som skulle få den største biten av puddingen når de endelig fikk kutte den. Hun trampet videre, spent på hvilken merkelig ting hun ville møte rundt neste hjørne på veien mot dronningruten.
Alice Blir Dronning
Alice trampet videre, spent på hvilken merkelig ting hun ville møte rundt neste hjørne på veien mot dronningruten. Hun kjente det kriblet i magen. Hver gang hun hadde krysset en ny rute på sjakkbrettet, hadde det skjedd noe spennende. Nå var hun så nærme målet! Ville hun virkelig bli en dronning? Stien ble bredere, og gresset rundt henne ble høyere og grønnere. Luften kjentes annerledes, nesten som om den glitret litt. På avstand kunne Alice se noe som skinte. Det var som et stort, skinnende felt av regnbuefarger. Hun måtte klype seg i armen. Var det virkelig den åttende ruten? Den aller siste? Med hvert skritt ble hjertet hennes raskere. Hun tok et dypt pust og tråkket over grensen. Først kjente hun ingenting spesielt, bare mykt gress under føttene. Men så, BOOM! Ikke en lyd, men en følelse! Hele verden rundt henne syntes å snurre i et øyeblikk, og da det stoppet, var Alice… forandret. Hun så ned på seg selv. De blå klærne hennes var borte! Nå hadde hun på seg en lang, vakker kjole i skinnende hvitt, med små, røde roser brodert langs kanten. På hodet, der hun før hadde hatt et enkelt hårbånd, satt nå en liten, glitrende krone. Den var ikke tung i det hele tatt, men føltes bare riktig, som om den alltid skulle ha vært der. Alice trampet videre, spent på hvilken merkelig ting hun ville møte rundt neste hjørne på veien mot dronningruten. Hun kjente det kriblet i magen. Hver gang hun hadde krysset en ny rute på sjakkbrettet, hadde det skjedd noe spennende. Nå var hun så nærme målet! Ville hun virkelig bli en dronning? Stien ble bredere, og gresset rundt henne ble høyere og grønnere. Luften kjentes annerledes, nesten som om den glitret litt. På avstand kunne Alice se noe som skinte. Det var som et stort, skinnende felt av regnbuefarger. Hun måtte klype seg i armen. Var det virkelig den åttende ruten? Den aller siste? Med hvert skritt ble hjertet hennes raskere. Hun tok et dypt pust og tråkket over grensen. Først kjente hun ingenting spesielt, bare mykt gress under føttene. Men så, BOOM! Ikke en lyd, men en følelse! Hele verden rundt henne syntes å snurre i et øyeblikk, og da det stoppet, var Alice… forandret. Hun så ned på seg selv. De blå klærne hennes var borte! Nå hadde hun på seg en lang, vakker kjole i skinnende hvitt, med små, røde roser brodert langs kanten. På hodet, der hun før hadde hatt et enkelt hårbånd, satt nå en liten, glitrende krone. Den var ikke tung i det hele tatt, men føltes bare riktig, som om den alltid skulle ha vært der. Alice følte seg annerledes, ikke bare utenpå, men også inni seg. En varme spredte seg gjennom brystet hennes, en følelse av selvtillit og en ro hun ikke hadde kjent før. Hennes syn virket skarpere, fargene mer levende. Hun løftet hånden sin. Den var den samme hånden, men den beveget seg med en ny eleganse, en bevissthet om dens styrke. De små, røde rosene på kjolen hennes glitret som ekte juveler. Hun snurret rundt, og den vide kjolen hennes svaiet vakkert. Hun lo, en lys, klokkelignende latter som overrasket henne selv. "Jeg er en dronning!" hvisket hun, stemmen hennes lød mer moden enn hun husket. Plutselig virket ikke gresset rundt henne som bare gress lenger. Hver strå var et lite kunstverk, dekket av ørsmå, glitrende duggdråper som fanget sollyset og sendte det tilbake i millioner av farger. Luften, som tidligere hadde glitret, pulserte nå med en myk, usynlig energi. Hun kjente at hun forstod mer av verden rundt seg. Det var som om et slør var løftet, og hun kunne nå se den skjulte magien som alltid hadde vært der, men som hun ikke kunne oppfatte som en vanlig bonde. Med sin nye dronningkappe følte Alice en bølge av ansvar. Hun var ikke lenger bare en liten jente på et eventyr; hun var en del av noe større, en viktig brikke i dette forunderlige sjakkspillet. Hva betydde det å være en dronning her? Hvilke oppgaver ventet henne? Hun så seg rundt, og for første gang la hun merke til noe hun ikke hadde sett før. I det fjerne, forbi det skinnende regnbuefeltet som nå virket å være hennes trone, sto det en rekke med figurer. De var høye, staselige og alle vendt mot henne, som om de ventet. Var det de andre sjakkbrikkene? De hadde sett ut som vanlige dyr og mennesker da hun møtte dem, men nå, gjennom dronningens øyne, så de annerledes ut. Mer kongelige, mer… levende. En stor, hvit hest med en rytter i skinnende rustning bukket dypt. Bak den, en bisp med en lang, lilla kappe, nikket respektfullt. Selv tårnene, som tidligere hadde vært livløse, sto nå med en nesten våken, beskyttende holdning. Alice følte seg litt overveldet, men også en uventet følelse av verdighet. Hun var ikke redd. Hun var en dronning. Hun tok et skritt fremover, og de andre brikkene beveget seg synkront, som for å gjøre plass for henne. En mild stemme, som kom fra ingensteds og overalt på samme tid, hvisket i øret hennes: "Velkommen, Dronning Alice. Din reise har ført deg hit, til hjertet av sjakkbrettet. Med kronen følger visdom, og med visdom følger makt. Men husk, sann makt ligger i kjærlighet og rettferdighet." Alice lyttet intenst. Stemmen var beroligende, men også fylt med en dyp betydning. "Hva skal jeg gjøre nå?" spurte Alice høyt, hennes egen stemme klang litt uvant i dronningrollen. Den store, hvite hesten kom nærmere, og dens rytter, en elegant ridder, løftet visiret. "Du skal lede oss, Dronning Alice," sa ridderen, stemmen hans var dyp og fast. "Vår verden har ventet på en dronning med et rent hjerte. Vi er dine undersåtter, klare til å følge dine befalinger." Ridderen steg av hesten, og bøyde seg på ett kne foran henne. De andre brikkene fulgte hans eksempel, en etter en, til alle unntatt tårnene sto bøyd i en dyp respekt. Alice kjente et lett hjertebank. Dette var en stor forandring fra da hun bare var en liten bonde! Men det føltes riktig, som om dette var hennes plass, hennes destinasjon. Hun strakte ut hånden, og den glitrende kronen på hodet hennes reflekterte sollyset. "Reis dere," sa hun, stemmen hennes bar nå en ny autoritet, men også varme. "Jeg er her for å lede, og jeg vil gjøre det med mitt fulle hjerte. Hva er vår første oppgave?" Ridderen reiste seg, øynene hans lyste av lojalitet. "Dronning Alice, det er en ubalanse i riket. Den Røde Dronningen har blitt for mektig og har forstyrret harmonien på brettet. Vi trenger din visdom og ditt mot for å gjenopprette balansen." Et eventyr ventet, større enn noe Alice kunne ha forestilt seg som en liten bonde. Nå, som Dronning Alice, var hun klar. Hennes hjerte var fylt av spenning, og hun visste at dette bare var begynnelsen på hennes dronningferd.
Kaos og Oppvåkning
Alice var dronning og klar for eventyret! Men hva skjer når en Dronning blir kronet i Speil-verdenen? Det blir fest, så klart! Men ikke en vanlig fest, å nei. Dette var en fest full av… kaos! Tenk deg et stort, fargerikt bord, dekket med de rareste retter. En stor kalkun ropte “Ikke spis meg!”, mens en Pudding vinket med en skje. “Velkommen, Dronning Alice!” sa den Hvite Dronningen. Den Røde Dronningen mumlet: “Du er sen! Spis opp! Fort!” Alice prøvde å spise, men det var umulig. Skjeen danset, gaflene lo, og brødet sang, “Du kan ikke ta meg!” og hoppet unna. En tallerken med suppe fløy forbi hodet hennes, og et glass melk veltet, skapte en hvit elv over duken. Alt var i bevegelse! Gjestene var like rare: En elefant i dress balanserte en tekopp, mens en liten gris med krone prøvde å spise hele kakefatet alene. “Hvor er maten?” spurte Alice forvirret. “Du må fange den!” sa den Hvite Dronningen. Den Røde Dronningen nikket bestemt. “Og ikke glem å takke alle for at de kom! Eller, vent, kanskje du skal si unnskyld?” Miks av dyr og sjakkbrikker ropte og lo. Musikken kom fra gulrøtter som spilte på epler. Dansende kaker snurret rundt. Det var så mye lyd, så mange farger, så mange rare ting. Et eneste stort virvar! Først syntes Alice det var morsomt, men snart følte hun seg svimmel og forvirret. Hvorfor var ingenting normalt? Hvorfor alt dette bråket? “Kan vi ikke bare ha det litt rolig?” spurte hun. Men ingen hørte henne. Den Hvite Ridderen, som nå satt på en pinnestol som så ut som den skulle knekke, fortalte en lang historie om en mus som sang opera. For hvert ord falt et stolben av. Pang! Stolen veltet. Alle lo, men Alice følte seg ikke glad. Dette var ikke en dronning-fest slik hun hadde forestilt seg. Hun var lei av støyen og forvirringen. Plutselig begynte alle å rope. “Mer kake!” ropte grisen. “Jeg vil ha et eple!” ropte elefanten. De to dronningene kranglet om hvem som skulle sitte øverst. “Det er min plass!” ropte den Røde Dronningen. “Nei, det er min!” Stemmene deres steg til nye høyder. Mat begynte å fly rundt i rommet. En brødbit traff Alice på nesen, og melken rant i en elv. Tallerkener sprakk, og glass knuste. Musikken fra gulrøttene ble villere og villere. Alice lukket øynene. Dette var for mye. Det var ikke slik en dronning skulle ha det. Det var ingen glede her, bare rot og bråk. Hun ville bare ha stillhet. Hun ville ha hjem. “Stopp!” ropte Alice med all den styrke hun hadde, “Jeg er dronningen, og jeg sier at dere skal stoppe!” Men ingen hørte. De fortsatte å krangle, å kaste mat, å synge høyt og falskt, som om hun ikke var der. Alice reiste seg opp. Hun tok tak i duken med begge hender. Hvis ingen ville høre på henne, ville hun få en slutt på det selv. Hun trakk i duken – og alt falt! Alle tallerkener, all mat, alle glass, alle de snakkende tingene – de raste ned på gulvet med et kjempesmell! Et øyeblikks stillhet. Så kom en annen lyd. Ikke fra festen, men fra… et annet sted. Alice kjente en merkelig følelse. Det var som om verden snurret rundt, ikke på en ubehagelig måte, men som et blikk som endret seg. Alt det rare, alle de snakkende dyrene, de kranglende dronningene – det begynte å føles fjernt. Som en drøm som forsvant i luften. Hun åpnet øynene, og der var hun! Ikke i et festlokale, ikke med en krone på hodet. Hun lå i sin egen myke lenestol, rett foran peisen. Katten hennes, Dinah, lå krøllet sammen på fanget hennes og sov dypt, og pustet rolig. Det var varmt og rolig. Solen skinte forsiktig inn gjennom vinduet, og ga rommet et gyllent skjær. Ingen snakkende kalkuner, ingen dansende kaker, ingen kranglende dronninger. Bare den gode, gamle stuen hennes, akkurat som den alltid var. “Dinah,” sa Alice, og strøk katten forsiktig over pelsen. “Har vi vært… har vi vært i speilet?” Dinah åpnet et øye, gjespet, og lukket det igjen. Miaaau, sa hun, som om hun visste alt, men ikke orket å fortelle det. Alice lo. Alt var en drøm! Et fantastisk, sprøtt, morsomt og litt skremmende eventyr. Hun hadde vært dronning for en dag, eller kanskje bare for et øyeblikk. Og nå var hun hjemme igjen. Men var det *bare* en drøm? Hun tenkte på alle de morsomme tingene. Den Hvite Dronningen som løp så fort. Humpty Dumpty på muren. Løven og Enhjørningen som sloss om en kake. Og alt det rare på festen. Alt føltes så ekte, så levende. Alice løftet opp Dinah og klemte henne. “Jeg tror jeg vil huske dette eventyret lenge, Dinah. Det var det rareste og mest spennende jeg noen gang har opplevd.” Hun så mot speilet over peisen. Det var bare et vanlig speil nå. Ingen fantasiverden å se. Eller var det? Hun smilte. Det var godt å være hjemme. Men det var også spennende å tenke på alt som kunne gjemme seg… på den andre siden.
Avslutning
Og med det eventyret om Alice gjennom speilet, sier vi takk for i dag! Vi håper du koste deg like mye som Alice. Har du noen tanker eller ideer til nye historier? La Sonacasts få vite det! Kanskje du vil fortelle din egen historie om et magisk speil, eller et sted du har lyst til å besøke? Husk, verden er full av spennende eventyr, både i bøker og i din egen fantasi. Takk for at du lyttet, kjære venn. Vi sees snart igjen!
