Historie
Aesops fabler
15 min7-9 år
Dette er begynnelsen av historien. Hele historien spilles i Sonacast-appen.
Historien
Introduksjon
Hei, små venner! Har dere lyst til å høre historier fulle av magi og klokskap? Tenk dere en verden hvor dyr kan snakke og lære oss store ting! I dag skal vi dykke ned i noen av de eldste og mest spennende fortellingene som finnes. Fra en treg skilpadde som løper om kapp med en rask hare, til en lur rev som møter en stolt kråke. Hver fabel har en hemmelighet å dele. Bli med oss på en reise inn i Æsops fantastiske verden, hvor eventyr og viktige lærdommer venter på deg!
Skilpadden og Haren
La oss starte med en av de mest kjente historiene av alle, om en veldig rask hare og en treg, men smart skilpadde. Haren var superrask. Han sprang som vinden! Men han var også litt skrytete, og mente at ingen kunne slå ham i et løp. En dag så han skilpadden rusle avgårde, sakte, sakte. «Ha-ha!» ropte haren. «Du er jo så treg! Skal vi kappløpe?» Skilpadden, som var rolig og klok, smilte. «Javisst,» sa hun. «La oss se hvem som kommer først til det store eiketreet på toppen av bakken.» Alle dyrene i skogen samlet seg for å se på. Startskuddet gikk! Vips, så var haren borte, løpende så fort potene kunne bære ham. Skilpadden begynte å gå, steg for steg, uten hastverk. Haren løp langt foran, så langt at han tenkte: «Jeg kan jo ta en liten lur. Skilpadden vil aldri ta meg igjen!» Så la han seg ned under et tre og sovnet. Men skilpadden, hun bare fortsatte. Ett skritt av gangen, jevnt og trutt. Hun stoppet aldri.
Reven og Kråka
Men mens skilpadden sakte men sikkert tok seg fremover, var det andre dyr i skogen som også opplevde spennende eventyr. Høyt oppe i et gammelt tre, satt en stor, svart kråke. Hun var veldig stolt, for i nebbet sitt holdt hun et deilig stykke gul ost. Den luktet så godt! Kråka holdt den godt fast. Nede på bakken lusket en lur rev. Han så osten og tenkte: "Den osten må jeg ha!" Men kråka satt jo så høyt. Reven fikk en smart idé. Han stilte seg under treet og kikket opp. "God dag, kjære kråke!" sa reven med en myk stemme. Kråka sa ingenting, hun ville ikke miste osten. "Å, du er så vakker i dag," fortsatte reven. "Fjærene dine glinser! Men jeg har hørt at du har den aller vakreste stemmen i hele skogen. Er det sant?" Kråka, som elsket ros, ble så glad! "Min stemme er vakker?" tenkte hun. Hun glemte osten i nebbet. Med ett kastet hun hodet bakover og åpnet nebbet for å synge sitt aller fineste "Kraaa-kraaa!" Plopp! Ostebiten falt rett ned! Den landet mykt på gresset foran reven. Reven var rask! Før kråka rakk å blunke, hadde han snappet opp osten. "Tusen takk, snille kråke!" ropte reven, mens han løp vekk. Kråka satt igjen i treet, helt alene og uten ost. Hun skjønte hun hadde vært dum. Hun hadde latt seg lure av revenes smarte ord. Det er viktig å ikke alltid tro på alt man hører, spesielt når det høres for godt ut til å være sant! Den dagen lærte kråka en viktig lekse.
Løven og Musen
I en stor, frodig jungel, der solen alltid skinte varmt og trærne var så høye at de nesten nådde skyene, bodde det en gang en mektig løve. Denne løven var jungelens konge. Han var stor og sterk, med en manke som lignet et gyllent teppe, og brølet hans fikk alle andre dyr til å skjelve. Han var utrolig stolt av sin styrke. En ettermiddag, da solen sto høyt på himmelen og varmen var som et mykt teppe, lå løven og tok seg en velfortjent lur under et skyggefullt tre. Snorkingen hans var så dyp at den ristet litt i bladene rundt ham. Han drømte sikkert om deilige jaktturer og de store eventyrene han hadde vært med på. Samtidig, ikke langt unna, bodde en liten, liten mus. Denne musen var så liten at man nesten ikke kunne se den i det høye gresset. Musen elsket å leke! Den løp hit og dit, hoppet over steiner og pilte mellom gresstråene, alltid på jakt etter noe spennende. Plutselig, uten å tenke seg om et sekund, løp den lille musen rett over den sovende løvens rygg! Løven våknet med et rykk! Han åpnet sine store, gule øyne og så ned på den frekke, lille skapningen som hadde forstyrret hans søte drømmer. Med et raskt labbekast fanget han den stakkars musen under sin enorme pote. Musen skalv av redsel. Den lille kroppen ristet som et aspeløv, og hjertet banket som en tromme. "Hva er det du driver med, din lille kryp?" brølte løven, stemmen hans var dyp og skummel. "Du har vekket kongen av jungelen! Tror du at du bare kan løpe over meg som om jeg var en vanlig stein?" Musen, som nå var kjemperedd, klarte så vidt å klemme frem noen ord. "Åh, kjære løve, vær så snill å ikke spise meg! Jeg mente det ikke! Jeg så deg ikke. Jeg var bare så opptatt med å leke. Hvis du lar meg gå, lover jeg deg at jeg en dag skal betale deg tilbake. Kanskje jeg en dag kan hjelpe selv deg, den mektige løven!" Løven løftet den store labben sin litt og så på den bittelille musen. Han måtte le. "Ha, ha, ha! Du? Du lille, pipsende musa? Hjelpe meg? Kongen av jungelen? Det er det morsomste jeg har hørt på lenge!" Han ristet på hodet og smilte, men det var et snilt smil. Ideen om at en så liten skapning kunne hjelpe ham, var jo helt absurd. Likevel, musens redde ansikt og det latterlige løftet fikk løven til å føle seg litt myk. Kanskje han ikke trengte å spise den. Han var jo ikke sulten uansett. "Greit," sa løven, "jeg lar deg gå denne gangen. Men pass på hvor du løper neste gang, lille venn!" Og med det lettet han labben, og musen piltet avgårde så fort den kunne, uten å se seg tilbake. Den var så glad! Dagene gikk, og løven glemte snart den lille musen. Han fortsatte å herske over jungelen, jakte og slappe av. Men en dag skjedde det noe forferdelig. Løven gikk gjennom jungelen, da han plutselig tråkket rett inn i en felle som var satt ut av noen jegere. En stor, sterk nettfelle av tykke tau snurpet seg sammen rundt ham. Løven kjempet og kjempet, han brølte av sinne og frustrasjon, men nettet var for sterkt. Jo mer han kjempet, jo tightere ble det. Han var fanget! Brølene hans gjenlød gjennom hele jungelen. Alle dyrene hørte ham, men ingen våget å komme nær. De var redde for jegerne, og de visste ikke hvordan de skulle hjelpe. Men langt borte hørte den lille musen løvens fortvilte brøl. Den kjente igjen lyden! "Det er jo løven som slapp meg fri!" tenkte musen. Uten å nøle et sekund, piltet den av gårde, rett mot lyden av brølene. Da musen kom frem, så den den mektige løven ligge der, fanget og hjelpeløs. "Ikke vær redd, kjære løve!" pipet musen. "Jeg kommer og hjelper deg! Jeg husker mitt løfte!" Løven så ned på den lille musen, nesten uten håp. Hva kunne vel denne lille skapningen gjøre? Men musen ventet ikke på svar. Med sine skarpe, små tenner begynte den å gnage på de tykke tauene. Den gnog og gnog, tråd for tråd. Det tok lang tid, og den lille musen ble sliten, men den ga seg ikke. Den husket løvens godhet. Til slutt, etter mye hardt arbeid, ga tauene etter! Et stort hull var gnagd i nettet, og løven klarte å vri seg fri. Han var endelig ute av fellen! Løven så på den lille, utmattede musen med store, takknemlige øyne. "Tusen takk, lille venn," sa løven, stemmen hans var myk og full av respekt. "Jeg lo av deg da du sa du skulle hjelpe meg, men du viste meg at selv den minste av oss kan gjøre en stor forskjell. Du reddet livet mitt!" Og fra den dagen ble den store løven og den lille musen de beste venner. De lærte at selv om man er stor og sterk, kan man trenge hjelp fra de som er små. Og det er viktig å være snill, for man vet aldri når en liten god gjerning kan komme tilbake til deg på de mest uventede måter.
Gutten som Ropte Ulv
Velkommen tilbake, mine venner! Nå skal jeg fortelle dere en annen spennende historie fra gammelt av, en historie om en liten gutt og noen veldig viktige ord. Langt, langt borte, i en vakker dal med grønne enger og høye, snødekte fjell, bodde det en gang en liten gjetergutt som het Petter. Petter var en glad gutt, men han hadde en jobb som ofte var litt... kjedelig. Hver eneste dag måtte han passe på landsbyens sauer. Sauene var hvite og myke som skyer, og de spiste og gresset fredelig på de store engene. Petter skulle sørge for at de ikke vandret bort og, viktigst av alt, at ingen farlig ulv kom og tok dem. Petter satt ofte på en stor stein, med solen varmt mot ansiktet, og så ut over de mange, mange sauene. Han så skyer som seilte sakte over himmelen, og han hørte vinden viske gjennom gresset. Men det var så stille, så rolig... og Petter kjedet seg. Han drømte om eventyr og spenning, men alt han så, var sauer. En dag, da han var ekstra lei av å bare sitte der, fikk han en rampete idé. Han reiste seg opp, tok et dypt pust, og ropte så høyt han bare kunne: «ULV! ULV! HJELP! EN ULV TAR SAUENE!» Lyden av ropet hans skar gjennom den stille dalen. Og vet dere hva som skjedde? Fra landsbyen, som lå litt lenger ned, kom det løpende folk! Bønder med høygafler, sterke menn med stokker, og modige kvinner som ville hjelpe. De kom løpende, svette og andpustne, klare til å jage bort den fæle ulven. Da de kom frem til Petter, så de seg rundt. Ingen ulv. Bare sauene som gresset fredelig, og Petter som sto der og gliste. «Hvor er ulven, Petter?» spurte en av mennene, litt sur. «Vi hørte deg rope!» Petter lo. «He-he! Det var bare en spøk! Jeg kjedet meg sånn!» Folkene sukket og ristet på hodet. De var ikke glade for å ha blitt lurt. «Du skal ikke spøke med sånne ting, Petter,» sa en gammel kone. «En dag kan det være alvor.» Så snudde de og gikk tilbake til landsbyen, med tunge steg. Men Petter? Han syntes det var ganske morsomt. Det hadde jo vært litt spennende å se alle komme løpende! Dagen etter var han ute med sauene igjen. Og gjett hva? Han kjedet seg igjen. Så han tenkte: «Det var jo gøy sist!» Og nok en gang, tok han et dypt pust og ropte: «ULV! ULV! HJELP! EN ULV TAR SAUENE!» Igjen kom landsbyboerne løpende. Denne gangen var de kanskje ikke fullt så raske, og de hadde litt mer tvil i øynene. Men de kom, for tenk om det var sant denne gangen? Da de kom frem, var det igjen ingen ulv å se. Bare Petter, som lo så tårene trillet. «Igjen, Petter?» spurte en av bøndene, med en skikkelig sint stemme. «Dette er ikke morsomt! Du må ikke lyve!» Petter bare lo enda mer, men folkene var nå virkelig irriterte. De vendte ham ryggen og gikk tilbake til jobbene sine, og bestemte seg for at Petter var en rampete gutt som ikke var til å stole på. De snakket om det hele dagen i landsbyen. «Petter er en tøysekopp,» sa de. «Han roper bare ulv for å kødde med oss.» Så kom det en ny dag. Petter satt på sin vanlige stein, solen skinte, og sauene gresset. Men denne gangen var det noe annerledes. En mørk skygge falt over engen. Fra skogen i nærheten kom det plutselig frem en stor, grå ulv! Ulven var stor og farlig, med skarpe tenner og lure øyne. Den snek seg mot de intetanende sauene. Petter så ulven, og denne gangen var det ikke en spøk. Han ble kjemperedd! Hjertet hans banket så hardt at han trodde det ville hoppe ut av brystet. Han visste at sauene var i stor fare, og han trengte hjelp, ekte hjelp. Han reiste seg, og ropte så høyt han bare kunne, enda høyere enn før: «ULV! ULV! DET ER EN EKTE ULV! HJELP MEG! VÆR SÅ SNILL!» Han ropte og ropte, men denne gangen skjedde det ingenting. Ingen kom løpende fra landsbyen. Ingen bønder med høygafler. Ingen modige kvinner. Bare stillhet. Landsbyboerne nede i bygda hørte ham rope, men de bare ristet på hodet. «Petter igjen,» sa de. «Han prøver å lure oss nok en gang. Vi gidder ikke å springe opp dit for ingenting.» Og mens Petter ropte og ropte, men ingen kom, tok den farlige ulven flere og flere av sauene. Petter så det hele skje, og han kunne ikke gjøre noe. Han følte seg så liten og hjelpeløs. Alle sauene han skulle passe på, ble tatt av ulven. Da kvelden kom, og Petter gikk gråtende ned til landsbyen for å fortelle om hva som hadde skjedd, forsto folkene at han hadde snakket sant denne gangen. Men da var det for sent. Sauene var borte, og Petter var utrøstelig. Fra den dagen lærte Petter en veldig viktig lekse. Han lærte at hvis man lyver og lurer folk gang på gang, så vil ingen tro på deg når du faktisk snakker sant. Tillit er noe som er veldig lett å miste, og veldig vanskelig å vinne tilbake. Og det er derfor det er så utrolig viktig å alltid fortelle sannheten, selv om det kanskje ikke alltid føles så gøy. For når du trenger hjelp på ordentlig, vil folk vite at de kan stole på deg.
Avslutning
Og det var slutten på dagens fabel. Tusen takk for at du lyttet med i dag! Vi håper du likte historien om gutten som ropte ulv. Husk at det er viktig å alltid snakke sant. Kanskje har du en egen historie du vil fortelle, eller en fabel du liker? La fantasien din fly! Vi elsker å høre fra deg, så la gjerne Sonacasts få vite om du har noen tanker eller ideer. Til neste gang, drøm søtt og lytt godt!
